Menu Meny

GEORGIA: Æventyrlandet

Georgia ‒ bortgjemt og inneklemt mellom Europa og Asia ‒ varter opp med et bugnende kjøkken servert til tusenårgammel vinhistorie og åpner dørene til nye vestlige vinder. Vagabond har kåret Georgia som årets reisemål i 2018 – og det er ikke bare de kulinariske høydepunktene som lokker oss hit. Knut Hamsun kalte det for Æventyrlandet, og Georgia innfrir: fjell og skoger foredlet med rik kultur og historie – og urbane designoaser der gammelt møter splitter nytt.

Qvevrivinen pumpes over i to mindre leirkrukker. Et glass rekkes frem for en smak. Anzor Idoidze står med nesa dypt nede i vinglasset, løfter det mot lyset og studerer fargen, klarheten, stripene som henger igjen i glasset. Vinen virvler. Jeg leter etter en reaksjon i ansiktet hans. Det tar enda nesten et minutt med smaking før et lite anerkjennende nikk gis til Vakhtang Idoidze, hans sønn og medeier av vingården Babaneuris Marani i Kakheti, Georgias stolte vindistrikt.

De åpnet dørene i september i fjor. En vingård med ni rom, svømmebasseng og mer enn bare vin å by sine gjester; her kan du bli med på både matkurs og å lage cha cha, georgisk grappa. Riktignok nyåpnet for besøkende, men Idoidze har produsert vin her i mange år.

Årets innhøsting har fermentert noen gode uker allerede, og nå pumper de vinen rett ut av en 1000 liters qvevri, en stor leirkrukke, verdens eldste måte å lage vin på. I Georgia har de gjort dette i 8000 år ‒ det er funnet leirkrukker ved arkeologiske utgravinger helt fra 6000 f.Kr.

‒ Vi opplever en økende interesse fra både Italia og Frankrike, som vil finne nye og annerledes måter å lage vin på, og endelig ser de vår vei, sier Vakhtang, som snart skal reise til USA for å presentere sine viner på en naturvinmesse.

Qvevrikrukkene er begravet under bakken for å holde stabil temperatur. Anzor Idiodze har laget vin her på Babaneuris Marani i mange år, men det er først nå de åpner dørene for hotellgjester.
Qvevrikrukkene er begravet under bakken for å holde stabil temperatur. Anzor Idiodze har laget vin her på Babaneuris Marani i mange år, men det er først nå de åpner dørene for hotellgjester.
Oransjevin. Hvitvin laget i qvevri får en dyp oransje farge.
Oransjevin. Hvitvin laget i qvevri får en dyp oransje farge.
Vingården Babaneuris Marani i Kakheti.
Vingården Babaneuris Marani i Kakheti.
Anzor Idoidze står med nesa dypt nede i vinglasset, løfter det mot lyset og studerer fargen, klarheten, stripene som henger igjen i glasset. Vinen virvler. Jeg leter etter en reaksjon i ansiktet hans. Det tar enda nesten et minutt med smaking før et lite anerkjennende nikk gis til Vakhtang Idoidze, hans sønn og medeier av vingården Babaneuris Marani i Kakheti, Georgias stolte vindistrikt.
Anzor Idoidze står med nesa dypt nede i vinglasset, løfter det mot lyset og studerer fargen, klarheten, stripene som henger igjen i glasset. Vinen virvler. Jeg leter etter en reaksjon i ansiktet hans. Det tar enda nesten et minutt med smaking før et lite anerkjennende nikk gis til Vakhtang Idoidze, hans sønn og medeier av vingården Babaneuris Marani i Kakheti, Georgias stolte vindistrikt.

Georgiske viner har fått lite anerkjennelse i verden, og flere ganger har vinkjennere ikke engang villet smake på vinene.

Georgiske viner har fått lite anerkjennelse i verden, og flere ganger har vinkjennere ikke engang villet smake på vinene. Vakhtang er en ivrig forkjemper for å få på plass et godt klassifiseringssystem.

‒ Selv om det har blitt produsert vin her i tusenvis av år, så er det først de siste årene det er en økning i vinproduksjonen igjen, særlig blant de unge, sier Vakhtang, som er bekymret for utviklingen av populariteten. Uten riktige statlige klassifiseringer med kvalitetskontroll kan hvem som helst selge og eksportere vin. Håpet er at det om noen måneder vil komme på plass en regulering som skal stoppe salg av dårlig produksjon. Et viktig grep for å høyne georgisk vinstandard.

