Menu Meny

Detroit - The Comeback City

Detroit har i flere tiår vært glemt og forlatt, men blir nå omtalt som et av USAs heteste reisemål. Reiser du hit, vil du se en by i total transformasjon, og kontrastene er sterke. I løpet av et par kvartaler kan du oppleve den nedslitte, røffe delen av byen som byr på både frykt og fascinasjon, pluss de skinnende nye nabolagene der opprenskningen skjer i rykende fart. Du får en smak av dystopi og utopi på samme dag, i samme minutt, om du vil.

Hvor skal du, og hva er formålet med besøket? spør en søvnig grensevakt på flyplassen i New York.

– Detroit. Nytelse og moro, svarer jeg. Det er tydelig at dette ikke er en kombinasjon av ord han hører ofte. Han løfter det ene øyenbrynet og studerer meg med et tvilende, om ikke litt hånlig, blikk.

– Jaha? Og hva vet du om Detroit? At den er en av USAs farligste byer? At det er bydeler du aldri må finne på å sette en fot innenfor? Kjenner du noen i Detroit som kan ta vare på deg? spør han med hard stemme.

Hva vet du om Detroit, frister det å spørre, men jeg svarer i stedet høflig at joda, det har jeg hørt, og nei, jeg kjenner ingen der, men det skal nok gå bra. Han rister oppgitt på hodet, stempler passet og vifter meg bort med et ansiktsuttrykk som sier jaja, lykke til, da.

En spøkelsesby forlatt av over halvparten av befolkningen, der kriminaliteten herjer fordi byen ikke har penger nok til politi, med et samfunn splittet av rasekrig. Dette bildet stemmer ikke helt lenger.

Nok et bevis på at Detroit blant folk flest fremdeles er kjent for ran på åpen gate på høylys dag, tomme skyskrapere med knuste vinduer i sentrum og forfalne hus i hager overgrodd av ugress. En spøkelsesby forlatt av over halvparten av befolkningen, der kriminaliteten herjer fordi byen ikke har penger nok til politi, med et samfunn splittet av rasekrig. Dette bildet stemmer ikke helt lenger, Detroits dårlige rykte er passé. Nå blir byen kalt The Comeback City, Lonely Planet har den som nummer to på sin liste over byer å besøke i 2018, og de store investorene har for alvor begynt å la pengene strømme. Det som før minnet mest om Gotham City, er forvandlet til et trivelig bysentrum og trendy bydeler fulle av liv. Spør man noen som har opplevd byen selv, får man som oftest høre kun lovord og kjærlighetserklæringer. Og jeg må si meg enig, det er fryktelig vanskelig å ikke forelske seg i Detroit. 

Det finnes fremdeles utallige forlatte bygninger i Detroit, for de som er fascinert av det som kalles ruin porn. Det er strengt tatt ulovlig å gå inn i de fleste bygningene, men blant annet den gamle bilfabrikken Packard Plant har omvisninger for $40. Billetter finner du på www.puredetroit.com.
Det finnes fremdeles utallige forlatte bygninger i Detroit, for de som er fascinert av det som kalles ruin porn. Det er strengt tatt ulovlig å gå inn i de fleste bygningene, men blant annet den gamle bilfabrikken Packard Plant har omvisninger for $40. Billetter finner du på www.puredetroit.com.
The David Stott Building fra 1929 er en av Detroits mange art deco-skyskrapere.
The David Stott Building fra 1929 er en av Detroits mange art deco-skyskrapere.

Jeg kaster meg på sykkelen og tråkker rundt på måfå, gjennom grønne nabolag med tydelige tegn både fra Detroits historie som en av landets rikeste og deretter fattigste byer.

