Guatemala: I mayaindianernes fotspor
Sandalturisme i gamle landsbyer, møter med rester av mektige mayaimperier og fotturer i dampende regnskog. Vi reiser til Guatemala og finner overveldende historie, men også stor skjønnhet og grenseløs gjestfrihet.
Xiprian. 03.45. Skinnet fra lommelyktene lyser opp den øde landeveien. Rå kulde er skiftet ut med klebrig svette, og ryggsekken ligger tett klistret mot huden. Det eneste hørbare er grusen som knaser under føttene, på veien ned på den siste etappen fra den høyt beliggende landsbyen. Ingen i gruppen er våkne nok til å la praten gå. Tause. Belønningen for de tre lange fotturene venter rundt hjørnet.
Jeg prøver å holde fokus på hvor jeg setter føttene og kjemper mot stivheten i beina for ikke å snuble. Så tar vi av fra stien inn i et buskas. Etter at himmelen åpnet seg og regnet høljet ned i løpet av natten, ligger morgendisen nå tett over fjellene. Ved en åpning tett inntil et bratt stup, ruller vi ut sitteunderlagene og soveposene våre og legger dem ut i det duggvåte gresset. En duft av kokekaffe fra et stormkjøkken. Noen sovner. Andre snakker lavt i mørket. Så snart morgenlyset siver inn, ser vi innsjøen omgitt av mektige vulkaner og avsidesliggende landsbyer. Jeg tar en slurk av kaffen. Lener meg tilbake. Og venter.
Mange husker den lange borgerkrigen. Andre tenker på fattigdommen, korrupsjonen og kriminaliteten i dagens Guatemala. Det er ikke så rart at turister med jevne mellomrom frarådes å reise hit.
Mellom tropiske Costa Rica i sør og populære Mexico i nord ligger landet som har havnet i skyggen. Her i Mellom-Amerikas bakgård pumper gedigne vulkaner ut røyk i et frodig mikroklima.
Mange husker den lange borgerkrigen. Andre tenker på fattigdommen, korrupsjonen og kriminaliteten i dagens Guatemala. Det er ikke så rart at turister med jevne mellomrom frarådes å reise hit. Men til tross for at borgerkrigen tok slutt for 20 år siden, og til tross for at det er igangsatt tiltak for å bekjempe fattigdommen, og sikkerheten er forbedret, er mange likevel fortsatt skeptiske til Guatemala som turistmål.
«Man må være på vakt for det som skjer rundt seg, og være varsom i forhold til valg av bosted og hvor man ferdes, spesielt på kveldstid. Ved å ta de rette forholdsregler kan man unngå å bli utsatt for ubehagelige episoder.» Med reiserådet fra UD i bakhodet slenger jeg sekken på ryggen og forlater trengselen på flyplassen. Kveldsluften er trykkende, og taxibilene slåss om gruppen med mennesker som kommer ut fra terminalen. Guider med skilt der det står Antigua, Panajachel og Lanquin trekker med seg noen forvirrete ryggsekkturister.
Målet mitt er den mytiske fjellandsbyen Quetzaltenango i den vestre delen av høylandet i Guatemala. En universitetsby som blomstret mot slutten av 1800-tallet, og som i dag er landets kulturelle sentrum. Quetzaltenango, eller Xela som de lokale kaller byen, har riktignok språkskoler som i populære Antigua og kule barer som i San Pedro. Men likevel har byen klart å beholde mer av mayakulturen.
Nesten 80 prosent av turistene som besøker Guatemala, kommer for å gå fotturer. Her venter spennende opplevelser: Mellom-Amerikas høyeste fjell, vulkanen Tajumulco, er en fysisk utfordring, og på Pacay kan du grille marshmallows noen meter fra krateret.
Vi er en broket gjeng som samles i brosteinsgatene i Quetzaltenango tidlig neste morgen. Noen biler kommer med varer til markedet i byen. Resten av byen ligger fortsatt i morgendvale. Tre engasjerte guider krysser av, teller opp og fordeler. Soveposer, lunsjbokser, vannflasker, plaster og solkrem pakkes ned i bagger. Så toger vi ut gjennom byen, hopper på en halvfull lokalbuss og får et forsprang opp i fjellet.
