Menu Meny

MOSAMBIK: Surfing, magi og varm asfalt

To nybegynnere og en pickup med firehjulsdrift. Bli med på et tre uker langt eventyr langs kysten av Det indiske hav, fra Durban i Sør-Afrika til surfeparadiset Tofo i Mosambik.

JEG LIGGER PÅ et surfebrett i Det indiske hav og ser Durbans høyhus hvor de møter den flere mil lange stranden.

– Surfing sitter i hodet, sier surfeinstruktøren Rob. Det er bra, for i løpet av de siste ukene har kroppen min fått i seg mye god mat, drikke og sigaretter.

Han gir meg en liten dytt framover når bølgen kommer. Jeg har lyst til å rope at jeg ikke er klar, men i stedet begynner jeg å padle. Det er en mektig følelse når bølgen tar tak i brettet. Jeg forblir knestående, men rekker akkurat å føle at jeg surfer før jeg ramler av. Det er i alle fall varmt i vannet når man ramler av i Det indiske hav.

Stina står på stranden med kameraet og viser tommel opp. Jeg skynder meg ut mot bølgene igjen, vil ha mer. På forsøk nummer tre får jeg til å stå. Når timen er slutt har jeg surfet på en bølge hele veien inn.

Når jeg kommer opp av vannet verker det i anklene, men haien som skremte meg et par ganger var bare skyggen av mitt eget brett. Siden en flokk med delfiner klarte å ta seg innenfor hainettet som ligger rundt Durban spør jeg Rob hva jeg skal gjøre om jeg møter en hai.

– Trekk armer og bein opp på brettet og ligg stille. Om du padler i vei trekker du til deg oppmerksomhet og kan vekke jaktinstinktet til haien.

Durbans berømte strand kalles The Golden Mile. Her beskyttes svømmere og surfere av badevakter og hainett.
Durbans berømte strand kalles The Golden Mile. Her beskyttes svømmere og surfere av badevakter og hainett.
Afrikas eldste nasjonalpark, Hluhluwe Imfolozi, ligger på veien mellom Durban og Kosi Bay. Her finnes alle «de store fem».
Afrikas eldste nasjonalpark, Hluhluwe Imfolozi, ligger på veien mellom Durban og Kosi Bay. Her finnes alle «de store fem».
 Høyhus, hoteller, palmer og restauranter ligger langs strandpromenaden.
Høyhus, hoteller, palmer og restauranter ligger langs strandpromenaden.

Et skilt advarer oss mot antiloper. Vi svinger inn på en grusvei, åpner vinduene og slipper inn den varme kveldsluften. Det er bekmørkt nå og det eneste lyset vi får er fra månen, den stjernespekkede himmelen og bilens frontlys. Der ute et sted er The Big Five, men vi treffer bare på en miniantilope.

VI TRÅKLER OSS gjennom den gigantiske parkeringsplassen på Durbans flyplass med vår overfylte bagasjetralle og så står den der, vår Ford Ranger Double Cab pickup. Vi hadde aldri tenkt oss at den skulle være så stor. Leiebilfyren forlater oss med nøklene i hånd og varseltrekanten innenfor trygg rekkevidde.

Rundkjøring heter visst keepi-lefti på Swahili og vi har banket inn dette mantraet i flere uker for å ikke havne på feil side av veien. Vi triller veldig, veldig sakte ut av King Shaka internasjonale flyplass.

Redde for å ikke rekke fram til der vi skal sove før det blir mørkt fortsetter vi å kjøre uten å ta pause. Idet skumringen faller på legger vi motorveien bak oss og kjører gjennom bushlandskapet. Et skilt advarer oss mot antiloper. Vi svinger inn på en grusvei, åpner vinduene og slipper inn den varme kveldsluften. Det er bekmørkt nå og det eneste lyset vi får er fra månen, den stjernespekkede himmelen og bilens frontlys. Der ute et sted er The Big Five, men vi treffer bare på en miniantilope.

Vi er de eneste gjestene da vi sjekker inn på Wildbees Eco Lodge utenfor Hluhluwe.

