Menu Meny

Australia: Det ville nord

Strender med fin, hvit sand. Fargerike klippekanter som treffer det blå havet som yrer av liv. Havet – så innbydende, men utilgjengelig. Her lever du på naturens prinsipper – et område upåvirket av mennesker. Bli med til Garig Gunak Barlu nasjonalpark i Arnhem Land i Northern Territory.

Dave hopper opp i treet og fyller neven med et bo av grønne maur. De biter, han banner. Så dytter han hele boet inn i en termos med rykende varmt vann. Oppskriften på hvordan man helbreder en forkjølelse med te av maur. Dave prøver å slå vekk resten av maurene som klatrer overalt på ham – tar tak i en av dem og presser halen mot tunga.

‒ En skikkelig vitamin C-sprøyte. Smak! sier han entusiastisk, like full av energi som når vi ser ham peke og fortelle om hvert eneste tre og busk innen en radius på et par meter. Naturens apotek. Hvordan blader kan bli såpe med noen dråper vann, bush soap, takket være innholdet av saponin i mange av trærne rundt oss i den australske bushen. Han gnir hendene og bladene sammen til skummende såpe. Bær som kan spises, bær som absolutt ikke kan fordøyes, kunnskapsnivået er skyhøyt, og det forundrer oss at vi har fått tak i en guide som er over gjennomsnittet interessert i alt som rører seg rundt oss. Navn på latin og engelsk slenges ut, og ikke minst på det lokale språket til aboriginene, kilden til all denne kunnskapen.

Det er ikke før vi er tilbake i bilen at vi innser at det kryr av de grønne maurene på oss, de som unnslapp å bli forkjølelsesdempende te. Jeg tar tak i halepartiet og stikker den mot tungen. Disse grønne maurene inneholder askorbinsyre, også kjent som vitamin C, som gir den gode smaken på teen. En intens smak av bitter sitrus fyller munnen.

Vår guide David McMahon forteller kunnskapsrikt om bushen; et eneste stort apotek. Mange av bladene rundt oss inneholder sapotin, som sammen med litt vann blir til bush soap.
Vår guide David McMahon forteller kunnskapsrikt om bushen; et eneste stort apotek. Mange av bladene rundt oss inneholder sapotin, som sammen med litt vann blir til bush soap.

Kjører innover i Kakadu nasjonalpark, på støvete grusveier mot Jabiru, siste holdeplass for sivilisasjon, bensinpåfyll og alkoholsjappe før vi kjører videre ut i Arnhem Land – et av de virkelig øde og avsidesliggende stedene som er igjen i verden.

Det er grytidlig når vi setter av gårde fra Darwin. Kjører innover i Kakadu nasjonalpark, på støvete grusveier mot Jabiru, siste holdeplass for sivilisasjon, bensinpåfyll og alkoholsjappe før vi kjører videre ut i Arnhem Land – et av de virkelig øde og avsidesliggende stedene som er igjen i verden. Jetlagen river i meg mens vi kjører på humpete veier. Sove, eller ikke, når det er så mye, men samtidig så lite å se på. Landskapet er tørt, det er glissent mellom trærne, skuer iherdig etter dyreliv. Men alt vi ser er brent skog, riktignok kontrollert, men ennå har vi ikke latt oss overvelde av hverken dyreliv eller natur.

En kokaburra treffer frontruta med voldsom kraft. Vårt første møte med dyrelivet. Er den død? – Yeah, for sure, sier David McMahon. Han er vår guide fra Venture North, et lite familiedrevet selskap som baserer seg på turer med en firehjulstrekker i Northern Territory og Kimberley i Western Australia. I dette harde klimaet og i disse utilgjengelige områdene baserer de seg på gode kjøretøy og gode guider som ikke bare opplyser om hva vi ser rundt oss, men som virkelig tar deg med inn i reiseopplevelsen. I tillegg har de gode forbindelsene (og ikke minst respekten for kulturen) gitt dem tillatelser til å bygge en camp ute i Cobourg Peninsula, et aboriginereid land i Garig Gunak Barlu nasjonalpark. Kokaburra-fuglen er en vakker ikonisk fugl for Australia. Enda en sveiver mot bilen, som Dave vrenger ut i veikanten. Dårlig start på turen med både en guide og en hel bil full av naturalister og dyrefantaster.

