Menu Meny

Canada: Eventyr på Vancouver Island

Tofino er fredfullt, men vilt. Vennlig, men dristig. Her på Vancouver Island venter villmarken rundt hjørnet. Og Justin Trudeau i våtdrakt og flipflops.

Mike White hever kikkerten med én hånd og holder den andre fast på rattet og kikker intenst ut over fjorden. Disen ligger som et magisk filter foran oss, mens den uopphørlige tøffingen av motoren slår saktere og til slutt blir stille. Det siste stykket glir vi lydløst inn mot stranden, der en bjørn vagger omkring og velter steiner i vannkanten. Det er ikke lenger nødvendig med kikkert, for vi kommer ganske nær med båten uten at bjørnen bryr seg.

Vi hører hvordan det knaser når den setter seg og hiver i seg de små krabbelurene. De fredelige innsjøene rundt Tofino er perfekt for krabbejakt. Og et perfekt sted å speide etter bjørner. Hver dag vandrer bjørnene langs strendene ved lavvann for å forsyne seg av krabbebuffeen. Mike White skjønte før de fleste at dette kunne være en turistattraksjon. Han hadde fulgt i farens fotspor og jobbet som krabbefisker i egnen, før han ble kystvakt og fikk en forretningsidé.

‒ Tofino var allerede kjent for hvalsafari, men svartbjørnene var det ingen som tenkte på at turistene kunne være interessert i. Dem har vi jo overalt, sier Mike, som selv en gang iblant får bjørnebesøk i hagen – når bærene er modne.

‒ Du tar bare og føyser dem vekk, slår han fast.


Dyreliv. Alenebjørner. Svartbjørnene lever alene og passer på at de ikke kommer for nær hverandre. Når tidevannet er lavt, kan du få øye på dem mens de leter etter krabber på strendene i det stille sundet innenfor kysten av Tofino. Av og til kommer de på besøk i hagene i byen for å sjekke hva som fins av bær og frukt.
Dyreliv. Alenebjørner. Svartbjørnene lever alene og passer på at de ikke kommer for nær hverandre. Når tidevannet er lavt, kan du få øye på dem mens de leter etter krabber på strendene i det stille sundet innenfor kysten av Tofino. Av og til kommer de på besøk i hagene i byen for å sjekke hva som fins av bær og frukt.
Mike White var en av de første som begynte med bjørnesafari i Tofino.
Mike White var en av de første som begynte med bjørnesafari i Tofino.

En svartbjørn per strandstripe, av og til to – en hunnbjørn med unge – har på demokratisk vis fordelt seg langs kystlinjen i Fortune Channel. De tygger krabber så det knaser, og velter steiner til tidevannet jager dem opp i skogen. ​

Det er nettopp den holdningen som preger dette stedet, og kanskje egentlig det meste av Canada. Det er vel ikke noe farlig med en bjørn hist og her. De hører jo til naturen, akkurat som pumaer og ulver og vaskebjørner. Man sikrer søppelkassene mot bjørner, og så er det ikke noe mere å snakke om den saken. Du holder bare avstand, på samme måte som bjørnene holder avstand seg imellom.

‒ De er solitære skapninger. De har oversikt over hverandre og ønsker ikke å være på territoriet til hverandre. Spesielt hunnbjørner med unger er ekstra på vakt. Det er en fare for at hannbjørner kan drepe ungene, dels for at hunnen skal bli brunstig igjen. Men ikke bare derfor. Han kan også spise opp ungen, sier Mike og nikker ettertenksomt.

‒ Det er tydelig hvordan bjørnen snur rumpa til oss. Den føler ikke noen trussel fra sjøen, og båtene opplever den heller ikke som noen trussel. Av og til kikker den blindt ut mot oss – synet er ikke mye å skryte av. Derimot snuser den av og til inn mot land for å finne ut av om det er noen andre bjørner i nærheten.

Når vi reiser videre og nærmer oss land, ser vi tydelig, selv på den minste strandstripen, en sort prikk som blir tydeligere og større jo nærmere vi kommer. En svartbjørn per strandstripe, av og til to – en hunnbjørn med unge – har på demokratisk vis fordelt seg langs kystlinjen i Fortune Channel. De tygger krabber så det knaser, og velter steiner til tidevannet jager dem opp i skogen. 

