Menu Meny

Transsibirske jernbanen

Toget gjennom Russland er mye mer enn bare livet om bord på verdens lengste jernbanestrekning. Det er først når du stiger av toget at du forstår hva taiga betyr, blir kjent med sjamaner og det rike russiske kjøkkenet – og lærer deg å telle til «ti mississippi» i en iskald badestamp. Den store togreisen er en dannelsesreise i russisk kultur og et møte med et ukjent Sibir.

Dobro pozhalovat! Jeg står skolerett foran toget når provodnitsaen hilser velkommen om bord. Av alt jeg har lest og planlagt før togreisen, så har jeg forstått at det er uhyre viktig å starte på riktig fot, som passasjer er du egentlig gjest i togvertens vogn. – The best seat, sier hun sjenert på engelsk med et smil om munnen og refererer til at min kupé er den som ligger vegg i vegg med hennes. Best tenkelige start, tenker jeg, idet jeg stiger om bord på Den transsibirske jernbanen.

De fleste reiser andre veien. Jeg starter i Beijing og den transmongolske ruten, siden denne avstikkeren kjører gjennom Mongolia fra Kina, istedenfor å starte eller slutte i Vladivostok.  Landskapet er kupert, visstnok skal toget passere den kinesiske mur, men det lykkes jeg å gå glipp av. De første dagene om bord er preget av å finne seg til rette i firemannskupeen, kjenne på toglivet, passkontroller og opptrinnet på den kinesiske grensen der togvognene jekkes opp for å skifte boogies. Nytt understellet må på plass for de bredere togskinnene i Mongolia og Russland. 

Beijing.
Beijing.
Moskva.
Moskva.

Samovaren i enden av vognen blir hyppig brukt, de fleste fyller tekoppen eller lager nudler, mens de mongolske passasjerene som hoppet om bord i Ulan Bator, bruker benrestene fra middagen til drikkebuljong.

Sakte blir landskapet flatere og tørrere. Enslige gresstuster bryter seg gjennom bakken. Det ligner ikke på en ørken i form av duvende sanddyner, men sanden siver inn gjennom vinduet fra den golde Gobiørkenen som strekker seg utover til horisonten. Samovaren i enden av vognen blir hyppig brukt, de fleste fyller tekoppen eller lager nudler, mens de mongolske passasjerene som hoppet om bord i Ulan Bator, bruker benrestene fra middagen til buljong. Russerne har, akkurat som jeg har forestilt meg det, hentet frem vodkaen i påvente av nok en lang passkontroll.

Sørenden av Bajkalsjøen er det første jeg ser av Russland. Utenfor togvinduet suser blomsterenger, frodige parsellhager og tett i tett med små trehus omkranset av høye bjørketrær forbi. Det er som å våkne opp i en helt annen verden, et hopp over landegrensen er som å reise rett tilbake til den skandinaviske floraen på et blunk.

Utflukter til nordtuppen av Olkhon. Værhardt og vakkert.
Utflukter til nordtuppen av Olkhon. Værhardt og vakkert.
Santisjeva poserer foran Bajkalsjøen.
Santisjeva poserer foran Bajkalsjøen.

Olkhon er en spirituell øy og regnes som en av verdens fem poler for sjamansk energi. Burjat-folket stammer herfra, og mange vender tilbake hit på pilegrimsreiser, sammen med tilhengere av sjamanismen og turister. På toppen ovenfor det kjente Sjaman-fjellet treffer jeg Santisjeva Nadjusja som poserer foran Bajkal sammen med moren sin. Den tradisjonelle drakten har hun tatt på seg for anledningen, akkurat som alle andre burjater som har reist hit.
– Sjamanismen er basert på en gammel tro om at alt liv er basert på energi, forteller Santisjeva mens hun flytter seg ytterlige lenger ut på klippen, på jakt på det perfekte bildet.  – Det er så mye mennesker ikke kan føle og se av hva som eksisterer i denne verden. Dette er et hellig sted for oss. 
Turismen på øya er ikke overveldende, men i utvikling. Det bygges stadig nytt i utkanten av hovedbyen Khuzhir. Gamle minibusser tar turister til nordtuppen av øya, kjører i kolonne opp og ned gjørmete veier for å frakte oss til de flotteste utsiktspunktene.
Dasja og Sergej har bygget gjestehuset Voskresenie helt i øyas ånd. De fleste av innflytterne på øya er lokket hit av sine kunstneriske eller spirituelle evner. Dasja, som snakker utmerket engelsk, er helt forelsket i Olkhon.

Topp moderne transport på Olkhon.
Topp moderne transport på Olkhon.

