Menu Meny

Strandliv i Goa, India

Glem nå alt det der om at Goa er en utvannet versjon av det ekte India. Det har seg nemlig slik at denne tidligere portugisiske kystkolonien smaker annerledes. Vagabond reiste dit for å finne ut av spørsmålet om hva som setter farge og smak på Goa.

Den smale veien bukter seg frem mellom kokospalmene, bambuskratt og oversvømte rismarker, samt et og annet banyantre med et virvar av greiner og luftige røtter. Så åpner en lysning seg, og vi kjører inn i en søvnig landsby som ifølge kartet heter Chandor.

Kirken står øde og forlatt. Vinduslemmene er slått for. Ikke engang fuglene synger. De sitter musestille på grenene og taust betrakter stillheten. Det virker som om alle innbyggerne sover siesta, mens solen får asfalten til å frese. Tidligere på dagen svingte vi av fra National Highway 66 og knotet oss inn på de asfalterte kutråkkene mellom de skogkledde kollene.

Hvor lenge varer egentlig et hus? spør jeg meg selv mens jeg betrakter det enorme steinhuset fremfor meg. Kun to etasjer høyt, men 120 meter langt og med høye sprossede vinduer og balkonger med snirklete jernrekkverk.

Et jungelpalass, et kunstig slott, en koloniherregård? Alt på en gang, faktisk.

Mastodonthuset som tilhører arvtakere etter den kongelige portugisisk-brasilianske slekten Braganza og ligger i en lysning i jungelen i Goa, er historien om den mektige sjøfarernasjonen Portugal, som for 500 år siden seilte i land på den indiske vestkysten, bygde kirker og startet krydderplantasjer. Livet i de staselig dekorerte palassene og herregårdene var komfortabelt, og de søreuropeiske kolonistene ble etter hvert late og tatt igjen av sine britiske konkurrenter på de syv hav. Etter annen verdenskrig, anført av diktatoren Salazar hjemme i Lisboa, nektet de portugisiske koloniherrene å erkjenne at tiden deres var omme. Først i 1961 – fjorten år etter at britene hadde gitt India selvstyre – fikk regjeringen i New Delhi nok og skremte vekk portugiserne med noen få geværskudd. De gjorde knapt motstand og dro av gårde med halen mellom beina.

Men alt det portugisiske ble jo ikke borte for det.

De etterlot kulturen, maten og den kristne guden.

Huset fikk de i hvert fall beholde. Auria Braganza Pereira verner ømt det 450 år gamle paradehuset sitt.
Huset fikk de i hvert fall beholde. Auria Braganza Pereira verner ømt det 450 år gamle paradehuset sitt.
Ikke bare solbadere. På strendene i Goa samles turister og fiskere.
Ikke bare solbadere. På strendene i Goa samles turister og fiskere.

Alt du ser her inne, er 450 år gammelt, klukker Auria, nå i et stadig lystigere toneleie.

Hun har det ikke travelt. Hvorfor skulle hun ha det? Her har tiden stått stille siden den indiske staten eksproprierte gummi- og kokosplantasjen til huset Braganza. Da forsvant inntektene, kassen ble tom og forfallet begynte.

Noen form for renovering av den 450 år gamle prakten har det ikke vært snakk om. Auria Braganza Pereira er med andre ord ikke så begeistret for samtiden.

 – De tok alt, og vi fikk ingen som helst kompensasjon, klager hun og drar pekefingeren over de støvete stolryggene rundt spisebordet.

 – Samme sort som dronning Elisabeth har i Buckingham Palace, tilføyer hun, ikke uten stolthet.

Jeg runder et italiensk marmorbord, går under en belgisk krystallkrone og ser meg selv, svett og rødlig i et gigantisk peil med gullramme – belgisk det også. På et bord ligger to store elefantskinn og på gulvet et gigantisk skilpaddeskall. I en eske i kapellet i paradeetasjen troner en ... gulnet fingernegl.

 – En negl?