‒ Ikke glem å puste. Vi kommer til å starte temmelig tøft, dessuten høyt, sier Rhiannon mens vi humper av gårde opp mot fjellandsbyene.
Hun besøkte Guatemala for flere år siden. Den andre gangen hun besøkte landet, ble hun værende og begynte å jobbe som turguide og frivillig hos den ideelle organisasjonen Quetzaltrekkers. Hun forteller i lyriske ordelag om landsbyene hun besøker og som får hjelp, takket være fotturistenes bidrag som uavkortet går til skoler og familier som trenger støtte utenfra.
Nesten 80 prosent av turistene som besøker Guatemala, kommer for å gå fotturer. Her venter spennende opplevelser: Mellom-Amerikas høyeste fjell, vulkanen Tajumulco, er en fysisk utfordring, og på Pacay kan du grille marshmallows noen meter fra krateret.
Et stupbratt fjell der belønningen etter toppturen er vakre maisåkre og et besøk hjemme hos familien Don Pedro i landsbyen Xiprian.
Vi vandrer fra høye fjell over sletter og gjennom daler, gjennom kaffeplantasjer, maisåkre og lokale fjellandsbyer. I Antigua Santa Catarina Ixtahuacan varmer vi de frosne kroppene våre i en klassisk temazcal, en vedfyrt klassisk guatemalansk badstue for to små personer, siden den opprinnelig er tiltenkt lengden til inkafolket.
Dagen etter samler vi krefter for å ta oss oppover det som kalles rekordfjellet. Et stupbratt fjell der belønningen etter toppturen er vakre maisåkre og et besøk hjemme hos familien Don Pedro i landsbyen Xiprian. Når vi kommer frem til huset deres, er det begynt å bli mørkt, og himmelen åpner seg og regnet høljer ned. Vi snubler inn døra klissvåte og kommer inn til en åpen rundovn med nystekte tortillas.
Mens dusjen får kjørt seg, og vi får på oss ullsokker, vinker Pedro meg inn i kjøkkenet. Et spartansk rom med flislagt gulv, peis og oppstablete gryter. Det er ikke lenge siden han ble pensjonist og forlot jobben som lærer. Han ler og forteller om årene tålmodigheten hans ble satt på prøve, men også gleden over tanken på barnas utvikling.
‒ Her er det trygt å bo. Uten all volden du finner andre steder i Guatemala, sier Pedro med et nikk.
Jeg sovner mett og varm til regnet som trommer på taket, med verkende hæler og Pedros standhaftige ord om at livet – «takket være Gud» – er virkelig bra.
I ly av de omkringliggende vulkanene har landets urbefolkning levd isolert i århundrer, og innsjøen Atitlan var lenge ukjent for omverdenen. På 1960-tallet fant hippiekulturen veien til innsjøen, og til tross for borgerkrigen har turismen fortsatt å blomstre.
Tåken forsvinner, og innsjøen Atitlan kommer til syne. De tynne strålene fra solen begynner sakte å tine de frosne kroppene våre. Tause betrakter vi det som var målet for turen. Når kaffen er drukket opp og vi har foreviget den vakre morgenen med kameraene våre, ruller vi soveposene sammen og pakker dem ned i baggene. Det er tid for den siste etappen ned mot innsjøen.
Landsbyen San Pedro venter søvndrukken ved enden av fjellet. Til tross for at det er tidlig på dagen, høres putringen fra tuk-tukene der de suser mellom markedskvarterene oppe på høyden og turistenes mekka nede ved vannet. Trange, jordete smug blir fylt opp av malerier, håndverksbutikker og lokaler med hippe yogaretreater. Lokale ferger har startet morgenturene sine allerede.