– Det er ikke enkelt å bo her hele året, tidligere forsvant alle etter sommermånedene, sier hun mens hun serverer meg en rykende varm borsjsuppe. – Men det er så nydelig her om vinteren. Det er som å leve i en drøm, på de klare dagene er isen så vakker. Kanskje er øyas energi enda sterkere her når vi er så utsatt for naturens krefter.
Hun er fra Moskva, men kan ikke tenke seg å flytte tilbake. Derimot er hun glad for at det har flyttet mange unge mennesker hit, det har blitt et tett lokalsamfunn med mange likesinnede som nå bor her hele året.

– Reiste du på platzkartnij! spør Andrej Pasjkin forskrekket.
Det er reaksjonen jeg har fått fra de fleste når jeg forteller at jeg reiste på togets tredje klasse. Sannheten er at det ikke er så annerledes fra andre klasse. Provodnitsaen holder det særdeles rent og ryddig også her. Akkurat som på andre klasse får du utdelt rene laken og en ekstra madrass. Den eneste forskjellen er at det ikke finnes noen kupeer, noe som gjør det hele til en langt mer sosial opplevelse.

Olkhon er et viktig sted for burjatfolket.
Olkhon er et viktig sted for burjatfolket.
Russisk arkitektur.
Russisk arkitektur.

Jeg er så heldig å møte kjentfolk når jeg kommer til Krasnojarsk. Min barndomsvenninne Katja vokste opp her, og tilfeldighetene skal ha det til at foreldrene hennes er på ferie i hjembyen akkurat da jeg kommer hit. Andrej og Nina Pasjkin tar på seg en uventet rolle som turguider i en by som ikke så altfor ofte ser utenlandske turister. Vi sitter sammen med nevøen deres, Nikita Pukhtajevitsj, i en skiheis på vei opp på toppen av Bobrovy Log. Her starter lange turstier innover den tette grønne granskogen, rett inn i taiga ‒ Russlands villmark. Vi trosser skiltene som advarer mot bjørn, selv om både Nina og Andrej er skeptiske, men Nikita insisterer på at vi i hvert fall skal gå bort til utkikkspunktet, det er bare noen hundre meter innover. Hadde binnen med ungene sine vært i nærheten, sier Nikita at vi allerede for lengst ville hørt noen andre skrike.
– Som barn tilbrakte jeg hver sommer på leir langt der oppe i taigaen, sier Nina mens vi skuer ut over Stolby naturreservat. Området er kjent for sine merkelige vulkanske steinformasjoner, noen av dem over hundre meter høye. – Jeg husker det var tøft, foreldrene fikk bare lov til å besøke oss én gang i løpet av hele sommeren.
Allikevel ser jeg i blikket hennes at det er fint å tenke tilbake på disse somrene, og overraskende nok forteller hun at hun aldri siden har vært i dette området.

Balkansjøen er verdens største ferskvannssjø.
Balkansjøen er verdens største ferskvannssjø.

Penicillin, dekk, aluminium og mineraler, det er fabrikker her for alt mulig, forteller Andrej for å forklare hvor smogen kommer fra. – En kjemisk tåke, det er forferdelig dårlig luftkvalitet når det er vindstille.

I heisen på vei ned igjen kan vi skimte millionbyen gjennom tåken der den ligger langs bredden til den mektige Jenisej-elven mellom høye grønne fjelltopper.
– Penicillin, dekk, aluminium og mineraler, det er fabrikker her for alt mulig, forteller Andrej for å forklare hvor smogen kommer fra. – En kjemisk tåke, det er forferdelig dårlig luftkvalitet når det er vindstille.
Tidligere i år var Putin på besøk i Krasnojarsk og lovte å gjøre noe med forurensningen.
Andrej ser ut over fjellene. Det er virkelig vakkert fra et fugleperspektiv.
– Som mange andre byer i Sibir, var Krasnojarsk helt lukket for omverdenen, helt frem til for rundt 50 år siden, forteller han. – Industrien ble militarisert under annen verdenskrig, og mange krigsfanger ble forvist hit.
Tvangsflytting av mennesker med ulik etnisk tilhørighet har gjort Sibir til et puslespill av ulike folkeslag. Etter Sovjetunionens fall ble mye av industrien overført til oligarker som gjorde et enormt utslag på arbeidsledigheten i byen.
– Høy kriminalitet herjet byen på den tiden, man måtte ta forholdsregler, sier Nina mens Andrej låser opp hele tre armerte dører for å komme seg inn i foreldrenes leilighet. Vi har kjørt til bygården der de vokste opp, før de flyttet herfra tidlig på 90-tallet. Andrej var en stor bandyspiller og fikk tilbud om å spille i Sverige, og har siden vært trener for flere lag både der og tilbake i Russland. I dag er livet i Krasnojarsk noe helt annet, men fortsatt er det mye av det tradisjonelle som preger hverdagslivet. Vi får selskap av hele storfamilien, og kona til Nikita bærer på deres seks måneder gamle datter og prøver seg på noen engelske gloser. Anastasia forteller at hun drømmer om at hennes lille familie skal ha muligheten til å flytte til en egen leilighet, selv om det ikke er uvanlig at flere generasjoner bor under samme tak.

