Menu Meny

Sveits: Vakre Davos

Før i tiden reiste lungesyke med sans for pomp og prakt til Davos i De sveitsiske alper. Vi pakket skiene og turskoene og fulgte i fotsporene til de rike og berømte for å finne ut av hva som har skjedd med Europas hotteste kursted og høyestliggende by.

NÅR MAN BETRAKTER verden fra oppe i Hotel Schatzalp kjennes den så full av stress, hast og uviktige problemer. Hva holder de egentlig på med der nede i dalen? Jo, de løper hit og dit, taster og sveiper på skjermene sine, jobber, handler og strever, uten å komme noe nærmere ekte innsikt for det. Ekte fred og sann lykke vet de ingenting om. Her oppe i den stillestående freden, over skyene, over hverdagslivets jevne mas, over alt som er, er det annerledes.

Jeg sitter på Das Terrassenrestaurant, ser utover skråningen som kalles snøstranden og tar en slurk av cappuccinoen. Alpekaiene kvitrer, snøen blender og smeltevannet drypper. En ensom skikjører kommer i sikksakk ned fjellet. Så kommer skyene raskt inn, et diffust og ullete grått dekke som svøper oss inn og kutter oss av fra virkeligheten der nede.

Jeg åpner Thomas Manns roman Trolldomsfjellet, eller Der Zauberberg, som originalen heter, en nesten tusen sider tykk og ett kilo tung mursteinsbok fra 1924, og kjenner med én gang på en følelse av utilstrekkelighet. Kommer jeg noensinne til å komme til siste side?

Så begynner jeg å lese: «En enkel ung mann reiste midt på sommeren fra Hamburg, sin fedrene by, til Davos-Platz i Graubünden. Han reiste for å være borte i tre uker.»  


HØYEST I EUROPA. Så klart finnes det byer som ligger høyere. Men Davos, på 1560 meter over havet i den sveitsiske kantonen Graubünden, er faktisk Europas høyestliggende by.
HØYEST I EUROPA. Så klart finnes det byer som ligger høyere. Men Davos, på 1560 meter over havet i den sveitsiske kantonen Graubünden, er faktisk Europas høyestliggende by.

Det er tvilsomt om de lange og dyre helsekurene lindret sykdommen i det hele tatt, men én ting er sikkert: på veien til undergangen fikk gjestene nytt perspektiv på livet.

Mannen, den oppfunne romanfiguren Hans Castorp, kom for å besøke sin kusine som hadde blitt rammet av tuberkulose, på det tidspunktet en av Europas dødeligste sykdommer. I den friske alpeluften kunne man få lindring takket være en diett av regelmessige og rikelige måltider, risikable operasjoner, enorme mengder melk og fredelige liegekuhren, som innebar at man ble svøpt inn i to eller tre lag med tepper av kamelhår, side om side i solstoler på de avlange balkongene. Og der lå man og pustet ren luft og så på alpeutsikten, gjerne seks timer om dagen.

Like lekende litterære og svevende intellektuelle som samtalene foregikk der på balkonger og i salonger, like grusom var bakterienes utvikling i gjestenes lunger.

Det fantes en luke på baksiden av hotellet som likene ble sluppet ut – over halvparten av alle som sjekket inn døde – for å føres på en kjelke ned en tre kilometer lang schlittelbahn til landsbyen. Samtidig satt de som ennå var i live i matsalen, spiste nyhøstet asparges, oksehalesuppe og gløggsorbet og diskuterte eksistensielle spørsmål om humanisme, nasjonalisme og radikalisme, brennhete tema i årene før første verdenskrig.

Det er tvilsomt om de lange og dyre helsekurene lindret sykdommen i det hele tatt, men én ting er sikkert: på veien til undergangen fikk gjestene nytt perspektiv på livet.

