Menu Meny

Canada: Økovennlige Vancouver!

Vancouver er grønnkål, yoga og høye fjell. Skyskrapere, knark og bacon. «Verdens beste by» er både snever og mangfoldig, helt etter som man ønsker å se det.

Litt pirrende. Slik det skal være før det første stevnemøtet med den man tror kan være den store kjærligheten. I flere år har jeg drømt om dette, og når tiden har kommet, bestiller jeg fire øl på ett brett. Bokstavelig talt.
Brettet har hull der ølglassene er plassert, og en lapp forteller om hvilke sorter øl glassene inneholder. Passive Aggressive Coffee, Ale. Mr. Personality Amber. Wingman. Magic Beans.
– Det er kaffeøl! Bønnene kommer fra våre venner på Revolver Coffee, sier bartenderen på Brassneck Brewery om den siste øltypen.
Jeg innånder lukten av mørkrøstede kaffebønner som vendes i humle og malt, og kjenner at dette kan bli riktig bra. Det kan virkelig bli noe skikkelig ut av forholdet mellom Vancouver og meg. Bare det faktum at byen ikke er større enn at de med spesielle smaksløker kjenner hverandre og samarbeider. At den samtidig er stor nok til å ha flere mikrobryggerier enn vi rekker å teste. At fjellene, havet de blanke skyskraperne og hyggelige smågatene har vett nok til å samle seg her, og at det aldri er langt til bjørn, delfiner og spekkhuggere.
Jeg er nok allerede blitt litt forelsket. På den annen side har jeg vært avstandsforelsket i Vancouver – i mange år.

Kanskje har magasinet the Economist bidratt til nettopp det. Det har igjen og igjen plassert Vancouver på toppen av sin liste over verdens beste byer å bo i. Av og til på førsteplass, av og til «kun» på en medaljeplass. Ting som infrastruktur, studiemuligheter, likestilling, miljø, helse og byens kulturtilbud spiller en viktig rolle for resultatet. Det høres bra ut. Men det er livsstilen, den våkne kreativiteten og den nærliggende og storslåtte naturen som har fått meg til å boble innvendig bare ved tanken på å reise hit. Så forventningene er høye.
Jeg forlater de duftende veggene inne på Brassneck med en klukkende flaske av det nye, kule Vancouver i håndvesken. I 2013 ble det tillatt for pubene ikke bare å servere ølet som de selv hadde brygget, men også å selge flasker med ølet over disk. Det foregår på den måten at man kjøper en brunfarget flaske med kork, en growler, og får den fylt med utvalgt øl i baren. Neste gang tar man med seg flasken for påfyll. Miljøvennlig og smart
Jeg er behagelig fornøyd med mitt møte med Vancouver så langt, men forstår at også den store kjærligheten har sine svakheter. Jeg vet bare ikke at jeg skal møte dem så snart.

Cindy Hamilton er mor til all ostedryppende kjærlighet som forlater foodtrucken hennes.
Cindy Hamilton er mor til all ostedryppende kjærlighet som forlater foodtrucken hennes.
Kasffekunst på revolver Coffee.
Kasffekunst på revolver Coffee.
Grønnkålsmoothie og yoga. Dét er også Vancouver.
Grønnkålsmoothie og yoga. Dét er også Vancouver.
Det er i områdene utenfor turiststrøket Water Street at utviklingen av Gastown skjer nå.
Det er i områdene utenfor turiststrøket Water Street at utviklingen av Gastown skjer nå.

​– Den store forskjellen fra i dag er at man kan ha en nisjerettet virksomhet. Det er i dag en interesse for detaljer som ikke fantes tidligere. Alle som har litt spesielle interesser, finner hverandre. Byen er ikke større enn det.

JEG TAR FRAM KARTET og finner Gastown, Vancouvers eldste bydel, og den delen av byen som har flest puber. Det blir en lang spasertur, men jeg går til fots hele veien. Like før midnatt svinger jeg av fra Main Street og går inn i Hastings Street. Det ser fint ut på kartet, men i virkeligheten ser det ut som om jeg har havnet midt i en film fra elendigheten. Mennesker til høyre og venstre, foran og bak meg, de raser rundt, ruspåvirket i forskjellige stadier.
Sprøytenarkomane som prøver å lokke fram en blodåre synlig nok til å sette nålen i. Unge, men aldrende sjeler, som med rykk og napp tar seg fram til stedet hvor de deler ut rene sprøyter. Menn og kvinner som ligger, sitter, og helt enkelt lever sine liv her, på fortauene i den østre delen av Hastings. På vegger og i utstillingsvinduer til hvilestuen henger det informasjoner og advarsler om at man skal passe seg for en viss type dop som er i omløp akkurat nå. I håp om å lindre, kanskje redde liv fra den ugjenkallelige undergangen. Oppgitt kanskje, men likevel med noe av en bevart omsorg i all tragedien. Her blir ikke dopens offer gjemt bort eller satt i forvaring, her er de i høyeste grad synlig.