I ly av de omkringliggende vulkanene har landets urbefolkning levd isolert i århundrer, og innsjøen Atitlan var lenge ukjent for omverdenen. På 1960-tallet fant hippiekulturen veien til innsjøen, og til tross for borgerkrigen har turismen fortsatt å blomstre.
Ved østsiden av kysten balanserer husene modig på fjellkammen. Innbyggerne klatrer opp de stupbratte sidene uten videre grimaser eller anstrengelser. Selv må jeg stanse flere ganger for å hente meg inn. Husene ligger tett. Hvis det mot formodning skulle dukke opp en bil, må du i hui og hast sørge for å kaste deg inn på en trappeavsats eller inngangsparti for ikke å bli klemt. I motsetning til San Pedro fremstår ikke Santa Cruz som verken fargerik eller innbydende. Mangelen på uteliv holder unna en viss form for turisme. Det er få restauranter, døsige butikker. Men straks du tar kontakt med landsbyboerne, oppdager du sjarmen med stedet.
‒ Tenk at vi er vokst opp her ved Lago Atitlan, og du ved en innsjø på den andre siden av kloden, sier en kvinne med store øyne og betrakter vinterlandskapet på skjermen på telefonen min.
Fargesterke, tradisjonelle mønstre blir til sjal og kjoler som de siden selger i landsbyene. Et håndverk som stadig oftere blir kopiert av tekstilfabrikkene og vanskeliggjør landsbyboernes salg av sine håndverksprodukter.
En spansk dansebandversjon av Små rumpetroll lyder fra en radio. Hendene til kvinnen går i raskt tempo. Magdalena begynte å arbeide som syerske da hun var 14 år. Trådsnellene ligger spredd ut på bakken mens hun vever stoffer med øvede fingre.
Fargesterke, tradisjonelle mønstre blir til sjal og kjoler som de siden selger i landsbyene. Et håndverk som stadig oftere blir kopiert av tekstilfabrikkene og vanskeliggjør landsbyboernes salg av sine håndverksprodukter.
Dagene ved Lago Atitlan går forsvinnende fort. Jeg hilser på helgenen Maximón i Santiago, tar en båttur til yogalandsbyen San Marcos og besøker det lokale markedet i områdets administrasjonssenter Panajachel. Om dagen brenner sola fra blå himmel som speiler seg i innsjøen. Været blir raskt dårligere. Om kvelden trommer regnet på taket, og lynet lyser opp hele bukten som et vakkert skuespill. Til strømmen går. Hele San Pedro slukner. Tid for å reise videre.
Camioneta de pollo eller chicken bus kalles de avdankede amerikanske skolebussene som har fått et lett redesign, og som benyttes i lokaltrafikken i hele Latin-Amerika. Når det gjelder regler og sikkerhet, virker det ikke som om det er så viktig.
Jeg rekker knapt stille meg opp i veikanten før en buss plukker meg opp i halvfart. En kar henger ut av døren, slenger elegant opp sekken min på taket og fortsetter å brøle hay espacio, hay espacio (det er plass, det er plass). Bussen skjener av gårde på de svingete veiene, forbi vulkaner og maisåkre.
Camioneta de pollo eller chicken bus kalles de avdankede amerikanske skolebussene som har fått et lett redesign, og som benyttes i lokaltrafikken i hele Latin-Amerika. Når det gjelder regler og sikkerhet, virker det ikke som om det er så viktig. Bussen tar med alle som vil med til det er fullt. Snart sitter vi seks i bredden på seter som er ment for tre.
‒ Hablas espanol?
Jeg nikker, og straks er alle engasjert i hvem jeg er, hvor jeg kommer fra, og hvorfor jeg har bestemt meg for å reise til landsbyen Chichicastenango.
Et par svette timer senere er vi fremme ved den kaotiske landsbystasjonen. Karen som tar ned sekken min fra busstaket, forteller at landsbymarkedet er det største i Mellom-Amerika og har funnet sted siden 800-tallet.
‒ Vi kommer hit for å be og ofre blomster og kyllinger, hvisker mannen ved siden av meg og peker ut over den blomsterfylte trappen foran Santo Tomas-kirken.