Sanatoriet som lokket til seg Europas kulturelite er i dag et hotell for alpeturister.
Sanatoriet som lokket til seg Europas kulturelite er i dag et hotell for alpeturister.
ALPEHISTORIE. FØRST OPP, FØRST NED. I 1860 åpnet det første kurhotellet for lungesyke. Den første taubanen, som gikk opp til Hotel Schatzalp, ble innviet i 1899 og inspirerte Åre til å bygge et lignende fjelltog. Verdens første skitrekk, en såkalt J-krok, ble innviet i Davos i 1934.
ALPEHISTORIE. FØRST OPP, FØRST NED. I 1860 åpnet det første kurhotellet for lungesyke. Den første taubanen, som gikk opp til Hotel Schatzalp, ble innviet i 1899 og inspirerte Åre til å bygge et lignende fjelltog. Verdens første skitrekk, en såkalt J-krok, ble innviet i Davos i 1934.

Det aldrende hotellet er som en isolert verden der det ligger oppe på det veiløse fjellet, bortenfor resten av samfunnet. Jeg får assosiasjoner til Grand Budapest Hotel i Wes Andersons film med samme navn.

SCHATZALP VAR EUROPAS mest luksuriøse sanatorium da det sto klart ved forrige århundreskifte. Egen taubane fra nede i landsbyen, gulvvarme, oppvarmede doseter, heis og elektrisitet i alle rom. Det ble ikke spart på komforten siden man ville lokke til seg den mest bortskjemte delen av Europas borgerskap.

– Thomas Mann nevner hotellet flere ganger i romanen sin, sier Paulo Bernardo stolt der vi sitter i X-ray Bar med sine påtrengende blodrøde vegger.

Paulo jobber ikke bare her, han har også bodd på hotellet de siste seks årene, hvor eneste forbindelse med resten av verden er en kjelkebane og en 120 år gammel taubane.

– Alt er gammelt her, utbryter han entusiastisk. Møblene er originale fra innvielsen, hotellet har ikke blitt renovert siden 1963, jo forresten, et teppe ble byttet ut i 1973, og våre egne skiheiser er fra femti–sekstitallet.

Det aldrende hotellet er som en isolert verden der det ligger oppe på det veiløse fjellet, bortenfor resten av samfunnet. Jeg får assosiasjoner til Grand Budapest Hotel i Wes Andersons film med samme navn.

– Taubanen opp hit tar fire minutter. Det er tiden det tar å forflytte seg fra én verden til en annen.

Vi går ut i vårsolen til alpinhagen som har verdens største samling av edelweiss-sorter, den sveitsiske nasjonalblomsten som med sin hvite farge pleier å symbolisere renhet og skjønnhet. Paulo snur seg og peker på et hvitt steinhus med grønne vinduskarmer.

– Det der er doktorvillaen hvor Luxius Spengler, vår første overlege, bodde.

Så lener han seg framover og sier med dempet stemme:

– I villaen har vi et bibliotek med gamle bøker. Men vet du, jeg må innrømme at jeg bare kom hundre siden inn i Trolldomsfjellet.

– Samme her, innrømmer jeg.

Ettermiddagsfest midt i skibakken hos Jatzhütte.
Ettermiddagsfest midt i skibakken hos Jatzhütte.

TRE DAGER TIDLIGERE begynte reisen min nøyaktig som Hans Castorps, romanens hovedperson, på et tog på vei sørover fra Zürich. I restaurantvognen satt jeg på en stol med svarte lærseter ved et bord med hvit linduk mens vi for framover på blanke skinner, inn og ut gjennom tunneler, forbi snøkledde fjell, skråninger med grønne enger og beitende sauer og smale svarte kirketårn, den turkise Zürichsjøen og en hvitskummende elv med hvite steinstrender. Av servitrisen, med en overdimensjonert lommebok som luktet skinn, bestilte jeg en Feldschlösschen som ble helt over i et høyt, tynt glass med en real skumkrone. Jeg holdt glasset opp mot solen, myste og konstaterte for meg selv at alt ved denne reisen allerede var meget lovende.

I Landquart byttet jeg til den smalsporede Rhätische Bahn og ble fylt av en boblende forventning til fantastisk utsikt og bortvendt adskilthet. Slik forlot jeg flatlandet og alle dets ynkelige problemer.