 – En ettertraktet relikvie. Den har tilhørt Saint Francis Xavier, svarer Auria, og sikter til den katolske misjonæren som kom til Goa i 1542 og bygde minst 40 kirker på den indiske vestkysten. Etter hans død ble hans kropp delt opp og spredd over hele verden.

Andre deler av den uttørkede kroppen til misjonæren befinner seg noen mil nordover i den påkostede marmorkirken Bom Jesus i den verdensarvlistede kirkebyen Old Goa, som lokker til seg titusenvis av kristne pilegrimer hele året.

 – Alt du ser her inne, er 450 år gammelt, klukker Auria, nå i et stadig lystigere toneleie.

Men så skifter hun humør igjen og gjentar, knapt hørbart, men merkbart bittert:

 – Men jorden tok de fra oss ... De tok alt.

Jeg smiler for meg selv i smug, ettersom det føles som skjebnens ironi at de grånede arvingene til en av sin tids rikeste kolonifamilier i dag går omkring i palasset sitt fylt av uvurderlige rikdommer og småsutrer over at inderne en dag ble lei av å være eid av europeere.

Nysirkus møter havet. På slutten av dagen er det full aktivitet på stranden i Arambol.
Nysirkus møter havet. På slutten av dagen er det full aktivitet på stranden i Arambol.

Det sterke, men bleke fullmåneskinnet strømmer ned mellom de skeive kokospalmene og får stranden på Palolem Beach til å gnistre. Det er rett før daggry når fotografen Johan og jeg skyver kajakkene ned til strandkanten og begynner å padle ut mot Apeøya. Da vi kommer halvveis, går solen opp og varmer oss i nakken, mens fiskerne setter ut garn fra katamaranene sine som dupper i bukten. Idet vi padler forbi den urørte Sommerfuglstranden, har solen steget opp en bit til, og vi blir forbikjørt av dagens første utfluktsbåter med indiske turister som speider etter delfiner. En delfinhalefinne kommer til syne ved siden av kajakken min, og jeg ser hvordan en mørk skygge under vannet forsvinner raskt bortover og nedover. Kikker opp og ser makaker kaste seg fra tre til tre på øya som er oppkalt etter sine innbyggere.

Da jeg er tilbake på stranden, står solen i senit. Fiskerne er også tilbake og losser fangsten sin. Et stykke bort, der sanden er blitt hard og glatt av bølgene, spiller indiske guttunger fra landsbyen fotball med europeiske tilreisende. Midt på stranden står russiske Lesia Petrova kledd i en indisk mønstret tunika og tegner en sirkel med et nonfigurativt mønster med en lang kjepp. Slike mønstre kalles for mandala og bærer i sin forgjengelighet på en filosofisk erkjennelse: Alt er her og nå, ingenting er evig.

 – Hva slags mønster er dette? spør Johan nysgjerrig.

 – Vær stille! Jeg mediterer, svarer Lesia, og fortsetter å tegne i sanden med et nærvær og et alvor som om det mer handler om overlevelse enn tidsfordriv.

Solen rekker å gå ned i Indiahavet, og de indiske turistene flokker seg sammen på klippen for å ta solnedgangsselfier før Lesia omsider er ferdig.

Høy musikk – men bare i høreklokkene. Utenfor er det musestille.
Høy musikk – men bare i høreklokkene. Utenfor er det musestille.

Long live India! roper en vel forfrisket kontorist fra Mumbai, og legger mobilen sin i hånden min og ber meg ta et bilde av ham og de strandkledde kompisene hans.

Taxien humper av gårde på veien som følger bekken på bunnen av ravinen. Rundt omkring oss er det tett, surrende jungel som velter seg over veien og gir følelsen av at vi kjører gjennom en tunnel. Vi er midt i Netravali Wildlife Sanctuary, som er en av flere villmarkskorridorer i Western Ghats, fjellkjeden som løper langs vestkysten av India. Gutten som åpner bommen til reservatet, har en T-skjorte med teksten «Save Wildlife», men akkurat nå ser vi ikke viltet, siden det er midt på dagen, solen steker og dyrene antakelig sover. Men vi vet at langt der inne i skyggene døser svart leppebjørn, sambarhjort, aksishjort og den kraftige villoksen som kalles gaur.

