Menu Meny

Malaysia: Perhentianøyene - overopphetet paradis

Få andre steder er vannet klarere og sanden hvitere enn på Perhentianøyene. Men både global oppvarming og for stor utbygging slår hardt til mot de vakre øyene utenfor østkysten av Malaysia.

Tidligere var det ryggsekkturister og de som har ønsket å dyrke naturopplevelsene, som reiste ut til Perhentianøyene. Det var derfor svenske Linnea kom hit.
– Valget sto mellom Perhentianøyene og øyer i Thailand. Jeg dro hit fordi presset fra turismen ikke skulle være så stort her, forteller hun.
‒ Jeg hadde ikke hørt om øyene tidligere.
Hun fant det hun søkte etter.
– Den første natten på Mira Beach var som en drøm. En enkel bungalow uten noen bekvemmeligheter. En seng, en vifte og en balkong noen meter fra stranden. Hadde det vært ledige rom, hadde jeg blitt her hele tiden.
Lett religiøse begrunnelser av denne typen er det mange av blant de som har reist ut til de isolerte og ofte spartanske overnattingsstedene som ligger spredt langs øyenes mindre strender. Det snakkes om den ultimate paradisopplevelsen. Om det enkle livs velsignelse. Om stress som blir borte og om tid som står stille.
Alt dette må jo være sant. Men Linnea fant også ut at øyenes rykte som et urørt paradis ikke lenger er helt i overensstemmelse med virkeligheten.
– Øyene har langt flere turister enn hva jeg hadde ventet meg. Jeg trodde at alt skulle være veldig enkelt og øde, sier hun og ser ut over Long Beach.

Palmer gir behagelig skygge.
Palmer gir behagelig skygge.
Snorkling i Perhentians krystallklare vann.
Snorkling i Perhentians krystallklare vann.

Perhentianøyene består av to tvillingøyer, pedagogisk nok døpt til Perhentian Besar (Store Perhentian) og Perhentian Kecil (Lille Perhentian). Selv om de er vidunderlig vakre, tok det ganske lang tid før turismen her ble noen næring å regne med.

Ordet Perhentian er malaysisk og betyr hvilested. Perhentianøyene, eller Pulau Perhentian som øyene heter på originalspråket, var i lang tid en mellomhavn for sjøfolk som trafikkerte den viktige handelsruten fra Thailands hovedstad Bangkok og til Malaysia. Det er lett å skjønne hvorfor de ville gjøre en stopp nettopp her; vanskeligere å skjønne hvorfor de forlot øyene.
Båten fra fastlandet kaster loss tidlig om morgenen. Pulau Perhentian ligger ti sjømil fra kysten. Allerede på langt hold gjør de et fantastisk inntrykk. Gjennom morgentåken ser du en intens vegetasjon, runde, kritthvite strender og krystallklart vann. Det høres et kollektivt sus når passasjerene gisper etter pusten. Øyene ser ut som om de er tatt ut av en glossy turistbrosjyre. Virkeligheten på Perhentian er så perfekt at den ser ut til å være behandlet i Photoshop.
Perhentianøyene består av to tvillingøyer, pedagogisk nok døpt til Perhentian Besar (Store Perhentian) og Perhentian Kecil (Lille Perhentian). Selv om de er vidunderlig vakre, tok det ganske lang tid før turismen her ble noen næring å regne med. Perhentian, som hele Malaysia, befant seg lenge i skyggen av nabolandet i nord og de mer etablerte reisemålene der.
Stranden er Perhentian Kecils lengste og samlingssted for backpackerne. Det bades mye om dagen, men det er først når mørket faller på at stranden virkelig våkner til liv. Da tennes det fargerike lykter, og mange strandkafeer konkurrerer plutselig om partyklientellet. Best er likevel den uhøytidelige strandbaren som hver kveld brer seg utover sanden. Som gjest får du en tynn bambusmatte å sitte på, en fakkel til lyskilde og havet og stjernehimmelen som underholdning. Fint for par med romantikk i sinnet, eller for den som bare vil unnslippe klubbenes elektroniske dansemusikk for en stund.

