Uruguay: Fottur for latsabber
Er du blant dem som kan styre din begeistring for vertikale utfordringer med fjellsko på beina? Da er Uruguay landet for deg. Den høyeste fjelltoppen er 513,66 meter over havet, og du trenger bare å gå de siste 30 høydemeterne.
Cerro Catedral: Det beskjedne fjellet klarer bare så vidt å strekke toppen over kanten på de grønne, bølgende åsene. Du må ganske nærme før du ser den, på et nett av grusveier, gjennom et landskap som stiger så sakte at du ikke merker at det går oppover. Og omsider trer den grå toppen inn i synsfeltet.
Vi nordmenn er arvelig belastet med et Nansen-gen som gjør at vi ikke klarer å se en topp uten å bestige den. De fleste avstår fra 6000 meter høye vulkaner, men så snart vi ser en høyde som er innenfor fysisk rekkevidde, skjer det noe med oss. Vi bare må trakke oppover fjellsida til vi når målet for vår besettelse: Toppen. Utsikten. Frihetsfølelsen. Selvtilfredsheten. Vi planter et mentalt flagg som symbol på at vi er noe for oss selv. Og for å bekrefte denne teorien møter vi sannsynligvis en svenske på toppen. I motsetning til oss, som gjerne har pest sju kilometer og 300 høydemeter opp på sykkel i 40 varmegrader, har svensken latt seg selv og sykkelen blitt fraktet hit med bil, for å trille ned igjen. Og hvem sa at søta bror er dum?
Cerro Catedral kan skryte av å være høyest i Uruguay. Egentlig er fjellet bare noen steinblokker som har presset seg opp av jorden midt i beitelandskapet, mellom spredte hauger av svarte saueperler.
Nesten 500 meter over havet slutter grusveien, og her må du ta beina fatt. Du trenger ikke noe spesielt utstyr, bare det du allerede har i nærheten i denne varmen: hatt, vann og solkrem.
Absolutt alle klarer å bestige Cerro Catedral. Forberedelsene er en større utfordring, selv om de også ligger på et akseptabelt ferienivå. Det vil si, du må leie bil. Selv får vi turistinformasjonen i Salto til å finne fram til en bilutleier, og det går knirkefritt, i alle fall etter et par timers ventetid og en samtale med politiet.
Heidi Hattestein
Langs hele atlanterhavskysten treffer du unge backpackere fra Argentina som kommer hit på grunn av de flotte strendene, et alternativ til Brasil. Noen oppsøker de folkerike partystedene rundt hovedstaden Montevideo; andre foretrekker mindre fiskehavner. I fotsporene deres kommer strandselgere og rastafarier.
Bilselgeren kommer feiende inn i hallen, hyggelig på en hastig måte. Han går rett på sak: For seks døgn og maks 1900 kilometer skal han ha 5340 pesos, om lag 1300 kroner, inkludert romjulstillegg. I tillegg må vi regne med å bruke et par tusenlapper på bensin og en hundrelapp på et godt kart. Det er ingenting å si på den prisen.
Som depositum må vi legge igjen en underskrevet Visa-blankett. Hvis vi ikke dukker opp igjen, kan bilutleieren sende den inn, og pengene blir trukket fra konto. Om dette er vanlig eller særlig smart, aner vi ikke; vi har aldri leid bil i utlandet før.
Bilen blir forsinka, og ventetida er uutholdelig varm. Vi blir sittende og stirre formålsløst på det som skjer rundt oss. Det jobber ei jente i firmaet. Med hva, er ikke godt å si. Hun løfter opp ei frontlykt og går mot en bil som står med panseret åpent; enten rydder eller mekker hun. Hun holder lykta opp foran øynene og ser nøye på den. Hun løfter en krokete pekefinger og banker mistenksomt tre ganger på dekselet, før hun legger lykta midt oppi motoren. OK. Hun rydder. Etter en stund tar hun telefonen og vinker på oss, bilen er klar.
