Menu Meny

NORD-KOREA: BAK JERNTEPPET

Konduktøren blåser i fløyten, og toget begynner å rulle. Jeg befinner meg i den kinesiske grensebyen Dandong. Snart kommer verken telefonen min eller internett til å virke, og for en moderne, påkoblet vesterlending er det det samme som å forlate planeten jorden. Om noen minutter vinker vi farvel til omverdenen og reiser inn i Nord-Korea.

De to nabolandene bindes sammen med en bro med det ironiskklingende navnet Vennskapsbroen. Foreløpig har jeg ikke hørt så mye vennskapelig om Nord-Korea. Rakettoppskytinger, atomprøvesprengninger og hemmelige konsentrasjonsleirer er vel det første som dukker opp i hodet når man tenker på det myteomspunne landet i øst.

Jeg prøver å riste av meg alt det der, men for hver meter som toget gnisser av gårde på den gamle stålbroen, øker paranoiaen. Det virker som om det gjelder alle i reisegruppen. Latteren og småpraten er erstattet med en nervøs taushet. Jeg dobbeltsjekker laptopen og prøver å huske det guiden sa før avreisen: tekster, bilder eller lenker til websider som er kritiske til det nordkoreanske regimet, er absolutt forbudt. Det samme gjelder pornografi og filmer som på en eller annen måte undergraver landets renommé. Til og med den svenske klassikeren Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant har havnet på tabulisten på grunn av en scene der hovedrolleinnehaveren i filmen gjør narr av landets daværende ledere.

Grensepolitiet går tydeligvis gjennom hver eneste datamaskin som tas inn i landet. Og det er ikke tull! Når jeg ser meg rundt, holder samtlige på med å sjekke historikken og innholdet på nettbrettet og telefonen sine.

En ung skolegutt får siste finpuss før foreldrene godkjenner fotografering. Perfeksjonismen kjenner ingen grenser i Nord-Korea.
En ung skolegutt får siste finpuss før foreldrene godkjenner fotografering. Perfeksjonismen kjenner ingen grenser i Nord-Korea.
Forstadsblues i Pyongyang.
Forstadsblues i Pyongyang.

Dørene åpnes. Vi kommanderes til å synliggjøre de tekniske gjenstandene våre, klar for inspeksjon. Jeg legger frem det store fullformatkameraet, laptopen og iPhonen på bordet. Det var en tabbe å ta med alt dette, tenker jeg, ser liksom ut som det verste spionutstyret.

Jeg kikker ut på elven Yalu som bukter seg under oss som en gulbrun slange. På den ene siden er Kina med sin glitrende tanngard av moderne skyskrapere. På den andre siden, det ukjente. Toget sakker farten og passerer grensen. Det første jeg ser er en soldat som hilser oss velkommen med en rakrygget honnør. Sammenbitte kjaker og bretten på den høye hattebremmen hans er like diger som en familiepizza. En kvinnelig militær med like sammenbitt uttrykk i ansiktet, marsjerer forbi på skyhøye hæler. Nå er det dødsstille i kupeen. Mine medpassasjerer kommer fra alle verdenshjørner, men er drevet hit av en felles nysgjerrighet. Noe som andre kanskje vil kalle for galskap.

Dørene åpnes. Vi kommanderes til å synliggjøre de tekniske gjenstandene våre, klar for inspeksjon. Jeg legger frem det store fullformatkameraet, laptopen og iPhonen på bordet. Det var en tabbe å ta med alt dette, tenker jeg, ser liksom ut som det verste spionutstyret. Jeg burde vært mer diskré. Hodet mitt kommer til å rulle på første og beste offentlig sted. Jeg hører lyden av skritt som nærmer seg, og senker blikket som en tiltalt som akkurat skal til å ta imot dommen. Av en eller annen mystisk grunn føler jeg meg allerede skyldig. Skyldig i en forbrytelse som jeg ikke helt forstår. Det virker ikke som om noe av det jeg hittil har hørt om Nord-Korea er feil. Skjønt det er jo nettopp det som også virker pirrende. Jeg må oppleve landet med egne øyne.