Peker bortover mot Arnhem Lans Enscarpment - et platå med endemisk dyreliv som skiller seg fra resten av området. Utsikt fra Nawurlandja lookout ved solnedgang i Kakadu nasjonalpark.
Peker bortover mot Arnhem Lans Enscarpment - et platå med endemisk dyreliv som skiller seg fra resten av området. Utsikt fra Nawurlandja lookout ved solnedgang i Kakadu nasjonalpark.
Maguk, også kalt Barramundi Gorge. På toppen av fossefallet er det en idyllisk badekulp.
Maguk, også kalt Barramundi Gorge. På toppen av fossefallet er det en idyllisk badekulp.
Et første møte med en krokodille. Det anslås å være over 100 000 saltvannskrokodiller i Northern Territory.
Et første møte med en krokodille. Det anslås å være over 100 000 saltvannskrokodiller i Northern Territory.
Lotusblomster i Corroboree Billabong.
Lotusblomster i Corroboree Billabong.

To øyne og en snute stikker opp av vannet, bare noen få meter fra båten. Alle armer og bein innenfor båten, takk! Mektige skapninger, verdens største reptiler som tar livet av flere mennesker hvert år.

Båten seiler sakte utover i Corroboree Billabong, en del av Mary River Wetlands, som har den høyeste konsentrasjonen av saltvannskrokodiller i verden. Det skal være rundt 100 000 krokodiller i Northern Territory, et antall som kontrollerer seg helt på egen hånd – de aggressive eldre hannene er territoriale og holder standen nede rundt dette nivået. Flere andre steder i verden har bestanden sunket betraktelig på grunn av rovjakt, men her i det nordlige Australia lever de relativt uforstyrret og med lite kontakt med mennesker og utbygde samfunn.

To øyne og en snute stikker opp av vannet, bare noen få meter fra båten. Alle armer og bein innenfor båten, takk! Mektige skapninger, verdens største reptiler som tar livet av flere mennesker hvert år. Her er alle vann, strender, elver og billabonger merket med fareskilt, absolutt ingen bading i noen vann, et viktig tiltak for å redusere antall ulykker mellom mennesker og krokodiller.

Vi kjører videre innover i Kakadu og skal ta oss et avkjølende dypp etter en varm dag. Men vent, bade? Det er ikke uten en anelse frykt jeg sklir ut i det varme vannet. De røde klippene lyser opp mot den skyfrie himmelen og gjør det krystallklare vannet mye mørkere enn det burde være. I enden av vannet er det et fossefall som jeg bare svømme til, hva enn som måtte lurke under meg i det dype vannet. Alle kjente badeplasser, som Maguk, eller Barramundi Gorge, som det også kalles, blir klarert som krokodillefrie badeplasser ved begynnelsen av den tørre sesongen hvert år. Det er ingen enkel prosess. I løpet av den våte sesongen, mellom november og mars, oversvømmes hele Kakadu og Arnhem Land, veier blir skylt vekk, hele området er dekket med vann. Og saltvannskrokodiller. De kan da bevege seg fritt over hele området, og når vannet synker tilbake, finner krokodillene sine foretrukne badekulper og billabongs over hele nasjonalparken. Det er ikke helt problemfritt, både for turisme og menneskene som ferdes i disse områdene. For hvordan tømmer du en stor kulp for krokodiller?

Helikopter og krokodillebur benyttes for å gjøre Maguk og mange andre idylliske badevann sikre for å bade. I år hadde parkvokterne bemerket seg at en tre meter lang krokodille hadde funnet sitt hjem i Maguk. En felle ble satt ut med helikopter, og til sin overraskelse fikk de et nesten fem meter sinna beist i buret.

