Menu Meny

Etiopia: En utenomjordisk opplevelse

Vagabond beveger seg mellom stammefolk og sprutende lavasjøer i Etiopia. Følg med på den strabasiøse reisen, langt utenfor turisttråkket.

Dette kommer dere neppe til å like, advarer Daniel. Han er guiden vår og er en gammel venn av reisefølget mitt, Wim. Han har rett. Støvet har så vidt lagt seg før bilen er omringet av malte ansikter og kropper. Noen begynner å banke på rutene. Bilen gynger.
– Photo! Photo! Birr! Birr! (Birr er den lokale valutaen, red.anm.)
Vi befinner oss i en mursi-landsby, Etiopias kanskje mest fotograferte folkegruppe. Til tross for at flere er bevæpnet, er ikke situasjonen truende, bare irriterende. I de områdene av dalen som regelmessig får besøk av turister, handler dette kun om én ting: bilder, og den i dag obligatoriske medfølgende betalingen.
Kvinnene er pyntet i en underlig kombinasjon av tradisjonelle smykker og moderne juggel, som de opplagt har på seg kun for turistbildenes skyld. Fargesterke plastfrukter blandes dermed med leppeplater og vakkert utskåret ørepynt. En barneflokk smører seg raskt inn med ansiktsmaling når de ser bilen nærme seg.
Vi tar noen bilder, Daniel deler ut noen sedler. Men når to kvinner begynner å krangle om å synes best, får både Wim og jeg nok.
– Jeg ønsket egentlig bare at dere skulle få oppleve de landsbyene som er lettest å nå. Slik at dere har noe å sammenlikne med. Hit kommer det turister nesten hver dag. Dit vi skal nå ... kanskje noen få i året, om ikke det engang.

I dag dekorerer mursikvinnene seg med all verdens krimskrams, men leppeplatene er en tradisjonell dekorasjon.
I dag dekorerer mursikvinnene seg med all verdens krimskrams, men leppeplatene er en tradisjonell dekorasjon.

Etter en stjerneklar natt får vi være med på – eller i det minste være vitne til – en urgammel tradisjon.

To timer senere befinner vi oss langt fra de vanlige turistrutene, men det kreves likevel lange forhandlinger mellom Daniel og landsbyhøvdingen, Merega, før vi får klarsignal til å slå opp teltene våre, ta frem kameraene og begi oss inn i landsbyen.
Ingenting er gratis, men tanken er at vi skal kunne bevege oss fritt, og at vi tar oppgjøret senere, hele betalingen på en gang, og at vi på den måten slipper den konstante masingen om penger.
Det fungerer forbausende bra, og i løpet av dagens siste timer får vi et fascinerende innblikk i livet i et av verdens minst utviklede områder. Stammene i de sørlige delene av Etiopia skiller seg markant fra de som regel mer lyshudede og finlemmede amharaog omoro, den politiske og økonomiske eliten i landet, som betrakter mursihamar og de andre minoritetene i Omodalen som usiviliserte «afrikanere» – et nedlatende skjellsord i hovedstaden Addis Abeba.
Etter en stjerneklar natt får vi være med på – eller i det minste være vitne til – en urgammel tradisjon.
I skinnet fra dagens første solstråler fanger en av mennene inn ei ku. En annen skyter en pil med avrundet, skarp spiss mot en blodåre i halsen på kua, og en ung gutt samler opp det sprutende blodet i et kar. Blod, blandet med melk og eventuelt honning, er livsviktig næring for de nomadiske gjeterne over hele kontinentet.
Kyrene er altfor verdifulle til at de kan slaktes så lenge de kan formere seg, og dessuten representerer de status og sikkerhet. Blodet kan imidlertid tappes fra ei ku eller okse så ofte som annenhver uke, så lenge de har tilgang til gress og vann. Og dessuten kan man ta betalt av turister. Dette inngikk visstnok ikke i prisen som Daniel hadde avtalt med Merega, hevder to menn, som dessuten er skråsikker på at summen helt sikkert ikke vil bli rettferdig fordelt.
Hvis det ikke var for regjeringens forsøk på å beslaglegge jorden deres, ville neppe omverdenen gjøre noe særlig inntrykk på de vel 50 landsbybeboerne, selv om de fargerike solbrillene til Wim vitner om noe annet. Bortsett fra en og annen slitt mobiltelefon (hensikten med den virker noe uklar, siden det overhodet ikke fins dekning i området) er det ikke noen synlige tegn på modernitet.
Mais males til mel mellom store steiner, lys og varme kommer fra bål, hyttene bygges av leire og halm, og alt liv handler om buskapen. Bortsett fra et klede er de fleste mennene nakne, men siden kledet stort sett like gjerne ligger slengt over skulderen som surret rundt hoften, skjuler det ikke særlig mye. Langs veiene ser vi ofte menn uten klær. Blant disse menneskene, ennå ikke oppslukt av de abrahamittiske religionene, er nakenhet ikke noe man skammer seg over.

