Menu Meny

ZimZamlabim – afrikansk safaricombo!

Afrika er trylleri! Zambia og Zimbabwe er spennende utfordrere til safaritronen. I løpet av knappe fem dager krysset Vagabond grensen til de to nabolandene og fikk opplevelser nok til å fylle hjerterommet og tanketrommelen for en halv evighet.

Jeg er i Toka Leya Campen i Mosi-oa-Tunya nasjonalpark, snaue 12 km fra Victoriafallene og drøye 20 km fra Livingstone. Vi er i Zambia, altså, og bare et godt spyttkast unna grensen mot Zimbabwe. Ganske spot on Zambesielven som slynger seg fin og slank, dog litt lubben enkelte plasser, som en hyssing gjennom landskapet, 2750 kilometer fra nord til øst og ut i Indiahavet.Teltet mitt ligger helt, helt nede ved elven. På påler i vannkanten. Naboen min er 6 meter lang. Han er litt større i kjeften enn meg. Han sier ikke stort. Ligger i sola. Og venter. Jeg vil ikke si vi er godt kjent, mer et slags formelt bekjentskap. Han vet om meg, jeg om ham. Han bor i etasjen under meg. På en måte. Jeg har riktignok ikke fortalt ham at jeg hadde en bestefar med et par krokodilleskinnsko.

På med regnfrakken! Victoriafallene, eller Mosi-oa-Tunya, The Smoke That Thunders. Du ser vanndampen på opptil 30 km avstand. Fallet eer på 108 meter og pumper friske 625 millioner liter vann i minuttet.
På med regnfrakken! Victoriafallene, eller Mosi-oa-Tunya, The Smoke That Thunders. Du ser vanndampen på opptil 30 km avstand. Fallet eer på 108 meter og pumper friske 625 millioner liter vann i minuttet.
Baboons er alle campers fiende nummer 1. Rampete og frekke, stjæler det de kommer over – men, vanskelig å ikke like også, da.
Baboons er alle campers fiende nummer 1. Rampete og frekke, stjæler det de kommer over – men, vanskelig å ikke like også, da.
Campen i Toka Leya, telt og plankeveier. Økologisk og fint.
Campen i Toka Leya, telt og plankeveier. Økologisk og fint.
Neshorn er så å si blinde. Men de hører og lukter desto bedre. Sørg for at du har motvind når du sniker deg innpå. De kan få opp farten noe fasansk …
Neshorn er så å si blinde. Men de hører og lukter desto bedre. Sørg for at du har motvind når du sniker deg innpå. De kan få opp farten noe fasansk …

Zambesielven skilter med både store og små, jordfaste og flygende skapninger du sist så i geografiboka på barneskolen. Flodhester i våtdrakt, ørner og falker på himmelen.

Strømmen er sterk. Vi suser i motorbåt i retning Victoriafallene og krysser snart grensen til Zimbabwe. Det er helt ålreit, så lenge du ikke går i land. En flokk flodhester vaker i skorpa. Kom an, gi oss et gjesp med den tannfattige kjeften din! Og over der, på en sandbanke, halvt skjult av høyt, gyllent siv ligger et beist av en krokodille og døser i ettermiddagssola. Vi kjører helt inntil. Guiden vår Godfree gliser. – You wanna give him a kiss? Gordon og Mary Beth fra Adelaide kryper litt nærmere hverandre. Tror ikke det. Ikke i dag heller. Da er det langt tryggere å være på armlengdes avstand til de vilt vakre grønne og røde fuglene, white fronted beater, som bor i huler langs sandbankene, eller gøyale Jesus bird, som springer med tynne, lange stælker over liljeblader. Det er herlig stemning på elven. Rikt liv, til lands og til vanns. Zambesielven skilter med både store og små, jordfaste og flygende skapninger du sist så i geografiboka på barneskolen. Flodhester i våtdrakt, ørner og falker på himmelen.

