Menu Meny

Transsibirske jernbane i Russland - Verdens lengste togreise

Så stiger vi om bord på den legendariske jernbanen og tøffer i vei mot den andre siden av kloden. Gjennom syv tidssoner og to verdensdeler med massevis av ansikter, språk og landskap.

DA-DUNK, DA-DUNK, DA-DUNK. Toget gnisser mot skinnegangen mens landskapet flyter forbi: datsjaenes fruktfylte eplegårder og rette rader av hvitkål bak svingete skigarder og en togleder midt ute i ingensteds blant mjødurt og sildrende bekker før solnedgangen kler bjørketrærne i elfenbenshvit.

– Endelig på vei! nikker fotografen Anders uten å flytte blikket vekk fra landskapet som passerer forbi.

Utenfor kupévinduet begynner Russland som en drøyt 100 timer lang roadmovie til Mongolia. Samtidig synker dagens opplevelser inn: avreisen fra moskvastasjonen Kazanskij hvor luften var fylt av spent forventning og perrongkioskens matlukt; den tatoverte vognvertinnen Anastasia som hilste oss velkommen med et kort pozjalsta etter å ha sjekket togbillettene og passene våre mot passasjerlisten; den russiske hovedstaden som sakte forsvant etter at det utsatte toget nøyaktig kl. 18.50 rykket til og distanserte seg fra bydelen vi nettopp hadde spasert rundt i; Vasilijkatedralens Disney-fargede løkkupler; varehuset Tsum og Den røde plass til Beatles-klassikeren «Let it be» i salsatakt.

I løpet av nesten fem døgn kommer vi til å sove, våkne og drikke te sammen med mennesker vi ikke engang visste om før reisen begynte.

Moskva. Starten på den lange reisen gjennom Sibir.
Moskva. Starten på den lange reisen gjennom Sibir.

Reisen vi nettopp har begynt på er så lang at den til og med synes på en globus. Dessuten er ferden noe av et sosialt eksperiment, alt lagt til et område omtrent like stort som en rutebuss. I løpet av nesten fem døgn kommer vi til å sove, våkne og drikke te sammen med mennesker vi ikke engang visste om før reisen begynte. Allikevel kjennes begynnelsen hverdagslig trygg. Firesengskupé på andre klasse, en liten nattlampe, gråhvite gardiner. I den ene enden av vognen en samovar hvor kopper og flasker fylles med vann, te og pulverkaffe.

Matpakken er snart åpnet. Kjøttfylt pirog, sjokolade og boller. Naboene våre sover allerede i overkøyene. Baktihar, som kalles Basch, og kona hans Renata har nettopp avsluttet ferien i Hellas. Nå er det unge paret på vei hjem med sin bagasjelappmerkede reiseveske til en jobbmorgen hjemme i tartarenes Kazan.

Mange hadde tenkt tanken før Alexander III. Å reise tvers gjennom det veldige tsarimperiet med hest og vogn tok flere måneder. Drømmen var å knytte sammen Moskva og Stillehavet med togskinner. I så fall ville ikke bare reisetiden forkortes vesentlig, men Russland ville også få bedre kontroll på det veldige Sibirs rikdommer av gull, tømmer, diamanter og pelsindustri.

Når mørket faller på. Kupéskrevet dagbok og transsibirsk kveldskos.
Når mørket faller på. Kupéskrevet dagbok og transsibirsk kveldskos.
Mongolia - STEPPEGRYNING - Hvite, runde, varme. Filtteltene som følger Mongolias nomader fra sommerbeite til vinterbosted kalles ger.
Mongolia - STEPPEGRYNING - Hvite, runde, varme. Filtteltene som følger Mongolias nomader fra sommerbeite til vinterbosted kalles ger.

I 1891 lot tsaren kommandere ut 62 000 menn – militære, bønder og fanger – med spett og spade for å åpne opp og tvinge de veldige skogene og elvene øst for Uralfjellene under kontroll etter at de opprinnelige arbeiderne ble skremt vekk av ensomheten og de sibirske tigerne.

25 år senere var Den transsibirske jernbanen ferdig. Da, før drøyt hundre år siden, kunne en vinterreise med tog til Sibir ta alt mellom to og seks uker. Da jernbanen var på plass ble raskere reiser med komfort tilbudt av Compagnie Internationale des Wagons-Lits, den store nattogsoperatøren i datidens Europa, med vogner som tilbød overdådig luksus for den som hadde råd til å betale for seg. Foruten pianobar, marmorbadekar og et eget mørkerom for fremkalling av film, var det også en egen kirkevogn med kors på taket og tilhørende prest.