 – Når jeg kjører om kvelden, må jeg være forsiktig, for av og til smyger leoparden seg over veien, sier sjåføren mens han styrer oss sikkert gjennom svingene.

Men vi er ikke her for Jungelboken, men for menneskelandsbyen. Vi går ut av taxien først når vi har parkert foran et gammelt landsbyhus med røde leirevegger og med et treskilt som forkynner at vi har kommet frem til Tanshikar Spice Farm.

Chinmay Tanshikar er ikke som andre bønder i området. Istedenfor å pøse på med kunstgjødsel og kjemiske midler, dyrker han ni sorter krydder, kokosnøtter, betelnøtter og bananer etter et prinsipp som kalles permakultur, som handler om å lage et biologisk kretsløp og en helhet der den ene veksten støtter den andre. Denne måten å dyrke på, som er blitt en global bevegelse, innebærer også en kritikk av det moderne jordbruket. Målet for permakulturbønder er et bærekraftig samfunn med bedre miljø, helse, solidaritet – og ikke minst: sikkerhet.

 – Hvis resten av verden går under i morgen, vil vi klare oss. Vi er helt selvforsynte, sier Chinmay, der han og de to døtrene hans går barbeint foran oss på den mosekledde skogstien for å vise oss den dyrkede jorden som farfaren hans begynte å dyrke for mer enn et halvt århundre siden.

Som de fleste indere er han bevisst den ayurvediske arven sin. Derfor kan han alt om de forskjellige plantenes helsebringende effekt. Han peker på ulike planter og forteller. Kakao reduserer sjansen for hjerteinfarkt og hjelper mot depresjon. Muskat stopper diaré og fungerer som søvnmiddel ...

 – Joda, vi får omtrent 20 prosent mindre avlinger enn dem som benytter sprøytemidler, men så sparer vi jo kostnaden på innkjøp av giftstoffene, så fortjenesten blir likevel bedre, sier han da vi er kommet tilbake til huset, der bikubene surrer og avlinger med muskat, kokos og vanilje ligger spredd utover for å tørke i solen.

Her har han også et lite pensjonat, en krydderbutikk og en restaurant der vi spiser lunsj med grønnsaker og krydder fra egne avlinger, og avslutter med små, søte bananer og te med sitrongress, honning og basilikum.

 – Alt er dyrket her, sier Chinmay stolt. ‒ Hva var det jeg sa! Hvis tredje verdenskrig bryter ut, klarer vi oss selv.

Chinmay Tanshikar klarer seg selv om tredje verdenskrig bryter ut.
Chinmay Tanshikar klarer seg selv om tredje verdenskrig bryter ut.

Republic Day er helligdag i India, og på Calangute-stranden, som på slutten av sekstitallet var først ute med turisme i Goa, er det smekkfullt med indiske turister som bader med klærne på, drikker øl fra medbrakte brune flasker og graver hverandre ned i sanden og tar bilder.

Det er mens jeg står i vrimmelen på stranden, som mer minner om et marked enn et feriested, at jeg skjønner statistikken som sier at av de drøye to millioner turistene som besøker Goa hvert år, er ni av ti besøkende fra andre deler av landet. Det er her den økende indiske middelklassen ferierer før de drar tilbake til kontorene og call-sentrene i Bangalore, Mumbai og New Delhi.

Stemningen på stranden er topp, og det er en følelse av fest, skjønt klokken bare er fire om ettermiddagen og solen har langt igjen før horisonten.

 – Long live India! roper en vel forfrisket kontorist fra Mumbai, og legger mobilen sin i hånden min og ber meg ta et bilde av ham og de strandkledde kompisene hans.