Motor City, bilindustriens fødested, ble som kjent bygd for biler og bilister, og offentlig transport er praktisk talt ikke-eksisterende. Etter tips fra hostellresepsjonisten drar jeg derfor innom en av byens mange sykkelbutikker og kjøper meg en billig, brukt sykkel. Detroit er perfekt å sykle i – gatene er brede, bilene er få, og byen i seg selv er flat som en pannekake. Jeg kaster meg på sykkelen og tråkker rundt på måfå, gjennom grønne nabolag med tydelige tegn både fra Detroits historie som en av landets rikeste og deretter fattigste byer. Mektige hundre år gamle herskapshus ligger side om side, om lag halvparten i tipp topp stand, resten i totalt forfall. Jeg sykler forbi klassiske Cadillacer som tatt rett ut av Goodfellas, fantastisk gatekunst, vakre mursteinsbygninger, vinkende barn, en praktfull kirke der ville klatreplanter kryper inn gjennom de knuste vinduene. Solen steker, og jeg søker ly i en frodig park der jeg kommer i snakk med en eldre afroamerikansk mann. Han forteller at akkurat her vi sitter nå, startet raseopptøyene sommeren 1967, som var et av de blodigste av USAs 159 raseopprør i det som blir kalt The long, hot summer of 1967.

– Jeg var bare en gutt på den tiden, men jeg husker den enorme frykten som preget byen. Gatene var som en krigssone, erindrer han.

– Mange hadde allerede forlatt byen etter bilindustriens omstrukturering og nedgang på 50-tallet, men raseopptøyene satte virkelig fart på masseutflytningen. Folk flyktet fra byen og så seg ikke tilbake. Før nå, kanskje. Vi får se hva som skjer med Detroit. Jeg elsker uansett denne byen.

Kunstneren Case Maclaim sitt bidrag til gatekunstfestivalen Murals in the Market i 2017.
Kunstneren Case Maclaim sitt bidrag til gatekunstfestivalen Murals in the Market i 2017.

Han forteller rolig og engasjerende om sin oppvekst i Detroit, om sitt syn på verden vi lever i og om motivasjonen til å drive museet; at han ønsker å holde den afroamerikanske arven i live i en by der om lag 80% av befolkningen er svart.

Detroit hustles harder, lyder et av byens mottoer, og den lever utvilsomt opp til det. Det kan virke som motgangen har gitt innbyggerne et ekstra gir, en robusthet og kampånd som gjaller gjennom gatene. Forlatte og forfalne bygninger har blitt gjort om til mikrobryggerier, destillerier, sykkelbutikker og gallerier. Da byens søppeltømmingssystem stoppet opp, lagde folk sin egen gjenvinningsstasjon. Folk byttet varer og tjenester seg imellom, og dette er fremdeles en del av samfunnet. Og stoltheten til befolkningen er til å ta og føle på. Som Eminem så fint uttrykker i sin sang Letter To Detroit: There is a resilience that rises from somewhere deep within your streets. You can't define it, but you can feel it. You can feel it overflowing from the people who call you home. From people who are always proud to declare, 'I'm from Detroit'.

Jeg sykler videre, forbi et enormt mursteinsbygg med gapende hull der vinduene pleide å være. En gjeng unge, svarte menn roper: «Hey, white girl! What’s up?» Jeg smiler, vinker tilbake og later som jeg hører hjemme i det slitne nabolaget. Så får jeg øye på et stort hus dekket av fargerike malerier og speilbiter som glitrer i solen. Hagen er full av intrikate installasjoner laget av gjenstander som ser ut som de er funnet på en skraphaug. På et annet hus står det Dabls African Bead Gallery i store bokstaver. Jeg låser fast sykkelen og går inn i huset. Der sitter en smilende Olayami Dabls mellom perlene, med foldede hender og et varmt og behagelig vesen. Han forteller rolig og engasjerende om sin oppvekst i Detroit, om sitt syn på verden vi lever i og om motivasjonen til å drive museet; at han ønsker å holde den afroamerikanske arven i live i en by der om lag 80 % av befolkningen er svart.

– Jeg har brukt hovedsakelig materialene jern, stein, tre og speil i installasjonene, sier Olayami. – Dette er materialer som ikke bare er en viktig del av afrikansk historie; de snakker til alle kulturer. Vi er alle laget av det samme, vi er alle tilkoblet hverandre, og vi kan alle leve ved siden av hverandre.

