Menu Meny

Costa Rica: Surfing, dyr og jungel

En ferie i Costa Rica byr på barbeintstrender, surfing og karibiske rytmer. Bli med på reisen fra kyst til kyst til et av Latin-Amerikas tryggeste og mest artsrike land.

Kabooom! Himmelens sluser er vidåpne. Det er tidlig om morgenen, og vi har nettopp hentet surfebrettene våre og er på vei til Playa Hermosa. Vi søker ly under taket på surfeskjulet og ser hvordan de store regndråpene får bladene på trærne i regnskogen til å danse. 

Skvetter litt hver gang lynet sikksakker ned i havet, og kraftige tordenskrall får luften til å dirre og det piper i ørene. Bortsett fra knatringen fra regnet er regnskogen stille. Som om dyrene andektig venter på at uværet skal gli over. 

Vi trekker inn den friske luften som lukter jord, og som nå virker som om den er vasket ren av de kraftige atmosfæriske utladningene. Vi smyger oss ut fra skjulet og fortsetter ned mot stranden på glatte og gjørmete stier. Himmelen sprekker opp og blotter det blå som skjuler seg bak skyene. For øyeblikket virker det som om værgudenes oppvisning av naturkrefter er over, skogen våkner til liv og insektsurret nærmer seg et crescendo. 

 

Kilometerlange Playa Hermosa i Santa Teresa er selve definisjonen på en herlig jungelstrand.
Kilometerlange Playa Hermosa i Santa Teresa er selve definisjonen på en herlig jungelstrand.

I skyggen på uteplassen på strandkafeen i hippiereiret Puerto Viejo sitter Barry og Nanci Stevens tilbakelent i hver sin plaststol. Det har de gjort nesten hver søndag helt siden de flyttet hit fra USA. Den vesle havnebyen på østkysten med tydelig karibisk påvirkning er et samlingssted for frisinnede folk på leting, surfere og yogautøvere. Foruten barer med tregulv og hengekøyer er det et godt utvalg av vegane rawfoodrestauranter og reikistudioer. 

Bak verandaen ruller bølgene inn fra Karibhavet. Høye palmetrær lener seg ut over den lange, hvite sandstranden, og ikke en sky er å se på den knallblå himmelen, til tross for at vi finner oss i grenselandet mellom to regnsesonger. Den sløye reggaetakten siver ut av høyttalerne – lystige rop og latter fra barn som leker og som hopper fra et gammelt skip som har strandet her for mange år siden. 

Da Nanci traff Barry, hadde hun allerede bestemt seg for å flytte til Costa Rica. Hun hadde vært her noen ganger før og kommet i kontakt med bribrifolket, en urbefolkning som lever i pakt med naturen i Talamanca-regionen, som er delt mellom Panama og Costa Rica. 

 – Så på den andre daten sa jeg at han enten kunne bli med eller bli hjemme, sier Nanci, samtidig som hun tar et drag av den håndrullete jointen og reiser seg for å hjelpe Flora med oppvasken i kafeen. 


 

Kapucinapa, en av mange pelskledde innbyggere i Manuel Antonio.
Kapucinapa, en av mange pelskledde innbyggere i Manuel Antonio.

​De har grått hår, men er unge i sjelen. De snakker om mindfulness og om viktigheten av å så frø av godhet hos andre mennesker gjennom vennlige og uselviske gjerninger.

De har grått hår, men er unge i sjelen. De snakker om mindfulness og om viktigheten av å så frø av godhet hos andre mennesker gjennom vennlige og uselviske gjerninger. De ler mye og tar ofte på hverandre. En lett hånd som hviler på skulderen til Nanci, en solbrent fot som leter seg frem under det knallrøde plastbordet for å berøre foten til Barry. Før de møter meg på strandkafeen, har de nettopp tatt en kaffe på Bread & Chocolate, ett av flere stamsteder. 

 – De arme ridderne deres er amazing, sier Barry og betoner den andre stavelsen i ordet på samme måte som folk i California ofte gjør. 