I heisen på vei ned igjen kan vi skimte millionbyen Krasnojarsk gjennom tåken.
I heisen på vei ned igjen kan vi skimte millionbyen Krasnojarsk gjennom tåken.

Nikita og Anastasia tar meg til Tatysjev-parken som ligger på en øy midt i elven Jenisej. Et stort friluftsområde, tilrettelagt for å jogge, sykle eller suse av gårde på rulleskøyter, som ser ut til å være veldig populært. Parken er full av aktive mennesker, under et av de store trærne er det en gjeng som praktiserer yoga. Vi har fått selskap av et vennepar som snart skal flytte til Tyskland.
– Jeg må jo innrømme at jeg ikke vil dra herfra, men jeg har ikke noe valg, sier Maria mens vi rusler bortover gangstien i parken. Hvorfor, lurer jeg, særlig siden hele familien fortsatt bor i Krasnojarsk. – Mannen min vil flytte, så jeg må bli med. Jeg er jo kona hans.

Jeg grubler litt over dette dagen etter. Det føles ikke riktig å påtvinge mine holdninger om mannen eller kvinnens plass i samfunnet eller ekteskapet, men begrunnelsen «kone må følge mannen» var en overraskende uttalelse fra en ung kvinne med ellers tydelige moderne synspunkter.
Allikevel er det jeg som blir satt på plass da jeg treffer Anna Lomanova og venninnen hennes Masja dagen etter. To sterke, selvstendige kvinner som har gjort karriere. Anna har jobbet som nyhetsanker på TV de siste 12 årene, og Masja er PR-sjef for et internasjonalt idrettsarrangement, et slags vinter-OL for studenter som skal avholdes i Krasnojarsk våren 2019.

Mye aktivitet i Tatysjev-parken i Krasnojarsk.
Mye aktivitet i Tatysjev-parken i Krasnojarsk.

– Vi trenger ikke å jobbe hvis vi ikke vil, sier Anna mens vi suser bortover motorveien i en splitter ny BMW til byens nye idrettsarena på andre siden av elven. – Mannens oppgave er å forsørge kvinnen og barna, samtidig som vår jobb er å ta vare på mannen.
Anna er gift med Sergej Lomanov, som er kjent som verdens beste bandyspiller, og også de har bodd i Sverige i flere år. Bandy er kanskje ikke en stor sport i Norge, men i både Russland og Sverige er det en av de største idrettene. Fordi hun har tilbrakt flere år i utlandet, forventet jeg at hun skulle tenke annerledes om likestilling, men forklaringen hennes er egentlig veldig enkel.
– Russiske menn er så romantiske! De kommer stadig hjem med blomster og små overraskelser. Balansen mellom kjønnene ser kanskje skjev ut i dine øyne, men for oss er dette helt normalt, og som kvinner liker vi å bli tatt vare på. Vår selvstendighet svekkes ikke av at vi vil skape gode rammer for familien.
Vi får en omvisning i den splitter nye arenaen som skal bli ny hjemmebane for byens stolthet ‒ bandylaget Jenisej. Det er ikke bare mannen hennes som kommer til å tilbringe mye tid her, sønnen deres spiller så klart også bandy.
– Vi fikk barn da vi var ganske unge, bare noen og tjue år. Det er stigmatiserende å være ugift og barnløs som kvinne over 25 år, sier Anna, og Masja stemmer i. – Hvem skal ta vare på deg hvis du ikke er gift?

100-årsmarkeringen av massakeren på Romanov-familien ved Blodskirken i Jekaterinburg.
100-årsmarkeringen av massakeren på Romanov-familien ved Blodskirken i Jekaterinburg.
En russisk hytte i Deer Springs.
En russisk hytte i Deer Springs.