Downtown Detroit byr på avkobling, kos og kultur.
Downtown Detroit byr på avkobling, kos og kultur.
Olayami Dabls blant samlingen sin i Dabls African Bead Museum.
Olayami Dabls blant samlingen sin i Dabls African Bead Museum.

Vil Detroit beholde sin varme og røffe sjel, eller vil den bli forvandlet til en generisk metropol med hypermoderne leilighetsbygg og eksklusive handlegater?

En lang stund senere takker jeg for praten, kjøper med meg et knall oransje perle-armbånd og hiver meg på sykkelen igjen. Varm og tørst ankommer jeg den trendy kunstnerbydelen Cass Corridor i Midtown, der gentrifiseringen og kapitalismen har satt sine tydelige spor. Her henger de som har råd til de stadig høyere boligprisene, og gatene er fulle av hippe restauranter og kaffebarer, gallerier, mikrobryggerier og kuriøse butikker. Jeg setter meg på en hyggelig uteservering med en lokal saison-øl og en porsjon trøffel-fries med rosmarin-aioli. Rundt meg sitter studenter, hipstere, turister og et gammelt ektepar, alle i tilsynelatende strålende humør. Mett i magen sykler jeg videre nedover hovedgaten Woodward Avenue mens jeg prøver å ikke sette fast hjulene i trikkeskinnene. Silhuetten av sentrum stiger opp foran meg, art deco-skyskraperne står vakre og mektige mot den blå himmelen. Jeg snirkler meg mellom dresskledde mennesker som haster hjem fra kontorene sine, peser forbi en kunstig strand med parasoller midt i sentrum og kjenner til slutt den kjølende brisen fra Detroitelven som skiller USA og Canada. Jeg ser ut over det glitrende vannet og kjenner at denne byen trives jeg i.

Diego Riveras berømte fresker av Detroits bilindustri fra 1933, hos Detroit Institute of Art (DIA).
Diego Riveras berømte fresker av Detroits bilindustri fra 1933, hos Detroit Institute of Art (DIA).

Noen dager senere er det fullmåne, og jeg har blitt invitert til å feire den i Lincoln Street Art Park, en utendørs skulpturpark på et tidligere forlatt industriområde. Dette er ikke noe man finner i turistguider eller på Facebook, dette er et månedlig ritual som spres via jungeltelegrafen. Området er mørkt bortsett fra et stort bål i den ene enden og en enorm kule som jevnlig skyter ut to digre flammer i den andre. Ilden lyser opp menneskene som danser til tunge technotoner under den åpne nattehimmelen. Fullmånen stiger opp bak en høyde, der grupper av unge mennesker sitter spredt på togskinner. De hopper opp og løper leende av skinnene når det en gang iblant kommer et tog rundt svingen. En gjeng med sykler som skinner i alle farger, skrenser inn på grusen, lyden av afrikanske djembe-trommer blander seg med latter og sang, smil skinner i månelyset.

Gangveien langs Detroit Riverfront er et hyggelig sted å tilbringe solskinnsdager.
Gangveien langs Detroit Riverfront er et hyggelig sted å tilbringe solskinnsdager.

Månefesten blir for meg et bilde på Detroit. Bortgjemt og ukjent, men velkommen for alle. Røff og uflidd, men ekte og vennlig. Kul og spennende, men upretensiøs og avslappet. Et sted man finner en ny venn bak hver småstein. Og er tiden for å oppleve denne unike byen, mens de privateide butikkene er mer synlige enn kjedene, og H&M ikke er å se. Transformasjonen og oppbyggingen skjer raskt, den er umulig å ikke legge merke til, og er både spennende og vemodig å følge. Vil Detroit beholde sin varme og røffe sjel, eller vil den bli forvandlet til en generisk metropol med hypermoderne leilighetsbygg og eksklusive handlegater? Enn så lenge er den en storby med en landsbyfølelse, der man hilser på fremmede på gaten, blir venn med den lokale baristaen og inviteres på fest av gjengen ved nabobordet.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!