‒ I dag selger vi vin til Tyskland, England og Frankrike, men i liten skala. I takt med den økende turismen har også mat- og vininteresserte fått øynene opp for Georgia. Vi tror på å tilrettelegge for gjester som vil lære noe mens de er her.


Vakhtang Idiodze forteller at hvitvinene lages på samme måte som rødvinene, med drueskall og kjerner som etterhvert vil skille seg fra vinen. På toppen flyter restene fra druestammene.
Vakhtang Idiodze forteller at hvitvinene lages på samme måte som rødvinene, med drueskall og kjerner som etterhvert vil skille seg fra vinen. På toppen flyter restene fra druestammene.
Cha cha, georgisk grappa, destilleres av restene fra vinproduksjonen.
Cha cha, georgisk grappa, destilleres av restene fra vinproduksjonen.

Nærmere 300 hektar dyrker de i området, men det følger også med en usikkerhet. Regjeringen har besluttet at ingen har lov til å kjøpe jord, for å forhindre oppkjøp av eiendom fra først og fremst Kina og Dubai, som er interessert i å kjøpe land i Kakheti og i Georgia for øvrig.

Vakhtang skjenker glass med kisi, mtsvane, rkatsiteli og saperavi fra 2016. Endelig tid for å smake på vinene. Kisi har blitt en av de mest populære druene de siste årene, men det er deres mtsvane som fanger vår oppmerksomhet. Qvevrien har gitt vinen en dyp oransje farge, nesten en lys konjakk. Fin bouquet med karamell, vanilje og frukt fyller nesen. For oss grenser det til dessertvin, men det er sabla godt. Vi går videre til den eneste rødvinen vi får presentert, saperavien er myk, rund med en dyp farge, men den er ennå ung og har godt av tre‒fire år til på lagring før den når sitt potensial.

‒ Saperavi er en av verdens beste druer, sier Anzor, som har funnet frem flere flasker fra kjelleren som vi skal få smake på. Den holder seg godt til lagring, vi har flasker her som er 20 år gamle. Hvitvinene er fine etter rundt fem‒syv års lagring, men generelt er de andre qvevrivinene ikke egnet til langtidslagring.

På nordsiden av huset vokser vinranker med saperavi og kisi, to av de mest populære druene i Kakheti. Nærmere 300 hektar dyrker de i området, men det følger også med en usikkerhet. Regjeringen har besluttet at ingen har lov til å kjøpe jord, for å forhindre oppkjøp av eiendom fra først og fremst Kina og Dubai, som er interessert i å kjøpe land i Kakheti og i Georgia for øvrig. Ulempen er at nå kan selv ikke georgiere eie jorden de dyrker. For Idoidze-familien er dette problematisk; vinrankene de pleier og eier, kan stå i hundre år, men de får ikke løyve til å eie jorden de dyrker. Det er mulig å søke om mindre nye felt, men det gir få muligheter til å ekspandere.

‒ Vi fokuserer heller på å vende oss mot å utvikle økologiske naturviner, kvalitet fremfor kvantitet, og det passer godt slik markedet er nå. Kombiner dette med flere opplevelser: fotturer i nærområdet og å lære og smake mest mulig av Georgias kulinariske overraskelser.

Kvalitet fremfor kvantitet er en god måte å beskrive Georgia på, og det er ikke bare vinen som har lokket oss hit. 

Langs Goergia Military Road, veien mellom Kaukasus fra Georgia til Russland. Utsiktspunktet er et vennskapsmonument mellom Georgia og Sovjet fra 1983.
Langs Goergia Military Road, veien mellom Kaukasus fra Georgia til Russland. Utsiktspunktet er et vennskapsmonument mellom Georgia og Sovjet fra 1983.
Høye dramatiske topper. Georgia er et eldorado for deg som liker å være aktiv i ferien.
Høye dramatiske topper. Georgia er et eldorado for deg som liker å være aktiv i ferien.

Kazbegi ligger bare noen kilometer sør for grensen til Russland, cirka fire timer med bil fra Tbilisi, og er det mest populære reisemålet i Georgia. Turen opp langs Georgias Military Road er spektakulær, fra ruralt lavland til du treffer fjellene og plutselig føler at du står på verdens tak.

Tjue minutter oppover humpete veier. En firehjulstrekker drar oss oppover til Georgias mest kjente landemerke, Gergeti Trinity-kirken i Kazbegi, som har en postkortperfekt plassering høyt oppe i fjellene, med snødekte kaukasusfjell i bakgrunnen. Jeg dekker meg til med et slør før vi stille går inn i kirken. Vi kommer inn midt i en dåp, turister trenger seg rundt som om det var et show bare for dem. Vi er tålmodige og står stille i et hjørne og får med oss resten av seremonien, flere lange seanser med bønn som virker å vare i timevis. Flere prester stemmer inn. Til slutt blir det nakne barnet dyppet, med hele kroppen i den store døpefonten, til et hyl som kastes mellom kirkeveggene.