Maguk er erklært krokodillefritt for i år, men fortsatt er det med noen nervøse tak jeg svømmer bortover mot fossefallet.

Kakadu nasjonalpark og Arnhem Land er fylt med bergkunstgallerier, som kan være opp til 60 000 år gamle.
Kakadu nasjonalpark og Arnhem Land er fylt med bergkunstgallerier, som kan være opp til 60 000 år gamle.
Kjører gjennom bushen - utenfor hovedveiene i Kakadu er det slutt på asfalten.
Kjører gjennom bushen - utenfor hovedveiene i Kakadu er det slutt på asfalten.
EMU! Der borte skimtes en hann-emu som tusler rundt sammen med fire unger.
EMU! Der borte skimtes en hann-emu som tusler rundt sammen med fire unger.
Bil med riktige skilter. Velkommen til outback'en.
Bil med riktige skilter. Velkommen til outback'en.
Roland forteller innlevende om galleriene i Injalak Hills.
Roland forteller innlevende om galleriene i Injalak Hills.

Vi møter Roland i Gunbalanya, 15 kilometer fra East Alligator River, som skal ta oss med opp til Injalak Hill og vise oss godt bevart bergkunst som alle bergtoppene er fulle av her.

Vi forlater Jabiru og Kakadu nasjonalpark og kjører mot vårt egentlige mål. Et 100 000 kvadratkilometer stort område på toppen av Arnhem Land, et område så øde at det hverken finnes bensinstasjoner eller medisinsk hjelp. Vi har med en smekkfull pakkeliste over hva man ha med seg hvis man skal ferdes i dette området. I tillegg må du ha løyve for å få lov til å krysse Cahills Crossing, også kalt East Alligator River, og videre inn i aboriginereid land. Det finnes likevel noen communities, små samfunn som er bygget opp for aboriginene som lever her. Vi møter Roland i Gunbalanya, 15 kilometer fra East Alligator River, som skal ta oss med opp til Injalak Hill og vise oss godt bevart bergkunst som alle bergtoppene er fulle av her. Roland føler et voldsomt ansvar for oss der vi klatrer opp en nedtråkket sti mot toppen av fjellet. Formaner oss om å være forsiktige for hvert femte skritt, det er sagt med kjærlighet og gir oss en følelse av en medmenneskelighet som ikke alltid er så godt synlig i samfunnet vi selv lever i. Roland forteller om den underliggende betydningen i tegningene som pryder nesten hver eneste steinvegg. For galleriene er fylt med bilder, nesten malerier, av kenguruer, krokodiller, skilpadder, de fleste dyrene som man finner i området ‒ og viktige elementer av hvordan mennesker har levd her i titusener av år.

Injalak Arts and Craft Center er et non-profit senter som er heleid av de lokale kunwinjku.
Injalak Arts and Craft Center er et non-profit senter som er heleid av de lokale kunwinjku.
Sørger for at malekunsten ikke går tapt. En viktig del av aboriginenes kultur.
Sørger for at malekunsten ikke går tapt. En viktig del av aboriginenes kultur.
Det er tradisjonelt kun menn som driver med kunst. Ansett som viktig arbeid for historiefortelling.
Det er tradisjonelt kun menn som driver med kunst. Ansett som viktig arbeid for historiefortelling.
Roland gir oss et innblikk i Kunwinkju-klanens liv og arbeid ved Injalak Hill.
Roland gir oss et innblikk i Kunwinkju-klanens liv og arbeid ved Injalak Hill.

‒ Om 20 år er de borte, sier Roland. Han peker på de hvite stripene fra vann som faretruende nærme renner nedover fjellene.