Det går ganske nøyaktig fem minutter fra vi forlater bilhallen, til vi blir stoppet av politiet.
– Siempre, siempre, siempre, sier konstabelen. – Alltid, alltid, alltid husk kjørelysene. Så vinker han oss videre med et oppmuntrende smil. Vi er på vei, Tico og vi to!
Langs hele atlanterhavskysten treffer du unge backpackere fra Argentina som kommer hit på grunn av de flotte strendene, et alternativ til Brasil. Noen oppsøker de folkerike partystedene rundt hovedstaden Montevideo; andre foretrekker mindre fiskehavner. I fotsporene deres kommer strandselgere og rastafarier. Folk labber forbi med nakne tær i den varme sanden, gjerne med ei flaske vin utpå formiddagen en gang. Det har blomstret opp små strandkafeer med alternativ mat, gjerne vegetar, og masse utleierom med god utsikt. Skikkelig strandferie, med andre ord.
Lenger inne i landet treffer du uruguayanske familier på tur. Her er det mer badeland og fornøyelsesparker; en touch av Disneyland. Og den tradisjonelle grillmaten, Asado.
Akkurat nå er det romjul, og mange har ferie. Årstidene er motsatte på den sørlige halvkule, det vil si at søramerikanerne feirer romjul i badende sol, mens vi nordboere vasser rundt i snøen med planker under beina. I Uruguay er ikke jula hvit, den er dirrende varm og opplett.
Adriana og Daniela skal til nærmeste by og handle, samme vei som vi skal, til Chuy, en livlig by som ligger midt på grensa til Brasil. En midtrabatt i hovedgata er det eneste som markerer grensa mellom de to landene. Gata heter Av. Brasil på den ene siden, og Av. Uruguaí på den andre, og fotgjengere krysser fritt mellom de to sidene.
Det dukker opp to haikere i veikanten: Adriana og niesa Daniela. Snart sitter de i baksetet og gliser. Adriana står for pratinga, hun har nikotinfarga tenner og ler høyt. Ei kul dame.
– Neeeei, rister hun på hodet; hun snakker om den uruguayanske cowboyen som jobber i landets største industri, kjøttproduksjon. I Uruguay – og for øvrig også i Argentina – blir cowboyene kalt «gauchos». De går med cowboyhatt og benklær og ligner til forveksling på fetterne i Ville Vesten.
– Gauchos er ikke noe å samle på, sier Adriana og hermer etter dem med dyp stemme:
– Dama betaler, jeg har allerede gått!
Adriana og Daniela skal til nærmeste by og handle, samme vei som vi skal, til Chuy, en livlig by som ligger midt på grensa til Brasil. En midtrabatt i hovedgata er det eneste som markerer grensa mellom de to landene. Gata heter Av. Brasil på den ene siden, og Av. Uruguaí på den andre, og fotgjengere krysser fritt mellom de to sidene.
Vi bare må sjekke. Vi går inn i en matvareforretning på hver side og kjøper sigaretter. I tråd med det vi trodde er sigarettene dyrest i Brasil, og vi vender panseret tilbake mot Uruguay.
Fra lufta ser veiene i Uruguay ut som et edderkoppnett. Skal du skifte retning, må du først kjøre dit trådene møtes. Den eneste gangen vi nesten blir fanget i nettet, er da ei gammal dame gir oss et håndtegnet kart med beskrivelse av en snarvei: Sving til høyre ved en klynge trær, vent til dere kommer til skiltet til Diegos plantasje, og der svinger dere til venstre forbi et gult hus. Og så videre. Det eneste både den hyggelige dama og vi glemmer, er at det er mørkt ute og umulig å se noe som helst. Selvsagt mister vi retningen.
Da skjer det noe, som er for godt til å være sant. Melkeveien ligger som et belte over himmelen, og plutselig dukker det opp: Sydkorset, stjernetegnet som bare kan sees på den sørlige halvkule, og som vi har speidet etter en stund nå. Korset henger i himmelranden og viser oss hvilken retning som er sør. Dermed finner vi veien til slutt.
