Et sted som dekker et behov for ro og orden, etter at jeg hadde sittet bak i en tuk-tuk og opplevd byens anarkistiske trafikkbilde. Nå: en god kopp te og akkurat passe stillhet.
Bare for en liten stund. En pratsom, hyggelig mann var interessert i hvor jeg kom fra, hvor jeg skulle, men etter at nysgjerrigheten hans var tilfredsstilt, begynte han å fortelle meg om byen, om politikken, om hva jeg burde se. Før det testet han hva jeg allerede visste om landet og delstaten Gujarat.
– Skal du ut til løvene, spurte han.
Jeg skal være like ærlig her som jeg var der.
– Mener du tigre? svarte jeg, litt usikker.
Han så på meg, påtatt støtt, men smilte og sa:
– Her i Gujarat, i nasjonalparken Gir, har vi den siste stammen av den asiatiske løven, rundt 500 dyr.
Han var ikke så lite stolt, mens jeg var beskjemmet over manglende kunnskaper.
Slik er det ofte. Det er så mye å vite, og så lite jeg vet, men jeg holder på, og det er nettopp det som gjør reisen så interessant.
Senere fulgte jeg opp, leste i avisen om store demonstasjoner med omvendt mening, så å si: Her var det lokale bønder med jorder opp mot nasjonalparken som var engstelige for løvebestanden. Ikke for at den var blitt for stor, men for at den var for liten, for løvene drepte nemlig de dyrene som spiste fruktavlingene, som for eksempel villsvin.
Historisk vandring i en by som har fått status som UNESCO World Heritage City. Bandra Fort, bygget i 1411, gamle byporter, flere fort, gravstedet til Ahmedshah Badshah, han som grunnla byen i 1451, den gamle børsbygningen og gamle, vakkert dekorerte herskapshus, de såkalte havelis. En tur med guide som fortalte mange ting jeg ikke helt fikk tak i, men som likevel klarte å understreke noe jeg holdt for meg selv. Jeg hadde levd på et lite selvbedrag. Min kunnskap om landet var liten i forhold til det som det var verdt å kunne. På den annen side, nå kunne det bare gå én vei, opp i kunnskapens tre.
Var det noen som kunne svare på det, litt uhildet, måtte det vel være arkitekten. Han sa: – Jeg er kasteløs. Jeg ble overrasket. – Men du har jo fått en meget solid utdannelse?
Han var arkitekt, hadde fått sin utdannelse i Sverige og Danmark, og hadde derfor forståelse for hva jeg ville se og ikke se. Inviterte meg på middag sammen med sine venner og kolleger. Livlig, god stemning. Spørsmål og svar over bordet – om det meste som hører dagliglivet til.
Kastevesenet, hvordan fungerer det i dag? Var det noen som kunne svare på det, litt uhildet, måtte det vel være arkitekten. Han sa:
– Jeg er kasteløs.
Jeg ble overrasket. – Men du har jo fått en meget solid utdannelse?
Han smilte: – Det er ikke det som er det store problemet. Jeg har ikke hatt noe problem med å finne meg en jobb. Først når jeg skulle ha et sted å bo, fikk jeg virkelig erfare hvor sterkt gamle fordommer og kastevesenet fremdeles er rotfestet i det indiske samfunn. Fant en leilighet, men kunne ikke flytte inn. Andre beboere ville ikke ha en kasteløs som nabo.
En brønn, men ikke en hvilken som helst brønn, en brønn bygget ved en av de viktige karavaneveiene for fem hundre og tyve år siden. Du må gå trappene ned fem etasjer før du kommer til vann. Bemerkelsesverdig godt bevart. Imponerende utskjæringer i stein, med et åpent byggesystem som gjør at sollyset skinner uten å varme. Derfor er temperaturen her i brønnen 5 grader kjøligere enn ute. Vitsen med det delvis åpne taket er at vannet skal strømme ned i brønnen i monsuntiden, og fylle den. Trinnene er bygget slik at man kan hente vann etter hvert som brønnen tømmes. Klokt og vakkert, et yndet familieutfluktsmål for dem som bor i byen. Da slår det meg: Under hele den tiden jeg har vært i Ahmedabad har jeg ikke sett en eneste vestlig turist, utenom på hotellet.
Alle som reiser til India, bør tilegne seg grunnleggende kunnskap om Mahatma Gandhi, den indiske nasjons far, kjent over hele verden for sin ikke-voldelige kamp mot det britiske herredømme. Nominert til Nobels fredspris hele fem ganger, men han fikk den aldri.