Når paret ikke tilbringer søndagene med sene bruncher og med å bade i det varme havet, driver de veldedighetsorganisasjonen El Puente fra hjemmet sitt oppe i fjellene, som ligger 10 minutter unna med bil. 

 – Men da vi flyttet hit, tok bilturen ned til landsbyen betydelig lengre tid. Veiene var elendige den gangen, du kom nesten ikke frem hvis du ikke hadde firehjulsdrift. Men på grunn av utviklingen i turismen er veiene forbedret, sier Barry og tar en slurk av den organiske mynte- og bjørnebærsmoothien. 

Eksentriske Barry og Nanci Stevens på favoritthenget Puerto Pirata.
Eksentriske Barry og Nanci Stevens på favoritthenget Puerto Pirata.

Bribrifolket ‒ «Costa Ricas glemte befolkning», som de kalles ‒ har tradisjonelt levd som nomadefolk. Da byttedyrene og froskene ble borte, flyttet de videre til neste sted.

Organisasjonen deres jobber med å bistå bribrifolket med skolegang, mikrolån og matprogram. De arrangerer forelesningskvelder om medisinplanter, turer i regnskogen og tar imot frivillige. Bribrifolket ‒ «Costa Ricas glemte befolkning», som de kalles ‒ har tradisjonelt levd som nomadefolk. Da byttedyrene og froskene ble borte, flyttet de videre til neste sted. Men i takt med utviklingen i regionen har mulighetene deres for å leve i pakt med naturen blitt begrenset. De siste tiårene har verden utenfor banket hardt på døren, og mange er stilt overfor den skjøre balansegangen mellom å bevare tradisjonene sine og assimileres inn i det moderne samfunnet. 

Den costaricanske regjeringen, som sørget for at landet ble det første i Latin-Amerika som forbød fritidsjakt, har for eksempel gitt bribrifolket en fribillett til å jakte innenfor et begrenset reservat. Men kun med tradisjonelle våpen som pil og bue, til tross for at mange av dem eier skytevåpen. 

Mange av de yngre fristes dessuten mer av mobiltelefoner enn av regnskogen, dyrene og de hellige medisinplantene. Men bribrifolket har flere utfordringer enn et territorium som krymper. Til tross for at Costa Rica er et av Mellom-Amerikas rikeste land, lever mange på fattigdomsgrensen. Analfabetismen er uvanlig høy; blant de unge er leseferdighetene 70 prosent, sammenliknet med gjennomsnittet i landet på 95 prosent. 

 – Mange spør seg hvorfor de i det hele tatt trenger utdanning når de kan jobbe isteden, så en stor utfordring er å overbevise familiene om hvilke fordeler det er med skolegang. Målet vårt er å få så mange som mulig til å ta eksamen. Kunnskap er nøkkelen til utvikling, sier Nanci Stevens. 

Just hanging in there!
Just hanging in there!

I motsetning til veiene i Puerto Viejo, er veiene på Nicoyahalvøya elendige. Marco kjører sikksakk mellom humper i veien, og vi kastes frem og tilbake i bilen til tross for at speedometeret sjelden viser mer enn syv kilometer i timen. Bak oss har dekkene virvlet opp en rødoransje sky av jord og sand.

Neste dag. En annen reggaelåt. Med buss og taxi på buktende veier og en bilferge har jeg kommet meg over til vestkysten og Nicoyahalvøya. 

En annen som har tatt den samme turen, riktignok for flere år siden, er Marco Paddyfoot. Han er vokst opp i Puerto Viejo og har en bestemor som tilhørte en av bribristammene. Farmoren på sin side var en av mange som flyttet fra Jamaica til Costa Rica under en periode av arbeidsinnvandringen som kulminerte på begynnelsen av 1900-tallet, og som nå har gitt Puerto Viejo sitt sterke karibiske preg. 

– Da jeg var yngre, ble jeg ofte mobbet for at jeg var mørk, og jeg visste ikke helt hvem jeg var. Var jeg bribritico (fra Costa Rica) eller jamaikaner? I dag ser jeg det som en fordel å ha røtter i flere kulturer. Det betyr at jeg kan være hvem jeg vil, og det har gitt meg en respekt for alle ulike typer mennesker. 

