Iran: Nomadeliv i Zagrosfjellene
I fjellene utenfor Shiraz ankommer vi qashqainomadenes teltleir. Her venter kalde netter og varme dager, samling rundt bålet og ulveprat. Treff mellom oss som er på tur og dem som bor her.
DET RASLER I buskene og ringer i bjeller idet 500 geiter og sauer beveger seg oppover skråningen. Ali Mardanloo smatter og plystrer når de er for trege; han vil at de skal komme høyere opp før det forsvinnende ettermiddagslyset gjør at de må snu og ta seg tilbake til teltleiren nede i dalen.
Han har samlet den store flokken, som deles av hans egen familie og naboens, og det så bra ut. Men med mørket kommer farene.
– I går gikk en mann her i dalen i bryllupsfest og lot sauene være igjen alene. Tre ble drept av ulv og tre ble hardt skadet, sier Ali.
Han hviler hyrdestokken på skuldrene, og kikker ut over flokken og dalen. Fjelltoppene som tårner rundt oss er sandfargede med flekker av grønt buskas. De er en del av fjellkjeden Zagrosfjellene, som strekker seg gjennom en stor del av vestre Iran, ned til Persiabukta.
Han forlot nomadelivet og flyttet inn til byen for noen år siden, men hjelper fortsatt til når flyttelasset går to ganger i året. Det kan være 25–30 familier som flytter samtidig.
Noen timer tidligere humper vi framover på grusveien i Gambildalen sammen med guiden Bahman Mardanloo bak rattet. Det var her han vokste opp, sammen med familien sin. Eller – det var blant annet her han vokste opp. Bahmans familie, med pappa Ali og mamma Manzar i spissen, er nemlig nomader. Når vi besøker dem er det begynnelsen av juni og de er ved sommerleiren sin.
– Vinterleiren ligger femti mil sør. Vi går dit til fots, med alle dyr, telt og mat. Men en del tyngre ting kan vi frakte med bil nesten hele veien, sier Bahman.
Han forlot nomadelivet og flyttet inn til byen for noen år siden, men hjelper fortsatt til når flyttelasset går to ganger i året. Det kan være 25–30 familier som flytter samtidig.
– Det blir som en karavane. En del familier flytter hundre mil hver gang, sier han, og jeg konstaterer at dagsturene vi skal gjennomføre er veldig beskjedne i forhold.
Jeg kikker opp mot toppen som står midt imot oss. Den rager 3700 meter over havet, det er i alle fall litt imponerende, og på et eller annet tidspunkt i løpet av besøket vårt så skal vi bestige den. Med utgangspunkt i familien Mardanloos teltleir nede i dalen er nærmeste sti alltid i nærheten, og så er det bare å sette kursen rett oppover.
JEG VÅKNER UNDER et fjell av tepper, men har ikke sovet spesielt godt. Først var det hundene som bjeffet hele natten, og så, når morgenen begynte å nærme seg, begynte hanen å gale som besatt. Med bare en teltduk mellom oss og dyrelivet var det vanskelig å slappe av. Da var det likeså greit å stå opp sykt tidlig. Men selvfølgelig er jeg langt ifra den første som står opp.
Manzar har allerede rukket å begynne å lage flatbrød. Det er sikkert mye annet hun også har rukket. Hun er alltid i bevegelse, alltid med minst én – ofte flere – ting på gang. Hun sitter på huk ved bålet utenfor teltene og kjevler ut deigbitene raskt og bestemt med en pinne før hun slenger dem oppi jernpanna som ligger på bålet.
Før solen greier å få karret seg over fjelltoppene det ganske kaldt i dalen. Vi befinner oss tross alt på 2400 meters høyde, og mens frostrøyken står ut av munnen står glovarm damp ut av tekannen når vi samles for frokost på matten inntil bålet. Vi spiser hjemmelagd yoghurt som smaker guddommelig, og flatbrødet som Manzar nettopp har bakt sammen med smøret hun selv har kjernet.
Så fort solen viser seg blir det raskt varmt. Vi har klarblå himmel over oss og sauene og geitene er på vei ut mot fjellsidene igjen, denne gangen med naboen Ahmad som hyrde. Han plystrer og jager. Flokken tar høylytt i vei.
Manzar har allerede begynt på neste steg i morgenritualet. Å lage yoghurtdrikken doogh. Hun heller yoghurt oppi et utvasket geiteskinn som henges opp på et stativ. Så dytter hun skinnet fram og tilbake. I nesten førti minutter holder hun på før hun synes det er nok. Da er det klart for å nyte drikken. Hun har alltid noe å gjøre. Det er morgenstyret med brødbaking, det er laging av yoghurt og doogh. Det er matlaging, melking og så matlaging igjen. Te skal kokes og serveres, flere ganger om dagen. Jeg ser aldri Manzar hvile.
Mennene derimot tar seg ofte tid til å slå seg ned på en matte, drikke te og prate om det som skjer i dalen.