 – Open bag, sier en stemme på krøkkete engelsk. Når jeg kikker opp, står det en ny rakrygget militær i kupeen vår. Det bistre oppsynet hans får ham til å se ut som en typisk James Bond-skurk. Jeg gjør som han sier, men av en eller annen grunn virker han uinteressert i de elektroniske dingsene mine. Han fatter isteden interesse for en bok i håndbagasjen min.

Han spør hva den handler om. Også litteratur er et følsomt tema i Nord-Korea. Regjeringen er livredd spredning av uheldig informasjon. Hver eneste nordkoreanske bok er tydeligvis skrevet av Kim Jong-un selv. Ifølge samme nasjonale propaganda er det også presidenten som har funnet opp hamburgeren og som slo 11 hole-in-one på den første golfrunden sin.

 – It’s A man called Ove. A Swedish comedy, forklarer jeg.

Et must (bokstavelig talt for utenlandske turister): et besøk på Mansudae Hill Grand Monument, med de enorme statuene av landets grunnleggere.
Et must (bokstavelig talt for utenlandske turister): et besøk på Mansudae Hill Grand Monument, med de enorme statuene av landets grunnleggere.
Huhei, se hvor gøy vi har det! Massedans på Kim II-sung-torget.
Huhei, se hvor gøy vi har det! Massedans på Kim II-sung-torget.

Å reise inn i Nord-Korea er som å reise i en tidsmaskin, minst sytti år tilbake i tid. Det første jeg ser er en gammel mann på en falleferdig kjerre som er trukket fremover av slitne okser. Ribbeina syns tydelig gjennom den skabbete pelsen.

Etter to timers grensekontroll er det endelig tid for avgang. Å reise inn i Nord-Korea er som å reise i en tidsmaskin, minst sytti år tilbake i tid. Det første jeg ser er en gammel mann på en falleferdig kjerre som er trukket fremover av slitne okser. Ribbeina syns tydelig gjennom den skabbete pelsen. Det hele er grått og dystopisk. Fifty shades of grey, skjønt med et helt annet innhold. Byen minner om en spøkelsesby etter et kjernevåpenangrep. Det er ingen biler, knapt noen mennesker. På en slette omgitt av høye, postsovjetiske leiegårder er det en rusten lekeplass. Vognene i karusellen forestiller russiske kampfly.

Etter at vi har forlatt grensebyen Sinuiju, blir det bedre. Betonglandskapet erstattes av et bølgende landskap med jorder og rismarker. I horisonten skimtes snøkledde fjelltopper. Vi suser forbi et virkelig vakkert landskap. Til og med de små landsbyene vi passerer virker landlige og idylliske. Vi blir møtt av tannløse smil og vinkende barn i skoleuniform. Jeg fristes av å ta frem kameraet mitt, men kommer på at det er forbudt å ta bilder fra toget. Noen medpassasjerer påstår at det er hemmelige, sivilkledde vakter uplassert langs toglinjen. Hvis de ser noen som fotograferer, signaliserer de til soldatene om bord som umiddelbart stanser toget. I verste fall kan man bli dømt for spionasje. Det skulle bli en unødig og høyst komplisert innledning på reisen min.


 

T-BANEN. ADGANG (NESTEN) FORBUDT. Pyongyang t-banesystem er totalt 22,5 kilometer, men turister har kun anledning til å reise mellom to stasjoner sammen med en guide. Hvorfor? Det er det ingen som vet, selv om vi tipper at det handler om å vise frem kun det gjeveste.
T-BANEN. ADGANG (NESTEN) FORBUDT. Pyongyang t-banesystem er totalt 22,5 kilometer, men turister har kun anledning til å reise mellom to stasjoner sammen med en guide. Hvorfor? Det er det ingen som vet, selv om vi tipper at det handler om å vise frem kun det gjeveste.
T-banen.
T-banen.

Ved hver stasjon møtes vi av store veggmalerier som forestiller Kim Jong-un og faren hans, Kim Jong-iI. Det er det samme motivet overalt. De smiler like brett som Jokeren i Batman, og tennene er blendende hvite. Maktens øye finnes bokstavelig talt overalt.