Hvithodet havørn med siktet fininnstilt.
Hvithodet havørn med siktet fininnstilt.

Vancouver Island er en avlang og stor øy på hele 46 mil og ligger utenfor sørlige British Columbia på vestkysten av Canada. Midt på vestsiden av øya ligger en langstrakt halvøy, der bølgene fra Stillehavet ruller inn over de langstrakte sandstrendene. Øverst oppe på halvøya finner vi Tofino. Vi har hørt snakk om den vesle byen en stund nå, men sist vi var på Vancouver Island, var vi på østkysten, i en beskyttet bukt mellom øya og fastlandet. Vi padlet og jaktet på spekkhoggere, men så for det meste sjøløver, delfiner og et lite ekorn som het Maurice. Og bjørner, selvfølgelig. Svartbjørner veltet steiner også der. Men i Tofino var det noe annet som virket forlokkende. Herlig atmosfære. Deilige restauranter. Ville bølger og flotte surfeforhold.

Når vi nå rusler rundt i gatene i Tofino, blir vi slått av stillheten, til tross for at det er i juli og høysesong. Gjennomsnittsalderen her er 34 år, hvilket egentlig burde bety fest. Joda, det er så avgjort fullt langs bordene på kjente Wolf in the Fog, og visst er det flere enn oss som spaserer ut til Tofino Brewings ølbryggeri i utkanten av byen en kveld og bestiller en planke med ulike varianter øl. Men fredelig er det.

Mot nye eventyr. Hvalsafari og bjørnesafari er en del av Tofino.
Mot nye eventyr. Hvalsafari og bjørnesafari er en del av Tofino.

For første gang får jeg oppleve en havoter i virkeligheten. Jeg har sett mange bilder, ikke minst på Facebook, der det er populært å bruke havoteren som symbol på ekte kjærlighet der de flyter av gårde på ryggen tett inntil hverandre.

Båten gynger lekent på bølgene der vi suser av gårde i motorbåten. Mot havet, med guiden Artie, der han balanserer, styrer, forteller.

‒ Vær positiv! Det pleier å hjelpe når du vil se dyr! roper han gjennom vinden.

De siste to dagene har de sett spekkhoggere, forteller han videre. Nettopp derfor er sjansene små for å se dem også i dag. Spekkhoggerbestanden på vestkysten av Vancouver Island er nemlig «transients» – forbipasserende. De svømmer forbi i ny og ne og livnærer seg først og fremst av seler. I de roligere farvannene på østkysten er det to andre populasjoner, en sørlig og en nordlig, som holder seg innenfor sitt territorium og har laks som basisføde.

Drømmen om å få se spekkhogger blir vel ikke oppfylt denne gangen heller, da, tenker jeg. For så i neste sekund nesten å måtte dukke for en fiskemåke som styrter retter ned mot båten, tett fulgt av en stor hvithodet havørn. Det er en voldsom katt-og-mus-lek som pågår i luften over og rundt oss, inntil ørnen erkjenner at denne fiskemåken er for kjapp og finner på noe annet å drive på med. Artie styrer båten mot noen klipper i sjøen og senker farten. Der, på de kopperfargete klippene, ligger digre steinkobber og velter seg rundt i det myke sollyset. De glir lett i ett med naturen. Av og til ser de ut som steiner før de begynner å grynte og flakse med de finneliknende armene. Så klønete og klumpete på land, og så smidige i havet.

Når vi runder hjørnet på den vesle klippeøya, blir vi nesten satt ut når Artie peker på noe som flyter stille mellom de svære brunalgene (bull kelp) i vannflaten.

For første gang får jeg oppleve en havoter i virkeligheten. Jeg har sett mange bilder, ikke minst på Facebook, der det er populært å bruke havoteren som symbol på ekte kjærlighet der de flyter av gårde på ryggen tett inntil hverandre. «Vet du at de holder hverandre i hendene når de sover?» pleier folk å skrive og tilføyer emojies med hjerteøyne. Det genererer likes.

Havoteren. Litt for søt for sitt dårlige rykte.
Havoteren. Litt for søt for sitt dårlige rykte.