Det er mai, turisttrafikken er ikke tettest på denne tiden, men unormalt tynt belegg i år. Det er tøffe tider for afrikaturismen. Bare Sør-Afrika har sett ut til å gå fri fra frykten for ebolabrannen som blusset opp ved kysten av Vest-Afrika i fjor høst. Det er først og fremst fraværet av amerikanske turister som har rammet næringen. Ideen om at Afrika er ett land – og at ebola fins overalt i dette landet, har ført til at de amerikanske turistene uteblir. Selv om guider og camppersonalet er ordknappe rundt temaet, så er det tydelig: afrikaturismen har fått seg et slag i mellomgulvet, noe den fortsatt kjemper seg frisk fra. Jeg ser det på campene. Svært få gjester. Her trengs det friskmelding i form av entusiastiske meldinger fra færandes folk litt faderlig fort. Skepsisen må ikke erstattes med panikkartet frykt. Det er langt fra Sierra Leone og Liberia i vest, til f.eks. Zambia og Zimbabwe i den sørlige delen av Afrika.

Fuglelivet er rikt på Zambesi. Her er de vakre grønne og røde fuglene, white fronted beater, som bor i huler langs sandbankene.
Fuglelivet er rikt på Zambesi. Her er de vakre grønne og røde fuglene, white fronted beater, som bor i huler langs sandbankene.
Elvebåt på Zambesi.
Elvebåt på Zambesi.
Alle safarigjesters helligste øyeblikk – sundowneren – en drink i hånden og en sol på vei ned.
Alle safarigjesters helligste øyeblikk – sundowneren – en drink i hånden og en sol på vei ned.
Naboen min! God på bunnen – men på sitt vennligste når han er mett.
Naboen min! God på bunnen – men på sitt vennligste når han er mett.
Zimbabwe kan skilte med verdens største bestand av elefanter.
Zimbabwe kan skilte med verdens største bestand av elefanter.

Vi går ut av bilen. Vi går mot neshornene. En mor med en unge. Vi går på én rekke. Sletten er åpen, grunnen er tørr med enkelte flekker med høyt gress. Det er ikke mange neshorn i Zambia. 11 hvite, 40 svarte. For 15 år siden var bestanden nede i null.

Graden av turisttetthet var neppe en problemstilling for Livingstone da han var på drift i disse traktene rundt 1855 og var den første europeer som så fallene. Du verden … Victoriafallene, eller Mosi-oa-Tunya, er fortsatt overveldende. Det er faktisk sånn med de selvfølgelige attraksjonene; det er en grunn til at de er nettopp det. Fallene har vært på UNESCOs verdensarvliste siden 2007. Du ser dampen fra strykene på 30 km avstand. Det ser ut som røyk. Derfor navnet Mosi-oa-Tunya, The Smoke That Thunders. Du kan stå på den ene siden av fallene og skue over til den andre siden, som er på Zimbabwe-siden. Hva er best? Hvor er trøkket bokstavelig talt heftigst? Vagabond rapporterer om utmerket klissvåt nærkontakt med fallene på Zambia-siden. Ålreit, så har det blitt bungyslepp fra broen og dølle helikopterturer over fallene – det ødelegger ikke gleden over trøkket å oppleve 625 millioner liter i minuttet tett på – såpass tett at du føler deg litt som Fantomet som passerer fossen for å komme til Hodeskallegrotten sin. Med andre ord, du blir klissklass og erfarer at fosseopplevelser er undervurdert.