En annen interessant iakttakelse er at nesten alle balkonger er dekorert med blomster. Store, fargerike buketter. En merkelig kontrast til de ellers så traurige leiegårdene. Senere blir jeg fortalt at dette kun gjelder leilighetene som vender ut mot jernbanen, og at utsmykningen er lovfestet. Regjeringen tar virkelig i bruk alle virkemidler for å skape en perfekt fasade.

Toget bukter seg videre. Ved hver stasjon møtes vi av store veggmalerier som forestiller Kim Jong-un og faren hans, Kim Jong-iI. Det er det samme motivet overalt. De smiler like brett som Jokeren i Batman, og tennene er blendende hvite. Maktens øye finnes bokstavelig talt overalt.

Jeg ser knapt en eneste bil i løpet av hele reisen. Bortsett fra noen militærbiler er veiene tomme. Om det skyldes fattigdom, mangel på vesterlandsk import eller en eller annen ubegripelig lov, forblir et mysterium.

Sukk! Vi som blir nostalgiske av å se telefonkiosker. De må til når man ikke har mobiltelefoner.
Sukk! Vi som blir nostalgiske av å se telefonkiosker. De må til når man ikke har mobiltelefoner.
Akkurat som i nabolandet i sør, er kimchi en obligatorisk del av måltidet.
Akkurat som i nabolandet i sør, er kimchi en obligatorisk del av måltidet.
Tilsynelatende et spontant møte med en helt vanlig familie på by’n.
Tilsynelatende et spontant møte med en helt vanlig familie på by’n.

Ved første blikk ser det nesten ut som om jeg har ankommet Moskva eller en annen nedslitt by i øst. Grå betongbygninger og skrytebygninger strekker seg mot himmelen. De eneste fargeinnslagene er røde skilt med politiske budskap. Det er ikke noen form for reklame i Nord-Korea. Istedenfor tannpastatuber og sjampoflasker prydes reklameskiltene av bilder med blomster og regnbuer.

Seks timer senere ankommer vi Pyongyang. Ved første blikk ser det nesten ut som om jeg har ankommet Moskva eller en annen nedslitt by i øst. Grå betongbygninger og skrytebygninger strekker seg mot himmelen. De eneste fargeinnslagene er røde skilt med politiske budskap. Det er ikke noen form for reklame i Nord-Korea. Istedenfor tannpastatuber og sjampoflasker prydes reklameskiltene av bilder med blomster og regnbuer.

Iblant får man følelsen av at hele befolkningen i landet består av militære. Det samme gjelder i hovedstaden. Overalt marsjerer de rundt i kakigrønne uniformer med sylskarp press og kikker på oss med mistenksomme blikk.

Vi møtes av våre lokale guider på perrongen. En mann og to kvinner kledd i tradisjonelle, fargerike folkedrakter. De bukker høflig og fører oss inn i en ventehall. Vi gir dem pakker med Marlboro-sigaretter. Nordkoreanere røyker tydeligvis som en skorstein, og vesterlandske sigaretter er åpenbart verd sin vekt i gull. I løpet av de nærmeste dagene kommer de til å overvåke hvert skritt vi tar. Det er tydeligvis slik at ingen vesterlendinger kan gå rundt på egen hånd, men må være i selskap med minst to guider. Det er ingen enkel jobb som venter dem. Den minste lille feil eller lovmessig overtramp fra gjestenes side, og det er hodene deres som ruller.


Pass på!
Pass på!
Pyongyangs kjente landemerke: Ryugyong Hotel.
Pyongyangs kjente landemerke: Ryugyong Hotel.

Det har ingen betydning at vi er trøtte og sultne. Dette er obligatorisk for alle nyankomne gjester – hedre landets store ledere. Det handler om å vise respekt. Det sier i hvert fall guiden.

