ETT ETTER ETT begynner vinduene å lyse i de hvite høyhusene som utgjør byens skyline. På taket av Carlton Hotel ligger bassenget speilblankt. Parasollene er brettet sammen. På veggen inne i restauranten med utsikt over den turkise vannoverflaten henger et koshersertifikat, som minner oss på hvilket land vi befinner oss i.
Langt der nede buldrer dønningene inn mot stranden. Surferne i våtdraktene sine er vandrende svarte prikker i hvite skummende bølger. Et regnbueflagg utenfor en strandkafé flagrer i den svake kveldsbrisen, mens isen klirrer i gjestenes drinker.
En gjeng veltrente, gyllenbrune jenter i bikini og gutter i badebukser spiller strandvolleyball i skumringslyset, mens pløsete menn med ortodoks tro, lange lokker ved ørene, for store svarte drakter og perlemorhvit ansiktsfarge (som om de veldig sjelden forlot sine mørke bønnerom) ser på. Og fra havnen i Jaffa fire kilometer sørover, lyder minaretens vemodige allahu akbar.
Tel er hebraisk for en menneskeskapt høyde, mens avivbetyr vår, årstiden hvor alt fødes på nytt. Vi befinner oss i den gjenfødte byen i det like urgamle som nyskapte landet. Altneuland, det gamle nye landet, som den østerrikske journalisten Theodor Herzl kalte det da han for lenge, lenge siden, lenge før holocaust, satt med sine sionistkamerater på Café Central i Wien og diskuterte de europeiske jødenes drømmer om en jødisk nasjon.
Israel. Med den ene foten i Middelhavet og den andre i den arabiske ørkenen. Med færre innbyggere enn Sverige og størrelse omtrent som Hedmark. Stadig stilt spørsmål ved og stadig i vinden. Så fort man åpent uttrykker en mening om landet, begynner det å hagle småstein fra praktisk talt alle kanter. Enten er man for positiv eller for negativ. Eller så beskyldes man for ikkeå ha tatt stilling. Meningskorridoren hvor observasjonene og konklusjonene passerer uten kommentar mellom alt dette, er smal som den hvasseste knivsegg.
Hit kom de undertrykte og fordrevne for å virkeliggjøre drømmene sine. Mange av dem var overbevist om at et folk uten land slik fikk et land uten folk. Men overbevisningen stemte dårlig overens med virkeligheten. Det fantes jo allerede et folk der. Og FN foreslo at man skulle dele på landet, noe som mildt sagt ikke har gått så bra.
De jødiske nybyggerne som ville så og høste, gjøre ørkenen grønn og virkeliggjøre sine sosialistiske ideer, lagde kibbutzer. De som ville komme nærmere Gud, reiste til Jerusalem. Og de som var på jakt etter lykken mammon skjenker og ikke var redde for sin egen hedonisme, ja, de skapte Tel Aviv.
DU SITTER PÅ stranden. Sanden er lys og jevn. Havet er speilblankt, vannet nesten gjennomsiktig. Du tenker at dette må være en av verdens fineste bystrender.
På strandserveringen slukker en gjeng jenter og gutter tørsten med dagens første Maccabee-øl. Snart går sola ned i Middelhavet, og etter det åpner de første nattklubbene. Så ser du et lyspunkt på himmelen. Det er på vei rett mot deg. Men så ser du et annet lyspunkt som fra motsatt retning er på vei mot det første lyspunktet. Så treffer de hverandre. Ingen lyd. Det er så stille at du hører din egen pust. Men fem sekunder senere kommer smellet. Bang! Vindusrutene i strandbaren skjelver.
Senere på kvelden står du på taket til en av byens nattklubber. Det samme skjer igjen. Lyspunktene, sammenstøtet, stillheten, smellet. Men skuespillet er mer spektakulært nå mot den mørke nattehimmelen. Du og de andre på taket applauderer.
– Skjønner du nå? sier Ido Weil, som går ved siden av meg i folkevrimmelen i den skyggefulle alleen på Rothschild Boulevard.