Øredøvende stillhet. Klubbkveldene på stranden forstyrrer ingen.
Øredøvende stillhet. Klubbkveldene på stranden forstyrrer ingen.
Kompisgjengen fra Mumbai elsker Goas strender.
Kompisgjengen fra Mumbai elsker Goas strender.
Nasjonal helligdag betyr feststemning på Calangute Beach.
Nasjonal helligdag betyr feststemning på Calangute Beach.
Tid for solnedgang på Palolem Beach.
Tid for solnedgang på Palolem Beach.

Plopp, sier det når korken spretter opp og servitøren heller brusende Sula Brut i høye, slanke glass.

Vi kjører nordover på svingete veier mellom kokospalmer, hvitkalkede kirker og gule og turkise steinhus i søreuropeisk stil med teglsteinstak og romslige verandaer. I veikanten går skolejenter med velkjemmet hår, blankt av kokosolje og kledd i delikate skoleuniformer, skjørt og pikétrøye i blendende hvit bomull. De tripper av gårde med sin skinnende renhet og får de sjasket kledde europeiske hippieturistene som er på vei til strendene i Anjuna og Vagator på slitte og oljete Royal Enfield-motorsykler, til å fremstå som dyr som nettopp har kravlet opp av underverdenen.

Helt siden roadien Gilbert Levey fra Haight-Ashbury i San Francisco kom til Goa i 1969 og la de vestlige klærne sine helt nederst i ryggsekken, sluttet å vaske håret og kledde seg i batikkskjorter, lever hippietradisjonen videre. Gilbert kalte seg Goa Gil, ble raskt en legendarisk DJ og arrangerte fester ... og for noen fester! Han var høvding, og gjestene var et naturdyrkende, ekstasesøkende stammefolk.

Men det er lenge siden det ble slutt på de svimlende døgnlange utendørsfestene i fullmåneskinn. Lokalbefolkningen fikk nok, og myndighetene forbød bråket. 

Men det betyr ikke at du ikke kan feste. Det går helt fint, bare du ikke lager noe bråk. I Palolem arrangeres det fortsatt klubbkvelder med dans med stjernehimmelen som tak og kveldsbrisen som klimaanlegg, men uten høyttalere. Diskjockeyen spiller musikk som høres i trådløse høreklokker som partygjestene får utlevert ved inngangen. Silent noise er navnet på den nye klubbtradisjonen. Både festarrangørene og naboene som bor i landsbyene omkring, er fornøyde.

Jeg går rett over dansegulvet, som består av hardpakket sand, mellom svarte klippeblokker og grå palmestammer og betrakter danserne som lydløst beveger seg i natten. Jeg hører skritt, men ikke noe musikk. Jeg hører dønningene fra havet, men ikke noen dype bassganger.

Endelig er jeg kommet frem. Det føles i hvert fall slik. Jeg har tilbakelagt Palolem og Agonda, de naturskjønne strendene i den sørlige delen av Goa som ryggsekkturistene gjerne foretrekker. Jeg har hengt på Candolim, Calangute og Baga, de travle og kommersielle strendene i Midt-Goa som er de indiske turistenes og de europeiske charterturistenes førstevalg. I landsbyen Chapora har jeg drukket ferskpresset mangojuice under banyantreet med hippiebestemor og hippiebestefar. På det røkelseduftende loppemarkedet i Anjuna har jeg handlet batikkfargete bomullsskjorter, drukket en øl på Café Looda til musikken av David Bowies versjon av «Let’s spend the night together», og ved reklameplakatene for «Astral Circus» har jeg stått og lurt på hvem partyfikseren «Goa-Jonas» egentlig er.

Men nå har jeg kommet til en annen strand, lenger nord i Goa. En strand som begynner i Morjim, ender i Arambol og er en mil lang og et par hundre meter dyp. Som regel helt folketom. Fredfull. Behagelig. Naturskjønn.

Jeg er fremme. Det var dette jeg lette etter. 