Vi går ut av bilen. Vi går mot neshornene. En mor med en unge. Vi går på én rekke. Sletten er åpen, grunnen er tørr med enkelte flekker med høyt gress. Det er ikke mange neshorn i Zambia. 11 hvite, 40 svarte. For 15 år siden var bestanden nede i null. Sakte, men sikkert har de fått bygget opp en liten bestand som ser ut til å klare seg. Poaching, krypskyting, forekommer i Zambia, men ikke i like utstrakt grad som i Botswana, Zimbabwe og Sør-Afrika. Hvem er krypskytterne? Ofte ekssoldater og jegere. Hvem er kjøperne? I hovedsak asiater som tror elefanttenner gir eventyrlig kjønnskapasitet. – Men det er jo bare tøys, ler Godfree. 21 000 USD er ikke unormalt for et par elefanttenner, mens neshorntenner er oppe i 61 000 USD – sørgelig god butikk.Han ber oss holde samtalen i gang, så ikke neshornene skal bli mistenksomme. Det er hvite neshorn. Ingenting med fargen å gjøre. De har derimot en mer firkantet, bred kjeft. White er nemlig over tiden blitt en språklig snøvling for ordet wide ‒ og henspiller altså egentlig på kjeftens bredde.Vi er 15 meter fra. Det er nært. Mor og barn snur og går mot oss. – Ikke løp! Uansett hva som skjer, ikke løp. Godfree snakker rolig, ikke høyt, men bestemt. Hvis den derimot hadde fått opp farten, kunne vi bare løpt og stilt oss bak den veltede trestammen der. Han peker på en svart trestamme 10 meter unna, ca. 70 cm tykk. Neshorn kan ikke hoppe! Han ler. Neshorn ser ikke en dritt, men har superhørsel og superluktesans. De kan lukte oss på 600 meter. Ungene veier 40 kg når de blir født, men er oppe og går allerede etter én time. Naturen overrasker bestandig, hele tiden!Vi trekker oss tilbake til bilen i behersket, men hjertebankende gange. Det er gøy å møte dyr ute i naturen. Fantastisk, rett og slett.Vi har ikke før kommet oss opp i bilen, før det ut av skauen bræser en flokk svartelefanter. De slåss. Det blir i overkant naturalistisk for noen av safarideltakerne, og Godfree smyger Landcruiseren i revers og triller bakover til vi er ute på hovedsporet.

O hjul for en glede! Oppfinnsomheten kjenner ingen grenser. Gutta i landsbyen driver med akrobatikk på høyt nivå. Et stykke unna villatrampolinene …
O hjul for en glede! Oppfinnsomheten kjenner ingen grenser. Gutta i landsbyen driver med akrobatikk på høyt nivå. Et stykke unna villatrampolinene …
Kvinne under skyggefullt tre i Sinde, nord for Toka Leya.
Kvinne under skyggefullt tre i Sinde, nord for Toka Leya.

Det er ingenting som å få komme tett på Afrikas rike natur og dyreliv. Visst! Men iblant må jeg også se noen folk. Noe ekte menneskeliv som representerer noe annet enn camplivets uforstyrrede skjønnhet.

Landsbyen. Det er ingenting som å få komme tett på Afrikas rike natur og dyreliv. Visst! Men iblant må jeg også se noen folk. Noe ekte menneskeliv som representerer noe annet enn camplivets uforstyrrede skjønnhet. Vi har liksom ikke tid til dette ofte litt forstyrrende elementet av å se det brutalt ærlige livet vanlige folk lever i et fattig land, og velger kun å trekke ut den vakre essensen. Folks vanlige liv når ikke opp på safarimenyen. Synd. For møtet med landsbyen Sinde, en helt vanlig landsby oppe i åsene nord for Toka Leya med omkring 1050 sjeler, blir stort.

Deborah er lærer. Det er også hennes oppgave å ta besøkende med rundt i landsbyen og fortelle om livet deres. Hun har en hale med unger etter seg straks hun er ute og går. Nini tar meg i hånden. Hun er seks år gammel. Store øyne, gul trøye, møkkete skjørt. Hun knuger hånden. Når jeg tar bilder, må jeg lirke hånden løs fra det varme, tette grepet. Stille og smilende tar Deb meg med rundt i landsbyen og forteller om hverdagslivet i Sinde. Hun snakker om holdbarhet på sivtak, hvordan den nye vannpumpen er blitt sentrum – folk kommer langveisfra, gjerne på sykkel og fyller opp tankene sine. Om hyttenes nye dusjrom – et eget avlukke utenfor selve hytten bestående av flettet siv, om kjøkkenet som før var inne, men som nå er flyttet ut og fått et eget rom, om analfabetismen, om hiv/aids. Gutta trekker i meg, vil bort og vise kunstene sine. Luftakrobatikk. Salto, doble, skrudde. På trampoline? Nei, på bildekk. Lekenheten og oppfinnsomheten kjenner ingen grenser.

