Menu Meny

Bhutan - som et eventyr

Pyramideformede fjell viser vei. Fortsettelsen er som en drøm: mektige klosterborger, virvlende isbrevann og munkeprosesjoner i rødt. Bhutan er landet som går sin egen vei.

– Hvis man glemmer kultur og tradisjoner, mister man mye og vet snart ikke hvem man er. Hvis man i tillegg ødelegger naturen, mister man også sin fremtid, sier guiden Shangham.
Med viltvoksende skjegg og knelang kappe minner han også en smule om 1600-tallsmannen Zhabdrung Rinpoche, som krysset Himalaya fra Tibet og grunnla Druk Yul, Tordendragens rike.
I dag fremstilles Bhutan ofte som et lykkens land, grønt og karbonnøytralt. Idet vi følger en bratt sti oppover går tankene også til Shangri-La. For hvert skritt puster vi krystallklar vinterluft. Fra urgamle trær henger grågrønt lav som flagrende klær. Her og der en lyd. Småkranglende lattertroster som skimtes i små øyeblikk i rødt, brunt og kremhvit, kolonner av muldyr og hester som nøler ved de avgrunnsdype stupene.
På avstand skimter vi Taktshang, «tigerens rede». Templet virker som om det svever fritt på en naken fjellvegg. Landets skytshelgen Guru Padmasambhāva skal ha flydd hit på ryggen av en tiger. Akkurat i dette øyeblikk høres det ut som en troverdig legende. Vi følger trappetrinnene som er hogd inn i fjellsiden og kommer frem til det som kjennes ut som et gyllent svalerede fylt med røkelse og brennende oljelamper.

Rismarkene brer seg ut mellom bolighus og klostre i Punakhadalen.
Rismarkene brer seg ut mellom bolighus og klostre i Punakhadalen.

Reiser over landegrenser pleier å bety forandring. I alle fall noen synlige avvik fra stedet man nettopp har forlatt. I Bhutans tilfelle er det snakk om nesten total forandring. Selv har jeg flydd fra Nepal og opplevd en sprakende time over Mount Everest og Kanchenjungas hvitglitrende fjellvegger, før flyet vendte nesen nedover og landet på et sted som ikke ligner noe annet på hele kloden. Langt nedenfor Taktshang viser Parodalen seg, med rismarker, poppel-alleer og beitende hester. På en høstblek åker pågår det en bueskytterkonkurranse. Menn med pil og bue. Uten olabukse. Uten Gore-Tex. I stedet nasjonaldrakter i rutemønster og mørke knestrømper.

Wow! Bhutan er så annerledes enn alt annet vi har opplevd. Så mange som går kledd i nasjonaldrakter. Borgene og husene som ser ut som noe fra et eventyr.
Paret som kommer langveisfra er fra Storbritannia og fortsetter å fortelle om gårsdagens kveldstur. Noen foran dem hadde mistet en seddelbunke. Det var masse folk som gikk forbi. Men ingen stoppet for å plukke opp pengene.
Til slutt var vi tvungne til å spørre hvorfor. Folk svarte: «Det er ikke rett å ta noe som tilhører noen andre, dessuten fører det ulykke med seg.»
Bhutan står på buddhistisk grunn. Til langt ut på 1900-tallet var landet dessuten isolert fra omverden, styrt av en eneveldig konge og befant seg fortsatt i en nesten føydalistisk boble. Nær sagt alle var bønder. Landet manglet bilveier og ordentlige byer. Først i 1974 ankom den første turistgruppen.

Zeko er 73 år og bor i Punakha. «Jeg er glad for at jeg har en mobiltelefon så jeg kan snakke med slektningene og barna mine når jeg vil», sier han.
Zeko er 73 år og bor i Punakha. «Jeg er glad for at jeg har en mobiltelefon så jeg kan snakke med slektningene og barna mine når jeg vil», sier han.

Å beskytte natur og kultur er viktig. Samtidig går det ikke lenger an å isolere seg. Klimaendringene og humanitære kriser kan bare løses gjennom samarbeid, påpeker Shangham med en stemme som fortsatt høres veldig offisiell ut.
På 1970-tallet fant kong Jigme Singye Wangchuk opp begrepet bruttnasjonallykke, BNL. I motsetning til BNP som måler forhold og utvikling gjennom forbruk og produksjon, handler Bhutans lykkeindeks om en søken etter å utvikle landet i samklang med det indre, harmoni, natur og trivsel. Siden den tid har landet også tatt flere steg fremover. Doblet forventet antall leveår. Gitt mulighet for skolegang til alle barn. Innført miljø og natur som en del av undervisningen.

Å se en rød panda i naturen sies å bringe lykke.
Å se en rød panda i naturen sies å bringe lykke.
Gammel hovedstad. Frem til 1955 satt landets regjering i klosteret og fjellene Punakha Dzong ved Mo Chhu-elven.
Gammel hovedstad. Frem til 1955 satt landets regjering i klosteret og fjellene Punakha Dzong ved Mo Chhu-elven.