Det var Ido, som jobber som privat fornøyelsesguide, som satt der på stranden og sto der på taket da lyspunktene traff hverandre på himmelen. Men det var ikke noe skuespill han var vitne til. Det han så, var raketter fra Hamas-styrte Gaza som var på vei mot Tel Aviv, men ble stoppet av forsvarssystemet som israelerne kaller Jernkuppelen.
– Det er derfor vi ikke har tid til småprat, fortsetter Ido. ‒ Du kan jo dø i morgen. Vi går alltid rett på sak. Sånn er vi.
Det er derfor vi ikke har tid til småprat, fortsetter Ido. ‒ Du kan jo dø i morgen. Vi går alltid rett på sak. Sånn er vi.
Israel–Palestina-konflikten
I begynnelsen av 1900-tallet økte innvandringen av europeiske jøder til Palestina, som frem til første verdenskrig var en del av Det ottomanske rike.
I 1947 bestemte FN at landet, som da hadde vært styrt av britene i 30 år, skulle deles opp i enjødisk og enarabisk stat.
Etter at Israel ble opprettet i 1948, ble landet invadert av samtlige arabiske naboland.
I 1967 truet Egypt med å invadere Israel, noe som resulterte i Seksdagerskrigen, hvor også Jordan og Syria var involvert. Israel seiret og erobret Gaza og Sinaihalvøya fra Egypt, Vestbredden fra Jordan og Golanhøydene fra Syria.
Siden 1967 har hundretusentalls jødiske bosettere slått seg ned i Østre Jerusalem og på Vestbredden.
Da palestinske Hamas i 2001 begynte å skyte raketter fra Gaza mot Tel Aviv og andre israelske byer, innledet Israel en hard motoffensiv som senere gikk over i en total blokade av Gaza.
I løpet av uken min i Tel Aviv treffer jeg flere som beskriver stemningen i byen på akkurat samme måte. Det gjelder å leve nå. Drit i flott-vær-snakket og all annen overfladisk prat! Fortell i stedet om hvordan det egentlig går med deg, hva du kjenner innerst inne! Og ikke vær så hemmelighetsfull! I Tel Aviv er det ikke like uforskammet som i Europa å spørre om hva man tjener, om man går i psykoterapi og hvilket parti man stemmer på.
Og hovedregelen er alltid: Ikke utsett til i morgen det du kan sette ut i livet allerede i kveld!
AKKURAT DENNE KVELDEN er jeg og Ido på klubbrunde i byen, hvor tilstedeværelse i nuet alltid trumfer både fortiden og fremtiden, hvor innbyggerne sykler ulovlig på fortauene, røyker sigaretter foran «Røyking forbudt»-skiltene og fester åpenhjertig, inderlig og frisluppent, som om morgendagen ikke fantes.
– Jeg reiste til Medellin i Colombia siden de sa at det var et bra partysted. Men herregud, det var jo steindødt søndag til torsdag. Her i Tel Aviv er det fest alle kveldene i uka, sier Ido, idet vi trenger oss inn i kveldens første nattklubb.
På Sputnik føles det som om den hvite, elegante Bauhaus-byen er langt unna. I stedet blir vi transportert til nittitallets Berlin med sprukne betongvegger, slyngende klatreplanter og en avslappet og upretensiøs atmosfære. Ruinromantikk blandes med retrofuturisme, og på veggene henger tannhjul ved siden av graffiti som forestiller russiske raketter og kosmonauter.
På Sputnik føles det som om den hvite, elegante Bauhaus-byen er langt unna. I stedet blir vi transportert til nittitallets Berlin med sprukne betongvegger...
I baren i det innerste, mørkeste rommet treffer jeg en jødisk mann fra Stockholm som pleier å komme hit når han er på sine regelmessige Tel Aviv-besøk. Om dagen forbereder han seg for øyeblikket til Midburn, maskeradefestivalen for skeive som er inspirert av amerikanske Burning Man, og hvert år finner sted i den israelske Negevørkenen, med det uttalte målet å fremme «lokalt samhold, kreativitet og radikal selvaktualisering».