Kazbegi ligger bare noen kilometer sør for grensen til Russland, cirka fire timer med bil fra Tbilisi, og er det mest populære reisemålet i Georgia. Turen opp langs Georgias Military Road er spektakulær, fra ruralt lavland til du treffer fjellene og plutselig føler at du står på verdens tak. Majestetiske fjell, og det er mer enn Gergeti-treenighetskirken som byr på opplevelser her. Turer innover til ensomme fossefall, off road-sykkelturer, rafting, ATV oppover fjellene eller med hjelp av en firbent. «Paragliding?» får du tilfeldig ropt etter deg. Georgia er som skapt for en aktiv ferie.

Den beste utsikten og kontrasthøydepunktet her? Vi har tatt inn på landets hippeste hotell, Rooms Hotel Kazbegi, et designhotell som har løftet Georgias overnattingstilbud til toppen av verdensklassen, tør vi påstå. Et New York-uttrykk møter hytte opplevelsen og tiltrekker seg et publikum som du ikke visste at Georgia hadde. Det er design til fingerspissene, men samtidig noe skikkelig ujålete kult. Det er en balanse få hotellsnekkere klarer.

Når du ikke vet om den smellvakre naturen eller det lekre hotellet er høydepunktet: Rooms Kazbegi gir deg begge deler med den beste utsikten opp til Gergeti treenighetskirken og Mount Kazbek.
Når du ikke vet om den smellvakre naturen eller det lekre hotellet er høydepunktet: Rooms Kazbegi gir deg begge deler med den beste utsikten opp til Gergeti treenighetskirken og Mount Kazbek.
Skimter Gergeti-kirken, ved Mount Kazbek.
Skimter Gergeti-kirken, ved Mount Kazbek.

Og for et kjøkken! Syltede grønnsaker følger hvert måltid; her finner jeg endelig igjen syltet hvitløk som jeg har savnet siden reisen til Iran. Knasker på hvitløkbåter. Ilia bestiller khachapuri, som fort blir en av våre favoritter.

Tilbake gjennom Tbilisi før vi reiser vestover til Borjomi og Vardzia. Den enkleste måten å reise gjennom landet på er med bil, og gjerne med sjåfør. Veiene er stedvis overraskende gode, men sjåførene du møter på veien, er kanskje ikke like så. Vår guide, Ilia Lekhishvili, har tydelig tatt det som sin oppgave å gjøre det motsatte av alle andre, og kjører nitid sakte. Turisttilpasset. Ilia har også sett det som sin oppgave å introdusere oss for den beste maten Georgia kan diske opp med. Og for et kjøkken! Syltede grønnsaker følger hvert måltid; her finner jeg endelig igjen syltet hvitløk som jeg har savnet siden reisen til Iran. Knasker på hvitløkbåter. Ilia bestiller khachapuri, som fort blir en av våre favoritter. Kommer i mange varianter, flere i form av pizza, fylt med kjøtt, ost eller grønnsaker ‒ eller den vi liker aller best: adjaran khachapuri som er bakt som en skål med tre ulike typer ost med et egg på toppen, som forsiktig blandes sammen med innmaten i brødet. Rykende khinkali dumplings blir servert, og igjen er Ilia nøye med å forklare oss ikke bare hva vi spiser, men hvordan vi må spise det.


Khachapuri med ost og forretter av aubergine med valnøtter og spinat.
Khachapuri med ost og forretter av aubergine med valnøtter og spinat.
Syltede grønnsaker. Best av alt; syltet hvitløk.
Syltede grønnsaker. Best av alt; syltet hvitløk.
Churchkhela, georgiske søtsaker.
Churchkhela, georgiske søtsaker.

Mat er mer enn føde i Georgia. Ilia forteller stolt om matkulturen. Georgia er selvforsynt med det meste de spiser, og var kjent som den mest velsmakende delen av det gamle Sovjetunionen.

‒ Du holder dumplingen i tuppen, og suger i deg suppen som er inni når du biter i den. Varm kraft siver ut, og en fyldig kjøttmasse er perfekt sammen med pastaen som holder den. Vi er opptatt av å smake på mest mulig av det enorme utvalget av mat som blir servert, men Ilia holder seg til disse, han spiser gjerne 12 stykker av gangen. Mat er mer enn føde i Georgia. Ilia forteller stolt om matkulturen. Georgia er selvforsynt med det meste de spiser, og var kjent som den mest velsmakende delen av det gamle Sovjetunionen. Valnøtter, granatepler, nadughi er cottage cheese rullet i tynne lefser, også disse laget ost, deilige salater med solmodne tomater, løk og agurk finner sin vei til bordet. Maten er det som virkelig skiller Georgia både fra naboene og de fleste andre reisemålene som setter seg fast i sinnet. 