Marco Paddyfoot er taxisjåfør, men først og fremst er han surfer. Han har hentet meg og noen andre for å kjøre oss til en surfeleir i Santa Teresa, en trivelig barbeintlandsby på sørvestkysten av halvøya. 

Akkurat nå sitter han og trommer på bilrattet mens han venter på en passerende lastebil som har en langøret zebuokse med nydelige halvmeterlange horn på panseret, sånne som man som regel forbinder med Afrika eller India.  

I motsetning til veiene i Puerto Viejo, er veiene på Nicoyahalvøya elendige. Marco kjører sikksakk mellom humper i veien, og vi kastes frem og tilbake i bilen til tross for at speedometeret sjelden viser mer enn syv kilometer i timen. Bak oss har dekkene virvlet opp en rødoransje sky av jord og sand. 

Den sjarmerende, men krevende tilgjengeligheten som får det til å pirre langt nede i magesekken, virker ikke like tiltalende på Marco. 

 – Nei, bedre veier ville kun medføre flere turister og mer jobb. 

 – Se der! avbryter jeg, mye høyere enn planlagt, og peker ut gjennom vinduet, ‒ er ikke det et dovendyr oppe i treet? 

 – Nei, ler Marco, ‒ det er en termittue.  Det fins ikke dovendyr på Nicoyahalvøya lenger. Men vi kommer til å se brølaper, stinkdyr, leguaner, honningbjørner og muligens en og annen nesebjørn. 

 

Surfeinstruktøren Armando og campleder Sofia tar hånd om gjester fra hele verden i Santa Teresa.
Surfeinstruktøren Armando og campleder Sofia tar hånd om gjester fra hele verden i Santa Teresa.

I et land som dekker kun 0,1 prosent av verdens landmasse, rommer hele 5 prosent alle dyr og planter i verden: 250 ulike pattedyr, over 600 overvintrede fuglearter, mer enn 1000 forskjellige orkideer og 300 000 forskjellige insektarter.

Det biologiske mangfoldet er enormt. Costa Rica ‒ «den rike kysten» ‒ er som en Edens hage i tropene. I et land som dekker kun 0,1 prosent av verdens landmasse, rommer hele 5 prosent alle dyr og planter i verden: 250 ulike pattedyr, over 600 overvintrede fuglearter, mer enn 1000 forskjellige orkideer og 300 000 forskjellige insektarter. 

Det var flere ting som lokket meg til Costa Rica. Et av de store trekkplastrene var nettopp dyrene, en annen var surfemulighetene. Landet er dessuten et av de tryggeste i Latin-Amerika, noe som gjør det populært blant ryggsekkturister og soltilbedere. Costa Rica satser stort på bærekraft og grønn turisme. Over 25 prosent av arealet består av nasjonalparker eller reservater, og i 2021 kan Costa Rica komme til å bli det første karbonnøytrale landet i verden. 

 

Santa Teresa. Vi befinner oss virkelig i en jungellandsby. Bortsett fra to større hoteller i utkanten av landsbyen er det kun enklere vandrerhjem og overnatting. Den korte hovedgaten er ikke asfaltert og kantes av skog, et titalls butikker og restauranter. På et gatehjørne står en selger med klikklakker og selger herlig saftige mamon chino, eller rambutan, fra en moped med lasteplan.  

Dagene flyter av gårde i et slags drømmeaktig skimmer. Vi våkner tidlig om morgenen, spiser fersk frukt fra hagen og stikker for å surfe. Kommer hjem til lunsj. Begir oss av gårde for å snorkle eller gå en tretopp-tur. Gjør yoga eller henger ved bassenget side om side med gigantiske øgler som soler seg. Så stikker vi og surfer igjen. Der er instruktørene våre Ciccio og Armando som lærer oss å studere bølgene og se etter tegn på lumske undervannsstrømmer. Vi surfer på lange, myke, hvite bølger. Prøver og faller når jeg tester grønne bølger, faller og stuper ned i vannet og virvles rundt som klær som sentrifugeres. 

