Menu Meny

Vilnius: En by for oppdageren

Jeg var litt sliten, storbysafari krever sitt. Skjøv til side en flettet silkesnor og skulle til å sette meg, da en ung servitrise skrek opp: «No, no!»

Alle snudde seg mot meg, men ingen skjønte noen ting. «No, no», gjentok hun forskrekket og kom løpende mot meg. På den måten unngikk jeg en skandale, for stolen jeg ville sette meg på, var laget av krokan, trukket med den lekreste, naturtro sjokolade. Ikke bare stolen, men sofaen, og det lille bordet også. Et helt sjokolademøblement. Utstilling hos en av byens, landets, kanskje Europas mest kjente sjokoladekonditorier, Šokoladas. Nervøs latter, det roet seg og jeg nøt min varme sjokolade, så vidt flytende, en trøffelsjokolade med kandisert appelsin på toppen og en mørk sjokolade med anis. Den siste fikk jeg to av.

– Bonus, sa servitrisen, for at du ikke satte deg i stolen, den hadde neppe tålt dine 70 kilo. Hun smilte. Det gjorde jeg også, smigret som jeg ble. Med mine 80.

– Smagu, sier jeg til sjåføren, har hørt at det betyr fint på litauisk, men det er visst ikke helt riktig, for det betyr visst nok moro. Det er også helt fint.

Et par gode sko, det aller viktigste i Vilnius. Gate opp og gate ned, inn i små og store parker, på jakt etter interessante smug. Etter hvert er jeg blitt mer avansert, har satt meg inn i bussrutene. For alle som kan huske den sølvfargede trolleybussen som gikk, blant annet mellom Skillebekk og Galgeberg i Oslo, er Vilnius en nostalgiens by. Den har nemlig en av verdens best utbygde trolleybussrutenett. Trolleybuss, byen har 250 av dem. Ingen støy, bare et svakt sus. Så jeg tar trolleybuss, og den bringer meg mellom de forskjellige bydelene: Naujamiestis, Antakalnis, Uzupis, Snipiskes og til andre steder med vanskelige navn. Jeg betaler bare en euro, så dette må være en av verdens billigste sightseeingmuligheter.

– Smagu, sier jeg til sjåføren, har hørt at det betyr fint på litauisk, men det er visst ikke helt riktig, for det betyr visst nok moro. Det er også helt fint.

Av og til er jeg motstander av egne meninger, og det slår ofte ut når jeg sitter på bussen. Da ser jeg nye bygninger som popper opp, og gamle bygninger som nesten faller sammen. Om mange av de første tenker jeg: Stygt! Om de gamle, «nedfallsfrukten»: Med overlegg, her skal det bygges noe moderne, pengene rår.

Typisk turist, med andre ord. Vil egentlig besøke et folkemuseum, nekter byens egne innbyggere del av Utviklingen. Jeg ser det komme og liker det ikke – men jeg jobber med saken.

 

Vilnius, med den godt bevarte gamlebyen.
Vilnius, med den godt bevarte gamlebyen.

Har vært i denne byen flere ganger. Den appellerer til min oppdagelsestrang. Alltid noe nytt, gammelt nytt, nytt-nytt. Prøver å trenge inn i byens sjel og lykkes av og til.

Jeg har ikke noe faglig belegg for å si det, men jeg er sterk i troen: Litauerne har musikk i sine hjerter! For: I denne byen er musikken alle steder nærværende.

Katedralen en litt sen formiddag, midt i uken. Jeg står utenfor og hører orgelmusikk. Går inn og ser at katedralen er halvfull med mennesker. I skipet står det et kor og fremfører et verk, kan det være av Händel? Så et verk av Bach, Johan Sebastian – definitivt. Dempet applaus. Folk, menigheten, publikum, jeg er i tvil om hva som er den riktige betegnelsen, kommer og går. Det merkes ikke, for her råder enestående ro. Og jeg blir sittende – lenge.

Har vært i denne byen flere ganger. Den appellerer til min oppdagelsestrang. Alltid noe nytt, gammelt nytt, nytt-nytt. Prøver å trenge inn i byens sjel og lykkes av og til. Eller tar jeg feil, er det min egen? Iallfall, jeg passerer en kafé, Balti Draumbliai. To musikere spiller australsk blåseinstrument, didgeridoo, fin rytme, litt jazzinspirert. Vi, publikum som henger over et glass, begeistres. Og her kommer jeg tilbake til den litauiske, varierte musikkscenen: Dette instrumentet, som har reist den lange veien fra den andre siden av kloden og helt til Baltikum, virker ikke fremmed her.

Slik går jeg rundt i Vilnius, hører musikk, går inn og lytter til jazz, til blues, til klassiske perler til lokal kormusikk.  Nesten alle steder er konserten gratis, og de stedene som vil ha inngangspenger, ber ikke om mer enn knapper og glansbilder. 

Se opp – mye av byen finnes på veien mot skyene.
Se opp – mye av byen finnes på veien mot skyene.

Jeg kjøpte en brodert kaffeduk for 250 kroner og syntes jeg hadde gjort en god handel. Ikke helt min stil, ikke min mors stil engang – kanskje mer min for lengst avdøde bestemors?