Mursifolket benytter seg fortsatt av enkle hytter.
Mursifolket benytter seg fortsatt av enkle hytter.

Han hopper to ganger til frem og tilbake mellom okseryggene. Det er en stor risiko for familien og vil medføre et enormt økonomisk tap.

Denne komplette mangel på sjenanse blir enda mer åpenbar noen dager senere da jeg uten forvarsel får skrevet til en splitter naken hamarmann i ansiktet. Han har akkurat løpt og hoppet over tolv okser som står oppstilt ved siden av hverandre noen meter bortenfor, den siste øvelsen i en tre dager lang manndomsprøve.
Jeg har satt meg på huk for å få en bedre kameravinkel, men holder fortsatt på med å tukle med innstillingene når ukulien – oksehopperen – bestemmer seg for at nå skal det skje. 24 av stammens sterkeste krigere holder dyrene samlet, samtidig som 19-åringen Aike snur seg, tar sats og smidig som en katt gjentar øvelsen, men nå fra den andre siden.
Han hopper to ganger til frem og tilbake mellom okseryggene. Det er en stor risiko for familien og vil medføre et enormt økonomisk tap for faren til Aike, som finansierer hele greia og måtte stå ansvarlig enda en gang hvis sønnen mister balansen. Jeg innbiller meg at jeg aner en viss lettelse i den åpenbare gleden og stoltheten når Aike lander med full kontroll etter tredje og siste runde.

En, to, tre – hopp! 19 år gamle Aike klarer manndomsprøven med glans.
En, to, tre – hopp! 19 år gamle Aike klarer manndomsprøven med glans.

Langt under oss bukter elven seg frem mellom lyse sandbanker og mørke skoger. Men selv den lyse sanden har mørke flekker: krokodiller. Det gjorde kanskje ikke så mye at vi gikk glipp av båtturen tross alt.

Vi mener vi egentlig har fått med oss det meste, men oppdagelsesferden vår gjennom Omodalen er ikke helt over ennå.
– Dere kan ikke reise så langt uten å ha fått med dere Omoelven, sier Daniel.
Så vi fortsetter sør- og vestover gjennom et landskap som blir stadig tørrere og mer preget av sand. Nesten alle vi ser er bevæpnet, selv om de ikke har annet enn en beinete geit å forsvare. Akkurat som i andre afrikanske land er det kalasjnikoven som gjelder. Vi har fått tips om en amerikaner som nettopp har åpnet en camp og startet organiserte båtturer på elven, men da vi når frem dit, er det kun en lokal ansatt som møter oss, og han tør ikke la oss bli – eller ta en båttur – uten forhåndsbestilling.
Isteden fortsetter vi en time til og slår opp teltene i en liten landsby, langt fra grensene mot Kenya og Sør-Sudan, til den etter hvert svært så gjenkjennbare lyden av «Photo! Birr!». Langt under oss bukter elven seg frem mellom lyse sandbanker og mørke skoger. Men selv den lyse sanden har mørke flekker: krokodiller. Det gjorde kanskje ikke så mye at vi gikk glipp av båtturen tross alt.
Da det skumrer, forsvinner de nysgjerrige landsbymenneskene – bare utsikten over Omodalen blir tilbake. I bakgrunnen blandes lyden av tradisjonell sang og dans med moderne musikk fra barene i landsbyen. Noen unger blir sittende uten å si noe; de lytter storøyde uten å skjønne et ord av hva vi sier. Når musikken omsider dør ut, burde egentlig natten forløpt fredelig, men vi har åpenbart valgt å telte ved den største geiteinnhegningen i landsbyen. Trøtte, rødøyde og smågretne etter åtte timer med konstant breking spiser vi frokost og begynner den lange bilferden vår tilbake mot Turmi og Addis.