Kveldssolen faller over Burjatia og Selengaelvas dalføre.
Kveldssolen faller over Burjatia og Selengaelvas dalføre.
Punktlig og pyntelig. Vognvertene provodnik og vognvertinnene provodnitsa ser til at alt går på skinner i løpet av reisen.
Punktlig og pyntelig. Vognvertene provodnik og vognvertinnene provodnitsa ser til at alt går på skinner i løpet av reisen.

RETT ETTER TI om kvelden. Jeg ligger våken og lytter til hvordan toget sakte og metodisk jobber seg gjennom den massive, russiske landmassen i nattemørket. Jeg våkner noen timer senere til fullt dagslys og oppstemte røster.

Gangen er fylt av folk. Til skramlingen fra en lang jernbanebro hører jeg Baktihars og Renatas stemmer.

– Du skal vel ikke gå glipp av Volga?

Elven er bred som en innsjø. Fiskebåter og en åpen bilferje beveger seg sakte over det glitrende vannet. Deretter seljebusker, langstrakte tjern og sandete furuskog som så smått blir erstattet av en folketom perrong.

– Da jeg var liten pleide jeg å gå av toget her for å gå en tur til datsjaen vår og plukke jordbær, forteller Baktihar samtidig som hjemstedet Kazans hustak rager det fjerne.

Den transsibirske jernbanen er kanskje den aller enkleste måten å lære Russland å kjenne på.

Landet spenner over snaut ufattelige 17 millioner kvadratkilometer og 21 delrepublikker. I løpet av reisen blir landet litt mer forståelig. Avstandene, menneskene, hvordan alt henger sammen: landsbyer, byer, skoger og elver.

I løpet av reisen blir landet litt mer forståelig. Avstandene, menneskene, hvordan alt henger sammen: landsbyer, byer, skoger og elver.

Morgen i mongolsk kupé. Blå gardiner, silkeputer og duk med frynser.
Morgen i mongolsk kupé. Blå gardiner, silkeputer og duk med frynser.
Soljanka. Russisk grønnsakssuppe i spisevogna.
Soljanka. Russisk grønnsakssuppe i spisevogna.

EN TIDLIG FORMIDDAG blir Tatarstan til Udmurtia, hvor en del fortsatt praktiserer en lokal naturreligion hvor man verken tror på himmelen eller helvete. Små landsbyer kommer til syne ovenfor engene som ligger langs elvene. Forbi jernbanebroen over elva Vyatka/Byaka beiter geiter inntil tømmerhytter og sensommerbleke åkere. Deretter kommer oljerike Basjkortostan, hvor en kurajblomst pryder republikkens flagg.

Tataren Marat, som kom på i Kazan, men sovnet umiddelbart etter avgang, våkner omtrent samtidig. Noen kjappe bevegelser med follekniven forvandler et rødt eple til fire nøyaktig like store biter. Resten av matpakken ligger allerede på kupébordet: salamien kalbas, russisk festkonfekt, egg, salt, kylling og en plastflaske med noe gult med konsistens som matolje og lukt som halstabletten Fünf Kräuter.

–  Za zdorovje! Skål! Utbryter Marat, som har fylt tre små kopper med hjemmebrent laget på kjøkkenet.

Tåke stiger opp fra Uralfjellenes dype daler. Små, ivrige bekker er det eneste som greier å trenge gjennom mil etter mil med tett skog.

Ved reisens slutt venter Omsk og 30 dager med jobb på oljefeltene.

Gjennom mobiltelefonens videoklipp og Google Translate strømmer utvalgte deler av livet hans: familien, huset, en flyktende ulv under en jaktekspedisjon til Altajfjellene på vinteren. Parallelt flimrer et stadig mer øde landskap forbi utenfor kupévinduet. Tåke stiger opp fra Uralfjellenes dype daler. Små, ivrige bekker er det eneste som greier å trenge gjennom mil etter mil med tett skog. Skinneovergangene er ubevoktede og slutter ofte i ankeldype sølepytter. Ved stasjonen i Tsjernusjka stopper toget i to minutter.