Unge skatere i skateparken Bay of Plenty i Durban.
Unge skatere i skateparken Bay of Plenty i Durban.
Maputos skyggefylte gater lokker deg ut på timelange rusleturer. Her ligger både brutalt nedslitte høyhus, gullfargede portugisiske villaer og kinesiske nybygg.
Maputos skyggefylte gater lokker deg ut på timelange rusleturer. Her ligger både brutalt nedslitte høyhus, gullfargede portugisiske villaer og kinesiske nybygg.

Ved grensestasjonen i Kosi Bay er det slutt på veien. Strekningen fra grensen til kystbyen Ponta do Ouro er bare 15 kilometer med hjulspor over sanddynene.

FUGLENE VEKKER OSS i grålysningen. Stina får ingen frokost; en ape forlater kjøkkenbenken med den i hånd. Tilbake på motorveien på vei mot Mosambik ser vi resultatet av flere år med kraftig tørke i området. Der elven egentlig skal renne er jorda sprukken av tørke. Der det skal vokse høyt, saftig gress er det bare uttørkede tuster igjen.

Ved grensestasjonen i Kosi Bay er det slutt på veien. Strekningen fra grensen til kystbyen Ponta do Ouro er bare 15 kilometer med hjulspor over sanddynene.

En mann ved navn Aros tilbyr seg å slippe ut luft av dekkene våre så vi ikke skal kjøre oss fast i den dype sanden. Føreren av bilen ved siden av beholder sine sånn som de er.

– Bilden deres er et esel, hans er en hest, forklarer Aros og sender broren sin, Tembo, over i vår bil for å guide vår første tur med firehjulsdrift.

Å kjøre i sanden kjennes som å skli gjennom kvikksølv. Vi ser ikke et eneste skilt til Ponta do Ouro, men ifølge Tembo leder alle hjulsporene dit.

Veteranen Nic Tass surfer The Point i Tofinho.
Veteranen Nic Tass surfer The Point i Tofinho.
Hva veier et badekar? En kvinne i Inhambane på vei hjem fra handletur.
Hva veier et badekar? En kvinne i Inhambane på vei hjem fra handletur.

– Svømme mot haien, være den aggressive. Haier er som hunder, man må vise hvem som bestemmer.

SPIGS STÅR PÅ stranden i Ponta og kikker ut mot havet. Klokka fem hver morgen begynner SMS-ene å renne inn fra vennene hans i Durban. Hvordan er veiene i dag? Er det verdt det å reise opp til Ponta?

– Vi har noen av de beste bølgene på den østafrikanske kysten her i Ponta, sier Spigs.

Men ikke i dag. I dag stiller han seg tvilsom til å i det hele tatt forsøke med oss nybegynnere. Det indiske hav brøler og bølgene faller sammen i hauger av skum.

– Innimellom vil ikke havet at du skal være i det, konstaterer Spigs. Vi snakker om surfing i stedet. Og haier. Spigs er ikke redd, han har sett et par, men aldri følt seg truet på surfebrettet.

– Om haien hadde tomler ville ingen blitt bitt, da ville den bare klemt litt på deg, merket at du ikke var spiselig og så svømt sin vei, sier Spigs.

Og hvis han skulle havne i trøbbel har han en strategi.

– Svømme mot haien, være den aggressive. Haier er som hunder, man må vise hvem som bestemmer.

Stranden er helt tom foruten et par fiskere. Sola steker. Kanskje det blir bedre bølger i morgen.

Som lammunger på vei til slakt leder João oss ned til stranden. Bølgene er faktisk større enn de ser ut.
Som lammunger på vei til slakt leder João oss ned til stranden. Bølgene er faktisk større enn de ser ut.

Vi tråkker oss gjennom sanden på vei til markedet, forbi dykkerskoler og baracas, de små skjulene av plast eller gress hvor mosambikerne selger sine varer. Langs hovedgaten henger det klær og tøystykker på klessnorer for maksimal framvisning.

Da mørket faller på er det lyset fra de små restaurantene og barene som viser oss veien inn i den bakre delen av markedet. Hos Mama Alice deler vi en grillet piripiri-kylling med to politimenn og en gruppe kvinner som hyggelig selskap.

 

– Det her er ingenting. Vent til vi kommer nærmere byen, der er det ordentlig farlig. Leiren på den siste strekningen gjør det nesten umulig å holde seg på veien, sier Aros.