I ventehallen blir passene våre samlet inn. De kommer til å være i myndighetenes besittelse under hele reisen. Husker ikke sist gang jeg følte meg så ensom. Mens visumprosedyrene pågår, blir vi pålagt å se på en velkomstvideo med vakre nærbilder av rododendronblomster akkompagnert av klissete symfonimusikk. Men filmen virker motsatt og minner isteden om typiske bilder som henger på tannlegekontorer for å roe pasientene.

Vi går på en buss som skal ta oss til hotellet vårt. Etter en togreise på et døgn skal det virkelig bli deilig å strekke på beina. Men før det må vi først besøke byens store stolthet, to enorme statuer av Nord-Koreas grunnleggere Kim Il-sung og Kim Jong-il. Det har ingen betydning at vi er trøtte og sultne. Dette er obligatorisk for alle nyankomne gjester – hedre landets store ledere. Det handler om å vise respekt. Det sier i hvert fall guiden.

Bussen tar oss gjennom sentrum av Pyongyang. Jeg har aldri sett en så velstelt by. Overalt går renholdsarbeidere rundt og feier, børster og pusser. På en gressplen sitter en eldre krokrygget kvinne og klipper gresset med en liten saks.

Da vi kommer frem, er det mørkt. Mansudae Hill Grand Monument, som er navnet på plassen, er unektelig imponerende. De 22 meter høye bronsestatuene får deg til å føle deg som en maur. Til tross for Nord-Koreas strømproblemer og mørklagte landsbyer er de opplyst av enorme lyskasteranlegg. En strøm av mennesker fra alle lag av samfunnet siger uavbrutt ut på plassen. Alle hvisker høytidelig og legger blomster ved føttene. Når det er vår tur til å gå frem, oppfordres vi å bukke dypt.

Før vi får lov til å fotografere, får vi nye strenge instrukser; det er absolutt forbudt å beskjære bildene eller kutte en eller annen kroppsdel. Statuene må vises i sin helhet på bildet.

 – Politiet kommer til å kontrollere kameraene deres når dere forlater landet, sier guiden. På vei tilbake til bussen blir vi møtt av hundrevis av soldater som marsjerer. Lyden fra støvlene deres smeller i takt. Nå føles det som om jeg virkelig er langt hjemmefra. 

ØLFESTIVAL. ØST MØTER VEST. I 2016 var det premiere for landets første øl-festival, der nordkoreanere og utlendinger kunne møtes og skåle med hverandre. Årets planlagte øl-festival ble imidlertid avlyst av en eller annen grunn ...
ØLFESTIVAL. ØST MØTER VEST. I 2016 var det premiere for landets første øl-festival, der nordkoreanere og utlendinger kunne møtes og skåle med hverandre. Årets planlagte øl-festival ble imidlertid avlyst av en eller annen grunn ...

Det er strengt forbudt å forlate bygningen på egen hånd. For å være sikre på at gjestene holdes atskilt fra øvrige innbyggere, er hotellet plassert på en øy midt i elven Taedong, som renner gjennom Pyongyang.

Hotellet som vi omsider kommer til, heter Yanggakdo International og er det eneste stedet i hele byen der utenlandske turister får lov å bo. Det er strengt forbudt å forlate bygningen på egen hånd. For å være sikre på at gjestene holdes atskilt fra øvrige innbyggere, er hotellet plassert på en øy midt i elven Taedong, som renner gjennom Pyongyang. Med sine 47 etasjer er Yanggakdo den nest høyeste bygningen i hele landet. På toppen er det en roterende bar med utsikt over Pyongyang, og i kjelleren er det alt fra bowlinghall til skomaker og massasje. I restauranten serveres det hanjeongsik, som består av en rekke småretter. Dampet kylling, abbor, tofu (bønneost), svineribbe og en rekke andre godsaker. Sist inn og som avslutning på alle måltider i Nord-Korea, kommer risen. Underholdningsinnslaget under middagen består av TV-overførte rakettoppskytinger og militærparader. Døgnet rundt ruller propagandafilmer på de statlige kanalene.

Vi skåler og skylder ned dagens intense inntrykk med lokalbrygget øl. Til tross for tanken på at det muligens er overvåkningskameraer og avlyttingsutstyr i rommet, er det ikke noe problem å sovne.