– Alle jeg kjenner, skal dit. Når festivalen begynner, stenger alle galleriene i Florentin (bydelen som kalles for Tel Avivs Soho), sier svensken i Sputnik-baren og tar en slurk av sin gin tonic.
Klubbkvelden fortsetter med Zoo Zoo, som er dekorert med dyr i sjokkfarget plast utplassert på trappeavsatser og søyler i et av byens eldste hus, og er forsvinnende likt et britisk kolonialhotell. I den fløyelsmyke natten spaserer vi videre til Pi, med dens hvite vegger og umalte trebenker i praktisk Ikea-stil, og deretter til Voodoo, med klatreplanter i taket og japansk design, hvor gjestene klokken halv to på natten hugger innpå nattmat i form av en mezebuffé.
Til slutt kommer vi til enda en berlinsk shabby-chic-klubb, som viser seg å være kveldens høydepunkt. Tailor Made ligger i et tidligere skredderi. Bardisk i messing med hagebusker på sidene og opplyste Toulouse-Lautrec-lignende plakater fra Europas la belle époque i taket, gjør at det føles som om man plutselig befinner seg i et Paris fra forrige århundreskifte.
– Tenkte du på at vi ikke møtte noen stupfulle briter med bar overkropp som sang fotballheiarop? spør Ido retorisk da vi gir opp et par timer før grålysningen.
– Det er jo ikke kjempebillig her, fortsetter han. ‒ Det er vel den eneste ulempen jeg kan komme på ved Tel Aviv. Men samtidig holder det jo bråkete lavpristurister unna. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
ETTERMIDDAGENE I DEN hvite byen er avslappede og fulle av forventning. Jeg blir også minnet på byen fra da jeg besøkte den i tenårene i begynnelsen av åttitallet. Jeg jobbet nesten et år på to ulike kibbutzer – en i sør ved grensen til Gaza og en i nord nær grensen til Libanon. Utfluktene fra grenseområdene til Tel Aviv handlet om å gå på kafé, spise falafel og bade ved den lange, lyse stranden. Og prøve å glemme Stalinorgel-rakettene som ble skutt opp fra Søndre Libanon og fikk bakken til å gynge da vi sprang mot tilfluktsrommene. Minnene mine fra den hvite stranden preges av kontrasten: latskap, lys, lyst og en munter og bekymringsfri tilværelse.
På kafeene på Dizengoff, Rothschild, Allenby og Ben Yehuda pågår fortsatt evigvarende samtaler over utallige kopper med te og kaffe. Samtidig jobber andre intensivt i de nye høyhusene av stål og glass som har skutt opp av bakken de siste tiårene. For 30 år siden var byen på vikende front.
Befolkningen minsket og ble eldre og eldre. Men så endret det seg. Store antall jøder fra det sammenraste Sovjet-imperiet flyttet inn. Unesco klassifiserte Bauhaus-husene som verdensarv. Og Israel gjennomførte et skifte fra jordbruks- til IT-økonomi. Ut med appelsinene og inn med ettall og nuller. I dag er Tel Aviv et mekka for nystartede teknologibedrifter og tilbedere av vekst, slit og strev. Økonomien vokser og med den fornøyelsestilbudet, populariteten og ryktet.
Ingen andre steder på denne siden av Atlanterhavet finnes det så mye moderne og så lite synlig historie. Tel Aviv er en by hvor 1800-tallet er helt fraværende. Her regjerer den nye tiden, uten synlige rester av svunne tider som på de fleste andre steder på kloden. Her satte tyske jødiske byplanleggere Bauhaus-bevegelsens ideer om kunst og teknologi som smelter sammen inn i den ideale formgivningen ut i livet. Se deg ikke tilbake, hold blikket festet framover.
Husene som ble bygget, gjorde opprør mot krusedullene i nyklassisismen og jugendstilen. I stedet ble de rene hvite overflatene, de runde hjørnene og de smekre, lett buende linjenes estetikk hyllet, en stil som i Amerika utviklet seg til art deco og i Skandinavia til funksjonalisme.
