Nord-Kypros: Landet som ikke er
Det går rykter om en avstengt spøkelsesby utenfor Gazimagusa. Om fantasifulle skrøner i et blått hus i Camlibel. Ifølge staten Tyrkia har vi ankommet republikken Nord-Kypros. For resten av verden befinner vi oss i et land som ikke finnes.
Det er et uryddig landskap som dukker fram. I det blendende flomlyset fra billyktene på leiebilen vår ser vi først tørt, lysegult gress som bøyer seg inn mot veikanten, og bortenfor der – mørke, øde sletter. Så dukker husene opp. Tilfeldig plassert i landskapet. Pregløse i betong. Som om menneskene som bygde dem, ikke var sikre på om de skulle bli, eller ikke hadde råd til å gjøre seg ferdig. Ved avstikkerne ned til havet klatrer neonskiltene oppå hverandre og peker mot puber og restaurantlokaler, bygninger av billige materialer på forsøplede strender, og store, glitrende kasinohoteller på plettfri sand. Flere steder står sorte, tunge betongskjeletter. Påbegynte byggeprosjekter som ble stanset da finanskrisen rammet. Forlatt og forfalt. Vi svinger vekk fra lavlandet, og oppover skråningen mot fjellet. Til det som en gang var. Et gammelt kloster, som nå er omgjort til feriehus i den lille landsbyen Lapta. En liten hund bjeffer høylytt i mørket. En gul katt raser inn i buskene.
Da tyrkisk militære inntok Nord-Kypros i 1974, flyktet nesten to hundre tusen gresk-kyprioter til den sørlige halvdelen av øya. Mange av husene har blitt stående tomme. Noen ble overtatt av fattige, tyrkiske bønder som ble oppmuntret til å emigrere av den tyrkiske regjering. Eller tyrkisk-kyprioter som samtidig flyktet fra sør. Også de gresk-kypriotiske kirkene fikk nye gjester. Som den lille, vakre steinkirken på andre siden av veien av det gamle klosteret der vi bor.
Han tar en ørliten risiko. I Sør-Kypros blir huseierkontrakten hans ansett som ugyldig, og transaksjonen ulovlig. Blir øya gjenforent, er det ingen som vet hva som kan skje.
Vi trekker ned håndtaket på den tunge kirkedøren. Den er åpen. I stedet for kirkebenker strekker små jenter ut hvite longs-legger i spagaten. En tynn kvinne med halvlangt, mørkt hår sitter bak et skrivebord i entreen. Hun opplyser at kirken har blitt ballettskole. Vi kikker inn i neste kirke på åskammen. Der henger en halvmåne. Høyere opp ligger enda en gammel kirke i stein. Den har blitt forlengelsen av en restaurant.
I mellom kirkene ligger boligområdene. Stadig vekk dukker det opp et forfallent hus. Det er de eldste husene, dem vi hadde trodd vi skulle finne landsbyer av her i Kypros ‒ de med balkonger av blomster og jern, og lyse murvegger, gulnet av tid, og dører av tålmodighet og tre – de står tomme og forfaller. En tynn, skjeggete mann står og graver med en spade ved siden av et av disse gamle husene.
– Hallo, sier vi vennlig.
– Hello, sier han med bred, amerikansk aksent. Som så mange utenlandske huseiere, kom han til Nord-Kypros for å bli gammel her. For tre år siden kjøpte han dette gamle huset, og har siden jobbet kontinuerlig med å restaurere det. Han tar en ørliten risiko. I Sør-Kypros blir huseierkontrakten hans ansett som ugyldig, og transaksjonen ulovlig. Blir øya gjenforent, er det ingen som vet hva som kan skje.