– De fleste maleriene her er 20 000 år gamle, sier Roland. Dave stemmer i, men forteller at aboriginene ikke har et tidfestet begrep om hvor gamle de egentlige er, det er heller en indikasjon om at det stammer helt fra urfedrene, men anslår at de fleste maleriene kan stamme tilbake så langt som 60 000 år. Det er svimlende tall å forholde seg til, ikke minst at maleriene er så godt bevart og har tålt vær og vind. Den røde fargen som preger de fleste, er en blanding av blod fra kenguru og kunstneren selv, som ble blandet sammen i en uthulet grop i steinunderlaget der de tegnet. Andre farger ble hentet fra bær og planter og kvae fra trærne.

‒ Om 20 år er de borte, sier Roland. Han peker på de hvite stripene fra vann som faretruende nærme renner nedover fjellene.

Å sammenligne 20 år mot nærmere 60 000 år virker høyst usannsynlig og blir satt spørsmålstegn ved, er det også her en figurativ tidsberegning? Det viser seg at tallene dessverre stemmer. Klimaendringer tærer hardt på maleriene, som forvitrer foran øynene på oss. Kunwinjku-klanen som i tusenvis av år bodde oppe i disse klippene, som fortsatt den dag i dag utfører seremonier her, lukket for alle utenfor samfunnet, har bestemt seg for at de ikke skal bevare maleriene. De eldre, som setter lovene for hvordan kunwinjku skal leve, har bestemt at de ikke lenger skal utøve sin kunst på steinvegger, men heller lage kunst til det lokale kunstsenteret Injalak Arts and Crafts Centre, et non-profit-senter som er eid av de lokale kunwinjku.

Idyllisk paradis - ja vi må bruke det ordet. Men bade, nei det går ikke.
Idyllisk paradis - ja vi må bruke det ordet. Men bade, nei det går ikke.
Yrende dyreliv, rett ved bryggekanten.
Yrende dyreliv, rett ved bryggekanten.
Utsikt fra toppen av Injalak Hills, ned til billabongene ved byen Gunbalanya.
Utsikt fra toppen av Injalak Hills, ned til billabongene ved byen Gunbalanya.
Fange mud crabs, store krabber som gjemmer seg i huler på revet eller i mangrovene.
Fange mud crabs, store krabber som gjemmer seg i huler på revet eller i mangrovene.

Det er en mosaikk av strender, mangrover, regnskog, sumper, laguner, korallrev, enger av sjøgress og et rikt maritimt liv. Her beskyttes sjeldne dyrearter som dugong, og seks av verdens skilpaddearter. Ville hester, som stammer direkte fra Djengis Khans hester, lever her, sammen med verdens største flokk av bantengfe, indonesisk kveg som er en utrydningstruet art i sitt opprinnelige opphavssted.

Hele Arnhem Land er eid av de tradisjonelle grunneierne, flere aboriginske klaner. Dette er også grunnen til at alle som ferdes her, må ha tillatelse for å oppholde seg i dette området. Vi kjører videre nordover mot Cobourg Peninsula og nasjonalparken Garig Gunak Barlu som eies og drives av arrarrkbi-klanen som kun består av 50‒60 mennesker i dag. De har et spirituelt forhold til både land og hav. Deres forfedre fra «Dreamtime», aboriginenes skapelsestid, skapte dette landet og alt som lever her. Nasjonalparken, som administreres i samarbeid med australske myndigheter, hedrer dette kulturelle landskapet og de tradisjonelle seremoniene der.

Det er en mosaikk av strender, mangrover, regnskog, sumper, laguner, korallrev, enger av sjøgress og et rikt maritimt liv. Her beskyttes sjeldne dyrearter som dugong, og seks av verdens skilpaddearter. Ville hester, som stammer direkte fra Djengis Khans hester, lever her, sammen med verdens største flokk av bantengfe, indonesisk kveg som er en utrydningstruet art i sitt opprinnelige opphavssted. Disse kom til nordlige Australia med folkeslaget macassan, som hadde stor handel med aboriginene i hundrevis av år, lenge før hvite menn kom hit.