Husene som ligger på den slake høyden nede ved sandstranden ble bygget og plassert slik at den svale brisen fra Middelhavet skal sveipe gjennom rommene. Slik var Bauhaus-tankegangen. Kunst og teknikk. Stil og funksjon. Aldri enten eller. Alltid både og.
Ingen andre steder på denne siden av Atlanterhavet finnes det så mye moderne og så lite synlig historie.
EN AV BYENS mest typiske Bauhaus-bygninger er kinoen Esther ved Dizengoff-torget, som har blitt omgjort til Hotel Cinema. Det er i dette filmelskermiljøet jeg bor under oppholdet mitt i byen. Den enkle arkitekturen i kombinasjon med filmrekvisita og plakater fra fortidens filmer gjør at jeg føler meg som en blanding av nyinnflyttet i den funksjonalistiske Stockholms-forstaden Vällingby og fransk film-noir-regissør. Nå får det være slutt på elendigheten, nå skal fremtiden og velstanden skapes, med en kombinasjon av rasjonell nytenkning og kulturell stilfullhet. Det er det fasadene i den hvite og moderne byen utstråler.
I et like hvitskimrende hus over gaten, bygget i samme tyske avantgarde-aktige førkrigsånd, ligger Café Nahat. På uteserveringen sitter svensk-israelske Sandra Weil og drikker en kopp rooibos-te. Vi skal treffes for å snakke om byen hun flyttet til for drøyt 20 år siden for å, som hun uttrykker det, «som en god jødisk pike» studere i et semester eller to. Men hun ble her.
– Det var energien i Tel Aviv som fikk meg til å bli. Alt her er in your face. Det gis ris og ros om hverandre. I begynnelsen ville jeg bare synke i jorden da de skrek til hverandre på universitetet. Men det er i alle fall ekte, sier Sandra, mens jeg får iskaffen min, det eneste på drikkemenyen som kjennes forlokkende når termometeret har krøpet over 30-gradersmerket.
Jeg lurer på hvordan den evige underliggende ytre trusselen mot staten Israel påvirker menneskene i byen.
– Det skaper en følelse av samhold. Om noe skjer her, det har gått en stund siden sist, da ringer alle hverandre for å sjekke at alt går bra. Trusselen sveiser oss sammen.
– Samtidig kjennes det som om Tel Aviv er en by av individualister. Alle vil gjøre ting på sin egen måte, sier jeg og tenker på syklistene som kjører i sikksakk mellom fotgjengerne på fortauet uten at noen hever øyenbrynene.
– Jo, det er sant, sier Sandra, folk er ikke konfliktredde og heller ikke redde for å gjøre feil. Og ingen er redd for å våge å være litt til besvær og spørre etter noe ekstra når man bestiller på restaurant. Idealet er å tenke selv. Alle mener at de har rett til å få det som de vil. Og det får de også. Det er en av forklaringene på at matscenen er så kreativ her.
Idealet er å tenke selv. Alle mener at de har rett til å få det som de vil. Og det får de også.
Sandras farmor og farfar kom som flyktninger fra Tyskland til Sverige. Derfor, sier hun, har hun ikke følt seg så bra når både Sverige og Israel har begrenset flyktningstrømmene de siste par årene. Før kom flyktninger fra Eritrea og Darfur gående gjennom Sinaiørkenen. I Tel Aviv dumpet myndighetene dem i en park og ba dem om å klare seg på egen hånd. Så bygde de et gjerde i ørkenen for å få en slutt på folkevandringen. Sandra er en av mange som har jobbet frivillig med å hjelpe de gjenværende afrikanske flyktningene. Hun er personlig venn med flere av dem. Hun er lykkelig som, sier hun, «har en afrikansk søster og en palestinsk bror».
– Kommer du som jødisk innvandrer til Israel, er velkomsten omfattende og generøs. Men for disse menneskene finnes det ingen medfølelse, sier hun, og forteller om arbeidet hennes som utstillingsansvarlig for palestinsk kunst som har som mål å holde i gang en dialog mellom jøder, muslimer og kristne.
