Menu Meny

SÃO TOMÉ & PRÍNCIPE - SJOKOLADEØYENE

Husk bokstavsammensetningen STP. Formelt står det for São Tomé & Príncipe, tilsynelatende Afrikas minste land. For innbyggerne og forundrede besøkende står STP for så mye mer enn som så.

Bak en grind og et skilt med «Vokt deg for hunden» skrevet på flere språk, ligger det et lysegult hus med utsikt over en vakker havbukt og strandpromenaden i hovedstaden São Tomé. Innenfor grinden, og bak huset, ligger Claudio Corallos sjokoladefabrikk. Og laboratoriet hans.

‒ Kakaobønner har en bitterhet som gjør at selv eksklusiv sjokolade smaker bittert, sier han vilt gestikulerende og med en sterk italiensk aksent.

‒ I bransjen kalles dette naturlig, men jeg ser på det som en feil. Den bitre smaken er et resultat av manglende kunnskap og feilaktig håndtering. For å finne ut hvordan kakaobønnen er konstruert, var jeg helt nødt til å bygge et laboratorium.

Ikke nok med det. Før sjokoladelaboratoriet en gang var påtenkt, skaffet Claudio seg sin egen kakaoplantasje. Slike finnes, eller heller fantes, det mange av på São Tomé & Príncipe.

Å like sjokolade er neppe unikt, Claudio Corallo er nesten besatt.
Å like sjokolade er neppe unikt, Claudio Corallo er nesten besatt.

På et område så stort som Gotland var det omtrent 800 kaffe- og sjokoladeplantasjer ved forrige århundreskifte. Som portugisisk koloni og verdens største eksportør av kakao, kaltes São Tomé & Príncipe i flere tiår for Sjokoladeøyene. De portugisiske koloniherrene importerte slaver fra først og fremst Angola, og da slaveriet ble avskaffet i 1869, ble det rekruttert kontraktsarbeidere fra Kapp Verde, Angola og Mosambik. Deres vilkår var ikke stort bedre enn slavenes. Når europeiske sjokoladeprodusenter fikk dette klart for seg, ble det begynnelsen på slutten for São Tomés storhetstid som verdensmarkedets største kakaoleverandør.

Etter selvstendigheten i 1975 forsvant portugiserne mer eller mindre i hui og hast. Plantasjene ble nasjonalisert og produksjonen falt i takt med landets BNP. Nå har de fleste plantasjene en uviss eksistens i varierende grader av forfall. Kakaoeksporten er fortsatt den viktigste inntektskilden, men per innbygger er São Tomé & Príncipe i dag verdens største bistandsmottaker.

Kakaobønner var en gang i tiden øyenes gull.
Kakaobønner var en gang i tiden øyenes gull.

Følelsen som utpost er tydelig. De konkrete sporene etter 450 år som koloni blekner for hver dag som går. På strandpromenaden i São Tomé trenger tykke røtter seg opp gjennom asfalten, og flertallet av de koloniale bygningene har definitivt sett bedre dager. Slik det var før, på portugisernes tid, er det knapt noen som husker lenger. Omtrent halvparten av innbyggerne er under 25 år.

Claudio selv er 65 pluss og feirer 20-årsjubileum på STP. STP er den formelle forkortelsen for Sâo Tomé & Principe, en bokstavkombinasjon som også er synlig på reklameskilt for alt fra mobiloperatører til transportselskaper.

Uoffisielt står STP for Somos Todos Primos, «vi er alle fettere», som ikke er å spøke med ‒ den innenlandske familiestrukturen der mange menn har flere koner og tenåringsgraviditet, er vanlig. STP på folkemunne representerer isteden holdningen hos landets innbyggere som er lykkelig forskånet for innbyrdes etniske og religiøse konflikter. Livsfilosofien gjenspeiler dessuten et lokalt uttrykk som brukes mye og i de fleste sammenhenger: «Lev livet ‒ ta det rolig!»

Naturen tar tilbake flere og flere koloniale bygninger.
Naturen tar tilbake flere og flere koloniale bygninger.

Tre av syv øyer er bebodde. Claudios kakaoplantasje ligger på øya Príncipe, omtrent 15 mil fra São Tomé.

‒ Når sjømenn i begynnelsen av 1800-tallet tok med seg kakaoplanter fra Brasil, ble Príncipe det første stedet i Afrika der det ble dyrket kakao, forteller han. Plantene trives i den vulkanske, mineralrike jorden, og det er hverken behov for innsektsmiddel eller gjødsel.

Han forteller om hvordan bønnene fermenteres, tørkes og ristes, og hvordan han gjennom ivrige tester i laboratoriet sitt faktisk har løst bitterhetens mysterium. Nøyaktig hvordan han kom frem til det, er selvfølgelig hemmelig, men han avslører at det er en komplisert prosess som ligger bak.

Príncipe er forøvrig en øy som nesten ikke finnes. De som kommer hit på besøk, benytter seg som regel av et propellfly med plass til 20 personer, som lander et par ganger i uken på en nylig asfaltert landingsplass. Alternativet er et halvt døgn med lastebåt.