Den unge mannen som stormer inn i løpet av oppholdet har så hastverk med å få seg selv og en åpenbart upraktisk, tung pappeske opp på en av overkøyene at alle eventuelle ambisjoner om å bli presentert for hverandre forsvinner i løpet av manøveren. En god stund slår vi oss til ro med at han er stum. Det er han ikke. Da togets vogging setter morderesken i bevegelse og tipper den over hyllekanten, lander den rett i hodet på Anders. Angrepet følges av et ynkelig pipende «sorry, so sorry», før den ikke helt tause mannen forsvinner opp igjen med esken til sin selvpålagte isolasjon.

Stopp og benstrekk på togstasjonen i sibirske Omsk.
Stopp og benstrekk på togstasjonen i sibirske Omsk.
På vei til søndagspiknik i grenselandet mellom Bajkal og Mongolia.
På vei til søndagspiknik i grenselandet mellom Bajkal og Mongolia.
Selengaelva mellom Bajkal og Mongolia. Et av mange høydepunkter på reisen.
Selengaelva mellom Bajkal og Mongolia. Et av mange høydepunkter på reisen.

ETTER MIDNATT, FORBI Europa. Jeg halvsover da toget passerer den hvite obelisken som markerer grensen med Asia. Rett etter kommer Jekaterinburgs opplyste skyskrapere og veldige togstasjon i isende mentolgrønt. Deretter skog på skog og noen stille timer. Jeg våkner til forsiktig gryning. Hvite tåkeflak stiger opp fra vidstrakt sumpmark som bare skriker mygg.

Nesten 200 mils reise østover fra Moskva begynner Sibir, med endeløse bjørkeskoger og våtmark. Navnet sies å bety det sovende landet og refererer til den veldige landmassen mellom Uralfjellene og Stillehavet som strekker seg fra evig permafrost og tundra i nord til taiga og slettelandskap i sør.

Vi går av toget i Tjumen for å ta en pause i reisen halvveis mellom den russiske hovedstaden og Bajkalsjøen med en hotellnatt. For omtrent 150 år siden ble mystikeren og helbrederen Grigorij Rasputin født litt lenger ned langs elva Tura. Verken oppveksten i en fattig bondefamilie eller tilbakevendende fyllekuler hindret ham i å bli en av den russiske samtidens mest innflytelsesrike personer. Ryktet om at han kunne helbrede syke og se inn i fremtiden nådde til og med helt inn til tsarfamiliens innerste krets og den svært hemofilisyke tronarvingen Aleksej Nikolajevitsj Romanov.

Burjatia - GRENSELAND - Der hvor Sibir og Mongolia møtes byr den russiske delrepublikken Burjatia på en spennende mosaikk av brede elver, dype daler og buddhistiske landsbyer.
Burjatia - GRENSELAND - Der hvor Sibir og Mongolia møtes byr den russiske delrepublikken Burjatia på en spennende mosaikk av brede elver, dype daler og buddhistiske landsbyer.

Vel fulgte tsaren og tsaritsaen flertallet av Rasputins råd både når det gjaldt familieanliggender og nasjonens ve og vel, med unntak av den kanskje aller mest avgjørende profetien. Hvis tsaren skulle sende troppene sine ut i første verdenskrig, sa Rasputin, ville det innebære slutten for tsarfamilien og begynnelsen på 50 år med russisk kaos, endeløs blodsutgytelse og nasjonale ulykker. Russland sendte tropper. Og krig og kaos ble det.

Om Rasputin også spådde Tjumens øde er mer uklart. I kulturparken møter jeg hans vilt stirrende blikk fra en tegners blyantportrett. Rett etter kommer byen til syne.

Da andre verdenskrig begynte å true Moskva, ble Lenins balsamerte kropp evakuert til Tjumen for ikke å havne i fiendtlige hender, mens 238 av den vestsibirske byens katter ble sendt i motsatt retning for å hjelpe til med å holde rottene i sjakk i det hardt prøvede Leningrad.

I dag er gatene brede og følges av nøyaktig like kvartaler med høyhus. Lenin er for lengst tilbake i mausoleet ved Den røde plass i Moskva, mens Tjumens utflyttede katter hedres av en lokal skulpturpark. Dessuten er byen stedet flest russere sier de vil bo. Nasjonens gass- og oljefelt ligger i nabolaget. Jobbmulighetene er mange og lønnene blant de høyeste i landet.


Perrongmingling i Krasnoufimsk.
Perrongmingling i Krasnoufimsk.
Sibir. Trehus og kålmark.
Sibir. Trehus og kålmark.

EN TORDENSTORM HAR vært innom i løpet av natten og morgenen i Tjumen er klar som et glass vodka. Jeg lytter etter Ulan Bator-togets ankomst. Med et hørbart sukk bestemmer den mongolske jernbanens røde, blå og hvite vogner seg for til slutt å stoppe ved perrongen. 