REGNET HAR TROMMET mot teltduken hele natten og den 11 mil lange sandveien fra Ponta til Maputo er oversvømt. Regnet skal visst fortsette, så vi må reise nå eller bli stående fast her. Vi blir rådet til å reise tilbake til grensen, inn i Sør-Afrika, videre gjennom Swaziland og ta den asfalterte veien til Maputo derfra.

Vi begynner å kjøre, usikre på om vi i det hele tatt kommer til å finne hjulsporene mot grensen. Da møter vi Aros igjen, bileksperten fra grensen. Han tilbyr seg å kjøre oss til Maputo via den vanlige veien mot betaling. Det tærer på selvtilliten å la Aros overta styringen, men vi har lyst til å rekke fram før kvelden.

Det føles som om bilen skal tippe over hver gang Aros kjører to av hjulene opp på den høye sandkanten for å ikke bli sittende fast i dammer store som innsjøer langs veien.

– Det her er ingenting. Vent til vi kommer nærmere byen, der er det ordentlig farlig. Leiren på den siste strekningen gjør det nesten umulig å holde seg på veien, sier Aros.

Fem timer senere ser vi Maputo på den andre siden av Umbuluzielven. Spisse skyskrapere er kulissene for Marginal, veien som går rundt byen nede ved havet. Lengten etter asfalt har aldri vært så sterk.

Rundt gårdsplassen ligger Mama Luisas hus, hennes sønners hus og et kjøkkenhus. Luisa og João er de eneste som har ordentlige tredører på sine hus, et statussymbol.
Rundt gårdsplassen ligger Mama Luisas hus, hennes sønners hus og et kjøkkenhus. Luisa og João er de eneste som har ordentlige tredører på sine hus, et statussymbol.
Mama Luisa byr på fiskegryte. Den mest betydningsfulle gjesten får hodet.
Mama Luisa byr på fiskegryte. Den mest betydningsfulle gjesten får hodet.
Smaksløkene får gevinst hver gang du bestiller piripiri-reker og fritert blekksprut på Turtle Cove i Tofo.
Smaksløkene får gevinst hver gang du bestiller piripiri-reker og fritert blekksprut på Turtle Cove i Tofo.
João Simón har surfet siden han var i tiårsalderen. Nå har han startet sin egen surfeskole hjemme i Tofo.
João Simón har surfet siden han var i tiårsalderen. Nå har han startet sin egen surfeskole hjemme i Tofo.
Markedet i Tofo.
Markedet i Tofo.

Vi går forbi en baptistkirke og en moske. Forbi høyhus i betong og gamle villaer i pastellfarger. Langs disse gatene, oppkalt etter sosialistikoner som Karl Marx og Olof Palme, bor arrete gatebarn og portugisiske pensjonister, nyrike city-jeep-eiere og fattige hushjelper.

MAPUTO ER EN vanlig by. Her kan man traske gatelangs i flere timer under trærne. Sette seg på en pastelária og drikke en espresso, kjøpe en makeløst god is, stikke innom en park eller et marked.

Vi går forbi en baptistkirke og en moske. Forbi høyhus i betong og gamle villaer i pastellfarger. Langs disse gatene, oppkalt etter sosialistikoner som Karl Marx og Olof Palme, bor arrete gatebarn og portugisiske pensjonister, nyrike city-jeep-eiere og fattige hushjelper.

Når sola går ned over Maputo begir ungene som har badet ved Costa do Sol seg hjemover etter å ha tatt stiften ned i bølgene en siste gang. Kveldslivet fortsetter nede ved havet. På fiskemarkedet kjøper vi reker, fisk og hummer, går videre til restauranten ved siden av, velger ut en av dem og overlater fangsten vår til kokken. En liten stund senere får vi den tilbake sammen med salat, kokosris og hver vår iskalde øl.

Små og store grupper spiser og drikker mens kitesurferne boltrer seg i havet rett ved. Kuriositetsforhandlere går fra bord til bord. En av dem tilbyr oss neglelakk på tåneglene for 7 kroner, litt mer om vi vil ha spesialdesign.