RHÄTISCHE BAHN. SMALSPORET I FJELLENE. Den første delen av Den retiske jernbanen ble innviet allerede i 1896. Fortsatt går de røde togene fra dalene opp til kur- og skistedene i fjellene. Den 65 meter høye Landwasserviadukten, som sto klar i 1902, er en av de 291 broene som togene iler over på sin ferd.
RHÄTISCHE BAHN. SMALSPORET I FJELLENE. Den første delen av Den retiske jernbanen ble innviet allerede i 1896. Fortsatt går de røde togene fra dalene opp til kur- og skistedene i fjellene. Den 65 meter høye Landwasserviadukten, som sto klar i 1902, er en av de 291 broene som togene iler over på sin ferd.

Skinnene løp på høye, hvelvede steinbroer over dype raviner, forgrenet seg hit og dit og svingte i vide slynger, sånn at jeg iblant så det møtende toget snirkle seg som en slange på en strekning med skinner langt der nede i dalen og dykke inn i en tunnel under skinnegangen som mitt tog kjørte på.

Toget tok sats oppover fjellsiden og det gnisset, knirket og hvinte i svingene mellom sembrafuruene. Tykke, beitende rødbrune kyr. Fossende bekker. Og mørkebrune uthus og stabbur. Så perfekt og estetisk at det kjentes som om jeg var liten som en tinnsoldat og plassert i en fantasiverden med grønt filtunderlag og modelljernbane skapt av en detaljfokusert tognerd.

Skinnene løp på høye, hvelvede steinbroer over dype raviner, forgrenet seg hit og dit og svingte i vide slynger, sånn at jeg iblant så det møtende toget snirkle seg som en slange på en strekning med skinner langt der nede i dalen og dykke inn i en tunnel under skinnegangen som mitt tog kjørte på.

Ut fra lerkeskogen kom plutselig en skikjører på en smal stripe av sorbetsnø og gled ved siden av toget på sin vei mot stasjonen i Klosters Dorf, hvor toget skulle stoppe en liten stund for bytte til taubane.

– Hei, hei, vinket jeg og hun vinket tilbake med solens refleksjon i alpinbrillene og staven hengende i remmen rundt håndleddet.

Rhätische Bahn er old school, tenkte jeg. For lokføreren lente seg ut gjennom sidevinduet og signaliserte ofte og lenge for å skremme vekk steinbukker og hjorter fra sporet. Dørene ble åpnet med manuell mekanikk og toalettene hadde et rør rett ned mot grusunderlaget og svillene på ballasten.

Hotel Schatzalp. Ingen høyteknologiske nøkkelkort her, nei. // De som ikke var lungesyke når de kom hit, var det da de reiste herifra, forteller hotelldirektøren Maria Coli.
Hotel Schatzalp. Ingen høyteknologiske nøkkelkort her, nei. // De som ikke var lungesyke når de kom hit, var det da de reiste herifra, forteller hotelldirektøren Maria Coli.
På Belle Epoque Restaurant på Schatzalp kjennes det som om klokken stoppet i 1924.
På Belle Epoque Restaurant på Schatzalp kjennes det som om klokken stoppet i 1924.

Nøyaktig 106 år senere trampet jeg inn på samme sanatorium, som nå het Waldhotel, hilste med et gruezi og bad om å få et rom. I motsetning til hovedpersonen i boken som Thomas Mann begynte å skrive her planla jeg ikke å være der i tre uker, bare i fire dager. Men hvem vet, tenkte jeg, kanskje jeg blir bergtatt og blir lenger.

I DAVOS ER jeg i kontakt med fortiden. Leser i guideboken om den tyske legen Alexander Spengler, pappaen til Schatzalps huslege, som i 1853 konstaterte av klimaet i denne delen av Alpene var perfekt for å behandle lungesykdommen som plaget flere og flere europeere og bestemte seg for å bygge helsehjem for storbyenes hostende og bleke borgerskap. Og jeg leser om det aller første toget på Rhätische Bahn, som tok sats nede i dalen i 1896 for å snirkle seg opp hit til kurstedet den virkelig syke, men også innbilt syke kultureliten begynte å reise til for å hvile seg.

På 1880-tallet tilbragte Skatten på sjørøverøya- og Dr. Jekyll og Mr. Hyde-forfatteren Robert Louis Stevenson syv vintre i Davos og i 1895 kom Arthur Conan Doyle, skaperen av Sherlock Holmes, sammen med sin lungesyke hustru Louisa Hawkins, som senere hostet seg i hjel.