Vi trasker enda høyere opp, følger veien helt til toppen av fjellene, der oliventrærne vokser trassig i fjellsiden. Det lukter av grønne barnåler. Veien er rød, Middelhavet turkis. Solen reflekterer i lys betong, og glorete kasinoer skinner som gull i kveldsolen. Vi snur oss mot åssiden. Et piggtrådgjerde står plutselig der, og et skilt med dødninghode, med streng beskjed om å holde seg utenfor. De tyrkiske militærleirene har inntatt fjellene, gjerne som nærmeste nabo til de store turistattraksjonene, godt synlige, nærmest som egne attraksjoner, med store prangende skilt og massive statuer av tyrkiske generaler og helter i betong. Vi stanser bilen, og hilser på soldatene. Nei, de ønsker ikke å bli tatt bilder av, og de vil ikke snakke med oss. Bryskt vinker de oss vekk.
Men så oppdager vi i utkanten av Camlibel et bortgjemt hus fullt av tyrkiske soldater, som veldig gjerne snakker. Intetanende oppsøker vi det som skal være et lite museum på Google Maps, og kjører rett inn i en militær veisperring. Der står også store skilt med fotoforbud, som om de nesten hadde ventet oss: tre turister på villspor. Vi blir stanset av tre vakter med geværer.
‒ Joda, det er faktisk et museum ved enden av veien, opplyser en av dem uttrykksløst. ‒ Men vi får ikke lov å krysse veisperringen om vi ikke leverer fra oss pass eller kredittkortet, opplyser han.
Det blå huset eller Mavi Kosk som det heter på tyrkisk, er kanskje det mest myteomspunne huset på Kypros, og har i tillegg den beste utsikten. Her bodde advokat Byron Pavlides før han flyktet i 1974, angivelig gjennom underjordiske tuneller. Han stod ikke bare i ledtog med Kypros' første gresk-kypriotiske president – erkebiskopen Makarios, men ifølge den tyrkiske versjonen var han også mafiasjef og våpensmugler.
Han forteller om den vakre skuespilleren Brigitte Bardot som badet i eselmelk her i dette huset, og om den onde, og paranoide Pavlides, som levde i sus og dus, mens resten av befolkningen sultet.
Det svermer av museumsvakter i lysegrønne drakter. I kroker og ganger, i trapper og utenfor huset. En av dem, en ung, blek mann, med kortklippet hår hilser på engelsk. Han virker glad for å se oss, men formaner vennlig mot å ta bilder. Han forteller om den vakre skuespilleren Brigitte Bardot som badet i eselmelk her i dette huset, og om den onde, og paranoide Pavlides, som levde i sus og dus, mens resten av befolkningen sultet. Vi går opp til andre etasje. Guidens stemme blir lav og forventningsfull i det vi nærmer oss det røde rommet.
– Det er dette som er mafiarommet, erklærer han. Værelset har mørkerøde gamle plysjmøbler, og blodrøde gardiner. Et stort, mørkt maleri av jomfru Maria med strengt blikk, og gloria i gull, dekker den ene veggen. Over skrivebordet ligger et tynt, mørkebrunt skinn.
‒ Krokodilleskinn, sier den unge mannen dramatisk.
‒ Men er ikke skinnet identisk med reinsdyrskinnet som lå over skrivebordet i første etasje? Guiden rødmer lett.
‒ Det er bare hva jeg har fått fortalt, sier han raskt, og innrømmer at han egentlig ikke er museumsvakt. Han er en tyrkisk soldat, utplassert her i knapt noen måneder, før han byttes ut med en annen ung soldat, som kan hende ikke har lest museumspropagandaen like godt som han selv. Liker han Nord-Kypros?
‒ Joda. Eller neeei. Men her på museet er det fint. Her kan han møte vanlige folk. Vi går ut i hagen og oppdager at det blå huset ligger på kanten av en stor klippe. Man ser svært langt. Helt til: «Our beloved motherland, Turkey», sier den unge soldaten. Som lengter hjem.