VI FORLATER MAPUTO etter noen dager, med gjennomdansete kropper og bilen vasket fri for leire. Veien mot Tofo går gjennom et tropisk landskap hvor landsbyene ligger tett i tett. Trafikkpolitiet og de alle barna i skoleuniform holder hastigheten lav.

I det livlige veikrysset Vila Macia tar vi oss en pause. Vi spiser somalisk mat, tar en tur innom markedet og spør etter en curandeiro, en heksedoktor. Vi håper å få beskyttelse mot haier. Det hviskes og tiskes og så får vi et navn: Txhosa Gogo. Men landsbyen hans passerte vi allerede for et par timer siden.

Himmelen er klarblå og nesten skyfri og vi kjenner at havet er nære, så vi svinger av fra hovedveien idet vi ser skiltet til Praia do Xai-Xai. Ved en gammel hotellruin oppdager vi en turkis lagune hvor en naturlig steinmur skjermer oss for de kraftige havbølgene. En gutt tilbyr oss å kjøpe ferske østers, men vi nøyer oss med en liten dupp og kjører videre mot Tofo med den lokale hiphop-dronningen Dama do Bling på bilstereoen.

«Vinmonopolet» finnes det mange av i Tofo og de har ikke aldersgrense for personalet engang.
«Vinmonopolet» finnes det mange av i Tofo og de har ikke aldersgrense for personalet engang.

STINA LIGGER KROKBØYD over rattet i et fåfengt forsøk på å se bedre ut i det kullsvarte kveldsmørket. Mennesker, dyr og sykler dukker opp i mørket når de treffes av frontlysene. Mens vi nærmer oss Tofo oppdager vi hull i veien på størrelse med Grand Canyon.

I baren på Turtle Cove sitter en gruppe bofaste hvite menn og venter ut et strømbrudd i stearinlysets skinn. Vi bestiller øl og hver vår porsjon med piripiri-reker og slår oss ned hos en av dem: Nic Tass, Turtle Coves eier og den første surferen som kom til Mosambik etter freden i 1992.

– Jeg testet langs hele kysten helt til jeg kom til Tofo. Jeg ble helt euforisk over bølgene og hvor vakkert det er her, forteller han.

Ett år senere bygde han Turtle Cove, som siden det har huset surfere fra hele verden. På slutten av 2000-tallet drev vennen hans Dominic King en surfeskole her. Han ga gratistimer til barna i landsbyen og lot dem låne brettene hans. Den første generasjonen av lokale surfere tok seg ut på Tofos bølger. En av dem var João Francisco Simón.

Det lokale vinmonopolet.
Det lokale vinmonopolet.

– Hver natt forlot vi landsbyen for å gjemme oss på forskjellige steder ute i bushen. Krigen var ikke så intensiv her omkring, men vi var alltid redde.

NESTE MORGEN GÅR vi ned til markedet og spør etter João; Tofo er ikke større enn at alle kjenner alle. Noen ringer ham og ber ham om å komme inn til landsbyen. Mens vi venter går vi ned til stranden som brer seg ut langs bukten, blekt gyllengul i solen. Vi møter havet, det klare, varme vannet.

Etter en stund kommer en mann slentrende over den varme sanden, med solbriller, lue og et smil som brer seg utover ansiktet. Han har med seg surfebrettene sine, en stol og det håndmalte skiltet som det står Joãos Surf Club på.

João sitter som en konge i stolen sin og prater og tuller. Men da det blir tid for timen vår skifter han over til en seriøs mine og tvinger oss til å gjøre pop-ups i sanden.

Paddle, paddle, paddle, pop!

– Fem til! To til! Ti til!

Til slutt slipper han oss ut i vannet og vi padler ut. Tofo landsby består av to kryssende hovedgater og noen mindre gatestumper, alle egentlig bare spor i sanden. Langs gatene ligger portugisiske villaer og bungalower fra før krigen, da Tofo var et populært turistmål. I 1964 begynte uavhengighetskrigen som senere gikk over i en borgerkrig, og turistene sluttet å komme til Tofo. Freden kom endelig i 1992 og på begynnelsen av 2000-tallet fant turister og utenlandske investorer tilbake til landsbyen. Men nå kjemper turistnæringen for å overleve, dels på grunn av urolighetene som har blusset opp igjen i den nordlige delen av landet. Her i sør legger man ikke merke til det i det hele tatt, og de unge har ingen minner om krigen som er grunnlaget for konflikten.