Ifølge forskere i California fins det eksempler på havoterhunner, og seler, som har blitt så ille tilredt av havoterhannenes rå drifter at de har dødd av den voldsomme akten.

‒ Vet dere at de voldtar? sier Artie plutselig, og dreper samtidig alle illusjoner om kjærlighetsdyrene.

Ifølge forskere i California fins det eksempler på havoterhunner, og seler, som har blitt så ille tilredt av havoterhannenes rå drifter at de har dødd av den voldsomme akten.

Det er vanskelig å se det nusselige i det. Vi reiser videre, og nå begynner vi tydeligvis å nærme oss målet vårt på ordentlig. På avstand ser vi en gråhval bryte overflaten og vannsøylen som stiger til værs fra den gråflekkete ryggen. Snart ser vi en til. Og enda en.

‒ De pleier gjerne å komme hit for å spise. De dykker mot dypet og tar en jafs av den gjørmete bunnen. Så siler de slammet og sanden gjennom bardene og beholder plankton og små skalldyr, forklarer Artie.

Det er spennende med hvalsafari. Du vet aldri når eller hvor neste pust dukker opp. Hvor eller når en enorm, blank rygg velter seg rundt i vannskorpen og får oss til å gispe, rope og hoie til de andre og begynner å fomle med mobiltelefoner og kameraer. Etter en stund begynner havet nesten å koke av hvaler. «Hvalsuppe», kaller Artie det, og sørger med det for å avlive nok en romantisk illusjon.

‒ Vi kommer ikke til å se noen stjertfinne som vinker farvel, sier Artie.

Vi befinner oss på grunt vann, gråhvalene er så digre at de må ha skikkelig dypt vann for å kunne dykke ned og snu stjerten opp i været på den måten. Artie fortsetter med å avlive myter og halvsannheter.

‒ Trodde dere forresten at de heter gråhvaler fordi de er grå? Niks. De er oppkalt etter en kar som het Gray, sier Artie, før vi tar farvel med de vennlige kjempene og setter kursen tilbake mot Tofino.

LONG BEACH. SURFEFAVORITT. Endeløse strender og ville bølger gjør Tofinohalvøya til et ettertraktet reisemål for surfere. I Pacific Rim National Park ligger den urørte Long Beach, en av flere surfestrender. Her er det flere surfeskoler, og bølgene om sommeren er medgjørlige også for nybegynnere.
LONG BEACH. SURFEFAVORITT. Endeløse strender og ville bølger gjør Tofinohalvøya til et ettertraktet reisemål for surfere. I Pacific Rim National Park ligger den urørte Long Beach, en av flere surfestrender. Her er det flere surfeskoler, og bølgene om sommeren er medgjørlige også for nybegynnere.

Senere finner jeg ut at det ganske riktig var en mann som het John Edward Gray, og som bestemte arten på den in 1855. Men navnet han ga den – Eschrichtius robustus – var en hyllest til den danske fysikeren og zoologen Daniel Frederik Eschricht. At den siden ble hetende gråhval – skal absolutt ifølge skriftlige kilder ha med gråfargen å gjøre.

At sandstranden Long Beach har fått navnet sitt av det faktum at den er lang, kan vi nok også gå ut ifra. Den inngår i nasjonalparken Pacific Rim National Park, som gjør at mye av den gamle tempererte regnskogen på Tofinohalvøya er beskyttet. Når vi senere passerer Chesterman Beach, peker Artie mot hotellet Wickaninnish Inn, og forteller at det var den tidligere eieren av hotellet, doktor Howard McDiarmid, som sammen med faren til nåværende statsminister Justin Trudeau, Pierre senior (statsminister 1968–79 og 1980–84), som sørget for at området ble nasjonalpark.