SIRKUS. SVIMLENDE AKROBATIKK.  Sirkuset i Pyongyang er ikke et hvilket som helst sirkus. Her serveres akrobatikk i verdensklasse, men også utkledde bjørner som tvinges til å gjøre kunster.
SIRKUS. SVIMLENDE AKROBATIKK. Sirkuset i Pyongyang er ikke et hvilket som helst sirkus. Her serveres akrobatikk i verdensklasse, men også utkledde bjørner som tvinges til å gjøre kunster.
Festligheter.
Festligheter.

– Reis deg, det er respektløst overfor soldatene å sitte ned! roper en av guidene etter at jeg har bøyd meg ned på kne for å fotografere.

Neste dag er en stor dag i Nord-Korea. Det er uavhengighetsdagen, og dette skal vi feire ved å dra til Den demilitariserte sonen. Enkelte kaller den for verdens mest betente og konfliktfylte.

Området er 4 kilometer bredt og 25 mil langt, og her deles det kapitalistiske Sør-Korea fra det kommunistiske Nord-Korea. Uenigheten mellom landene går langt tilbake i tiden og gjenspeiles i de alvorlige ansiktene til soldatene. Hvis noe går galt, kan det blusse opp til full atomkrig her i løpet av et par minutter.

Guidene oppfordrer oss til ikke å gjøre noen brå bevegelser med hendene, eller på en annen måte tiltrekke oss oppmerksomhet. Du må heller ikke le, vinke eller peke. Ellers truer de med å avbryte turen umiddelbart. I løpet av bare noen minutter havner jeg i sentrum for det rigide regelverket.

 – Reis deg, det er respektløst overfor soldatene å sitte ned! roper en av guidene etter at jeg har bøyd meg ned på kne for å fotografere.

Bortsett fra den strengt overvåkede grensen er det også en militærkaserne her som er gjort om til museum. Det var her freden ble sluttet etter Koreakrigen med «imperialisten» USA, som guiden uttrykker det. For ham og hans landsmenn fins det ikke noe som heter Nord-Korea. Det heter kort og godt Korea. Landet sør for grensen eksisterer ikke i deres verdensbilde. Til og med for en turist er det uhøflig å nevne den demokratiske folkerepublikken ved et annet navn.

Når man er her ved grensen, blir man hele tiden minnet om krigen. Ingenting er glemt. Landets blodige historie har presset frem styreformen, kulturen og patriotismen. Det er selvfølgelig resultatet etter mange år med isolasjon og propaganda. Men det virker ikke som om kjærligheten til hjemlandet er falsk eller påtvungen. Alle innbyggerne bærer en liten nål på brystet som forestiller lederne i landet eller flagget, og når de snakker om landet sitt, er det nesten med en gråtkvalt stolthet i stemmen. For en nordkoreaner virker det som om det ikke fins noe bedre sted på jorden.

Reisen tilbake til Pyongyang tar nærmere fire timer. Til tross for at vi kjører på den største motorveien i landet, er den helt ødelagt. Mangelen på trafikk og motorlyd er nesten uvirkelig. Trodde aldri jeg skulle savne rushet i morgentrafikken hjemme.

Jeg noterer meg også at nesten alle leilighetene har store solcellepaneler på balkongen. Det er heller ikke snakk om noe industriutslipp av særlig grad i landet. Den vesterlandske kapitalen har sin pris. Nord-Korea må komisk nok være et av verdens mest økologiske land, tenker jeg og kikker ut på de grønne jordene som vi suser forbi.


Det er fortsatt håp. The Arch of Reunification.
Det er fortsatt håp. The Arch of Reunification.

For første gang gjennom tidene arrangeres det en tilstelning der vesterlendinger får sjansen til å omgås lokale innbyggere, og hva forener vel bedre enn alkohol? Landets største ølmerke heter Taedonggang og er en søtaktig pilsner med bitter ettersmak.