Men Joãos mamma Luisa husker.

– Hver natt forlot vi landsbyen for å gjemme oss på forskjellige steder ute i bushen. Krigen var ikke så intensiv her omkring, men vi var alltid redde.

Vi sitter i sanden på gårdsplassen utenfor huset hennes. Det holder på å mørkne da hun dekker til middag på den vevde matten av tørket gress. Vi får fiskegryte, kokosris og matapa, en tradisjonell rett laget av kassavablader, kokos og tørkede reker.

Kvinnene har laget mat hele dagen. En matapa skal putre over ilden i mange timer.

Rundt oss står familiens små hus, alle bygd av det samme tørkede gresset som matten vi sitter på er laget av. Joãos hus er aller finest, han har bygd en veranda. Rengjøringen betaler han svigerinnen for å gjøre. Han pumper sørafrikansk housemusikk fra stereoen.

– Tofo er for lite for meg. Jeg håper at jeg kan reise til Durban snart og jobbe som surfeinstruktør der igjen, sier João.

Han blir sint da vi forteller at vi leter etter en curandeiro for å få beskyttelse mot haier, synes ikke det er et problem man skal søke hjelp for.

– Om du ser en hai, skrik og fekt med armer og bein, så skremmer du den bort.

På vei med vår Ford Ranger mot Barra og reisens siste vei, lengst ute på Inhambanehalvøya.
På vei med vår Ford Ranger mot Barra og reisens siste vei, lengst ute på Inhambanehalvøya.

De beste surferne er ikke her; de surfer på en andre siden av odden, i Tofinho, ti minutter vekk til fots. Der er bølgen som satte denne halvøya på det internasjonale surfekartet.

DE NESTE DAGENE flyter sammen i en skjønn tåke av ro. De er mange, de som har tenkt å være et par dager i Tofo, men siden oppdaget at de har vært der i uker, måneder eller år.

Litt bortgjemt i markedets indre finner vi de lokale fiskernes lunsjsted. Ved langbordet hos Beatrice serveres vi grillet fisk som nettopp har kommet fra havet.

Blant bølgene nedenfor landsbyen sitter de lokale surferne på brettene sine og spaner mot horisonten, som en flokk med rovdyr som venter på byttet sitt. Når den rette bølgen kommer er barna lettbente og raske på brettene sine, gjør triks etter triks helt inn til strandkanten. En eldre mann står på hodet på brettet sitt, en kvinne surfer selvsikkert på sitt longboard.

De beste surferne er ikke her; de surfer på en andre siden av odden, i Tofinho, ti minutter vekk til fots. Der er bølgen som satte denne halvøya på det internasjonale surfekartet.

Manuel lager brett på The Surf Shack i Tofo. Når det er rolig på verkstedet kan han surfe i arbeidstiden.
Manuel lager brett på The Surf Shack i Tofo. Når det er rolig på verkstedet kan han surfe i arbeidstiden.
Over byen, aller høyest oppå en sanddyne, fant vi drømmeboligen vår i Tofo for under 200 kroner per natt.
Over byen, aller høyest oppå en sanddyne, fant vi drømmeboligen vår i Tofo for under 200 kroner per natt.

Festen er hvor folket er, og en annen kveld finner vi dem mellom noen baracas på markedet, hvor en gruppe venner har bestemt seg for å dele på en flaske rom. Det tar ikke lang tid fra bartenderen setter på musikken til vi står og danser i sanden mens svetten renner.

DET HAR BLITT påske, høysesong, men fortsatt er det så få turister at flere av stedene på den lille bargaten står tomme. Et lokalt band spiller på hotellet og alle er der. Idet konserten er slutt hopper vi opp på planet til en pickup for å følge strømmen til neste klubb.

Festen er hvor folket er, og en annen kveld finner vi dem mellom noen baracas på markedet, hvor en gruppe venner har bestemt seg for å dele på en flaske rom. Det tar ikke lang tid fra bartenderen setter på musikken til vi står og danser i sanden mens svetten renner.

