Menu Meny

Cuba: Hete, uforståelige, lekre Havanna!

Jeg leker tampen brenner med Cubas sjel, og gatelangs i hovedstaden er det rødglødende.

Det er kanskje ikke så rart at leger og advokater omskolerer seg til kelnere og resepsjonister. Cubanere som ikke er i den privilegerte situasjonen at familiemedlemmer i Miami sender dem dollar, har skjønt at jo nærmere de holder seg turister, jo lettere drypper det verdifull dollartips på dem. Pengesituasjonen på Cuba er så komplisert at det finnes tre ulike verdier å forholde seg til. Den nasjonale pesoen (CUP) kan du bare kjøpe annenrangs varer for. Pesos Convertibles (CUC) er valutaen myndighetene innførte i 2004 for å kunne kreve høyere priser av turister. Og til slutt er det dollaren som fortsatt sirkulerer på Cuba, men som du blir avkrevd en 10 % «straff» for å veksle. I praksis betyr det at den cubanske staten tar et solid jafs av reisekassa hver gang du veksler dollar. Euro eller pund er et bedre valg.

Fram med de convertible pesoene igjen. Finnes det ikke noe mer moderne junk food her? Noe som river i blodsukkeret? Men nei. Cuba er fortsatt et av verdens mest kommunistiske land, og bare tanken på McDonalds får folk til å sette sine daggamle servelatbrødblingser i halsen. Uansett om Castro ligger aldri så mye og synger på siste verset. «Gudskjelov,» hadde jeg sikkert tenkt hvis jeg ikke akkurat i dette øyeblikket befant meg i et akutt kultursjokk forårsaket av jetlag, Havannas intense folkeliv og den påtrengende varmen som nødåpner porene i et forsøk på å la kroppen puste. I dette øyeblikket er jeg villig til å fire heftig på prinsippet om alltid å spise og drikke lokalt. Jeg har tross alt gjort et forsøk. Men Cuba er Cuba. Og øya er foreløpig velsignet blottet for Big Mac-menyer. Bortsett fra på amerikanernes base Guantanamo, blir jeg fortalt. Der boltrer de seg visstnok i supersize-varer. Amerikanerne altså. Men basen ligger tjue timer østover på dårlige veier, og så desperat er jeg ikke. Klarer jeg å oppdrive en kald cola med sitronskive og isbiter, skal jeg si meg fornøyd. Men er coca cola også assosiert med erkefiende og forbruksdjevel USA? Og kanskje til og med forbudt?

Det er mye fremmed å ta inn over seg på Cuba. Alt er fundamentalt annerledes, og det er så klart fordi fundamentet er revolusjon og kommunisme. Det tar gjerne et par dager før man begynner å legge merke til et fravær, et urbant vakuum man ikke helt kan sette fingeren på. Helt til man innser at øynene og tanken har fått uvant hvile. Det finnes ikke reklame for noe som helst. Bare billboards og graffiti som promoterer Castros verdier og visjoner. Jeg setter meg på en ny fortauskafé, og får faktisk bestilt en cola. Én Peso Convertible koster den. Bunken med nasjonale pesos holder seg like intakt, og jeg begynner å lure på om jeg noensinne kommer til å finne noe verdt å bruke dem på. På colaflaska står det å lese at den er brygget i Mexico. Altså, ubesudlet av skitne, amerikanske, kapitalisthender. Ingen McDonalds, men Coke made in Mexico og Heineken made in Holland er kommunistvelsignet. Hvorfor? Jeg strever med å se logikken, men skjønner at det finnes mange lag med sannheter man ikke makter å trenge gjennom i dette landet.

Capitolio minner til forvirring om Capitol Hill.
Capitolio minner til forvirring om Capitol Hill.
Små barn, store blikk.
Små barn, store blikk.
Fra Havanas tak kan man i det minste gjøre et forsøk på å få et overblikk.
Fra Havanas tak kan man i det minste gjøre et forsøk på å få et overblikk.
Fiffige hårnåler og rause gullsmykker kan også fortelle en historie.
Fiffige hårnåler og rause gullsmykker kan også fortelle en historie.
Pedalkraften har gode kår i Havana.
Pedalkraften har gode kår i Havana.

Plutselig begynner de store, historiske linjene å få innhold. Kommuniststaten Cuba tar imot turister fordi de må. Hadde det vært opp til Fidel, hadde han helst sett at øya forble et isolat, en ideologisk utopi. Men da kommunistalliansen med Sovjetunionen falt i 1991, kunne ikke import- og eksportavtalene med Cuba opprettholdes, og økonomien kollapset totalt.

Jeg spør og spør. Kelnere, forbipasserende og politikonstabler som er godt synlige i bybildet. «Hvorfor får jeg kjøpt cola her?» De fleste bare smiler. Fordi de vet, men ikke føler fortrolighet nok til å røpe for mye av sin lukkede verden. Til slutt besvarer en kelner spørsmålet mitt med et annet: «Hvorfor tror du at du er her?»

Jeg vet godt hvorfor jeg er her. Jeg lider av kronisk oppdagertrang. Men det er nok ikke dit retorikken hans vil. Dessuten er ingenting bare enkelt på Cuba. «Både du og colaen er tillatt på Cuba fordi Castro ikke hadde annet valg enn å åpne opp for turisme etter at støtten vi fikk fra Sovjet opphørte tidlig på 1990-tallet. Colaen kom i kjølvannet av turistene, og vi får kjøpt den kun fordi den importeres fra Mexico, ikke Statene.» Med ett befinner jeg meg midt i verkebyllen som politikk og revolusjon har betydd for disse menneskene siden Fidel Castro kom til makta i 1959. Som Cuba-turist kommer du ikke utenom, med mindre du tar en skylappuke i turistmaskinen Varadero. Men selv der, hvor cubanere ikke har adgang med mindre de jobber i turistnæringen, skal du være ganske befengt med solstikk for å unngå å få med deg at dette er charter sånn som El Comandante, landsfaderen Castro, har ment det.