MORGENENS NETTE HÆR av Lululemon-kledde jenter og gutter med sammenrullede yogamatter under armene har allerede skiftet og har startet dagen med en grønnkålsmothie da den første kaffetåren drypper gjennom metallfilteret i Revolver Coffee. Det er bare noen kvartaler mellom narkostrøket og Vancouvers kuleste område. Gamle Gastown har lenge hatt en gate, Water Street, som domineres av suvenirbutikker og restauranter. De skal oppfylle ønskene til cruiseturistene som settes av i havnen for noen timers lufting. Røde og hvite flagg, lønnesirup og ridende politi i butikkvinduene. En gate hvor klisjeen om Canada får fritt spillerom, mens resten av Gastown består av slitne arbeiderstrøk med et noe tvilsomt rykte. Men i løpet av de siste årene har det begynt å skje noe. Nye «startups» og it-selskaper har poppet opp, og husene blir restaurert.
George Giannakos og familien hans forsto at deres idé ville passe demografien i dette området da de åpnet Revolver Coffee for litt over tre år siden.
– Den store forskjellen fra i dag er at man kan ha en nisjerettet virksomhet. Det er i dag en interesse for detaljer som ikke fantes tidligere. Alle som har litt spesielle interesser, finner hverandre. Byen er ikke større enn det. Nå er det ikke bare skiløpere og fjellklatrere som kan dyrke sine særinteresser.

I Water Street, i bydelen Gastown, er det ikke langt mellom restaurantene.
I Water Street, i bydelen Gastown, er det ikke langt mellom restaurantene.
Skumring over de spisse takene på Canada Place ved Burrard-sundet.
Skumring over de spisse takene på Canada Place ved Burrard-sundet.
Stadig nye spisesteder og mikrobryggerier.
Stadig nye spisesteder og mikrobryggerier.

George Giannakos liker den nye bølgen av kvalitetskrav og innovative matideer. Kaffen skal være god, riktig god, og ikke bare være en nødvendig gift. Maten skal være økologisk og kortreist, kanskje den rett og slett er dyrket urbant, mellom husene eller på takene.

PÅ EN HYLLE I kaffebaren står det spesialimportert kaffe fra hele verden. Bønner som plukkes i Ecuador, Etiopia og Ghana og som senere røstes i Melbourne, New York og Oslo.
– Den som var her for tjue år siden, vil ikke kjenne seg igjen, konstaterer George. Det er som om Vancouver har blomstret opp og blitt en skikkelig by. En som føler seg attraktiv.
– Mange vil nok hevde at Vinter-OL 2010 ikke var noe spesielt og viktig, at det kostet mer enn det smakte. Men jeg tror at byen fikk bedre selvtillit. Vancouver er rett og slett mye hyggeligere i dag.
George Giannakos liker den nye bølgen av kvalitetskrav og innovative matideer. Kaffen skal være god, riktig god, og ikke bare være en nødvendig gift. Maten skal være økologisk og kortreist, kanskje den rett og slett er dyrket urbant, mellom husene eller på takene. Samtidig skal man nyte livet, med gode kaker, sjokolade og mengder med bacon. Hvor jeg enn snur meg ser jeg bacon. Baconsalt, baconsjokolade, baconsirup. Donut med whisky- og bacontopping. Eller helt vanlig bacon, solgt over disk som hvilken som helst annen snaks.
Jeg kan ikke unnlate å påpeke dette til alle jeg møter, men ingen ser ut til å skjønne hvorfor jeg reagerer på mengden med bacon. Det ser ut til å være helt vanlig, akkurat som grønnkål, knark og yogamatter under armen.

PÅ DEN ANDRE SIDEN av gaten av Revolver Coffee ser jeg blålys og politisperringer. En gruppe tilskuere har samlet seg, noen fotograferer med mobilen. Det har ikke skjedd noen ulykke eller forbrytelse, bare nok et vanlig innslag i Vancouvers bybilde: tv- og filminnspilling, sannsynligvis for amerikansk regning.
The Killing
, med handling fra Seattle, er filmet i Vancouver. Også serier som The L. Word, Smallville og mange amerikanske filmer er spilt inn her, og har gitt Vancouver tilnavnet «Hollywood North».
– Vi føler oss mer i slekt med Seattle, Portland og Nord-California enn med Toronto. Vi pleier å si at vi burde danne vårt eget land sammen med dem og kalle oss Cascadia, sier George med et smil og henviser til fjellkjeden Cascades som strekker seg oppover Nord-Amerikas vestkyst.

DER HVOR HUSENE IKKE SKJULER NOE, ser vi Mount Baker stikke opp, borte i Washington State, USA. Så nær grensen til USA er vi. I nord ser vi de kanadiske toppene, på den andre siden Burrard-sundet, dit er det heller ikke langt. Grouse Mountain, The Lions' spisse tvillingtopper – og vi kan skimte de høye fjellene bak Squamish og Whistler, der det snør om vinteren samtidig som regnet pisker nede i byen.
Vi tar pendelbåten over til nordsiden av byen, og buss derfra. Det er lørdag formiddag og mye treningstøy i bevegelse. Alle har samme mål: «The Grouse Grind». Det gjelder å gå rett opp den tre kilometer lange stigningen, til toppen av Grouse Mountain. De går langs en buktende sti som mildt sagt tar på kreftene. Noen tar denne turen tre ganger i uken og satser på å slå rekorder, andre gjør det én gang og aldri mer.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!