Og i 1912 ankom en lungesyk Katia Mann med sin ektemann Thomas på slep. Hun tok inn på Waldsanatorium mens han, som var frisk, fikk sjekke inn på pensjonatet ved siden av. Mens hun omga seg med sanatoriets junkere, baroner og professorer satt han ensom på sitt pensjonat og leste brevene hun skrev til ham, på tross av at den fysiske avstanden mellom dem var under 100 meter. Han ble nok litt sjalu da han leste og fantaserte om hennes sosiale liv, med tanke på alle herrene rundt henne. Så begynte han å pusle med en bok, kanskje for å stilne angsten og uroen.

Nøyaktig 106 år senere trampet jeg inn på samme sanatorium, som nå het Waldhotel, hilste med et gruezi og bad om å få et rom. I motsetning til hovedpersonen i boken som Thomas Mann begynte å skrive her planla jeg ikke å være der i tre uker, bare i fire dager.

Men hvem vet, tenkte jeg, kanskje jeg blir bergtatt og blir lenger.

Katia og Thomas Mann to år etter utgivelsen av Trolldomsfjellet.
Katia og Thomas Mann to år etter utgivelsen av Trolldomsfjellet.

MELLOM WALDHOTEL OG Schatzalp, de to mest historierike hotellene i Davos, begge med forhistorie som kulturelitens favorittsanatorier, går en tursti som ikke bare knytter sammen nå og da, men også sommer og vinter. For her kan man gå uansett årstid.

Og hva døpte man stien? Thomas Mann Promenade, selvfølgelig.

Jeg knytter på meg turskoene en morgen og gir meg ut på en litteraturhistorisk alpevandring. Davos, Europas høyestliggende by, ligger hard og grå med sin larm nede i dalen. Her oppe suser det mykt i de mektige grantrærne, bokfinken kvitrer sin melodiøse tsip-tsip-tsip, hakkespetten holder takten mot en trestamme, grusen knaser under skoene.

Langs stien leser jeg på skiltene om Hans Castorp, den berømte romanens hovedperson, alpebyen Davos sitt litterære alter ego. Romanfiguren funderer på hva som har hendt med ham siden han forlot flatlandet, kom til fjellene, ble fortryllet av den «stillestående evigheten» og ble der i syv lange år.

MORGEN I PARSENN. FØR ALLE ANDRE. Davos har fem skianlegg. Parsenn, som knytter Davos og Klosters sammen, har de lengste bakkene. Her tilbys early bird, det vil si guidet skikjøring i helt ferske bakker, før heisene og løypene åpner for resten.
MORGEN I PARSENN. FØR ALLE ANDRE. Davos har fem skianlegg. Parsenn, som knytter Davos og Klosters sammen, har de lengste bakkene. Her tilbys early bird, det vil si guidet skikjøring i helt ferske bakker, før heisene og løypene åpner for resten.

Bartenderen forteller at skuespillerne Emma Watson og Leonardo DiCaprio, den forrige britiske statsministeren David Cameron og prins Charles pleier å stå på ski i disse bakkene.

I JATZHÜTTE ER livet en fest. Teknomusikk pumper ut av høyttalerne på terrassen mens bartenderen i utendørsbaren med det 2590 meter høye fjellet Jakobshorn i bakgrunnen steker racletteost og serverer Weissbier i store plastglass.

Festen har allerede pågått en stund på tross av at det er flere timer igjen til heisene stenger. Det lukter marihuana, sigar, grillet ost og snø som sakte smelter i den stekende ettermiddagssolen. De fleste virker som om de ikke har noen ambisjoner om å komme seg ut i bakkene igjen. De har tatt av seg jakkene og slått seg ned i solstolene med sine myke, ullete lammeskinn. Der sitter de henslengt i T-skjorter med solfaktor 50 og betrakter fjelltoppene med blank vårsnø. Innimellom, når latskapen blir til besvær, reiser de seg og danser i alpinstøvlene foran DJ-båsen til tunge, monotone bassrytmer som overdøver alt annet.