Vilnius er de små butikkers by. Mest iøynefallende er dette i den gamle bydelen. Jeg minner om et forslitt uttrykk: Reis dit nå – og jeg skjønner med en gang jeg skriver dette hvor komplisert denne påstanden er. Altså: Gammeldagse butikker med varer som ikke lenger lar seg gjøre å selge. Kulturhistorie, sier jeg. Kanskje man kunne komme fram til en ordning hvor man betalte for å besøke en butikk, uten kjøpeplikt, men med klippekort – ti butikker, 10 euro. Det er da en idé? I mellomtiden besøker jeg en butikk med broderier, en fantastisk butikk, med en ikke lenger helt ung butikkeier/ekspeditrise, som legger fram den ene broderte kaffebordduken etter den andre. Uten at jeg har spurt om det. Har hun et stille håp? Og jeg, kan jeg være så hjerteløs at jeg bare går uten å handle?

Selvfølgelig kunne jeg ikke det. Jeg kjøpte en brodert kaffeduk for 250 kroner og syntes jeg hadde gjort en god handel. Ikke helt min stil, ikke min mors stil engang – kanskje mer min for lengst avdøde bestemors? Et hjertelig, nesten rørende smil fra damen bak disken. Smil, du har gjort en god deal, tenkte jeg. Det gjorde jeg, og mente det. 

De mange kirkene er framtredende i Vilnius, kirker her er ikke er ensbetydende med gudshus, men fungerer oftere som konsertsaler.
De mange kirkene er framtredende i Vilnius, kirker her er ikke er ensbetydende med gudshus, men fungerer oftere som konsertsaler.
En litt forfallen, men malerisk bakgård. Vilnius er en «oppussingsby». Det skjer langsomt og gjennomtenkt.
En litt forfallen, men malerisk bakgård. Vilnius er en «oppussingsby». Det skjer langsomt og gjennomtenkt.
Små suvenirer fra et lokalt loppemarked. De fra sovjet-tiden er spesielt populære.
Små suvenirer fra et lokalt loppemarked. De fra sovjet-tiden er spesielt populære.

Kommer i snakk med noen ungdommer, i den grad vi kan snakke, for bandet som spiller, legger ikke fingrene imellom når det gjelder lyd. Full guffe. Vi snakker om fortid og framtid.

Tilhørere med spenn. Da mener jeg ikke penger. Jo, kanskje jeg gjør det også. Ved siden av meg sitter iallfall et par. Han med bakoversveis, pistrete skjegg og med jakke som er slitt på ermene. En ustelt fyr. Han røyker syltynne sigaretter som han holder nervøst med sine neste like tynne fingre.

Hun har stil, er mer Chanel-aktig. Superelegant, kostbar fra topp til tå. Det merkelige er at de ser ut til å passe så godt til hverandre. Motsetninger tiltrekker hverandre, sies det. Slik er musikkscenen her, tenker jeg, et slags klasseløst samfunn.

Havner i en liten park ved hotellet, i Pylimo-gaten. Her ligger det en liten kafé, og det rigges til konsert. Kommer i snakk med noen ungdommer, i den grad vi kan snakke, for bandet som spiller, legger ikke fingrene imellom når det gjelder lyd. Full guffe. Vi snakker om fortid og framtid. En av dem er inne på hva jeg tror kan være en slags fellesnevner blant yngre mennesker i Litauen: For noen år siden ville de gjerne komme seg til et annet land, til Amerika, til Tyskland eller til Sverige. Nye muligheter, mange og raske penger. Nå virker det ikke fullt så forlokkende lenger, for mulighetene i eget land er blitt bedre. Jeg blir overrasket når mine nye venner legger så stor vekt på kulturen. Ikke nødvendigvis den litauiske kulturen, men det kontinentale kulturbilde som er så fremtredende i Vilnius.

Om jeg ikke synes musikken var for høy? Nei, sa jeg, som sovnet til Bill Haley & His Comets når de sang Rock around the clock tonight på midten av 1950-tallet. Men den hadde de aldri hørt om. 

Slentret langs byens store elv, Neris. Den har de ikke gjort mye ut av, ganske intetsigende elvebredder. Rett og slett irriterende stygg, tenker jeg, som i mange byer har sett hvilket pre en elv kan være. Men så passerer jeg Mindaugo-broen, tar høyden med Gediminas-tårnet, rester av et gammelt slott fra 1400-tallet, som en fysisk utfordring, og havner på baksiden, i Bernardine-parken.

En helt ny by! Parken er strålende, velstelt og for meg viste den seg fra sin aller beste side. Solen skinte, blomstene åpnet seg, og plenene var fulle av forventning, materialisert av en stor mengde unge brudepar. Parken fungerte som et studio for de mange fotografer. Brudepar sto lent mot mektige eiketrær, brudepiker i alle aldre satt kledelig på solide parkbenker og tenkte kanskje på at neste gang var det deres tur. Og det ble knipset, knipset og knipset – av og til også fotografert, jeg insisterer på at det er en forskjell.

Og elven! Ikke den dvaske Neris, men den livligere sideelven Vilnia. Stor aktivitet. Hundrevis av fugler i andefamilien, kajakk- og kanopadlere og noen sågar på brett. Langs begge elvebreddene syklister og sporty folk til fots. Og jeg lot resten av byen være, fulgte elven, først på den ene siden, så over en bro til den andre, fant rester av den gamle bymuren, passerte festningsverk, trodde at jeg hadde gått meg litt vill, men havnet til slutt ved den gamle byporten. Kjent strøk, hotellet mitt, det gamle klosteret, rundt hjørnet.

Elven, tenkte jeg, den lille elven, gjorde hele forskjellen. Skapte det den store ikke klarte.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!