Når jeg reiser meg opp igjen får jeg nok en gang øresus. Vi begynner tross alt å nærme oss 3000 meter over havet, og luften er tynnere. Rett i nærheten er det populært å stå på ski på vinteren, og når vi kommer opp på fjellplatået ser vi snøflekker som fortsatt ligger igjen.
VI HAR MAGEN full av storfrokost og en ryggsekk med lunsj med oss når vi begynner gåturen opp til sjøen Barmfiroz. Det klirrer i skarpe steinbiter under føttene og tornebuskene skraper opp huden når bena tar seg en tur utenfor stien. Plutselig stikker en rapphøne forbi foran oss og i neste øyeblikk kommer et tjuetalls kyllinger til syne. De sprer seg i alle retninger før de dukker inn under nærmeste busk.
– Mammaen kommer snart tilbake. Så fort vi har gått videre er hun her igjen. Men se så fine de er! sier Bahman og lener seg ned over de pipende smårollingene.
Vi fortsetter oppover fjellskråningen, går over velduftende vill oregano og andre urter. Bahman peker på flere planter og forteller: Den kan man spise! Den er god i gryta!
Han finner en glinsende slangeham og sier enkelt og greit:
– Dette her bruker nomadekvinnene til å polere øyenbrynene med!
Jeg bøyer med ned for å studere den glinsende huden. Kanskje er det en skilpadde som har spist ormen, mener Bahman – han tror ikke den har lagt igjen hammen av seg selv.
Når jeg reiser meg opp igjen får jeg nok en gang øresus. Vi begynner tross alt å nærme oss 3000 meter over havet, og luften er tynnere. Rett i nærheten er det populært å stå på ski på vinteren, og når vi kommer opp på fjellplatået ser vi snøflekker som fortsatt ligger igjen.
Men i dag er det en rødglødende solrik dag hvor vinteren kjennes fjern, på tross av den kalde natten. Dessuten er det langhelg i Iran, til minne om dødsdagen til revolusjonens grunnlegger, ayatolla Khomeini. Så vi kommer sikkert ikke til å være alene ved innsjøen, selv om vi har gått alene hele formiddagen.
Som sagt. Når vi endelig skimter sjøen ser vi små grupper med fotturister som har dukket opp ved Barmfirozsjøen for å ha piknik. Her og der ryker det fra små bål hvor det lages lunsj, og snart har vi selv fått fyr ved hjelp av tørre kvister som vi har samlet sammen.
– Qashqaifolket har aldri chador på seg. Vi bor jo i chador i stedet, sier Bahman og humrer.
Nede ved sjøen vader en mann rundt med den lille datteren sin. Tre menn sitter og ber i gresset bak oss. En kvinne har heldekkende svart chador på seg – den typen religiøs drakt som en del kvinner bruker i byen.
– Qashqaifolket har aldri chador på seg. Vi bor jo i chador i stedet, sier Bahman og humrer.
Chador betyr bokstavelig talt «telt» på persisk. Qashqaikvinnene går tradisjonelt i lag på lag med fargerike klær med en fargerik kjole helt ytterst. Når det er fest dras paljettkreasjonene fram, i blendende skarpe fargetoner.
Vi har begynt å skjønne at dette er en del av ritualet i det som i Iran kalles ta’arof. Man sier ikke ja takk første gangen, det må presses og overtales, i høflighetsøyemed. Gutten lar seg til slutt overtale til å tygge i seg litt av godteriet vårt. Har ser tross alt fornøyd ut.
SÅ SNART VI har fått satt oss får vi selskap. En etter en av de iranske besøkende på helgefri kommer for å prate, nysgjerrige på hvem vi er og hva vi gjør her. Det har gått hit akkurat som vi har. Derimot ser vi ingen andre utenlandske her, det er bare vi – og vi blir overøst av persisk generøsitet. En mann kommer fram og tilbyr oss nybrygget tyrkisk kaffe og en liten gutt tilbyr oss litt godteri. Vi forsøker å gi tilbake fra vår egen proviant, men han tviler. Ser sjenert ut. Sier nei takk.
– Jooo, formaner vi.
Vi har begynt å skjønne at dette er en del av ritualet i det som i Iran kalles ta’arof. Man sier ikke ja takk første gangen, det må presses og overtales, i høflighetsøyemed. Gutten lar seg til slutt overtale til å tygge i seg litt av godteriet vårt. Har ser tross alt fornøyd ut.
Søstrene Tara og Atefeh kommer fram og tilbyr oss kashk – tørket ferskost med urter i. Tara er atten år og studerer til å bli elektroingeniør. Hun har på seg løse bukser, beige tursko, pilotbriller og kaps. Hun sier at hun elsker å snakke med utenlandske turister og går bare motvillig tilbake til familien når de roper at det er lunsj.
Vi ligger og hviler en stund etter maten før vi samler sammen tingene og går videre. Utenfor synsvidde for piknikerne lar jeg hodet få litt fri fra sjalet. Her i fjellene er det ikke noe sedelighetspoliti, og det er flott å kjenne vinden i håret.