Klokken 08.19 ruller vi på nytt i transsibirsk trygghet: vognvert, samovar, silkeputer. Utenfor kupévinduet flagrer myrull som bomullsdotter over sump og myr. Fuktige skoger og multebær slår følge med milene østover. Her og der brytes våtmarkspaletten opp av spisse høystakker og modne kornåkere.

Da vi har passert både elva Irtysj og den palasslignende togstasjonen i Omsk, innser jeg at vi ikke kommer til å få noen kupénaboer. I hvert fall ikke i dag. Jeg vandrer fra vogn til vogn. Toget er knapt halvfullt og lukter innestengt sommerhytte. En av vognvertinnene har forvandlet fritiden mellom Omsk og Novosibirsk til en spøkelsesaktig skjønnhetsmaske, en annen former med bestemte tommelfingergrep mongolske melboller i et knøttlite personalrom. Til slutt en russisk spisevogn. Til og med den er halvfull.

– Biff stroganoff, biffstek eller bare biff? foreslår den oversminkede servitrisen.

– Biff stroganoff, svarer jeg samtidig som et møtende containertog motvillig slipper til kikkhull mor Barabasteppens svarte jorder og små tjern.

Ved et av nabobordene underholder en nederlandsk familie seg med quiz. Mellom jubel og latterutbrudd forklarer mammaen at reisen med tre tenåringer har fungert forbausende bra, at de har fylt datamaskinene med spill og filmer, men først og fremst fått tid til overs til det de aldri får ellers: å omgås hverandre og snakke til samtalen er over.


Med et hørbart sukk bestemmer den mongolske jernbanens røde, blå og hvite vogner seg for til slutt å stoppe ved perrongen.

En ny dag. En ny utsikt. Nederlandske Willem og Tua.
En ny dag. En ny utsikt. Nederlandske Willem og Tua.

KANSKJE ER DET et spørsmål om personlighet, kanskje et resultat av forventninger, på samme måte som at min egen bevissthet pleier å lete etter begynnende hodepine på høyder over 4000 meter, ettersom man pleier å få hodepine på nettopp den høyden som et første signal på kommende høydesyke. Men hvordan jeg enn spør min kropp og sjel om råd, oppstår ingen transsibirsk kjedsomhet, på tross av at reisen er inne i sitt fjerde døgn.

I reiseskildringen Jeg har sett verden begynne (1997) beskriver den danske forfatteren Carsten Jensen Den transsibirske jernbanen som en utholdenhetsprøve i monotoni hvor det mest påfallende er fraværet av opplevelser. Forfatteren Paul Theroux virker omtrent like oppgitt i The Great Railway Bazaar (1975) og begynner å fundere på om det tross alt ikke bare limes fast et bilde på utsiden av toget, ettersom det ser nøyaktig helt likt ut hver gang han kikker ut gjennom kupévinduet.

Det gjør det ikke. I hvert fall ikke i løpet av Anders og min reise. Hver eneste nye dag byr på nye nyanser pluss togreisens unike mulighet til å smugkikke på folks hverdag og slikt som pleier å tilhøre det private.

Hver eneste nye dag byr på nye nyanser pluss togreisens unike mulighet til å smugkikke på folks hverdag og slikt som pleier å tilhøre det private.

Vakkert som kalligrafi. Sibirs bjørkeskoger.
Vakkert som kalligrafi. Sibirs bjørkeskoger.

Vi har nettopp passert Novosibirsk. Øst for elven Ob flimrer sekvenser forbi som kunne vært hentet fra noen av Tolstoj eller Dostojevskijs skildringer. Bondekvinner med håret dekket av tørklær graver i kjøkkenhagenes små potetåkere. Barn leker på en eng blant beitende hester. Så Krasnojarsk og den kilometerlange broen over elva Jenisej som sysselsatte tusentalls av arbeidere og som ved verdensutstillingen i Paris i 1900 ble tildelt gullmedaljen sammen med Eiffeltårnet.

I løpet av det 22 minutter lange stoppet ved byens togstasjon har vognvertinnen vår Chimeg fått kontakt med mannen sin hjemme i Ulan Bator. På mobiltelefonen skimter jeg ham, rufsete halvsovende og fortsatt i senga.

– Kommer du snart? undrer han og får et nikk fra Chimeg til svar.