Nærkontakt med et av de farligste og største dyrene i Afrika – nilkrokodillen.
Nærkontakt med et av de farligste og største dyrene i Afrika – nilkrokodillen.

Muga, som er lederen, hever plutselig kalasjnikoven og retter den mot Wim og Daniel. Han har ombestemt seg. Nå vil han ha 10 000 birr.

Dagen skal likevel bli betydelig dårligere. Et gyllent øyeblikk for fotografering dukker opp – tre hamarmenn med en flokk geiter. Vi blir enige om betalingen. 50 birr, omtrent 25 kroner. Idet jeg tar et bilde av Muga, som er lederen, hever han plutselig kalasjnikoven og retter den mot Wim og Daniel. Han har ombestemt seg. Nå vil han ha 10 000 birr.
Siden vi fortsatt er i live og han ikke har bedt om kameraene mine, antar vi at han ikke er ute etter å rane oss på ordentlig, men at han egentlig bare vil overtale oss til mer eller mindre frivillig å gi ham så mange penger som mulig. 10 000 er antakeligvis den høyeste summen han kan forestille seg at vi har i kontanter.
Så nå følger en langdryg forhandling, der Daniel og sjåføren Tesfay prøver å forhandle med Muga og de væpnede kompanjongene hans. Wim og jeg spiller uinteresserte og ligger bak bilen og leser hver vår bok. Etter en drøy time kommer bagasjebilen vår, og merkelig nok lar Muga Wim reise videre til Turmi. Daniel prøver igjen.
– Du skjønner vel at Wim kommer til å gå til politiet. Han har bilder av deg på mobilen. Så hvis det skjer oss noe, vet de hvem som er den skyldige.
Det argumentet biter ikke på Muga, som mener at dette overhodet ikke handler om et ran.

Gelada-fjellbavianer, ukelange fotturer og storslagne utsikter – Simienfjellene har mye å tilby.
Gelada-fjellbavianer, ukelange fotturer og storslagne utsikter – Simienfjellene har mye å tilby.

Til slutt går de andre trøtt og forsvinner én etter én inn i buskaset sammen med geitene sine.

Nok en time senere har temperaturen steget til over 35 grader. Mens Daniel og Tesfay og jeg sitter i den luftkondisjonerte Pajeroen, får Muga og vennene hans klare seg som best de kan foran oss på veien. Til slutt går de andre trøtt og forsvinner én etter én inn i buskaset sammen med geitene sine. Daniel minner Muga om at politiet om ikke lenge kommer til å dukke opp, og til slutt nøyer han seg med de etiopiske sedlene Daniel tilbød ham tidligere, omtrent 200 kroner.
Vel fremme i Turmi viser det seg at det aldri ble noe politioppbud.
– De måtte visstnok ha tillatelse fra en overordnet i en annen by, forklarer Wim. Og han hadde mobilen avslått. De skulle prøve igjen i ettermiddag, eller kanskje i morgen.
Wim eier et stort reiseselskap, Matoke Tours, og er i Etiopia for å legge opp nye turer sammen med Daniel. Denne morgenen var vel ikke akkurat noe som noen av kundene deres ville ha likt, innrømmer han.
– Jeg tror vi bytter Omoelven mot noe ikke fullt så eventyrlig. Kanskje en flott lodge, med basseng og kaldt øl.

I Omodalen er det ikke noe sted å overnatte ute blant stammefolkene, så i mursilandsbyen telter vi og spiser under åpen himmel.
I Omodalen er det ikke noe sted å overnatte ute blant stammefolkene, så i mursilandsbyen telter vi og spiser under åpen himmel.

I Simienfjellene ser jeg etiopiske ulver i det fjerne, og gelada-fjellbavianene på en snau meters avstand. Opplevelsene og landskapene er mange, varierte og fascinerende.