To ganger i uken valfarter selgere fra store deler av landet til markedet i Chichicastenango. Vevde tepper, bagger, lommebøker, ulltepper, tortillas, gryter, ferskt oppskåret kjøtt. Det å beskrive en markedsdag i byen er som å prøve å dissekere et fullt orkester. Jeg dupper av, lytter, kjenner duftene. Det første som slår meg, er lyden. Klapringen av tortillas som blir presset og stablet i hauger. Steikepanner som oser, frityrolje som freser, haner som blir kappet hue av, og gardiner som flagrer i vinden. Duft av salte, tørkede sardiner, søte jordbær og rått kjøtt. Surrende fluer feies vekk, damp som stiger fra gryter og en stadig summing fyller de labyrintiske markedsgangene.
Foran en høyreist kirke er det en bred trapp. Røkelse siver nedover trinnene, som knapt kan skimtes på grunn av blomstene i alle mulige farger. En mann svinger en pendel med røkelse foran kirkeporten. En annen mann står på kne.
‒ Vi kommer hit for å be og ofre blomster og kyllinger, hvisker mannen ved siden av meg og peker ut over den blomsterfylte trappen foran Santo Tomas-kirken.
En merkbar stillhet hviler over ruinene. Til min forbauselse er vi faktisk helt alene. Det er med blandete følelser jeg slår meg ned på kanten av noen ruiner og ser ut over byen. Gleden over å få oppleve dette storslagne stedet uten spor av masseturisme er stor.
Solen har nettopp orket å dra seg opp over hustakene idet nattbussen dukker opp og stanser i den nordlige delen av Guatemala. Jeg strekker på kroppen for å få liv i stivfrosne lemmer. Etter drøyt en ukes omstreiferliv blant høydedragene og toppene i sørvest er den varme, fuktige luften i lavlandet i nord merkbar. Jeg rusler over broen. Byen Flores hviler søvnig på en liten øy i Lago Petén Itzá. Fornemme bygninger med rustfarget tak står langs de smale brosteinsgatene. I løpet av to minutter har man vandret fra den ene siden til den andre av øya. På veien møter jeg noen fiskere. De trekker fiskesnører og fyller bøtter med småfisk. Fra bryggene bader noen morgenfriske barn under oppsyn av en gruppe eldre kvinner.
Men jeg skal snart reise videre. Målet mitt er nemlig Tikal, et av mayarikets aller viktigste steder, som kun ligger en time fra innsjøen.
Guiden vår, Juan, vokste opp i dette området – faren hans var med på utgravningene her på 1960-tallet. Han banker på hodet med knoken for å signalisere at vi skal ta av fra hovedstien. En snarvei. Juan går med bestemte skritt, han kjenner jungelstiene ut og inn. I 13 år har han guidet besøkere i området, der han har beveget seg fritt rundt siden han var guttunge. Da Tikal omsider fikk Verdensarv-status, fikk ikke familien lov til å bo der lenger. Med ett lysner det blant de tette kronene i regnskogen og avdekker en høy tretrapp foran oss. På den andre siden hviler ruinene.
‒ Guatemala har et dårlig rykte. Ja, du kjenner jo til borgerkrigen vi har lagt bak oss. Men det er ikke sånn her lenger. Jeg blir alltid lei meg ved tanken på alt folk går glipp av, bare fordi de ikke tør å besøke landet vårt, sier Juan og hever blikket mot trappen.
Vi når toppen, runder hjørnet av et tempel og stiger inn i restene av hovedstaden i et av de mektigste mayarikene. En merkbar stillhet hviler over ruinene. Til min forbauselse er vi faktisk helt alene. Det er med blandete følelser jeg slår meg ned på kanten av noen ruiner og ser ut over byen. Gleden over å få oppleve dette storslagne stedet uten spor av masseturisme er stor. Samtidig kan jeg ikke la være å ta del i sorgen til Juan over at ikke flere våger å ta sjansen på å oppdage Guatemala.