Senere på dagen er det tid for å feire selve uavhengighetsdagen. Dette gjøres med en enorm tilstelning med massedans på et torg i sentrum av Pyongyang. Flere hundre par i fargesprakende, tradisjonelle drakter snurrer rundt til folkemusikken som dundrer ut av enorme sprakende høyttalere. Presisjonen og koreografien er imponerende. Også turistene bys opp til dans. Nordkoreanere elsker virkelig å feire landet sitt. Få nasjoner kan skilte med så mange røde dager i kalenderen.

Jeg får ytterligere bevis for dette senere på kvelden da det er premiere på landets første øl-festival. For første gang gjennom tidene arrangeres det en tilstelning der vesterlendinger får sjansen til å omgås lokale innbyggere, og hva forener vel bedre enn alkohol? Landets største ølmerke heter Taedonggang og er en søtaktig pilsner med bitter ettersmak. Nordkoreanerne elsker den. Drikken tappes i literstore, meterhøye begre, og til den duvende popmusikken fra en jentegruppe kledd i flyvertinnedrakter skåles og hoies det lystig.

Alt fra duggfriske militære til vanlige småbarnsfamilier står i trengsel på den vesle festivalplassen. Bortimot 80‒90 prosent av alle nordkoreanske menn drikker hver dag. Det er til og med laget en populær sang med teksten «Weol, hwa, su, mok, geum, to, il Banju», som kan oversettes til «Drikk på mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag». Selv får jeg en gyllen anledning til å diskutere med en nyutdannet økonom. Han vet ikke så mye om Sverige, bare at det er et lite land, og vi at hadde en kjent fotballspiller som het Pelé. 

Storslagent, grått og hardt. Etter krigen med Sør-Korea ble Pyongyang bygget med sovjetisk hjelp.
Storslagent, grått og hardt. Etter krigen med Sør-Korea ble Pyongyang bygget med sovjetisk hjelp.

For det første er det formelt antrekk som gjelder. Skjorte, pene bukser og nypussede sko for menn. Kjole og høyhælte sko for kvinner. Gang på gang blir alle bedt om å tømme lommene. Her er det strengere sikkerhetskrav enn på en flyplass.

Dagen etter er det alvor igjen. I dag skal vi nemlig besøke et av landets aller helligste monumenter, Kumsusan minnepalass. Her ligger tidligere ledere av Nord-Korea begravet ‒ foreviget ved hjelp av silikon og til allmenn beskuelse.

Inntil for bare to år siden var mausoleet helt avstengt for vesterlendinger. Et besøk her er ikke hva som helst. For det første er det formelt antrekk som gjelder. Skjorte, pene bukser og nypussede sko for menn. Kjole og høyhælte sko for kvinner. Gang på gang blir alle bedt om å tømme lommene. Her er det strengere sikkerhetskrav enn på en flyplass. Når du går inn i mausoleet får du ikke ha som mye som et støvkorn i lommen. Kameraer, telefoner og klokker blir tilfeldig konfiskert av sikkerhetspolitiet. Det er ikke tillatt å ha hendene i lommen eller bak på ryggen. Holdningen skal være rett og høytidelig.

Jeg stapper skjorten ned i buksen og retter meg opp i ryggen. Det føles som om jeg skal gifte meg. Etter å ha passert to metalldetektorer venter en ny, absurd prosess. Vi blir oppfordret til å stille oss to og to i en rett linje på et rullebånd. Så ruller vi sakte av gårde gjennom en lang marmorkorridor.

Det lyder bombastisk militærmusikk fra skjulte høyttalere, og veggene er fylt med presidentportretter. Vi må stå helt stille og får ikke småprate med noen. Sånn skrider vi frem i omtrent en halvtime før vi omsider kommer til selve hovedbygningen ‒ et enormt, forgylt marmorpalass med overdådige krystallkroner.

Vi føres gjennom uendelige korridorer som andunger etter andemor. På hvert hjørne står vakter og inspiserer oss med mistenksomme blikk. Pistolbeltet er godt synlig under de svarte dressene. Iblant føles det som om vi er på besøk på Dødsstjernen i Star Wars. Det eneste som mangler, er den ikoniske filmmusikken og den dype stemmen til Darth Vader i bakgrunnen.

