Anders Wyller

Bee holder naturfagtime; overalt ligger veltede trær, han forklarer det er elefanter som spiser barken og velter dem eller driver opp røttene, og termittene som er et så utrolig viktig element for økosystemet –overalt ser man de rare, høye leiraktige termittårnene.

Vannveiene langs Jao-elven, på vei til Hunda-øya er mange steder bare en meter smale. Som en krøttersti. Høyt sivgress danner en beskyttet gangvei. Kantet med vannliljer, røde og hvite. Det er litt omvendt her. Det er mest vann i deltaet i den tørre sesongen, når elvene med regnvannet fra Nord-Angola etter fire måneder når Okavangodeltaet og oversvømmer veier og savanne - ikke ufremkommelig dog- mens i regnperioden erdet langt tørrere, det vil si vannstanden i deltaet er mye lavere - rart, ikke sant?
Vi kjører den åpne aluminiumsbåten i vel 20 knop. Det er som å være del av et tv-spill. Det går vilt fort. Og vannveiene er svingete som en godt staket world cup-løype i slalom. I de bråeste kurvene er vi mer oppå land, enn i vann.
– Bee! Du ville vel ikke kjørt sånn hvis moren min var med?
Guiden min, Bee, står bredbeint bakerst i båten. Gliser. Har kjørt ruta noen ganger før.

Flodhestene ligger og vaker som nettopp vannliljer i en åpen kulp på veien. De glinser i sola. Huden er solømfintlig, så de fukter den godt før sola rinner. Men vi skal på løvejakt. Skjønt jakt, det handler om sporing – finne løven, oppleve den på nært hold, eh, kose med den, klappe den og gi den mat og kanskje ta den med tilbake til campen – særlig! Men det er det du vil, etter at du har møtt en løve.

Vi ruller videre i en Land Rover fra brygga og videre innover øya. Det er grønt og frodig, giraffene går i flokker, krysser veien. De er coole, laidback, trasker rundt med en litt groovy knekk i knærne og kikker sløvt på oss mens kjeven tygger energisk. Zebraene er vakre, stripete dress til hverdags og fest. Bee holder naturfagtime; overalt ligger veltede trær, han forklarer det er elefanter som spiser barken og velter dem eller driver opp røttene, og termittene som er et så utrolig viktig element for økosystemet – overalt ser man de rare, høye leiraktige termittårnene. Termittene lager ganger hundre meter ned i jorda og dermed lufter jorda, og filtrerer brevannet som renner ned fra Angola og inn i Okavango. Elefanten kan bli 70 år, og kan veie opp mot seks tonn (hannen). Det er derimot elefanthunnen som er sjefen. Det samme gjelder for hyenene. Steinbokantilopen begraver avføringen sin i bakken, slik at ikke lukten skal avsløre dem og hvor de befinner seg. Naturfag time foreløpig slutt, for vi har tatt en avstikker fra det man på et vis kan kalle hovedstripa. Vi kjører inn i kratt, over tørre grener, over vannhull, gjennom busker, stopper, rygger, bøyer hodet for grener som slår mot bilen og hodet. Stanser, rygger. Og der. Rett bak busken vi har parkert ved. Løve! Det er som med andre folks fiskehistorier, det fins ingenting så begredelig som andre folk forteller om sine dyreopplevelser. Men du kan ikke sette deg inn i opplevelsen av selve møtet med løven. For et møte med løve er - noe du aldri, aldri glemmer.

Anders Wyller

Nei - det er farlig. We have a situation. Elefanten rygger tilbake til flokken. De grupperere seg i en ring. Hovedflokken søker omsider inn i skogkrattet. Plutselig er vår dame der igjen og kommer byksende med hele sitt tonn igjen.

Kjør for fan! Norsken min gir ingen mening for en sørafrikaner, men Russel ser hva jeg mener. Bak oss kommer elefanthunnen i full gallopp. Har du hatt en elefant i hælene noen gang? Nei. Ikke jeg heller. En aggressiv hunelefant. Vi var nettopp tatt av fra skogsveien i jakten på cheetah, leoparden, da vi gjennom en sving kommer ut i øpna landskap og en flokk elefanter. 15 meter fra oss. Digre hunner med tre småtasser. De står midt i veien. Russel saktner farten. De rikker seg ikke med det første. Motoren suller på tomgang. Så snur den ene seg og kommer mot oss. I full fart. Russel skrur av motoren raskt. Elefanten løper mot oss. Bråbremser - jeg lover deg - en halvmeter fra oss. Radioen spraker høyt og bryter brutalt inn i den spente stillheten. den spente stemningen Russel famler etter avknappen. Det er skremmende minutter. Jeg sittert musestille. Ikke noe kamerafikling for å ta ditt livs øyeblikk. Nei - det er farlig. We have a situation. Elefanten rygger tilbake til flokken. De grupperere seg i en ring. Hovedflokken søker omsider inn i skogkrattet. Plutselig er vår dame der igjen og kommer byksende med hele sitt tonn igjen. Full fart mot bilen og bråstanser ved døren min. Jeg kan klappe den. Den sparker i bakken og kaster sand opp på oss. Russel og jeg er knepptyste og leer ikke på noe. Hun rygger sakte inn i krattet etter de andre, men hun ser på oss hele veien inn og blir stående bak en busk og kikke på oss. Minuttene går. omsider har hun forsvunnet helt. Russel starter motoren. Vi begynner å kjøre. Og der kommer hun! Settende etter to karer i en bil. Og veien! En dyp, seig sandstrime. Det går ikke fort.Russel tråkker pedalen nærmest gjennom gulvet, det går ikke fort. Hunelefanten er tretti meter bak oss i fullt trav. Er den der fortsatt, spør Russel! Visst! Den fortsetter. Han kjører litt opp på kanten for å få bedre grep. lefanten løper og løper.Redd? Jeg? Klart. Vi er redde begge to. Det gjør det verre. Omsider når vi faster leirgrunn og bilen skyter såpass fart. Damen vår gir seg, hun skyter plutselig til venstre inn i skogen. Russel sier, når regntiden er over, trekker store flokker fra andre områder ned hit til deltaet for vann. Denne gruppen har sikkert hatt noen dårlige efarnger med mennesker der de kom fra, snikskyting, kanskje mistet familien sin. Den glemmer ikke det. Ørlite tens da vi senere på vei tilbake til campen – må samme vei tilbake.