Charles McDiarmid driver Wickaninnish Inn.
Charles McDiarmid driver Wickaninnish Inn.
Restauranten på Wickaninnish Inn ligger vendt mot havet.
Restauranten på Wickaninnish Inn ligger vendt mot havet.
ICE HOUSE. RETT FRA HAVET. Tofino er en gammel fiskerlandsby som de siste årene har gjort seg mer avhengig av turismen. Lokalbefolkningen levde tidligere av fiske, og har egne fiskekvoter. På Ice House i havnen kan du spise fantastiske fisk- og skalldyrretter i hyggelig miljø.
ICE HOUSE. RETT FRA HAVET. Tofino er en gammel fiskerlandsby som de siste årene har gjort seg mer avhengig av turismen. Lokalbefolkningen levde tidligere av fiske, og har egne fiskekvoter. På Ice House i havnen kan du spise fantastiske fisk- og skalldyrretter i hyggelig miljø.

Charles McDiarmid møter oss i lobbyen, i originalbygningen av hotellet som ligger helt ytterst på en odde, ubeskyttet mot vind og bølger. Det er nettopp det som er en del av attraksjonsverdien. Her kan du sitte om vinteren når stormene røsker i den solide konstruksjonen og se bølgene som kaster seg opp mot husveggene mens du varmer deg på en whisky og et varmt bad.

Vi går rundt med store øyne og suger inn inntrykkene fra interiøret og eksteriøret. Sedertrærne som ble felt for å gi plass til hotellet, er benyttet til alt fra vindusbrett til vindski. Drivved er blitt til møbler.

Og veterinæren fra den kanadiske åttitallsserien Danger Bay har tydeligvis blitt – Charles McDiarmid.

‒ Han ser jo nøyaktig ut som veterinæren som reddet delfiner, hvisker fotografen og dytter meg i siden.

Charles startet hotellet sammen med sin far, Howard, tidligere øyas eneste doktor og den som i flere tiår forløste barna som ble født. Howard gikk bort for noen år siden, og det er Charles som driver businessen sammen med kona si. Samtidig har Justin, sønnen til Howards tidligere venn Pierre Trudeau, tatt over jobben med å lede landet. Og ja da – visst kjenner Charles den berømte statsministeren.

‒ Justin Trudeau pleide å bo her før i tiden når han besøkte Tofino, men nå blir det for mye oppstyr og sikkerhetsklareringer, så han leier seg et hus på den andre siden av stranden isteden. De pleier å surfe der ute, sier han og peker mot den halvmåneformede stranden.

‒ Men han stikker fortsatt innom en gang imellom for å ta seg en matbit. Jeg husker en gang han stakk innom i klikk-klakker og hvisket unnskyld for det. Ta det med ro, sa jeg, du vet jo hvordan vi er her, sier Charles og smiler.

Det er riktignok et luksushotell han driver, men det viktigste er likevel at gjestene skal føle seg velkommen og kan slappe av. Det gjelder ikke minst for statsministeren, kan man vel tenke seg.

Urørte strender er greia i Tofino. Om vinteren frister hotellet med stormwatching.
Urørte strender er greia i Tofino. Om vinteren frister hotellet med stormwatching.

Charles tar oss med ned til stranden og opp til skogbrynet, der det står en liten hytte. Dette er Carving Shed, en gang bygget av treskjæreren Henry Nolla, også kalt «Tofinos første hippie». Vi ser bilder av en værbitt mann med langt hår og like langt skjegg, og lytter til Charles’ historie om hvordan Henry hjalp til med å bygge og utsmykke hotellet til McDiarmids, noe som førte til gjensidig respekt mellom faren og den kunstneriske Henry, som hadde en svensk mor og en spansk far. Henry Nolla, som også var verktøysmed og sveiser, arbeidet i rødt sedertre, på samme måte som First Nations-folkenes ‒ den kanadiske urbefolkningen ‒ tradisjonsrike måte å lage kunstneriske totempæler og bruksgjenstander som kanoer på.

Henry lever ikke lenger, men snekkerbua hans lever videre, for tiden med to dyktige kunstnere som låner hytta gratis, mot at hotellets gjester en gang iblant kan kikke innom og ta del i håndverkstradisjonene; en nordmann og en lokal First Nations-etterkommer sørger for at kulturen og snekkerbua holdes i live.

En spasertur og en brunsj senere sender vi lengselsfulle blikk mot spa-avdelingen på hotellet, der badstue og massasje høres ut som en fristende kombinasjon. Vi bestemmer oss for å komme tilbake hit dagen etter. Etter at vi har surfet.