Plutselig begynner de store, historiske linjene å få innhold. Kommuniststaten Cuba tar imot turister fordi de må. Hadde det vært opp til Fidel, hadde han helst sett at øya forble et isolat, en ideologisk utopi. Men da kommunistalliansen med Sovjetunionen falt i 1991, kunne ikke import- og eksportavtalene med Cuba opprettholdes, og økonomien kollapset totalt. Cubanerne gikk inn i en periode som på folkemunne kalles «den spesielle tiden», som var en ti år lang kamp for tilværelsen. Påfuglene og bøflene forsvant fra Havannas zoologiske hage. Gatekattene ble også borte. Alle endte sine liv som middagsmat for et desperat folk. Castro ble smertelig klar over hvor alene han var i en verden full av kapitaliststater, som attpåtil gikk, og fortsatt går, aktivt inn for å kvele øyas økonomi. Amerikas handelsblokade av Cuba har siden 1962 forbudt all handel mellom Cuba og Amerikas allierte. En komplisert politisk tilstand å takle for Castro. Ikke bare ville han revolusjonere folks tankesett, men han måtte gjøre det i en så bratt motbakke at de fleste ville ha gitt opp på startstreken.

Havanas smuldrende arkitektur huser sjebner, revolusjonshistorie og sommerklær.
Havanas smuldrende arkitektur huser sjebner, revolusjonshistorie og sommerklær.
Turistenes Havana har lite med befolkningens hverdag å gjøre.
Turistenes Havana har lite med befolkningens hverdag å gjøre.
Symbolikken viker aldri langt fra overflaten.
Symbolikken viker aldri langt fra overflaten.
Det er ikke alltid det rynkefrie er det peneste.
Det er ikke alltid det rynkefrie er det peneste.
På pesobar er det ikke alltid godt det du får i glasset, men menneskene du møter er bestandig ekte.
På pesobar er det ikke alltid godt det du får i glasset, men menneskene du møter er bestandig ekte.

Flickan i Havanna, cuba libre, salsabevegelser vi ikke-karibiske bare kan drømme om, og pastellfargede yankie tanks som duver forbi Hemingways vannhull El Floridita. De romantiske bildene av Havanna er mange og har kraft nok til å ta sine besøkende med storm.

Skal jeg tørre å mene noe om situasjonen på Cuba, må det være at det nok er en gammel, bitter mann som er inne i livets siste etappe. Castro snakker fortsatt lynende lidenskapelig til folket på ukentlige tv-sendinger, og han har på ingen måte forlatt håpet om et sosialistisk og velfungerende Cuba. Kall meg gjerne en romantiker, men basert på to måneder tilbrakt i cubanske hjem er jeg ikke i tvil om at diktatorens intensjoner har vært edle. Folket trykker ham fortsatt til sitt bryst (med unntak av de som har rømt fra fattigdom og diktatur og har havnet i Miami såklart). Men nå som epoken hans er i ferd med å ta slutt, er han klar over at jeg sitter i hjertet av Havanna og ønsker meg fast food. Han vet om folks illegale internettilgang og dollarhunger. Han skjønner at det cubanske folket ikke lenger kan klare seg på luselønna fra staten som består av omtrent tre hundre nasjonale pesos per måned (seksti kroner), uavhengig om du jobber som kokk, pilot eller lærer. Kommunismens utgangspunkt er at alle er like. Men i dagens Cuba finnes det et liv for de med Pesos Convertibles i lomma, og et helt annet for de med lokal valuta. Castros visjon kan dermed ikke sies å være fullbyrdet. Enkle løsninger på problemene finnes selvsagt ikke, og ingen tør spekulere i hvilke goder som vil gå i graven med ham. Forhåpentligvis vil man opprettholde skole, universitetsutdanning, arbeid, gratis lege og et minstemål med mat til alle. Men én ting er sikkert. Man vil garantert referere til B.C. and A.C., Before and After Castro, på samme måte som man gjør med Kristus.

Flickan i Havanna, cuba libre, salsabevegelser vi ikke-karibiske bare kan drømme om, og pastellfargede yankie tanks som duver forbi Hemingways vannhull El Floridita. De romantiske bildene av Havanna er mange og har kraft nok til å ta sine besøkende med storm. Men det tar ikke lang tid å se forbi fasaden. Glansbildet falmer når jeg blir fortalt at under panseret på Chevy'ene og Buick'ene finner du reservedeler som like gjerne stammer fra en Lada. Og det er godt Evert Taube skrev om Havannas flickor allerede i 1955. I dag er det langt mellom cubanske kvinner som inspirerer til poesi takket være sin skjønnhet. Flere tiår med fet mat proppfull av karbo har resultert i pløsete hud og bredere hofter enn det som kan klassifiseres som vakkert. Cuba Libre smaker fortsatt godt, men kalles like ofte for en «mentirita», en liten løgn. For Cuba er jo faktisk ikke et fritt land. Men fri eller ikke, Cubas sjel er eventyrlysten og modig. Reis nå – før landet tappes for Castros puls.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!