Er besøket en avlat for at jeg skal kunne nyte sundowneren med bedre samvittighet? Nei. Tvert imot. Afrikaopplevelsen blir med ett komplett. En enkel opplevelse om hverdagslivet utenfor det store eventyret, men som setter andre spor, en opplevelse som pirker i hjertet og hodet.

Tidlig opp for den som god safarimann vil bli! Morgen i campen i Hwange nasjonalpark. Klokka 0530, det er kaldt, men solas tynne stråler gjennom det tette løvverket varmer.
Tidlig opp for den som god safarimann vil bli! Morgen i campen i Hwange nasjonalpark. Klokka 0530, det er kaldt, men solas tynne stråler gjennom det tette løvverket varmer.
Sola er i ferd med å sette punktum for dagens opplevelser. Midt ute på den enorme savannen, midt blant dyrene som fredfullt beiter, står vi der og blir små og ydmyke.
Sola er i ferd med å sette punktum for dagens opplevelser. Midt ute på den enorme savannen, midt blant dyrene som fredfullt beiter, står vi der og blir små og ydmyke.

Hwange er Zimbabwes største nasjonalpark, på omtrent 14 650 km2 og ligger bare en time fra Victoriafallene (på Zimbabwe-siden). Parken ligger i vest, på hovedveien mellom Bulawayo, Victoria Falls og nær Dete.

Etter to netter i Zambia krysser jeg igjen grensen til Zimbabwe. Småflyet venter ved Victoria Falls Airport. Jeg skal ikke så langt. Ut til Hwange nasjonalpark, omtrent en times flytur. Flyet treffer stripa brutalt, men treffer! ‒ og en times biltur inn i nasjonalparken kommer vi til campen i den sørøstre Linkwasha-konsesjonen. Campen er liten, åtte telt, og ligger ved vannhullet i ly av gedigne trær, uprangende og forsiktig i ett med naturen. Slår meg ned ved bålet, får en kald en i hånden og ser på skumringsspillet. Elefanter som kommer ned til vannet. Aiaiai! Safarilivet oppskrytt? Neppe.

Det er tidlig opp. Dixon er en fantastisk guide, blid og rund og kunnskapskrik. Sammen med søstrene Edith og Viviane fra Belgia har vi ham for oss selv. Jentene har vært på sin årlige safaritur i tjue år. Det er vel et antall de færreste kan skilte med, men jeg skjønner greia; har du først vært tett på løver, kan du ikke komme deg fort nok tilbake for å møte dem igjen. Klokka er 0530. Det er kaldt. Morgenen før Afrika tenner lampa er frisk. Lett frokost, kruttkaffe. På med ullkappa. Let’s go for some serious gaming!

Hwange er Zimbabwes største nasjonalpark, på omtrent 14 650 km2 og ligger bare en time fra Victoriafallene (på Zimbabwe-siden). Parken ligger i vest, på hovedveien mellom Bulawayo, Victoria Falls og nær Dete. Parken har en av verdens største elefantbestander. Dixon sier at jo, visst er dette bra, men ikke uproblematisk. – Du vet, elefanter er brutale dyr som velter trær når de klør seg og spiser opp blader og bark. Den økende bestanden er såpass vellykket at man har fått et problem, som man ikke helt vet hva man skal gjøre med. Hwange er også særdeles rik på fugl: 400 arter.

– Det er det som skjer, sier Edith, – har du vært på tre‒fire safarier og sett dine elefantflokker, sjiraffer og sebraer, så begynner du å interessere deg for fugler. Hun krysser nøye av i fugleboka for hvilke arter som er spotted.

– Hwange har heller ikke gått fri for poachers, krypskyttere. Så nylig som i 2013, oppdaget man en stor bestand elefanter som var drept. Poacherne hadde helt cyanid i en av drikkekildene. – Tenk deg, så hjerterått, sukker Dixon. En av de største elefantmassakrene i sørlige Afrika siste 25 år.