Kun 8000 personer befolker øya, som av Unesco har fått status som et biosfærereservat. Halve Príncipe er dessuten en nasjonalpark, og det er planer om å gjøre det nærliggende havet med hvaler, delfiner og havskilpadder om til et marinreservat. De frodige tropiske vekstene strekker seg helt ned til det brusende havet og de mange palmekledde, gyllengule og øde strendene. Det er som en paradisøy på film.

Øya Príncipe, to mil lang og drøyt en mil bred, har av Unesco fått status som biosfærereservat.
Øya Príncipe, to mil lang og drøyt en mil bred, har av Unesco fått status som biosfærereservat.

Som hentet ut av en film, er også den sanne historien om sørafrikaneren Mark Shuttleworth. Hva gjør man om man har en mulighet i milliardklassen? Reiser som turist i verdensrommet? Skaffer seg en tropisk øy? Shuttleworth gjorde akkurat det, i den rekkefølgen. Som Sør-Afrikas første og verdens andre romturist, fikk han se jorden utenfra. Han ble overveldet av hvor opplyst jorden er i nattemørket, akkurat som med innsikten om at vi må ta vare på planeten vår. Vel nede på jorden igjen begynte han å lete etter et urørt sted. I Guineabukten fant han øya Príncipe.

Romfareren drømte ikke bare om en paradisøy for seg selv. Han eier nå Príncipes eneste «hotell», omgitt av palmekledde strender. Han eier også den lille øya Bombom ved siden av, samt to store plantasjer. Det langsiktige målet er å ta imot flere besøkende. På begge plantasjene dyrkes det nesten som før i tiden, samtidig som nedslitte bygninger restaureres. Som entreprenør og filantrop har Shuttleworth satset stort på utbygging og har skaffet rent vann i flere byer. Det har ført til at han selv og de forskjellige virksomhetene hans verdsettes av dem som bor der.

Bom Bom Resort på øya Príncipe er avskjermet luksus for dem som liker øde strender som er omringet av urørt regnskog.
Bom Bom Resort på øya Príncipe er avskjermet luksus for dem som liker øde strender som er omringet av urørt regnskog.

Suvenirer og turistattraksjoner i tradisjonell betydning er det lite av på São Tomé & Príncipe. Knølhval kan ses på visse tider av året, og noen av strendene blir besøkt av havskilpadder når de legger eggene sine. Men spesielt tilrettelagt for turister er det ikke.

‒ God sjokolade blir ikke bedre av diverse kunstige tilsetningsstoffer, som Claudio uttrykker det.

Du finner ekvatormonumentet på øya Rolas, like sør for hovedøya São Tomé. Omgitt av tropiske planter og vendt mot havet står en ganske ubetydelig søyle. Bakken er dekket med verdenskartet i mosaikk, med en malt ekvatorlinje tvers over. Her kan man stå med den ene foten på den nordlige halvkule og den andre foten på den sørlige. Man tar selvfølgelig et jeg-står-på-ekvator-bilde, men retter så heller både blikket og kameraet mot den nærliggende regnskogen og de eventyrlige strendene. Det er vanskeligere å la dem komme til sin rett på et bilde, men er til gjengjeld det som i ettertid tar størst plass blant minnene. 

Som besøkende blir man forbauset over hvor mye variert natur som finnes på et så lite område. Skyene labber rundt utdødde vulkaner, og i regnskogen kryr det av planter og fuglearter som ikke finnes noe annet sted. Med unntak av en og annen krabbe ligger de palmekledde strendene øde. Bare 15 000 besøkende i året kommer hit, sammenlignet med Kapp Verdes 650 000 og Thailands nærmere 30 millioner.

Ekvatormonumentet på øya Rolas er det landområdet på ekvator som ligger nærmest nullmeridianen.
Ekvatormonumentet på øya Rolas er det landområdet på ekvator som ligger nærmest nullmeridianen.

Spørsmålet gnager om øyenes fremtidige potensielle fremtid. USA har allerede satt opp en radarstasjon på øya São Tomé for å overvåke flytrafikken i den oljerike Guineabukten. Kanskje kan de oljefunnene som allerede er gjort, forvandle STP til en rik oljestat, eller kanskje omverdenen i større grad kommer til å kjenne kallet fra øyenes skjøre opprinnelse og dermed øke den uberørte naturens verdi.

Funderingene oppsummeres på en symbolsk måte av Claudios egne dilemmaer. Til tross for hans egne virksomheter har han ikke mye til overs for den vestlige verdens evige jag etter «utvikling» og svakhet for det ytre.

Han selger sjokoladen sin i en relativt anonym innpakning som kun angir innhold og opprinnelse. Når han nektet å pakke den inn i glitrende papir, mistet han kontrakten med det store varehuset Fortnum & Mason i London.

‒ Det er jo smaken som betyr noe, den som gjemmer seg innenfor innpakningen, sier han. ‒ De er som disse øyene, rike på innhold. Men omverdenen vet knapt om at de finnes.

På hver pakke oppgis også en tilsynelatende ubetydelig detalj, til og med hemmelighetsfullt symbolsk. Mørk sjokolade skal ikke nytes kald, som mange tror. For å bringe frem den beste smaken skal den ha en temperatur på mellom 27 og 28 grader.

Gjennomsnittstemperaturen på São Tomé & Príncipe er 27 grader hele året.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!