Menu Meny
Leder: Joe

Leder: Joe

Historien om en vagabond fortapt i verden.

På Leichester Square i London veltet en ung mann en kopp te over en eldre herre på vei ut av en kafé. Et uhell, men de kom i snakk. Et vennskap utviklet seg. Den eldre herren var bemidlet og verdensvant, den yngre var ung og uerfaren. Det var to filosofer som møttes i London, og for å gjøre denne delen av historien kort: Den eldre mannen så noe i ham, trodde han skulle bli en mann av betydning. Så for å utvikle et slikt lovende sinn finansierte han Joes reiser de neste fem årene.


Jeg møtte Joe på taket av et av Kolkatas aller billigste hosteller. Vi var en gjeng som konkurrerte om de villeste reisehistoriene, nøt halvlunken Kingfisher og friheten. En underlig samling av reisende: tre gamle hippier – altså, de fra generasjonen som «etablerte» Goa, backpackere fra Israel, en jente fra Sør-Korea – og noen briter, selvfølgelig. Og der satt Joe, litt i utkanten og siterte Shakespeare.

Vi kom ikke i snakk den kvelden, men møtte hverandre tilfeldig neste morgen.

Frokost ble til lunsj, verdens urettferdigheter ble analysert, de store kontrastene og nyansene i livet diskutert. En dag ble til to, og slik ble vi reisekamerater.


Joe skulle nordover. Jeg skulle reise sørover, til Puducherry. Togbilletten var allerede kjøpt og betalt, en køye på andre klasse. Joe insisterte allikevel på at vi skulle reise sammen nordover. Ta toget opp til Siliguri, så videre oppover fjellene. Vi bare måtte nordover. Til Darjeeling. Smak på det navnet. Det skulle ikke mer til for å overbevise meg, og av gårde dro vi.


Joe lærte meg mye. Viktigheten av å ta med seg evnukk-penger om bord på toget, for eksempel.

Joe lærte meg mye. Viktigheten av å ta med seg evnukk-penger om bord på toget, for eksempel. Da kan du kjøpe deg ut av en forbannelse, mener inderne, skulle du møte på en evnukk i kupeen. Han lærte meg å være ekstremt spontan, å kaste seg ut i neste eventyr. Å stole på helt fremmede. At man ikke kan reise med hvem som helst. Men først og fremst lærte han meg viktigheten av å ha et anker, et hjem å vende tilbake til.

Som tatt ut av en film, slik var livet til Joe. En fyr som kunne reise hvor han ville, når han ville. Han hadde reist i Sør-Amerika, fått seg kjæreste i Rio. Hoppet fra øy til øy i Filippinene. Bodd i en studioleilighet i Paris, backpacket seg gjennom Øst-Afrika. Amerika syntes han ikke noe om, og Storbritannia var ikke lenger noe han lengtet tilbake til. Da vi møttes i India, hadde han allerede vært der flere ganger. Men han dro aldri hjem. Fem år ute i verden. Det gjør at du mister kompassretningen. Det fantes ikke lenger noen konsistens i livet hans. På en måte var han fortapt til verden, for når du ikke har et sted å vende tilbake til, er du da fortsatt på reise? Joe visste ikke lenger hvor han hørte hjemme eller hvor han kom fra.


Etter en uke i Darjeeling skiltes våre veier. Vi utvekslet hotmail-adresser og skrev til hverandre noen ganger de neste ukene. Jeg reiste videre til Nepal, hvor det ble av ham, vet jeg ikke. Men møtet med Joe betydde noe. Hadde det ikke vært for hans innstendige invitasjoner om å reise nordover fra Kolkata, så hadde jeg satt meg på Coromandel Express til Puducherry den februardagen i 2009, det toget som sporet av i Orissa. Hvem vet hva livet hadde vært da.

Noen år senere prøvde jeg å finne Joe på Facebook, men den eneste jeg kom i kontakt med, var hans mor. Hun hadde lest om meg, sa hun. I dagbøkene hans. Vaskedamen på et hotell i Vietnam hadde funnet Joe, på sengen med armene under hodet, som om han tok seg en velfortjent ettermiddagshvil. Han hadde reist videre. 

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!