Området har en interessant eldre og moderne historie. Det anslås at aboriginene har levd her i over 60 000 år. I 1838–49 ble Port Essington bebodd av britene ved Victoria Settlement ‒ etablert før byen Darwin som en militær utpost av britene, det tredje mislykkede forsøket på å bosette seg i nordlige Australia. Her står det fortsatt ruiner igjen av bosettingen som på det meste besto av rundt 70 mennesker. Det var 11 vanskelige år for de første kolonistene. Alle barn som ble født her, døde. Det største bygget som står igjen i dag, er sykehuset og kjøkkenet. De fleste døde av malaria, som de på den tiden trodde var en luftbåren sykdom, og dermed stengte de syke inne på lufttette rom i uutholdelig varme.

De levde her i konstant beredskap for at fremmede makter skulle seile innover Port Essington. I dag kan du fortsatt finne rester av elegant teservise som er strødd langs strendene og champagneflasker fra et besøk av en fransk forskningsekspedisjon.

Rester av Victoria Settlement. Britene bygget hus etter sin egen måte, ikke nødvendigvis etter klima. Hver bolig hadde sin egen peis - til tross for fryktelig fuktighet og varme.
Rester av Victoria Settlement. Britene bygget hus etter sin egen måte, ikke nødvendigvis etter klima. Hver bolig hadde sin egen peis - til tross for fryktelig fuktighet og varme.
Fareskilt ved alle vann. Strengt forbud - og livsfarlig - å hoppe uti.
Fareskilt ved alle vann. Strengt forbud - og livsfarlig - å hoppe uti.
Dyrelivet er, om mulig, enda mer aktivt om natten. Ha alltid hodelykt med.
Dyrelivet er, om mulig, enda mer aktivt om natten. Ha alltid hodelykt med.
En stor skilpadde har nylig krabbet oppover stranden. De nordlige strendene er viktige hekkesteder for seks av verdens syv skilpaddearter.
En stor skilpadde har nylig krabbet oppover stranden. De nordlige strendene er viktige hekkesteder for seks av verdens syv skilpaddearter.
Travis Bird er camp host hos Venture North - mye tid går til å fiske.
Travis Bird er camp host hos Venture North - mye tid går til å fiske.

‒ Have a look at this! veiver Dave når han har oppdaget spor etter en stor skilpadde som har lagt egg her i løpet av natten. – Du kan se at hun kom opp denne veien og la eggene sine her, men på vei tilbake ser dere spor av noe større som har kommet opp av vannet. En stor virvel i sanden tyder på at en krokodille tok tak i skilpadden.

Etter timer i bilen gjennom det tørre landskapet er det herlig endelig å komme til kysten og havet. Campen oppe på en klippe består av permanente safaritelt med enkle senger og en veranda for å nyte utsikten over bukten og det klare vannet. Der nede, bare noen meter fra strandlinjen svømmer hammerhai og oksehai. Yrende dyreliv, på et helt annet nivå enn kanskje noe annet sted i verden. Det er fascinerende å se hvor rikt og levende alt er rundt oss, der hvor ingen mennesker har fått lov til å sette sitt preg. Det er kun noen få overnattingssteder i dette området og en vokterstasjon noen kilometer lenger nord. Det er overraskende å møte andre mennesker helt her ute ‒ du er stort sett overlatt til deg selv.

Vi utforsker det turkise havet og de endeløse strendene. Ute i båten fisker vi etter dagens middag. To barracudaer får jeg på stangen, men de unngår å bli middagsmat, for de er ikke ansett som god matfisk, i tillegg til at de har veldig spisse tenner og er vanskelig å få opp i båten. Mangfoldet her er så stort, og fisken så enkel å få opp, da spiser man heller ikke noe som er ikke er det beste.

De nordlige strendene her er viktige hekkesteder for skilpadder og er dekket med skjell og koraller.

‒ Have a look at this! veiver Dave når han har oppdaget spor etter en stor skilpadde som har lagt egg her i løpet av natten. – Du kan se at hun kom opp denne veien og la eggene sine her, men på vei tilbake ser dere spor av noe større som har kommet opp av vannet.