VI KRYSSER ET snøfelt og tar oss ned bratte stier hvor hvert skritt får støvet til å virvle opp i ettermiddagssolen. Uten guiden vår hadde vi ikke kommet oss hit. Noen ordentlig sti følger vi ikke; det er helt og holdent takket være Bahman at vi kommer oss fram her. Han har kjent sine fjell siden barndommen og han leder oss på sikkert vis ned til dalbunnen, hvor vi stopper innom for te hos en nomadefamilie han kjenner. Når vi nærmer oss den lille teltleiren vi kaller hjemme ryker det allerede fra tekannen som hviler på bålet. Vi drikker et glass til.
Litt senere spiser vi middag i mørket, mens tusenvis av stjerner tennes over hodene våre. Til lyden av den hvesende parafinlampen og med sauene og geitene som skrangler, rasler og breker utenfor teltduken.
Den natten sover jeg godt, på tross av bjeffende hunder som holder rovdyrene på avstand. Og våkner med lengten til fjellet igjen. Til utsikten og de taggede toppene som fortsetter mot horisonten i all evighet.
HURTIGFAKTA – IRAN
Hovedstad: Teheran.
Innbyggertall: ca. 80 millioner.
Språk: persisk og flere minoritetsspråk.
Religion: islam (sjia) er statsreligion.
Valuta: iransk rial.
Landkode: +98.
Tidsforskjell: +2,5 timer.
Beste tid for fotturer: vår, forsommer og høst, for å unngå sommerheten på lavere høyder. Høyere opp er det sommermånedene som gjelder, på grunn av snøen.
Som kvinne skal man ha lang bluse eller kappe som rekker nedenfor rumpa. På landsbygda er det generelt mer konservativt og det er best å være nøye med klærne.
KLESKODE
Som kvinne må du dekke til hodet i Iran. I større byer råder en noe mer tilgivende innstilling til hvor mye hår som får synes. Det gjelder også å ha langbukser og langermete overdeler – selv for menn, og selv om vestlige menn kan komme unna med bare kortermet. Som kvinne skal man ha lang bluse eller kappe som rekker nedenfor rumpa. På landsbygda er det generelt mer konservativt og det er best å være nøye med klærne. Vel oppe i fjellene på tur er det som oftest mer avslappet. Har du en guide vet hun eller han hva som gjelder.
TURARRANGØRER OG GUIDER
Er du veldig erfaren, vant til å ta deg fram med kart og kompass og klar for å legge inn litt ekstra tid til planlegging kan du selvfølgelig legge ut på eventyr og gå på egenhånd i de store turområdene. Av sikkerhetshensyn må du holde deg på behørig avstand fra alle landegrenser. Det er allikevel lettest og mest komfortabelt å ordne en guide som har bra kontroll på området, kan både stier og veier, kan svare på kulturelle spørsmål, og ikke minst: snakker språket. Bahman Mardanloo har selv vokst opp som qashqainomade i Zagrosfjellene, hvor han nå for tiden er guide og ordner overnatting hos foreldrene sine. På hjemmesiden hans, bahmanzagrosmountiantours.wordpress.com, finnes det mer informasjon.
Andre iranske turarrangører:
Hos for eksempel Hvitserk finner du norskarrangert fjelltur til Damavandfjellet som ligger ved Det kaspiske hav.
3 andre fotturer i Iran
1. DARBAND
Nord for Teheran troner Elburzfjellene, mest kjent for skikjørere, men naturligvis også veltutsyrt med haikemuligheter om sommeren. Fjellkjeden strekker seg over et stort område og tilbyr både høyfjellsområder, små landsbyer og hyrder med sine geiteflokker. Har du knapt med tid og vil legge trafikken i Teheran bak deg kan du se så mye du rekker av fjellene med utgangspunkt i den restauranttette bydelen Darband i byens nordligste utkant. Er det helg kommer du ikke til å være alene på stien. adventureiran.com
2. SABALAN
Sabalan er også en del av Elburzfjellene, men betydelig lenger unna hovedstaden, i Ardabilprovinsen. Toppen troner 4801 meter over havet og er den tredje høyeste i Iran, og her gjelder det å skynde seg langsomt på grunn av den tynne luften. Erfarne guider som kjenner både terrenget og høydeforskjellene vet hvordan man nærmer seg toppen skritt for skritt. Når du til slutt skal komme deg helt opp venter en fysisk utfordring, men også en belønning! Vel oppe på toppen kan du nyte en fantastisk glitrende blå innsjø, vel verdt anstrengelsen. arian-tour.com
3. DASHT-E LUT
Det må ikke bare være bratt og høyt for å være spektakulært. Å vandre i ørkenen er en spesiell opplevelse, og Iran har forutsetningene for å kunne levere varene. I den sørøstre delen av landet ligger Dasht-e Lut, et av verdens varmeste og tørreste ørkenområder. Det høres kanskje ikke så forlokkende ut for en fotturist, men hvis du legger til en mengde utenomjordisk heftige steinformasjoner, meteorittdalen og teltnetter under en stjerneklar himmel, så høres det ikke så fælt ut, eller hva? allventure.com