Mektig kuppel i Sioni-katedralen.
Mektig kuppel i Sioni-katedralen.
Fresker og detaljerte malerier i nesten alle kirker over hele landet.
Fresker og detaljerte malerier i nesten alle kirker over hele landet.
Solnedgang over Kaukasus.
Solnedgang over Kaukasus.
Vakkert lys, kirkene er som rene museum og kunstgallerier.
Vakkert lys, kirkene er som rene museum og kunstgallerier.

Tidligere sovjetstat med kaukasustopper og Russland i nord, og også med kompliserte forhold til naboene Tyrkia, Armenia og Aserbajdsjan i sør. Det er midt i verdenshistoriens smeltedigel dette, her har det herjet mongoler og ottomaner; deler av landet har tilhørt dynastier i Iran før det til slutt ble en del av Sovjet, men lenge før den tid satte kristendommen sin rot i landet, allerede i det 3. århundre.

Georgia er et lite land, klemt mellom Europa og Asia, men stort og rikt på historie og kultur. Tidligere sovjetstat med kaukasustopper og Russland i nord, og også med kompliserte forhold til naboene Tyrkia, Armenia og Aserbajdsjan i sør. Det er midt i verdenshistoriens smeltedigel dette, her har det herjet mongoler og ottomaner; deler av landet har tilhørt dynastier i Iran før det til slutt ble en del av Sovjet, men lenge før den tid satte kristendommen sin rot i landet, allerede i det 3. århundre. Helgenen Nino fra Kappadokia i Tyrkia er opphavet til Georgias dype kristne tro, hver eneste fjelltopp ser ut til å være utsmykket med en kirke. Hele 84 % av Georgias befolkning er ortodokse kristne, og praktiserer sin tro flere ganger om dagen. Selv i hovedstaden Tbilisi er det helt ordinært å ta seg fri noen timer midt på dagen for å gå i kirken.

Georgias store renessanse oppsto på 1200‒1300-tallet under dronning Tamara (1184‒1213), en epoke preget av ikke bare territorial ekspansjon, men først og fremst en kulturell renessanse innen arkitektur, litteratur og filosofi som var forut for sin tid i forhold til vestlig utvikling. Det er denne tiden som har etterlatt seg Georgias enorme rikdom i kirker og katedraler. 

Trangt på kirkegulvet. Samlet til bønn i Metekhi St. Virgin-kirken.
Trangt på kirkegulvet. Samlet til bønn i Metekhi St. Virgin-kirken.
Mtskheta.
Mtskheta.

Kvinnene er tildekket med slør, egentlig mer som skaut, og alle ser ut til å bevege seg mot presten som ubønnhørlig velsigner alle som rekker frem en panne. Kaotisk.

Kirke etter kirke ‒ etter et tjuetalls kirker har jeg mistet tellingen, og begynner også å miste interessen for å oppsøke flere, men vår guide Ilia insisterer på enda en kirke. Og enda en. Det er ikke uten grunn at de står på programmet, de er vakkert dekorert med rike detaljer – malerier, fresker, gull og store kors – og årstallene Ilia hamler opp er svimlende. I begynnelsen av vår vandring gjennom Tbilisi besøker vi Metekhi St. Virgin-kirken. Det er stappfullt av mennesker, selv klokken 10 på en helt vanlig onsdag.

Vi lirker oss frem gjennom folkemassen. Kvinnene er tildekket med slør, egentlig mer som skaut, og alle ser ut til å bevege seg mot presten som ubønnhørlig velsigner alle som rekker frem en panne. Kaotisk. Men det er mye mer som foregår her. De som ikke ivrig deltar i bønnen, sitter eller står langs veggene, noen sjekker mobilen, leser, skravler, leker med barna sine. Kirkelivet er mer en hverdagslig syssel enn religion.

