Thailands øyer har for lengst blitt allemannseie. Én etter én ble de åpnet for verden, brennmerket som «paradis», og etter 20 år med markedsføring og masseturisme har enhver klisjé blitt oppbrukt. Men kan «hemmeligheter» fortsatt finnes i et land som mottar over 15 millioner besøkende i året? Er ordet «paradis» misvisende når drinkene serveres i bøtter og skyggen av hotellkjedene strekker seg langt utover vannskorpen? For en med romantiske (og kanskje urealistiske) lengsler etter det «gamle Thailand», er det en stor lettelse for en gangs skyld å finne et sted som rettferdiggjør alle flosklene. Velkommen til paradisøya Ko Kut – en av landets aller siste hemmeligheter.
– Jeg har levd etter øy-rytme i tre uker, sa hun og nippet nervøst til pilsen. – Sovnet og stått opp til bølgeskvulp og gresshopper. Det kommer til å kreve en grundig mental omstilling før Bangkok igjen blir et fint sted å være
Første gang jeg hørte om Ko Kut, var fra en amerikansk turist i Bangkok. «Judy» hadde akkurat kommet tilbake fra en avsidesliggende øy på grensen til Kambodsja, brun som en eikenøtt og skvetten i møte med kaoset av lyder, lukter og den evigvarende trafikken rundt oss. – Jeg har levd etter øy-rytme i tre uker, sa hun og nippet nervøst til pilsen. – Sovnet og stått opp til bølgeskvulp og gresshopper. Det kommer til å kreve en grundig mental omstilling før Bangkok igjen blir et fint sted å være. Når Judy beskrev øya, var det som å få ramset opp en sviskete, men velskrevet turistbrosjyre: perlehvite strender, uberørt regnskog, fiskebåter i horisonten, en imøtekommende lokalbefolkning og langsomme solnedganger over et asurblått hav. Jeg skrev ned ordene på en ølbrikke, takket for tipset og arkiverte Ko Kut under «for godt til å være sant»-seksjonen av reisedagboken. 24 timer senere, med melislignende sand mellom tærne og bølgesus i øregangen, sendte jeg en takknemlig tanke til smånervøse Judy. Å forlate dette kan ikke ha vært enkelt.
Ko Kut er Thailands fjerde største øy, men har inntil senere tid vært spart for både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Med en økonomi basert på fiske, et fjellandskap dekket av uberørt regnskog og en befolkning på litt over 2000, var det lite som satte Ko Kut på kartet.
Ko Kut er Thailands fjerde største øy, men har inntil senere tid vært spart for både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Med en økonomi basert på fiske, et fjellandskap dekket av uberørt regnskog og en befolkning på litt over 2000, var det lite som satte Ko Kut på kartet. Men det var før turistene kom. Siden har øya primært vært et reisemål for par, familier og folk med nokså velfylte lommebøker. I dag har luksushotellene fått selskap av mer budsjettvennlige overnattingssteder, men Ko Kut bevarer fortsatt den late og uspolerte følelsen så mange av Thailands øyer for lengst har mistet. Vi tar en sjanse og går så langt som å si at Ko Kut er den vakreste øya vi har sett gjennom 20 år med reise i Thailand. – Siste setning introduserer Ko Kut-segmentet for Travelfish.org – den største bloggen og reiseguiden for Thailand og Sørøst-Asia på nettet. Det er med andre ord lett å forestille seg øya som nok en overbelastet turistfelle, hadde det ikke vært for den relativt avsidesliggende beliggenheten nær Kambodsja. Kanskje er det den fem timer lange, skranglete bussturen og påfølgende fergen fra Bangkok som skåner Ko Kut for masseturisme? Eller kanskje er det måten øya skiller seg fra resten av landet på, i hvor befriende få ting det er å gjøre? Nattliv, bassenggymnastikk, karaokebarer, fullmånefester, paragliding, skandinaviske restauranter, bananformede rumperistere: Ko Kut har ingen av dem. Bare sand, sol, rå natur og følelsen av verdens ende.
Dagene går langsomt her på Ko Kut, men før jeg vet ordet av det, har det gått en uke. Sånn er det jo ofte på øyer. Sene frokoster, kajakkturer, en bok i hengekøya når sola blir for sterk, ustabile wi-fi-forbindelser og en hyggelig samtale fra tid til annen mens sjømaten legges på grillen.
Dagene går langsomt her på Ko Kut, men før jeg vet ordet av det, har det gått en uke. Sånn er det jo ofte på øyer. Sene frokoster, kajakkturer, en bok i hengekøya når sola blir for sterk, ustabile wi-fi-forbindelser og en hyggelig samtale fra tid til annen mens sjømaten legges på grillen. For å bryte latskapen leier jeg en motorsykkel og utforsker øya på egen hånd. Veiene varierer fra silkemyk asfalt til lysløypegrov grusvei, men selv bomturer belønner på uventede måter. En støvete fotballbane. En klukkende elv. Et forlatt tempel. En invitasjon til te. En gummiplantasje. Eller en postkortvakker strand helt for deg selv.På det østligste punktet av øya møter jeg 22 år gamle Kookai Wannisa og lillesøsteren Walancy, som driver en liten sjømatrestaurant og dagligvareforretning nær fiskerlandsbyen Ao Yai. Begge søstre er født her, men minnene Kookai beskriver fra oppveksten, har lite til felles med dagens Ko Kut. – Da jeg var liten, måtte vi gå tre kilometer for å hente vann i fossen», forteller hun. «I dag har alle både springvann, elektrisitet og Facebook. Det er et veldig annerledes liv.»
Når bensintanken er tom og kvelden faller på, rusler jeg inn til landsbyen nær Chlong Chao Beach for middag og en pils. De fleste restaurantene tilbyr ikke burgere, ikke pizza eller bananpannekaker ‒ bare en blanding av thailandske klassikere og dagsfanget sjømat. Ildfluer svermer rundt mangrovetrærne, myggen summer rundt øregangen og fra regnskogen høres det fjerne skriket fra en brølape. Og det er da det slår meg: dette kan være en av de siste stedene hvor du kan oppleve det «gamle» Thailand. Som det var før verden sto på døra. Rått. Ekte. Og akkurat passe.