Det er lavsesong, og den syv kilometer lange og gylne strandstripen er nesten tom for folk. Ingen solstoler, parasoller eller kafeer. Ingen dusjer eller is-selgere. Skjønt det fins det jo nesten ingen av i det hele tatt her i Santa Teresa. Bare palmer, steikende het sol og bølger. Og en og annen blid bikkje som kommer frem og hilser, samt noen kokosnøtt-selgere som er utrustet med macheter og tau og som klatrer opp de høye stammene for å hente fruktene som er som tørsteslukkere. Legger du på en slant, får du en kokosnøtt tilsatt en liten skvett rom. 

Om kveldene utforsker vi restauranttilbudet eller danser salsa på jordgulvet under blikktaket på den eneste nattklubben på Santa Teresa. 

I hippiebyen Puerto Viejo forandrer den fredelige surfeatmosfæren seg om kvelden til partystemning, og barene skifter musikk fra døsig reggae til svett dancehall.
I hippiebyen Puerto Viejo forandrer den fredelige surfeatmosfæren seg om kvelden til partystemning, og barene skifter musikk fra døsig reggae til svett dancehall.

Visst er vi i en landsby i jungelen. Skjønt en landsby som bortsett fra enklere skur med blikktak som selger bønneburritos, også kan skilte med en italiensk taverna der du kan drikke rødvin og spise trøffeltortellini under stjernehimmelen til lyden av gresshopper og brølaper, en boutique som selger dyre designklær og en kul bar som har minst ti ulike sorter øl på fat. 

Etter en uke er det tid for å ta farvel med Santa Teresa. Valget står mellom å begi meg nordover mot partybyen Tamarindo og Nosara, de amerikanske turistenes favoritt, eller å reise sørover til nasjonalparken Manuel Antonio. Denne gangen lokker dyrene mer enn ville partynetter. 

På vei mot båten i en taxi ønsker jeg i hemmelighet å komme tilbake til Santa Teresa, før det blir asfalterte veier, men det sier jeg ikke til Marco, taxisjåføren, som også er surfer og som drømmer om bedre veier slik at det kommer flere turister som hyrer ham for kjørerturen. 

Jeg ser nesebjørner, dovendyr, navlesvin, fargerike sommerfugler, ekornaper, pilgiftfrosker, agutier (en søramerikansk gnager) og frekke vaskebjørner, som straks de får muligheten, prøver å knabbe til seg godsaker fra ryggsekkene til turistene. O lykkefølelse!

Hvis Costa Rica er et paradis for dyreelskere, er Manuel Antonio dyreelskernes sentrum. Parken ligger på sørkysten i nærheten av byen Quepos og byr på fenomenale snorkleforhold og paradisstrender. Til tross for sin beskjedne størrelse – snaue syv kvadratkilometer – er artsrikdommen i parken enorm. Det kryr av liv. Hvor jeg enn snur meg, dukker det opp nye skapninger. Jeg ser nesebjørner, dovendyr, navlesvin, fargerike sommerfugler, ekornaper, pilgiftfrosker, agutier (en søramerikansk gnager) og frekke vaskebjørner, som straks de får muligheten, prøver å knabbe til seg godsaker fra ryggsekkene til turistene. O lykkefølelse! Endelig får jeg sett alle disse levende vesenene som jeg har tilbrakt timer på å lære om i bøker og gjennom dokumentarer. Men nå dukker de opp i tredimensjonale kropper og ikke bare som livløse reproduksjoner på tv-skjermen. På båtturen hit gjorde svære rokker krumspring i luften foran båten, som om de var utenomjordiske ballerinaer. Jeg drømte ikke om å oppleve noe som kunne overgå dette. Men der tok jeg feil, gitt. 

I dag har organisasjonen kjøpt jord og plantet ca. 7000 trær. De tar imot og behandler omtrent 250 dyr i året. Bortsett fra skadete dyr har det også de siste årene blitt stadig flere forlatte kjæledyr som leveres inn til organisasjonen.