En stor virvel i sanden tyder på at en krokodille tok tak i skilpadden.

‒ Men han spiste den ikke her, siden det ikke er noe spor av blod eller rester, sier Dave, mens han sirkler rundt åstedet med store bevegelser. – Dette er naturen her. Brutal, men ekte. Og ikke minst uforstyrret.

Cobourg Peninsula er svært populært for fisketurisme - havet yrer av liv. Denne vakre skapningen unnslapp å bli middag - og ble sluppet tilbake i havet.
Cobourg Peninsula er svært populært for fisketurisme - havet yrer av liv. Denne vakre skapningen unnslapp å bli middag - og ble sluppet tilbake i havet.
Australias sol. Kan den virkelig være annerledes enn hjemme? Blodrøde solnedganger, hverdagsmat her.
Australias sol. Kan den virkelig være annerledes enn hjemme? Blodrøde solnedganger, hverdagsmat her.
Cockles, også kjent som vongoleskjell, vendt i hvitløk, smør og hvitvin. Plukket rett fra stranden og perfekt i solnedgangen.
Cockles, også kjent som vongoleskjell, vendt i hvitløk, smør og hvitvin. Plukket rett fra stranden og perfekt i solnedgangen.
Hai, rokker, fisk i tusentall svømmer rundt bryggen - et uforstyrret miljø gir naturen frie tøyler.
Hai, rokker, fisk i tusentall svømmer rundt bryggen - et uforstyrret miljø gir naturen frie tøyler.
Camp Venture North, rett på de røde klippene, omgitt av lange strender og (det livsfarlige) havet.
Camp Venture North, rett på de røde klippene, omgitt av lange strender og (det livsfarlige) havet.

Med spir og spyd leter vi etter mud crabs, store krabber som gjemmer seg i små huler på revene og i mangrovene som vi etter en del pirking endelig får fatt i. Ved lavvannet plukker vi østers rett fra revene.

Bush tucker, et av de mange festlige australske ordene som slenges rundt, er alt av mat som finnes her ute. Dave pirker ut lange hvite ormer fra en råtnende trestubbe, det er ikke alt vi er interessert i å smake på. Vi plukker cockles, bedre kjent som vongoleskjell. De ligger strødd utover gjørmebunnen i tusentall. Vi plukker så mange vi klarer å fylle hender og lommer med.

Med spir og spyd leter vi etter mud crabs, store krabber som gjemmer seg i små huler på revene og i mangrovene som vi etter en del pirking endelig får fatt i. Ved lavvannet plukker vi østers rett fra revene.

Vongoleskjellene skal senere vendes i hvitløk, smør og hvitvin. Til østers og solnedgangen. Fra utsiktsodden i campen ser vi bortover mot en blodrød sol som bare Australia har. Som gjør himmel og hav til et vakkert fargespill i oransje, rosa og lilla. De første dagene her ute rammes du av en klaustrofobisk følelse, ikke bare må du innstille deg på å leve uten telefon og nettdekning, men å leve her ute i det slående vakre landskapet med et turkist og fristende hav – og ikke minst varmen – for å ikke kunne kaste deg ut i det avkjølende vannet. For akkurat her er det én ting som er sikkert: Det er en sikker død å legge på svøm i dette havet med krokodiller, hai og maneter, for å nevne de tre dødeligste. Men etter noen dager slipper disse tankene taket, for inntrykkene av hvor vi faktisk er, hvem som råder over disse områdene, det er absolutt ikke vi. Det er dyrene og naturen, vi er bare flyktige besøkende her på deres premisser. Og det er noe stort bare det. Dette er et av de få stedene i verden hvor de får lov til å være i fred.

Vi kaster skjellene ned fra klippen og tilbake i havet, med et glass vin i hånden. Noen solnedganger fester seg i sinnet mer enn andre.

Pass opp for den australske faunaen.
Pass opp for den australske faunaen.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!