MORGEN I IRKUTSK. Frem til nå har livet om bord på toget vært gitt. De samme ansiktene og stemmene fra halvtomme kupéer. Sjeldent noen kø til badet eller strømuttak. Plutselig gjelder en annen ordning. Den regnvåte perrongen er fylt av mennesker som venter på å fortsette reisen. Grupper av amerikanere, spanjoler og kinesere stiger om bord sammen med russisktalende guider, mongolske reisende og ensomme ryggsekkturister.

Da vi forlater byen er toget nesten fullt. Gylne kirkespir speiler seg i elva Angara. Tømmerhus følges av solroser. I det fjerne forsvinner Primorskijfjellene inn i en tåkesky, mister kontur og blir til myke bølger. En halvtime senere fyller Bajkalsjøen landskapet som en gråblå refleksjon av augusthimmelen. Snart er den så bred at man ikke lenger ser høydene og fjellene på motsatt side.

– Visst er det heftig, sier nederlandske Tua, som har gått langs innsjøen sammen med partneren Willem og besøkt en sibirsk familie som avler sledehunder.

Sibirsk skumring mellom Ilanskaja og Nizjneudinsk.
Sibirsk skumring mellom Ilanskaja og Nizjneudinsk.

BORTENFOR BAJKALSJØEN HAR Ulan Ude et standhaftig rykte på seg som viser seg å være sant. Rett før den mongolske grensen skal den russiske spisevognen kobles av. Beskjeden fører til febrilsk aktivitet i perrongområdets butikker. Ølbokser, kjeks og piroger bæres om bord i raslende plastposer. Noen har kjøpt en kroneis som heter CCCP.

Først da toget ruller videre begynner det å gå opp for meg at den kommende grensen betyr så mye mer enn et bytte av land og slutten på togservert biff stroganoff og borsjtsj. Frem til nå har Sibir kjentes skandinavisk kjent ut gjennom barskog, bjørketrær og bærmark. Men fra og med den burjatiske delrepublikkens hovedstad kommer endelig et landskap som står til hvor langt vi har forflyttet oss og det faktum at vi har reist 5642 kilometer fra Moskva.

De neste timene følger jernbanen elva Selengas skarpt markerte dalføre. Mørkt vann pumpes gjennom skarpe svinger. Høyder og beitemarker er i intensiv limegrønn. Her og der noen tømmerlandsbyer fulgt av buddhistiske bønneflagg. I nærheten av Gusinojesjøen forsvinner runde fjelltopper inn i skumringen. Samtidig blir jeg forundret over hvor mye det går an å se fra et tog: sjakaler som lusker rundt store flokker med buskap; havørner som hviler på steinene i et stryk; amurfalker som følger strømledningene som blåsvarte fotnoter.

Hva som skjuler seg i Nausjki er derimot uklart. Den russisk–mongolske grensen betyr i hvert fall at vognverten vår drar for gardinene og dekker over alle mulige kikkhull. Selve overgangen tar tre timer og skjer i fullstendig mørke. Skjemaer fylles ut. Kupéer og bagasjerom kontrolleres. Først av russere, deretter av mongoler. Da den siste uniformskledde personen har hilst Welcome to Mongolia er byråkratiet over og gardinene åpnes opp mot et land som presenterer seg selv med en nattbelyst bensinstasjon.

Den mongolske vognvertinnen Chimeg.
Den mongolske vognvertinnen Chimeg.

DEN SISTE NATTEN er over. Akkurat idet vognvertinnen Chimeg banker på kupéen vår for å gi tilbake billettene våre, begynner jeg å fundere på det kommende oppbruddet; hvordan det kommer til å kjennes å gi avkall på denne innrammede tilværelsen som begynner å føles så trygg og behagelig.

Jeg tenker igjen på Paul Theroux som i The Great Railway Bazaar reiste sammen med en råbarket konduktør som mishandlet to berusede soldater og den indignerte spisevognsformannen Vassily som mistet kontrollen og slo til en kvinnelig kollega, før forfatteren selv, ved reisens slutt, forbannet alt og alle som hadde med reisen å gjøre.

Reisen min har vært totalt annerledes. Mil etter mil og time etter time med meditativ da-dunk, da-dunk til landskapet ble sånn det er nå. Store hesteflokker beiter rundt lave høyder og midt ute på de uendelige viddenes ingensteds lyser nomadens ger, jurter, som runde lys. Tre kvarter gjenstår til Ulan Bator, som er slutten på vår ferd hvor selve reisen var målet.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!