– Bare å snakke med palestinerne på Vestbredden oppfatter mange israelere, inkludert regjeringen vår, som en trussel. Der ser man hvilken kraft dialog har. Og å kalle palestinerne som bor inne i Israel og har israelsk statsborgerskap for palestiner, anses som å være feil. Du mener arabiske israelere? sier de. De kan vel få kalle seg hva de vil? svarer jeg.
I BYEN HVOR egenrådigheten styrer og meningene spriker, er det flere fenomener som får en europeer til å heve øyenbrynene.
Som de skjeggete unge mennene og tatoverte unge kvinnene som spaserer barføtte på handlegaten midt i millionbyens sentrum med surfebrettene under armene og våtdraktene vrengt ned til midjen. Som de utallige ubeskyttede Wi-Fi-nettverkene som dukker opp på mobilskjermen og tilbyr gratis surfing uten noen som helst innlogging eller registrering, som om man midt i stormens øye fullstendig mangler digital sikkerhetstenkning.
Som de unge kvinnene med løst hår i oppkneppede og tettsittende militæruniformer som handler barnemat og bleier med et automatvåpen slengt over skulderen, så langt fra den prøyssiske soldattradisjonen man kan komme.
Og som stranden hvor én del er satt av til homoseksuelle, én del til hunder og deres matmødre og -fedre og en tredje del er reservert for konservative muslimer og ortodokse jøder (og derfor kun tillater menn én dag og kun kvinner den neste).
Mellom husdyrene og de religiøse tradisjonalistene har man for sikkerhets skyld bygget en mur som går et stykke ut i vannet.
PÅ CARMEL MARKET dufter det tidløst av krydder, røkelse og skinn. Folkehavet myldrer på gaten mellom de lave husene med de sprukne fasadene.
Fra matkiosken med Beer Bazaar på skiltet serveres mange typer lokalprodusert håndverksøl. I en annen selger ortodokse jøder tefillin, de svarte kubene som inneholder ruller med vers fra Toraen. Og på Yom Tov Café kommer ruinromantikken tilbake: unge par og barnefamilier spiser fredagsbrunsj (israelerne har helg fredag og lørdag, mens søndag er en helt vanlig hverdag) med sprukne fasader, nakne stålbjelker, bulkete lampeskjermer av aluminium og en bardisk laget av umalte planker i bakgrunnen.
Fatene er fylt av labaneh (geitostrøre),tahini (sesamfrøsaus), sprøstekte auberginestenger, finhakket tomat- og agurksalat med bladpersille og grumsete overgjæret Maccabee-øl og mynte-te i høye glass. Kelneren har et androgent image med sliten trøye som slutter ved det nederste ribbeinet og håret farget halvt cerise, halvt ravnsvart, som om han var en reinkarnasjon av tjuetallets avantgarde-Bauhaus.
Jaffa er byens historiske havn, som omtales allerede i Det gamle testamentet og er en påminnelse om alle folkene som har befolket området.
JAFFA ER BYENS historiske havn, som omtales allerede i Det gamle testamentet og er en påminnelse om alle folkene – nabateere, filistere, egyptere, armenere, babylonere, romere, beduiner og palestinere – som har befolket området i flere tusen år siden.
Nabobydelen, Neve Tzedek, er den første jødiske bydelen som ble bygget for 100 år siden i den gjenfødte byen. Den eldste av alle menneskelige sivilisasjoner side om side med nybyggerne i en av klodens yngste byer.
Her, på Shalom Shabaz Street, ligger de prangende kafeene, galleriene, klesbutikkene og gullsmedene på rekke og rad. Midt imot kafeen hvor jeg drikker italiensk cappuccino og fransk mineralvann, er det enda en sprukken betongvegg. «In love we trust», har noen tagget rett over den dype sprekken i fasaden. Og enda en surfer går forbi med vått, blankt hår, våtdrakten åpen og sandete brett under armen.