Nord for Addis ligger Etiopias mest populære reisemål, de historiske byene Lalibela, Axum og Gonder. I løpet av en uke besøker jeg steinkirker og klostre, graver og fort, fossefall og øyer. I Simienfjellene ser jeg etiopiske ulver i det fjerne, og gelada-fjellbavianene på en snau meters avstand. Opplevelsene og landskapene er mange, varierte og fascinerende, men jeg er hele tiden litt utålmodig. Det er den siste delen av reisen jeg virkelig ser frem til. Danakil.
Ikke hørt om Danakil? Det hadde ikke jeg heller før inntil nylig. Da jeg besøkte vulkanen Nyiragongo i Kenya, møtte jeg en eventyrer fra Østerrike som fortalte om andre lavasjøer i verden verdt å besøke, deriblant Erta Ale i Etiopia. Eventyreren beskrev reisen som «litt komplisert». Han siktet til beliggenheten til Danakil, i grenseområdet mellom Etiopia og Eritrea, to land som ikke akkurat er vennligstilt til hverandre, og dels at det ikke fins noe særlig infrastruktur å snakke om. Dessuten er det visstnok et av de varmeste områdene i verden med over 40 grader. Og det er om vinteren – om sommeren er det ikke uvanlig med over 50 grader.
Det skulle vise seg at det var enklere å komme seg dit enn først antatt. Et innenriksfly fra Addis, fire timer i en firehjulsdreven bil, og så var vi fremme. Det første stoppet vårt, Hamedela, som ligger nesten hundre meter under havnivå og er egentlig bare en militærbase. Varmen er på grensen til det uutholdelige. Det hjelper ikke med vinden engang – det føles som om man står foran en enorm hårtørker. Og det er møkkete, bokstavelig talt. Her er det ingen toaletter som fungerer, så det er buskaset som gjelder. Vi får hver vår flettede kurvseng som for det meste minner om ødelagte solsenger. Det er ikke mulig å sove under tak, så vi drar sengene ut og legger oss under åpen himmel.

Saltsjøen i Danakildalen – med dromedarer og temperatur som sjelden synker under 40 grader.
Saltsjøen i Danakildalen – med dromedarer og temperatur som sjelden synker under 40 grader.

Vel fremme på den andre siden møtes vi av et syn som langt overgår fantasien. Dallols svovelkilder. Island, eat your heart out – dette er håret kvassere.

Det er fortsatt mørkt da vi våkner, støvete og sandete etter å ha sovet uten tepper eller laken, men temperaturen er i det minste noen grader lavere nå. Sammen med en obligatorisk militæreskorte kjører vi tvers over en enorm saltsjø. Vel fremme på den andre siden møtes vi av et syn som langt overgår fantasien. Dallols svovelkilder. Island, eat your heart out – dette er håret kvassere. Det syder, koker og bobler. Krystaller har formet hundrevis av forskjellige mønstre på bakken. De er bakken. Og alt er grønt, oransje, gult, turkis og rosa. Samtidig som varmen stiger fra fosfat- og svovelkilder, går solen opp og hever temperaturen ytterligere. Stanken av råtne egg gjør det vanskelig å stå oppreist, men likevel ønsker vi å bli her så lenge som mulig. Vi vet at det ikke blir noe ettermiddagsbesøk – varmen gjør det for farlig – så ingen av oss vil reise derfra før vi har utforsket hele området. Men når Wim til slutt kaster opp for andre gang, innser vi at det er best å vende tilbake til bilen.
Klokka er blitt ni, og saltsjøen er ikke lenger et øde sted. Et stykke fra veien ser vi en gruppe med tigray-menn som arbeider i varmen. De bryter salt for den dominerende folkegruppen i området, afar. Et knallhardt dagsarbeid selv i de kaldeste månedene av året. Saltblokkene lastes på dromedarene, fraktes bort i karavaner og selges på markeder eller i Mekele, byen der flyet vårt landet. Lønnen er minimal, varmen ekstrem og pensjonssparing komplett irrelevant ettersom de færreste lever lenge i dette yrket.
Senere på dagen treffer vi på mennene og dromedarene idet de passerer den delen av innsjøen som faktisk har pytter med vann oppå saltet. Vannet er speilblankt, og en liten gjeng med turister – vi er ikke lenger de eneste – har det moro med å ta bilde av hverandre.
Når sola omsider nærmer seg horisonten, er det nesten som vi befinner oss i et tropisk strandparadis, selv om de fem soldatene ikke akkurat hører hjemme i et sådant. Vel tilbake på militærbasen får vi stelt oss ved å helle fem bøtter med herlig saltvann over oss, vi får nytt måltidet bestående av pasta, grønsakstuing og nybakte chapati – før det er tid for å krype til køys og svette oss gjennom nok en støvete natt.