Jennifer Rice jobber for å bevare Costa Ricas unike dyreliv. Sammen med datteren sin driver hun organisasjonen Kids Saving >span class="NormalTextRun SCXW160586987"> Rainforest. Historien deres begynte på slutten av nittitallet da Jennifer og den fire år gamle datteren hennes, Janine, flyttet hit fra USA. Etter som årene gikk og regnskogen i nærområdene forsvant for å gi plass til palmeskoger, kjente Janine at hun ville gjøre noe. Da hun var ni år gammel, startet hun organisasjonen sammen med en klassevenninne i håp om å samle inn penger for å plante trær. 

 – En dag kom noen forbi med et skadet dovendyr, og det var på den måten vi begynte å behandle dyr også, forteller Jennifer Rice, og drar hånden gjennom det solblekte håret. 

I dag har organisasjonen kjøpt jord og plantet ca. 7000 trær. De tar imot og behandler omtrent 250 dyr i året. Bortsett fra skadete dyr har det også de siste årene blitt stadig flere forlatte kjæledyr som leveres inn til organisasjonen. For å komme til livs den illegale handelen med ville dyr har den costaricanske regjeringen strammet inn lovverket, og for å slippe å betale store bøter eller risikere fengsel er det mange som leverer dem inn til reservater. 

Halvparten av dyrene som havner hos Kids Saving the Rainforest, slippes ut igjen i det fri. Den andre halvparten dør eller plasseres i innhegninger. 

Organisasjonen arbeider også med å sette opp enkle hengebroer – monkey bridges – over veier og strømledninger, slik at dyr som lever i trærne, skal få en sikker passasje. I motsetning til flere andre reservater i landet får besøkende her ikke lov til å være sammen med dyrene. Det gjøres imidlertid unntak – hvis du kommer hit som frivillig og blir over lengre tid. 

 – Selvfølgelig kan det høres fristende ut å mate et babydovendyr, men vi har sett og hørt så mange triste historier fra ulike steder. Mange dyr mishandles og holdes i trange, møkkete bur utenfor synsfeltet til turistene, sier Jennifer og fortsetter: 

 – Hvis du får holde eller mate dyrene, er dette et sikkert tegn på at noe er galt. 

En av de vanligste dyreartene som havner hos organisasjonen, er nettopp dovendyr. Årsaken til dette er ifølge Jennifer dyrets biologi og fordøyelsessystem. 

Den næringsfattige dietten til dovendyret gjør at den hele tiden må spare på energien. De langsomme og distinkte bevegelsene er et resultat av dette. Et annet «sparetiltak» for bruk av energi er at dovendyret klatrer ned fra tretoppene kun en gang i uken for å gjøre sitt fornødne. Et gjøremål som er krevende, og gjør dovendyret opptil tre ganger lettere og gjør dem særs sårbare for rovdyr. Hver gang et dovendyr tømmer tarmen, risikerer den livet. Jeg ville aldri drømt om at det fredelige livet til dovendyret var så brutalt. 

 – Hvis en dovendyrunge faller ned fra treet, er det for farlig for moren å klatre ned for å hente den, så hun bryr seg ganske enkelt ikke og overgir den til sin skjebne, forteller Jennifer. 

Den siste dagen. Jeg dupper av. Det harmoniske bølgebruset. Håret mitt er solbleket og seigt og rufsete av saltvann. Fregnene har tatt over, og jeg har nesten mer fregner enn vanlig hud. Gleden over at jeg har klart min første grønne bølge, sitter fortsatt i kroppen. Jeg tenker tilbake på det Marco sa, da jeg spurte ham om hvordan det var å leve og bo i Costa Rica? 

 – Jeg elsker landet mitt, vi har Karibhavet på den ene siden, Stillehavet på den andre. Vi har regnskog, vulkaner, gratis skolegang og ikke noe militære. Så klart, som taxisjåfør tjener du ikke så mye. Men jeg har tak over hodet, mat på bordet, og jeg bor nær havet. Og jeg har mulighet til å surfe hver dag. Du kan ikke forlange så mye mer enn det. 

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!