Jeg ankommer Jekaterinburg på en av sommerens varmeste dager. Togets luftkondisjonering gjorde alt den kunne for å døyve noe av heten, men min egen håndvifte var det som reddet disse 36 timene om bord.
Byen er fylt av fontener og grønne parker rundt elven og den store dammen midt i sentrum. En skikkelig sommerby, rett øst for Uralfjellene, som skiller Europa fra Asia. Akkurat denne dagen er det messe ved Blodskirken, det er nøyaktig 100 år siden Russlands siste tsar, Nikolaj II, og hele familien hans ble brutalt myrdet av bolsjevikene i 1918.
Oppblomstring av sympati for det gamle monarkiet er ikke akseptert av Kreml, og det synes i det beskjedne oppmøtet. Visst er det folksomt, men ikke i forhold til betydningen av 100-årsmarkeringen. Romanov-familien har i senere tid blitt helgenforklart, men det tok over 80 år før kirken omsider ble bygget til minne om dem, og kroppene ble flyttet fra en umerket grav i utkanten av Jekaterinburg.

Fra religiøse overtoner til russisk duft og damp. En halvtime utenfor byen skal jeg prøve meg på banja, den russiske badstuen. Mange har sin egen banja, oftest på et landsted utenfor byen eller langt ute i taigaen. 

Deer Springs er et populært turområde halvannen time utenfor Jekaterinburg.
Deer Springs er et populært turområde halvannen time utenfor Jekaterinburg.
Edelgran og eikeblader bindes sammen og brukes til å piske kroppen i russisk banja. Etterpå et hopp i den kalde stampen.
Edelgran og eikeblader bindes sammen og brukes til å piske kroppen i russisk banja. Etterpå et hopp i den kalde stampen.

Russiske menn er så romaniske! De kommer stadig hjem med blomster og små overraskelser.

Denne hytta kommer med bevertning og behandlinger. To robuste russiske menn trer inn, de binder opp edelgranbusker og bjørkeris, varmer opp badstuen og fyller bøtter med vann. Jeg drøfter med meg selv om hva som kan være riktig antrekk for det som skal skje, men får fort svar på det.
– Take off, you naked, sier den ene av mennene som kunne vært tvillingbroren til Putin. Badetøyet faller til anklene, ingen anledning til å tvile her, om man vil til bunns i reiseopplevelsen. Liggende på magen får jeg plassert en tipi av granbusker over hodet som overøses med kaldt vann. Det fungerer avkjølende for å gjøre det enklere å puste, samtidig som begge mennene pisker resten av kroppen med eikeblader og edelgrankvister. Det hele er en bisarr opplevelse. Det dufter av gran og salvie. Eukalyptusblader er også blandet inn i underlaget jeg ligger på.
– You count, ten missisippi, sier de mens jeg forsiktig senker meg ned i den iskalde badestampen. Akkurat nå vet jeg ikke hva som er verst, vannet eller at jeg fortsatt er splitter naken i fullt dagslys. Det veksles mellom den varme badstuen og det kalde vannet. Til sist kommer belønningen som er et bord fylt av russiske delikatesser. Blinis med kaviar, russiske dumplings pelmini i fargerike krukker og en kvart karaffel med vodka.

Nye vinder i Gorky Park. Moskva er et fyrverkeri av en storby, et verdig mål etter den lange reisen om bord.
Nye vinder i Gorky Park. Moskva er et fyrverkeri av en storby, et verdig mål etter den lange reisen om bord.

Blomsterengene står et par meter over bakken, enkelte steder er gresset så høyt at det er som å leke maur i en massiv labyrint. Ikke helt den fjellturen jeg hadde tenkt, men et fint avbrekk fra russisk storbyliv.

Nærheten til Uralfjellene var det som lokket for å hoppe av toget i Jekaterinburg. Nasjonalparken Deer Springs (Oleni Rutsji) ligger halvannen time sørvest for byen. En rekke turløyper sirkler rundt elven Reka Serga, som snor seg gjennom løvskog. Stapper buksene godt ned i sokkene før jeg starter på den 15 kilometers løypen i lett duskregn, det er mye flått i de russiske skogene. Området er full av grotter å utforske og billedskjønne hengebroer over dype juv. Blomsterengene står et par meter over bakken, enkelte steder er gresset så høyt at det er som å leke maur i en massiv labyrint. Ikke helt den fjellturen jeg hadde tenkt, men et fint avbrekk fra russisk storbyliv.

Jo nærmere vi kommer Moskva, jo mer skjer på stasjonene – og det er først nå at det bugner av solmodne tomater, bunter med hvitløk og andre grønnsaker som de lokale damene vil selge til dem som skal inn til hovedstaden.
Toget ruller inn på Jaroslavskij-stasjonen, og 5790 kilometer er tilbakelagt. Fra Den himmelske freds plass og Mao Zedongs mausoleum til Den røde plass og Lenins evige hvilested. Drømmen om å reise med Den transsibirske jernbanen var alltid basert på å oppleve livet om bord, å sitte på toget i dagevis og stirre ut av vinduet. Jeg vil si det egentlig handler om å møte menneskene og oppdage livet langs togskinnene.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!