I løpet av reisen mot hovedstaden Thimpu kjennes Bhutan fortsatt ut som et eventyrland. Trafikken smyger seg liksom unnskyldende forbi mektige fjell. På den ene siden av veien venter brusende elvevann. På den andre venter bratte stup. Snart også en blånende mørk skogkant som forsvinner inn i skumringen og blir en del av natten. Noen timer senere skimter vi en opplyst dal, bilbutikker og utleiehus.– Kjenner du deg igjen? Spør Shangham.

– Kanskje, svarer jeg og prøver å tilbakekalle bildene jeg ble møtt med for drøye ti år siden.
Da minnet Thimpu om en forvokst landsby. Bønder som kom langveisfra for å selge honningen sin på markedet kikket storøyde opp på kongelige Trashi Chhoe Dzongs gule tårnspir. Trafikken var så sparsom at byens vinkende trafikkpoliti for det meste fektet med armene for å holde varmen.
Nå er innbyggertallet det dobbelte. Thimpu er fortsatt en vakker og behagelig hovedstad i lommeformat. Men den blir bare mindre unik og mer lik omverden. Vi passerer en busskø hvor folk har på munnbind for å beskytte mot rushtidstrafikkens avgasser. Blar i en avis som rapporterer fra en avvenningsklinikk for rusavhengige.
– Alt snakket om lykkeindeks er bare smart markedsføring for å sjarmere omverden. Til og med International Press Institute har uttrykt bekymring over utviklingen. Hvordan skal vi være lykkelige når vi ikke engang har ytringsfrihet? sier en ung mann som vil være anonym.

Et opphold ved fjellpalasset Dochula byr på panoramautsikt til fjellkjeden Himalaya.
Et opphold ved fjellpalasset Dochula byr på panoramautsikt til fjellkjeden Himalaya.

Jeg våkner motvillig. Da vi forlater Thimpu er det snø i luften. Vi følger dalens forsteder. Kommer snart til bilverksteder, hutrende fruktmarkeder og et stille tempel.
– I forgårs forlot mange av Thimpus buddhistmunker byen for sin årlige reise til vinterstedet sitt i Punakha, forteller Shangham.
Det er dit vi er på vei, østover, mot sommeren. Slyngende småveier går forbi blåpinje i minusgrader, klatrer over det 3 000 meter høye fjellpasset Dochula og virker deretter som om de er i fritt fall under et flere timer langt løvtak av urskog. Under frodig rhododendron hopper en blå nattergal med rustrødt bryst. Snart ser vi også små grupper av brune aper.
Bhutan tilhører jordklodens biologiske skattkister. Landet rommer alt fra tiger og snøleopard til rød panda og elefant. Skogene er dessuten oftest unge, formet av ild, regn og insekter.
– Grunnloven vår verner om miljøet og naturen. Minst 60 prosent av Bhutan skal bestå av skog. For hvert tre som hogges ned, må tre nye plantes, forklarer Shangham samtidig som svingene har roet seg ned og utforbakkene mistet sin kraft.

Istedet for barnevogn i Punakha.
Istedet for barnevogn i Punakha.

Plutselig viker det grønne teppet til fordel for en fuktig elvedal. Ris høstes for hånd. Landsbyene ligger tett. Hvite hus med bindingsverk og litt skrånende tak. I ett av dem har Passang Drukgyel åpnet et hotell.
– Etter fjorten år som guide ville jeg vise frem mitt eget hjemsted. Men også skape arbeidsplasser på landsbygda slik at de unge blir her i stedet for å flytte til Thimpu, forklarer Passang.
Middagen er nettopp ferdig, et fyrverkeri av områdets smaker. Kylling med rødløk, kanel og koriander. Salat med villbregner. Små, luftige brød som minner om en mellomting mellom scones og samosa og som fylles med røre av rød chili, tomat og koriander.
Sommer til lyden av surrende insekter. Jeg våkner til en morgen hvor appelsintrær bærer frukter. Sitter snart i bilen igjen. Forbi beitende bøfler ser vi den blågrå elven ved Punakha. Snart også en kjempestor borg hvor to elver møtes ved jakarandatrær og svevende havørner.

Buddhistisk bønnekvern.
Buddhistisk bønnekvern.

I omtrent 300 år fungerte klosterborgen Punakha Dzong som Bhutans hovedstand, før konge og ministerråd flyttet til Thimpu og lagde en ekte hovedstad med torg og gater.
Jeg følger Shangham gjennom festningens porter. Mørke ganger leder videre gjennom labyrinten. Vi kommer til gårdsplasser hvor duekvitter lyder slag i slag fra endeløse tak. Snart hører vi trommer og messende stemmer. Inne i klostertempelet sitter allerede hundretalls munker i lotusstilling foran Je Khenpo, Bhutans spirituelle leder. Dumpe tutelyder høres gjennom skogen av forgylte søyler. Og jeg er ikke lenger sikker på hvilken tidsalder jeg befinner meg i. Bare at landet heter Bhutan.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!