Joda, enkelt telt - men det er utenpå.
Joda, enkelt telt - men det er utenpå.
Ein glad gut! Først og fremst fordi han i dag husket på ta på seg den ullforede kappen.
Ein glad gut! Først og fremst fordi han i dag husket på ta på seg den ullforede kappen.
En god guide er avgjørende for en god safariopplevelse. Dixon er blant de beste.
En god guide er avgjørende for en god safariopplevelse. Dixon er blant de beste.

Kommer over to elefanter som slåss. Tretti meter fra oss. Vi trekker oss unna. Rygger. Kommer dypere inn i skogen. Foran oss er det en svær samling baboones, apekatter. De er langt mer nysgjerrige. Kommer mot oss. Omringer oss.

De kommer luskende. I sandsporet foran jeepen. Mor og to unger. Kidsa er lekne, mor ser trøtt og bestemt ut. Dixon stanser bilen. Vi sitter stille. Løvene er uinteressert i oss og smyger seg inntil bilen. Dixon hevder de skal møte noen. Vi triller etter. Løvene følger sandsporet en stund, før de trekker ut på savannen og smyger seg av gårde halvt skjult av det høye, gylne gresset. De blir flere. Det står to større hunner og venter på dem ved en termittue. Ytterligere to løver dukker opp. De er en løveflokk. Og dette er det beste jeg får: løveteater.

Vi har gått omtrent en time. Walking safari. Dixon har geværet på skulderen. Vi har forlatt bilen og vandrer i skogen Ngmo en stund. Skogen er trolsk eventyr, det gule lyset som skinner mellom de store trærne ‒ zambesi teak, akasietrær og jerntre (leadwood). Sebraene skygger banen når de får øye på oss. Vi går i stillhet, unngår å tråkke på kvister på bakken. Hører det knekker i grener, sand virvles opp. Kommer over to elefanter som slåss. Tretti meter fra oss. Vi trekker oss unna. Rygger. Kommer dypere inn i skogen. Foran oss er det en svær samling baboones, apekatter. De er langt mer nysgjerrige. Kommer mot oss. Omringer oss. Trekker seg tilbake igjen. Dixon forteller om den gangen de var så møkk lei av frekkheten til baboonene, der de hele tiden kommer inn i campene og stjæler alt de får tak i. Det var særlig én som var brysom. De visste ikke hva de skulle gjøre med den. Hver dag kom den og nappa av lokket på søppelkassa, rotet rundt og helte ut innholdet og spiste seg mett på rester. – Så fikk vi en idé! Det er en ting baboonene er redd for: slanger. Livredde. Kollegaen min hadde fanget og drept en større svart slange. Han la den øverst oppå søplet i søppelkassa. Neste morgen stilte vi oss opp på baksiden av campen og ventet. Og ganske riktig, der kom den. Baboonen. Jaggu. Pilte frem; løftet av lokket. Så slangen. Og poff, besvimte! Dixon ler seg i hjel. Baboonen besvimte! Rett i bakken. Kom til seg selv, opp igjen, rev av lokket, så slangen. Og poff, besvimte igjen. From that day …

Så plutselig er vi ute av skogen ved sletten. En endeløs flat slette. Hundrevis av beitende dyr. Elefanter, sjiraffer, gnuer, bøfler … Et og annet uttørket majestetisk tre med kråker. For et skue! Dagen er på hell. Vi ruller utover til omtrent midten av sletten. Går ut av bilen. Så venter vi på solefallet …

Det er den natten. Våkner av et svare leven fra baboonene. Søvndrukken vakler jeg bort til døra av teltet. Stirrer utover savannen, det store vannhullet. Himmelen er i ferd med å skrelle av seg natteskallet, mørk lilla lys, sola ligger i skyttergraven og venter på sin tur. Der kommer de. Tretten stykker. Løver.Afrika, mitt Afrika – jeg kommer alltid tilbake til deg.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!