Gandhi var fra Porbandar i Gujarat. Da han kom tilbake fra sitt opphold i Sør-Afrika, etablerte han sitt første ashram i Paldi, en forstad til Ahmedabad. Her arbeidet han for bedre forhold for kvinner, for å støtte de fattige og for avskaffelse av kastevesenet. Dette ble også et senter for hans livsfilosofi, og folk fra hele India valfarter hit.
Roen siger inn over meg, og det føles så naturlig: Jeg går saktere, snakker lavere, setter meg ned for å tenke. Litt usikker på hva, men nyter tiden her. Utsikt over elven, et vakkert sted.
Arkitekturen i denne byen, både den tradisjonelle og den moderne er til å få bakoversveis av. Tradisjonell er forresten et litt vanskelig ord, for her har det vært mange mektige herskere, med forskjellige religioner og livssyn, og det har innvirket på byggestilen. Besøker den store moskeen Sarkhej Roza. Imponerende. Jeg spør min indiske følgesvenn om det er motsetninger mellom religionene i denne delstaten som ligger så tett opp til Pakistan. Han trekker på skuldrene.
– Det er ikke så mange muslimer her, cirka 15 %, og de utgjør ikke noe problem, mener han, og 85 % hinduer. Aner jeg en slags stolthet?
– Men hinduene, utgjør de et problem? fortsetter jeg. Han svarer ikke.
På moské-området råder iallfall en avslappet stemning. Smittende også på meg. Familieutflukter. Hyggeprat ute i friluft, bønn inne. Det hele innrammet av vakre og mektige byggverk.
Jeg tar meg i at jeg må revidere mitt eget forhold til den som ingenting har. «Er ikke påtrengende, du», tenkte jeg, ikke uten skam.
Godt å ha en som kan kjøre meg, for det er en utfordring å være fotgjenger her i byen. Det mangler fortau, og på mange av dem som er, står det ofte biler parkert. Kaotiske trafikkforhold.
Fattigdom er ikke noe fremmedord i India, heller ikke her i Ahmedabad. Men den er ikke påtrengende de stedene jeg går. Jeg tar meg i at jeg må revidere mitt eget forhold til den som ingenting har. «Er ikke påtrengende, du», tenkte jeg, ikke uten skam.
Vi kjører til Mill Owners’ Association Building, tegnet av den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier. (Mill Owners vil i denne forbindelse bety de som eide tekstilfabrikkene, byen ble i sin tid kalt for «The Manchester of the East».) Han ble i 1951 engasjert av president Nehru for å tegne en helt ny by, Chandigarh, men kom på besøk til Ahmedabad og ble overtalt til å tegne hovedkvarteret til Mill Owners’. Det sto ferdig i 1954, og er således en svært ny attraksjon. Vandring i huset, det er i et begrenset tidsrom åpent for besøkende. Typisk Le Corbusier, sier de som har rede på det, og som vandrer rundt i ærbødighet. Spesielt, fascinerende, vil mange andre mene, også jeg. Etter frigjøringen var det for øvrig flere andre verdensberømte arkitekter som fikk slippe til i byen, som Louis Kahn, Frank Lloyd Wright og B.V. Doshi.
Senere treffer jeg en gjeng med unge menn, og alle spør de meg om jeg har besøkt bygningen – stolte.
– Og, sier en ungdom, – avisen The Times of India kåret for noen år siden Ahmedabad til Indias beste by å bo i, det må du skrive.
En annen supplerer: Pizza Hut åpnet sin første vegetarrestaurant her i byen. Jeg lover å få med det også.
Ut til bilmuseet. Imponerende, med 200 biler, først og fremst amerikanske og engelske. Var litt usikker på om jeg skulle bruke tid på noe som i grunnen ikke har noe med det indiske å gjøre, men siden dette er en betydelig samling, og fordi indiske entusiaster kjøpte mange sjeldne biler som ikke finnes så mange andre steder, dro jeg ut til Dastan Estate, en prakteiendom i utkanten av byen. Mange Rolls Roycer, enkelte maharajaer kjøpte jo flere av gangen av dem, i den tid da bilen ikke bare var til transport, men mer et symbol på velstand og makt. Overraskende nok også en del amerikanske biler som jeg ikke hadde sett før. Og det var anledning til å bli med som passasjer på en kjøretur.
Litt sliten, sterke inntrykk tar på. Går til en liten restaurant, en favoritt blitt. Forventninger til et godt sted å sitte – som ikke ble innfridd.
– Jeg vil gjerne ha bord nr. 6, sa jeg. Erfaring.
– Dessverre, det er opptatt, men du kan få nummer 16.
– Farvel, sa jeg.