– Det er jo som å ha en radio som hele tiden står på i bakgrunnen.
På Cozy Beach klager turistene over at det muslimske landet de har valgt å reise til, er for muslimsk. Riktig nok bærer bønneutropene over sundet mellom Perhentian Kecil og Perhentian Besar, og riktig nok er det en del restauranter som ikke serverer alkohol, men ellers glimrer religionen med sitt fravær. Som et resultat av turismens kraftige oppsving de siste årene har Perhentianøyene blitt et globalisert paradis. På strendene har europeerne fått selskap av russere og kinesere, og på hoteller og restauranter er fastboende malaysiere erstattet av lavtlønnede gjestearbeidere.
– Vi er ikke så fornøyde her, sier 26 år gamle Bir Ram Lohar fra Nepal og rynker øyebrynene.– Vi er ikke så fornøyde her, sier 26 år gamle Bir Ram Lohar fra Nepal og rynker øyebrynene.
– Agenten som rekrutterte oss, sa at arbeidsdagen skulle være på ti timer, men vi må jobbe i tolv. Og vi ble lovet dobbelt lønn dersom vi jobbet overtid og trippel lønn når vi jobbet helligdager. Ikke noe av dette stemmer.
Som så mange andre i samme situasjon søkte han seg utenlands etter at han giftet seg. Med familie følger det forsørgeransvar og drømmer om at barna ‒ hans nyfødte sønn var 13 dager gammel da han forlot Nepal ‒ skal kunne gå på skolen. Men skolen koster mer enn hva han får i lønn hjemme. Nå har han snart bare et år tilbake av sin treårige arbeidskontrakt.
– Jeg ringer hjem hver kveld. Jeg savner min kone, sier Bir Ram Lohar med både lengsel og glede i stemmen.
Utenom savnet og misnøyen med overtiden trives han med arbeidet. Turistene er vennlige, og når han har fri ‒ en dag i uken ‒ har det sine fordeler å jobbe her.
– Jeg elsker å snorkle. Det er ikke så mange muligheter til det der jeg vokste opp i Nepal, på grensen til India, så jeg kan ikke svømme. Men det går likevel fint når jeg holder meg på grunt vann. Jeg har sett skilpadder som kommer inn til stranden.

Under overflaten svømmer det fisk av mange slag.
Under overflaten svømmer det fisk av mange slag.
Long Beach på Lille Perhentian er øyenes livligste strand. Lek hver dag og fest hver natt.
Long Beach på Lille Perhentian er øyenes livligste strand. Lek hver dag og fest hver natt.
Tilbake etter dykkertur.
Tilbake etter dykkertur.
Rolig øyliv.
Rolig øyliv.

– Jeg har vært her to‒tre ganger i året siden jeg var ganske liten, forteller hun. ‒ Forandringen er stor. Da jeg var barn, var strendene uten bebyggelse, og dette var et av de beste dykkerstedene i verden. Selv for ti år siden var det fremdeles bare noen ganske få båter som dro ut hit, av og til måtte du haike med en fiskebåt.

Det som skjer under overflaten har lenge vært en like stor del av øyenes tiltrekningskraft som de blendende strendene. Snorklingen og dykkingen har hatt rykte på seg for å være i verdensklasse, men i de siste årene har nye økologiske forandringer slått hardt til mot Perhentians berømte korallrev.
– For noen år siden ble vannet to‒tre grader varmere. Korallene klarer ikke den forandringen, sier Uwei Oie, 24 år og dykkeinstruktør hos Watercolours Dive Center.
Hun kommer opprinnelig fra Kota Bharu, den nærmeste større byen på fastlandet. Dykkersenteret som eies av onkelen, er en av øyas eldste, og Uwei Oie har på nært hold kunnet følge Perhentians ikke helt positive utvikling.
– Jeg har vært her to‒tre ganger i året siden jeg var ganske liten, forteller hun. ‒ Forandringen er stor. Da jeg var barn, var strendene uten bebyggelse, og dette var et av de beste dykkerstedene i verden. Selv for ti år siden var det fremdeles bare noen ganske få båter som dro ut hit, av og til måtte du haike med en fiskebåt. Den globale oppvarmingen må være den viktigste årsaken til massedøden under vann, men den økende turismen virker også truende. Øyenes dykkerskoler tar ansvar, ordner opp med felles opprenskninger på revene og underviser elevene sine om hvordan de skal oppføre seg under vann for ikke å forstyrre det som lever i det element hvor de selv bare er gjester. Dessverre kan ikke det samme sies om de hotellene som arrangerer snorkelturer. Ofte ligger det dusinvis med båter ankret opp i samme bukt, mens hundrevis av turister synkronisert plasker og skremmer livet i havet. Og som om ikke volumet hadde vært problem nok, spilles det ofte høy musikk fra båtene. Du behøver ikke være utdannet marinbiolog for å skjønne konsekvensene.