Den ærefulle krigen slik den fremstilles på Victorious Fatherland Liberation War Museum.
Den ærefulle krigen slik den fremstilles på Victorious Fatherland Liberation War Museum.

Deretter kommanderes vi i tur og orden til å gå frem til kroppen og bukke dypt. Først ved føttene, deretter ved sidene. Den lange køen som bukter seg frem til hvilestedet, er endeløs. Enkelte gjester er kledd som om de skal på ball, enkelte gråter høylytt.

Før vi får tillatelse til å gå inn i selve begravelseskammeret, er det tid for en siste kontrollstasjon – en lang vindtunnel som har til oppgave å blåse bort eventuelle støv- og skittpartikler som har festet seg til klærne våre. Etter denne kliniske rengjøringsprosessen trer vi inn i Kim Il-sungs hvilested. I en påkostet krystallsarkofag i midten av en stor sal ligger hans velbevarte, balsamerte levninger. Rundt hele monteren står soldater i givakt ‒ de ser ut som voksdukker.

Deretter kommanderes vi i tur og orden til å gå frem til kroppen og bukke dypt. Først ved føttene, deretter ved sidene. Den lange køen som bukter seg frem til hvilestedet, er endeløs. Enkelte gjester er kledd som om de skal på ball, enkelte gråter høylytt. Ifølge loven må hver nordkoreaner besøke mausoleet minst én gang i livet. En gjennomsnittlig innbygger besøker mausoleet flere ganger i året og betrakter besøket som en høytidsstund.

Etter å ha gjentatt prosedyren med etterfølgeren hans, Kim Jong-il, kan man også se noen av de gamle eiendelene til presidentene. Blant annet favorittbilene deres, lystyachter og privat jetfly. Gjennom hele livet hans var hovedmotstanderen USA og kapitalismen, men at det står en MacBook Pro på skrivebordet i det private kontoret i togkupeen til Kim Jong, var åpenbart et godkjent lite unntak.


Mål om å øke matproduksjonen på Nord-Koreas øde landsbygd.
Mål om å øke matproduksjonen på Nord-Koreas øde landsbygd.
Uvanlig syn: kvinnelig militær.
Uvanlig syn: kvinnelig militær.

Da mausoleet sto ferdig, ble den endelige prislappen svimlende 900 millioner dollar. Året var 1998. Det samme tidspunkt som Nord-Korea opplevde sin verste sultkatastrofe gjennom tidene, der over 3,5 millioner mennesker døde av sultrelaterte sykdommer.

Et besøk på Kumsusan-mausoleet er virkelig en surrealistisk opplevelse, og de påfølgende dagene blir bare mer og mer interessante. Jeg besøker blant annet The International Friendship Exhibition, der du kan se hundretusenvis av gaver som er gitt til presidenten av alle verdensledere, en sirkusforestilling med akrobater som er så elastiske at det virker som om de ikke har skjelett, og et av landets få biblioteker, der den eneste engelskspråklige litteraturen er representert av Harry Potter og Huckleberry Finn. Vi fråtser i bibimbap, landets nasjonalrett som består av oksekjøtt, egg og kimchi, prøver brennevin som er fremstilt på selpenis, og går fotturer i Myohyangfjellene med blendende utsikt over fjell og dype daler.

Hele tiden tenker jeg at dette bare er et skuespill. Det vi får se og oppleve, er det som guidene og det nordkoreanske regimet vil at vi skal se. Det virkelige Nord-Korea befinner seg langt unna Pyongyangs velfriserte, grandiose parlamentsbygninger.

Sakte men sikkert forandres likevel bildet mitt av dette myteomspunne landet. Nord-Korea er mer enn et isolert militærdiktatur. For bortenfor det vesterlandske, fordømmende bildet av landet fins det også en urgammel historie, en fargesprakende kultur og vanlige mennesker som ikke har mistet smilet sitt. Og bak de krigsdominerende, svartmalende overskriftene venter også et eksotisk reisemål som i motsetning til mange andre deler av verden, fortsatt bærer på ekte eventyr og uoppdagede hemmeligheter.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!