Bartenderen forteller at skuespillerne Emma Watson og Leonardo DiCaprio, den forrige britiske statsministeren David Cameron og prins Charles pleier å stå på ski i disse bakkene.

– Og vil du få øye på enda flere kjendiser må du reise hit i slutten av januar når World Economic Forum nede i kongressenteret lokker til seg verdens rikeste og mektigste, legger han til.

– Ha, ha, hei, for et party, eller? roper plutselig en mann i hatt og mosegrønn filtdressjakke, som jeg først forsøker å ignorere siden jeg fordomsfullt tenker «Ja, ja, noen må jo være festens galning.»

Men snart skjønner jeg at jeg har møtt enda en turist som selv mener han har både talent og smak og en viktig samfunnsposisjon. Han presenterer seg som Gober Freiherr von Shibensky og forteller at han til vanlig er kirurg på universitetssykehuset i Wien og jobber med veldedighet for fattige sørafrikanske barn. Han og kompisene hans er stamgjester i Davos.

– Selvfølgelig har jeg lest min Thomas Mann, sier kompisen og patter på den kjempestoresigaren sin.

WALDHOTEL, FORBILDET TIL sanatoriet Berghof i Trolldomsfjellet, ble grunnlagt av baronen av Gemmingen og er fortsatt i den adelige familiens eie. I Dr Kokowskys Bar, oppkalt etter en av figurene i romanen, slår jeg med ned i den svarte skinnsofaen, midt imot hotelldirektøren Maria Coli, som hadde satt seg i den blåblomstrete lenestolen med gulldekorasjoner.

Vi har nettopp gått en runde og kikket på behandlingsrommet og utstillingene medmedisinsk utrustning, som kvartslamper og en inhalator som brukte ild fra kull for å lage damp som pasientene pustet inn. Vi har også betraktet spyttkoppen som ble kalt Blauer Heinrich og som pasientene alltid skulle ha med seg. Og vi har gått ned i vinkjelleren – «Den beste i hele Graubünden», ifølge Maria – hvor doktor Friedrich Jessen en gang i tiden utførte operasjonene som gikk ut på å løsne tungen fra festet sitt og deretter stikke inn en lang nål i hulrommet i brystkassen for å blåse inn røyk, noe som fikk sykdomsforløpet til å gå saktere, men ikke til å stoppe helt.

Antikt medisinsk utstyr for tuberkulose-pasienter på Waldhotel.
Antikt medisinsk utstyr for tuberkulose-pasienter på Waldhotel.

I 1957 ble den siste tuberkulosepasienten skrevet ut. Renoveringen gikk ut på å fjerne sporene etter sykehusfølelsen for å i stedet bli et ski-chalet i tidens rene trestil. Men i takt med at sykdommen begynte å forsvinne fra Europa ble minnene fra tiden med sanatorier mindre smertefulle og mer svøpt i en nostalgisk glans.

Etter andre verdenskrig kom streptomycinet og andre antibiotika som ikke bare staggetdøden, men stoppet den helt. Sanatorienes dager var dermed talte. Hvorfor utsette seg for en masse dyre og tvilsomme behandlinger på et sted langt vekk når legen der hjemme kunne skrive ut tabletter som gjorde underverker?

I 1957 ble den siste tuberkulosepasienten skrevet ut. Renoveringen gikk ut på å fjerne sporene etter sykehusfølelsen for å i stedet bli et ski-chalet i tidens rene trestil. Men i takt med at sykdommen begynte å forsvinne fra Europa ble minnene fra tiden med sanatorier mindre smertefulle og mer svøpt i en nostalgisk glans. For fem år siden bestemte man seg derfor for å gjenskape 1910-tallets sykehusjugendstil. De gamle sanatoriemøblene ble hentet opp fra kjellerlageret, veggene ble hvite igjen og matsalens gamle, hvitpussede kassettak,som siden femtitallet hadde vært gjemt bak planker av furu, fikk igjen se dagens lys.

Det slår meg at det som på den tiden ble ansett som bevisbasert vitenskap i dag snarere ses på som humbug. Utenom å ligge og stirre på utsikten skulle pasientene nemlig helle i seg melk. For dét hadde doktor Jensen beordret.