Brunsj med det lille ekstra.
Brunsj med det lille ekstra.
WICKANINNISH INN. After surf. Du reiser ikke til Vancouver Island for hett sommervær. Her gjør været som det vil. Men etter en dag i båten, eller på surfebrettet eller på fottur i nasjonalparken, passer det ypperlig med en dusj, badstue og massasje. Wickaninnish Inn står for nytelsen.
WICKANINNISH INN. After surf. Du reiser ikke til Vancouver Island for hett sommervær. Her gjør været som det vil. Men etter en dag i båten, eller på surfebrettet eller på fottur i nasjonalparken, passer det ypperlig med en dusj, badstue og massasje. Wickaninnish Inn står for nytelsen.

Men når vi skal surfe, trekker faktisk skyene seg litt tilbake og byr på blå himmel. Vannet er kaldt, men det er jo derfor vi har våtdrakter.

Tofino byr ikke akkurat på tropevarme, til tross for at det er midt i juli. Vi begynner å vende oss til temperaturer på 15–16 grader, iblant opp mot 18.

Det virker som om dette er helt normalt. «Fint vær i dag!» melder folk og myser mot himmelen som er delvis dekket av skyer – de mener bestemt at temperaturen ikke nødvendigvis må over 20-tallet. Å nei, da. Dette er bra. Det er jo verken storm eller regn. Noe som ellers betraktes som surfernes favorittvær.

Men når vi skal surfe, trekker faktisk skyene seg litt tilbake og byr på blå himmel. Vannet er kaldt, men det er jo derfor vi har våtdrakter.

Vi har reist til Cox Bay, der vi ved hjelp av instruktører fra Live to Surf, skal teste surfeferdighetene våre. Men vi starter på stranden.

Gabrielle «Gabi» Hemond tegner opp et brett i sanden til både meg og Sara, før hun begynner å lære oss. En stund senere ligger vi der og tørrpadler så sanden fyker. Vi hopper opp på brettene med samme selvsikkerhet som en bokser som skal inn i ringen og gå første runde. Dette går nok bra.


SAFARI TIL HAVS. FRA SEL TIL HVAL. Visst er det flere grunner til å reise til Vancouver Island. God mat og urørte strender er et par av dem. Men den som reiser til Tofino, gjør det først og fremst for dyre- og naturopplevelsene. En kort båttur unna venter seler, hvaler, havotere og bjørner.
SAFARI TIL HAVS. FRA SEL TIL HVAL. Visst er det flere grunner til å reise til Vancouver Island. God mat og urørte strender er et par av dem. Men den som reiser til Tofino, gjør det først og fremst for dyre- og naturopplevelsene. En kort båttur unna venter seler, hvaler, havotere og bjørner.

Det går sånn passelig. Bølgene er ganske snille til å være skikkelige surfebølger, men tøffe nok til å velte rundt på nybegynnere som oss. Det er vanskelig å ha oversikt over alt. Beregne avstand, holde brettet i rett vinkel, vite når det er på tide å slutte å padle og utnytte farten isteden – bølgen under brettet ­– og så reise seg opp i koreografien vi har øvd på på land. Ingenting blir som på land. Men følelsen når man først står der, noen sekunder, er uslåelig.

Rundt oss ser vi ulike nivåer av ferdigheter. De fleste er nybegynnere som oss. De rutinerte surferne kommer hit om vinteren, eller til en av de andre strendene på halvøya. Men andre foretrekker heller å sitte inne på et hotell med fotbad og whisky og se på bølgene som velter inn.

Vi avslutter ettermiddagen med badstue og massasje på Wickaninnish Inn, og når solen går ned om kvelden har vi funnet oss en liten strandstripe nær sentrum. Der sitter vi med medbrakt vin, ost og kjeks, og kjenner litt på følelsen; jo da, vi liker Tofino. Vi liker naturen. Vi liker villmarken som er så tett på, og det faktum at til tross for den beskjedne størrelsen på byen finner vi flere gode restauranter. Vi liker stemningen og roen i byen. Du legger deg tidlig hvis du skal opp og surfe dagen etter. Og vi føler oss litt sånn nå. Surfere. I hvert fall i noen sekunder av gangen.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!