Tyrkerne invaderte Kypros første gang i 1571, og etterlot seg en tyrkisk befolkning som hovedsakelig bosatte seg i nord. I den historiske byen Gazimagusa i nordøst ble den gresk-kypriotiske befolkningen tvunget utenfor bymurene. De slo seg ned på de gylne strendene der de dannet den populære feriebyen Varosha. Da tyrkerne invaderte i 1974, flyktet hele Varoshas gresk-kypriotiske befolkning til sør. Byen ble sperret av og har siden blitt overlatt til plyndring og vær, soldater og vind. I Nord- Kypros har ingen nevnt byen for oss, og vi finner ingen veiskilt som fører oss dit.
Vi ser sperringene, utkikkstårnene, men ingen soldater, og trekker forsiktig opp kameraene. Uten forvarsel rager en mørk skikkelse fra en liten blikkboks bak oss: ‒ No photographing!
Men følger man veisperringene i Gazimagusa ut mot havet, vil man til slutt havne på stranden rett foran rekken av forlatte og rustne skyskrapere som bleke og gylne krymper inn i horisonten. Løst metall slår monotont mot den menneskeskapte muren. En måke skriker. Strandlinjen er kort ‒ avspist av brune tønner, rustne blikktak og en sort, istykkerrevet netting. I tillegg til jevnlig repetisjon av: «Fotografering forbudt!» og «Ingen adgang!» Vi ser sperringene, utkikkstårnene, men ingen soldater, og trekker forsiktig opp kameraene. Uten forvarsel rager en mørk skikkelse fra en liten blikkboks bak oss: ‒ No photographing!
Fra den andre siden brøyter en kort, kraftig mann med fall i det hvite håret seg fram til sperringen. Han har et par unge turister fra Sveits i hælene. Han peker, med hardt sammenpressede lepper. ‒ Inni der et sted ligger huset vårt, sier han. Og: ‒ Jeg var kun elleve da jeg og familien min måtte flykte. Paret sier ingen ting. Den unge mannen smiler halvdovent, løfter opp iPhonen for å ta et bilde, kysser kjæresten sin. Så knipser han fram en sigarett, røyker sakte og taust. Få minutter senere går de til taxien, og kjører tilbake til sørsiden. Forbi grensekontrollene og den store sperringen som går tvers gjennom landet, og hovedstaden Lefkosa. Fra den ene til den andre siden er språk og valuta forskjellig. Og til tross for bare et par meters avstand, eksisterer det en tidsforskjell på en time.
I disse dager foregår det forhandlinger i FN om gjenforening.
Men mange gresk-kyprioter er skeptiske. I 2004 stemte de imot.
‒ Jeg har besøkt det gamle huset jeg vokste opp i, to ganger de siste årene. Jeg drar ikke dit igjen. Ingen ting godt kommer ut av det, sier John Kyriakides. Han har hus, fire barn og syv biler i den sørlige delen av Lefkosa. I Nord-Kypros har han ingen ting. I det gamle huset som han en gang vokste opp i, bor det nå en tyrkisk familie.
Tilbake i den lille klosterleiligheten i Nord Kypros, står en liten hund og tigger etter mat. En gul katt stryker seg langs bena hans. Hunden står avventende. Så glefser den. Den gule katten skvetter unna. Et par sekunder senere smyger den seg tilbake.
BAKGRUNN
‒ I 1974 rykket Tyrkia inn i det nordlige Kypros, angivelig for å beskytte den tyrkisk-kypriotiske minoritetsbefolkningen mot overgrep fra den gresk-kypriotiske majoriteten.
‒ De okkuperte 37 prosent av øya, og erklærte området som den tyrkiske republikk Nord-Kypros.
‒ Nord-Kypros har siden vært isolert, utenfor EU, og slitt med arbeidsledighet og dårlig økonomi.
‒ I disse dager snakkes det i FN om å forene nord og sør. Mange av stedene som er omtalt i denne artikkelen, kan da bli en del av øyas rikholdige historie.
‒ Vær oppmerksom på at nesten alle stedsnavn i Kypros har to navn, det tyrkiske og det greske. Vi har valgt å bruke tyrkiske navn.
7 NUMMER AV VAGABOND FOR KR 389,-
Få Vagabond rett hjem i postkassa - 7 ganger i året!