En saltkaravane i solnedgangen i Danakildalen.
En saltkaravane i solnedgangen i Danakildalen.

Synet som møter oss idet vi klatrer over den siste toppen og når kanten av krateret, er ikke til å beskrive. Som et fyrverkeri, med lava – flytende, brennende gull. Det buldrer og braker – vi befinner oss maks hundre og femti meter fra den aktive delen av vulkanen.

Startpunktet for fotturentil vulkanen Erta Ale er minst like forsøplet som Hamedela. Vi har guide- og politikort, men siden det ikke er nasjonalpark, er det ingen som bryr seg om å holde det rent blant de lave hyttene. Plastflasker, toalettpapir og kamuflasjekledde fugleskremsler (nja, mer for å skremme vekk eritreiske soldater enn fugler) dekorerer landskapet. Likevel må vi vente her. Fotturen tar bare tre timer, men er krevende å holde ut, før sola har gått ned.
Isteden blir det nattutflukt i lyset av lommelykter og mobiltelefoner. Snart skimter vi et svakt, oransje lys i det fjerne, et lys som blir sterkere for hver kilometer. Det siste strekket er det bratteste, men nå er jeg for oppspilt og forventningsfull til å bry meg om både trøtte bein, den varme luften eller hisse meg opp over at bakken er dekket av tomme vannflasker og godt brukt toalettpapir.
Synet som møter oss idet vi klatrer over den siste toppen og når kanten av krateret, er ikke til å beskrive. Som et fyrverkeri, med lava – flytende, brennende gull. Det buldrer og braker – vi befinner oss maks hundre og femti meter fra den aktive delen av vulkanen. Kratergulvet er dekket av størknet lava fra det siste store utbruddet. Dette er verdens eldste permanente lavasjø, mer enn hundre år gammel.
– Vil dere kommer nærmere?
Ahmed Moussa er 23 år gammel, men har allerede ni års erfaring som guide. Han er en finlemmet mann, men virker helt upåvirket av varmen og de fysiske påkjenningene. Wim og jeg ser på hverandre.
– Nærmere? Ned dit? Selvfølgelig!
Ahmed nikker, snur seg og begynner å gå.
Mellom to små hytter er det mulig å klatre ned de siste tjue meterne til bunnen av krateret. Så blir det straks vanskeligere. Den stivnede lavaen er ikke så stiv som man skulle tro i lyset fra hodelyktene.
Ved vulkanutbrudd er det bare den ytterste delen av lavaen som stivner, så det vi svært forsiktig beveger oss på nå, er hule tunneler. Selv veier han kun 47 kilo, og de store føttene mine gjør i det minste sitt til at vekten min i vert fall blir fordelt over en større flate. Wim, som er vesentlig tyngre, men har mindre føtter, tråkker gjennom gang på gang og får snart blødende skrubbsår på beina.
Vi går nærmere og nærmere. Til slutt står vi rett nedenfor lavasjøen, med glødende bekker rundt omkring oss. Glør fra lavaen spruter og lander rett ved oss, og jeg tenker det nok hadde vært lurt med en paraply til beskyttelse mot smeltet stein. Til tross for at dette selvfølgelig ikke er helt trygt, er det vanskelig å gi slipp. Det er vanskelig å forestille seg at jeg noen gang kommer til å befinne meg så nær jordas kraftfulle, glødende indre som jeg gjør akkurat nå.

Ahmed leder den lille gruppen hele veien frem til den sprutende lavaen midt på natten – en uforglemmelig opplevelse.
Ahmed leder den lille gruppen hele veien frem til den sprutende lavaen midt på natten – en uforglemmelig opplevelse.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!