Arkitekten satt sammen med baronen og så på gamle svart-hvitt-bilder for å skape den riktige følelsen av gårsdagens verden.

Det slår meg at det som på den tiden ble ansett som bevisbasert vitenskap i dag snarere ses på som humbug. Utenom å ligge og stirre på utsikten skulle pasientene nemlig helle i seg melk. For dét hadde doktor Jensen beordret.

– Seks ganger mellom morgengry og midnatt skulle de drikke kumelk. Til sammen helte de i seg mellom én og en halv og tre liter melk om dagen, forteller Maria Coli.

Men melken var upasteurisert og spredde derfor tuberkulose snarere enn å stoppe den. Dessuten ble gjestene smittet av hverandre.

– En del av de som kom hadde infeksjon av et slag, men ikke tuberkulose. Etter en stund hadde det de allikevel.

Kom de levende herfra kunne de briljere med sitt sanatorieopphold som et trofé. At de hadde vært på kur i Davos var bare flott.

En som verken hadde tuberkulose da hun ankom eller ble smittet under sitt opphold var Katia Mann.

– Hun kom tilbake lenge senere, på sekstitallet, og ba om å få se på de gamle røntgenplatene av lungene hennes sammen med en lege, som kunne konstatere at hun aldri hadde hatt tuberkulose.

Noe som selvfølgelig er skjebnens ironi, siden det var hennes opplevde sykdom som gjorde at hun i det hele tatt reiste til Davos med mannen sin, som her skrev kanskje den mest betydningsfulle romanen i tyskspråklig 1900-tallslitteratur.

Maria Coli avbryter meg i funderingene mine, og synes det er nok med litteratur- og sykdomshistorie for i dag.

– Vil du smake på en av Graubünden-vinene våre må du absolutt teste vår kraftige pinot noir, sier hun muntert.

HAUKENE SVEVER OVER Davos Dorf. Solen slikker det 2853 meter høye fjellet Weissfluh. Den skranglende gule skibussen stopper og slipper av en familie med ski og staver i hendene. Heisene åpner egentlig først om to timer, men sammen med fjellguidene Dora og Ruedi Büschlen skal vi prøve oss på en early bird og reise opp før alle andre og kaste oss utfor de harde, ennå urørte bakkene med kordfløyelmønster.

Vi står på toppen da Ruedi rekker meg kikkerten sin.

– Se der! sier han og peker på fjellryggen nord for Schwarzhorn. Ser du?

Jo, jeg ser. Syv alpesteinbukker med sine karakteristiske krumme horn som går og beiter på de snøfrie flekkene på sørsiden.

At vi skikjørere og steinbukkene kan holde til på samme fjell kjennes som et godt tegn for det biologiske mangfoldet. En gang i tiden var det nesten kjørt. På begynnelsen av 1800-tallet hadde intensiv jakt ført til at steinbukken var forsvunnet i Alpene, med ett eneste unntak. I italienske Gran Paradiso (i dag en nasjonalpark) var det 100 dyr igjen. To italienske naturvernere lyktes med å overtale myndighetene til å frede dem, noe Italias konge Viktor Emanuel II likte så godt at han utnevnte seg selv til steinbukkens beskytter. Resultatet: I dag finnes det nesten 40 000 steinbukker i alperegionen. Og hver eneste en av dem er i slekt med de som en gang i tiden fikk kongelig beskyttelse fra Roma.

Alene i bakkene kjører vi sikksakk i euforisk stemning ned mot dalstasjonen og legger igjen dagens aller første skispor etter oss. Så fortsetter vi ned i gran- og furuskogen, hvor det bratte alpelandskapet er mindre og mindre snø og mer og mer leire jo lenger ned vi kommer. Da vi etter en halv times uavbrutt nytelsesfull utforkjøring nærmer oss bunnen av dalen slår varm luft og duften av barnåler og gjødsel imot oss. De løsslupne bekkene fosser livligere på begge sider av snøstripen. Så hører jeg en togfløyte og ser det røde Rhätische Bahn-toget som kommer kjørende på skinnene som løper parallelt med skiløypen.

Jeg løfter armen og vinker til passasjerene på første klasse. De vinker tilbake.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!