– Havskilpaddene blir stresset og søker seg lenger bort fra kysten, sier Uwei Oie.
Dykkerskolene har for flere år siden sluttet å leie ut svømmeføtter fordi turister med den beskyttende gummihuden ofte tråkker på de ømfintlige korallene. Til tross for gjentatte oppfordringer har øyas hoteller ikke vært særlig interessert i å slutte seg til dette initiativet. Og til tross for at farvannet rundt øyene i mange år har vært en beskyttet marinpark, ser de ansvarlige mellom fingrene på overtramp.
I disse tider, da betydningen av bærekraftig perspektiver er anerkjent som den eneste farbare vei, byr Perhentian på en lekse til ettertanke. Ansvarsfulle arrangører og turister er en nødvendig, men i seg selv ikke en tilstrekkelig forutsetning for bærekraftig turisme.
For Uwei Oie er havet både levebrød og pasjon. Hun får noe mørkt i blikket når hun snakker om late marinparkvakter som ikke gjør jobben sin, og om gjerrige hotelleiere som utnytter det paradiset som er grunnlaget for deres egne inntekter.
– Jeg er glad for at det ikke finnes flere tomter, slik at det ikke kan bygges flere hoteller.
Men, legger hun til, ‒ selv om trusselen er alvorlig, er Perhentian i aller høyeste grad levende.
– Det er fremdeles steder der korallene har det bra, som Turtle Point.

Fascinerende dykking og kritthvit sand.
Fascinerende dykking og kritthvit sand.
Aper har tatt en nedlagt resort i besittelse.
Aper har tatt en nedlagt resort i besittelse.

Turtle Point, rett utenfor Turtle Beach på den største av øyene, er magisk. Du kommer til denne ensomme eventyrstranden med vanntaxi, eller aller helst med kajakk. Er du sprek, kan du også gå gjennom jungelen.

Turtle Point, rett utenfor Turtle Beach på den største av øyene, er magisk. Du kommer til denne ensomme eventyrstranden med vanntaxi, eller aller helst med kajakk. Er du sprek, kan du også gå gjennom jungelen. Et nettverk av stier forbinder øyas strender med hverandre, men for å komme til Turtle Beach må du gå utenom de opptrådte stiene.
Det kreves unektelig litt ekstra nerver å gå i en skog som er så tett at det er halvmørkt der selv når solen er på sitt høyeste. Et område der du ikke ser mennesker, men stadig blir minnet på at du ikke er alene. Av og til klarer du å oppdage det som forårsaker raslingen i tørt løv eller i trekronene. Kanskje en to meter lang varan eller en langurape med spørrende øyne? Av og til må du bare gjette.
Tar du det ekstra bryet det er å dra til Turtle Beach, blir du rikelig belønnet. Den fargesprakende artsrikdommen under havflaten er en av de mest spektakulære show naturen kan by på. Svartflekket revhai med følelseskalde øyne sveper over havbunnen som ånder. Uredde stimer omringer deg og napper nysgjerrig på fingrene dine i jakt på en munnfull gammel hud. Og selvbevisste clownfish gjør irriterte utfall dersom du kommer for nær de mykt dansende anemonene, der disse fargesprakende små miraklene har sine hjem.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!