Vi har hatt ett mål for reisen: en 500 meter lang uavbrutt bølge. Den skal finnes nord for her, ved en fiskelandsby som ligger seks mil med sanddyner fra nærmeste asfaltvei. Etter de siste par dagenes tidevann, vind og bølger å dømme er det lite sannsynlig at vi kommer til å finne drømmebølgen der nå.

I stedet lemper vi surfebrettene opp i bilen og kjører til den nærliggende stranden i Barra for en siste utfordring før vi forlater Inhambanehalvøya.

REISEN TILBAKE SØROVER går raskere, tydeligvis litt for raskt. Etter en fartsbot, hvor de velkledde politidamene gir Stina rabatt fordi hun har så vakkert hår, tar vi av mot Bilene. Enda en paradisstrand langs landets over 230 mil lange kyst.

Vi har havnet i Mosambiks Kragerø. Her har de nyrike fra Maputo sine sommerhus; vi krasjer nesten med presidentens sønn i en av sanddynene da vi kjører mot lagunen. Vi tar oss gjennom sanden, men hjelper bilen bak oss med buksering når den kjører fast. Snorklingen er en skuffelse siden de berømte sjøhestene alle har blitt fisket opp, men det turkise vannet hilser oss velkommen.

På kvelden går vi inn til byen. På en parkeringsplass står det biler dekorert med diskolamper og store høyttalersystem i bakruta. Hver eneste gruppe holder sin egen fest. Noen «burner» med sportsbil. Litt lenger bort ligger bargaten med baracas. I taxien hjem setter sjåføren på «When a Man Loves a Woman» med Michael Bolton på full guffe.

I Tofo anbefaler vi å spørre på markedet etter den lokale surfeinstruktøren João Simón, og om han ikke er til stede kan du få timer på The Surf Shack. En time koster ca. 100 kr og surfebrett og våtdrakt inngår i prisen ved alle surfeskolene.
I Tofo anbefaler vi å spørre på markedet etter den lokale surfeinstruktøren João Simón, og om han ikke er til stede kan du få timer på The Surf Shack. En time koster ca. 100 kr og surfebrett og våtdrakt inngår i prisen ved alle surfeskolene.

PÅ VEI MOT Maputo bestemmer vi oss allikevel for å finne Txhosa Gogo. Ved siden av veien ser vi noen kvinner som sitter i skyggen av et stort tre. Vi stopper bilen og spør om de vet hvor heksedoktoren er. I begynnelsen ler de, men da de forstår at vi mener alvor begynner de å ringe rundt. Txhosa Gogo er bortreist, blir vi fortalt, men i en landsby noen mil unna kan vi møte barnebarnet hans, Senhor Manuel.

Senhor Manuel tømmer skinnposen med merkelige gjenstander ut på gulvet foran seg. Ser på dem en stund, diskuterer med sin assistent.

– Kvinnene, de har ingen problemer, men mannen, hans liv er ikke 100 prosent.

«Mannen» er en svensk kompis som har vært med oss siden den siste uken i Tofo.

Vi begynner å le, men setter latteren i halsen da Senhor Manuel fortsetter.

– Dette her er kvinnenes reise, mannen har bare fulgt med, det er deres idé, deres jobb.

Hvordan kan han vite det? Vi har akkurat truffet ham, fortalt at vi er redde for haier og spurt om han kan hjelpe oss. Det er det hele. Nå hører vi veldig nøye etter på hva han har å si.

Han tar oss med ut på den mørke gårdsplassen, til en liten dam. Der plukker han en plante som vi skal legge i vann sammen med pulverblandingen han snart skal lage. Vannet skal vi deretter vaske oss med før vi går ut i havet neste gang.

Med to curandeiros i pickupen vår reiser vi videre inn i den mørke kvelden. De skal på en uteksaminasjon på Associação dos Médicos Tradicionais i Maputo. I utkanten av byen blir vi stoppet av trafikkpoliti som vi se dokumentene våre, men da Senhor Manuel demonstrativt fingrer med curandeiro-halsbåndet sitt får vi kjøre videre.

Vi slipper av de nye vennene våre ved et veikryss og kjører inn i Maputo, denne gang på egen hånd. Venstrekjøring og haier skremmer oss ikke lenger.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!