Midt på stranden ligger landsbyen Ashwem, og midt i Ashwem ligger Palm Groove, utleiebambushytter med verandaer, beliggende i buskaset bak stranden. Det kunne ha vært et hvilket som helst backpackersted med veggdyr og bananpannekaker, men ved nærmere øyesyn ser man at stedet er hakket stiligere, hyggeligere, deiligere og mer glamorøst.

 – Et virkelig glamping-sted, foreslår fotograf Johan.

 – Glamping?

 – Ja, eller bohemian chic, sier svenske Eva Agarsdotter, som har drevet stedet i sju år.

Barbeintluksus, tenker jeg mens gjestene trasker rundt uten sko i sanden: fra resepsjonen med røkelsespinner til yogasalen med hvite laken-vegger, videre til hengekøyene som er spent opp mellom palmene, og deretter hjem til hver og ens fine bambushytte, som tilsynelatende er enkle, men som i virkeligheten er ganske påkostede.

Lesia Petrova mediterer og tegner mandala i sanden – samtidig.
Lesia Petrova mediterer og tegner mandala i sanden – samtidig.

Høyblokkene glimrer med sitt fravær i Goa. Nylig ble nok et hotellkompleks stoppet. Det er ikke første gangen. Da jeg var her for 30 år siden, hadde det pågått en knallhard kamp for å forhindre at den tyske charterturismen, som nettopp hadde startet, ikke skulle få feste her. Man ville ganske enkelt ikke at Goa skulle utvikles til nok et Playa del Inglés eller Patong Beach.

 – Gjerne turisme, men det skal være småskalaturisme, sa aktivistene som jeg pratet med den gang.

Og de vant kampen. Turismen vokser fortsatt, men det er forbudt å bygge høyere enn kokospalmene og ikke nærmere enn hundre meter fra havet, så lenge det ikke dreier seg om smårestauranter og hotellbambushytter som man i god tid før sommermonsunen pakker sammen, for siden å bygge dem opp igjen når turistene vender tilbake på høsten.

De blir bare så moro som man gjør det selv er filosofien på Calangute.
De blir bare så moro som man gjør det selv er filosofien på Calangute.

Den siste kvelden tar vi en taxi på smale veier nordover. Rovfugler sirkler over trekronene. Stranden som er svartkantet av silisium, glinser som sølv i ettermiddagssolen. Hauger med oppstablete grønne kokosnøtter ligger i den røde jorden i veikanten. «Jesus Christ» står det med store bokstaver i vindusruten på den møtende lokalbussen.

En rusten bilferge med røyk fra pipa tar oss over elven, og vi kjører langs stranden den siste biten til Fort Tiracol, som på 1600-tallet ble bygget av maharajaen av Sawantwadi, så han kunne forsvare riket sitt mot angripere, både indiske og europeiske. Men det gikk ikke så bra. Allerede i 1746 erobret styrkene til den portugisiske visekongen fortet.

Men siden har kanonene vært stille. I dag er stedet forvandlet til kulturarvhotell med restaurant med takservering som byr på milevid utsikt over nordlige Goas folketomme strender.

Og skal det være bohemian chic, så skal det være det. Til tross for at vi er kledd i indiske skjorter, shorts og skinnsandaler, og har saltvann i håret og sand mellom tærne, bestiller vi en flaske indisk musserende vin fra Sula Wineyard, Indias største vingård, i Nashik, Indias eget Bordeaux.

Plopp, sier det når korken spretter opp og servitøren heller brusende Sula Brut i høye, slanke glass.

Kirkeklokkene i St. Anthony-kirken slår syv slag. Den solvarme steinmuren varmer føttene våre. Under oss flyter elven blank, og bak vider skogen seg ut.

Til tross for 50 år med turisme oppleves Goa fortsatt som jomfruelig mark.

EUFORI - Man blir lett rammet av en form for eufori og lykkefølelse når man kommer frem til strendene i sørlige Goa.
EUFORI - Man blir lett rammet av en form for eufori og lykkefølelse når man kommer frem til strendene i sørlige Goa.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!