Tbilisi er en fargerik by, en overraskende moderne by, og en gråtrist by full av mangler. Her er det mer tydelig enn noe annet sted i landet at de vestlige vindene virkelig har tatt fart, men det er ennå noe som holder dem tilbake. Kontrastene er store. Gamle tradisjoner tviholdes på til tross for vestlig innflytelse. Vi går fra arabiske innslag i sulfurbadene til hippe barer der de unge spiser burger og drikker karafler med vin. Viktig forskjell, for her har ikke craft beer blitt populært som hjemme, georgianerne er stolte av sin vin og drikkekultur. Ingen øl eller sprit her nei, et demonstrativt skille seg fra russerne. På bruktmarkedet kan du grave etter gamle sovjetskatter, store kanner i messing og slitte serviser og lysekroner, det slenger deg rett tilbake til sovjettiden – og vi går videre til et råeksklusivt designhotell hvor eliten og de internasjonale tilreisende betaler tusenvis av kroner natten. Det er vanskelig å forstå denne byen, den er forførende schizofren. 

Tbilisis fargerike gamleby.
Tbilisis fargerike gamleby.
Den moderne Frihetsbroen i Tbilisi.
Den moderne Frihetsbroen i Tbilisi.

Enda større er kontrasten fra Tbilisis blendende uteliv til grottene i Vardzia. En halv dags kjøretur har tatt oss til enda et av Georgias store mesterverk. Et arkeologisk område fra 1100-tallet over 19 etasjer, 500 meter oppe i fjellet. En labyrint av smale ganger, trapper i hundretall opp og ned som i en maurtue, en gang med over 6000 boenheter som var huler hugget ut i fjellet. I dag bor det fem munker her, som for øvrig nylig ble en del av det moderne samfunn da de fikk hver sin mobiltelefon, hver morgen ringer de i den store kirkeklokken som tilhører Dormisjonskirken som hele byen er bygget rundt. Når vi er der, gjennomgår kirken store vedlikeholdsarbeider. Veggmaleriene som er utført al secco, er antatt å dateres tilbake til 1184‒86 og blir nå restaurert. Kirken er fylt med stillaser, og det gjennomføres store sikkerhetstiltak i hele området, også dette for å møte større pågang av turister til landet.


Vardzia, en labyrint av huler oppe i fjellet fra 1100-tallet.
Vardzia, en labyrint av huler oppe i fjellet fra 1100-tallet.
Guiden vår Ilia Lekhishvili viser vei gjennom labyrinten i Vardzia.
Guiden vår Ilia Lekhishvili viser vei gjennom labyrinten i Vardzia.

‒ I dag er det kun en tredjedel som står igjen, jordskjelvet skrelte av nesten hele byen fra fjellsiden. Det er fortsatt 300 huler her, grottene er mange meter høye, og det er vanskelig å forestille seg størrelsen slik de en gang var, hogget ut av mennesker.

‒ Grottene ble hogget ut av fjellmassivet etter ordre fra dronning Tamara for å komme seg unna den mongolske hæren, forteller Ilia, mens vi forsiktig klatrer i smale, slitte trapper gjennom trange ganger. Det er et intrikat system som både hadde regulerte vannforsyninger og frodige dalsider for dyrking av mat. En hemmelig passasje ledet opp til byen fra Mtkvari-elven. Selv om den ugjennomtrengelige byen sto imot invaderende mongoler, var det jordskjelvet i 1283 som førte til byens fall.

‒ I dag er det kun en tredjedel som står igjen, jordskjelvet skrelte av nesten hele byen fra fjellsiden. Det er fortsatt 300 huler her, grottene er mange meter høye, og det er vanskelig å forestille seg størrelsen slik de en gang var, hogget ut av mennesker.

Etter jordskjelvet bodde det fremdeles munker her, helt frem til perserne invaderte i 1551 og ødela alt de fant av kirker og kristne symboler. Faktisk er mye av det du ser av symboler og utsmykninger i Georgia, tildekkede kristne kors ‒ de ble dekorert med andre figurer som stjerner og blomster, for å redde dem fra perserne. 

Trange tarpper og ganger i Vardzia.
Trange tarpper og ganger i Vardzia.
Borjomis mystiske skoger.
Borjomis mystiske skoger.

En gang et yndet feriested for aristokratiet ‒ Borjomi ble omtalt som «perlen av Kaukasus» med sine helsebringende sulfurbad. Aleksander den store skal ha badet her, russiske tropper ble sendt hit i 1820-årene og bygget sanatorier, og selv i dag reiser mange hit for å bade i kildene og ikke minst flaske noe av vannet herfra. Det smaker jern, varmt vann med jern, når vi fyller en håndfull rett fra en av fontene i parken.

Vi går gjennom Borjomis forlatte fornøyelsespark og videre innover i granskogen. Lyset siver inn gjennom trærne, det er en trolsk stemning. Elven leker seg nedover mot byen, ennå er det ingen tegn til helende kilder, men ved lysningen etter en halvtimes tur innover ser vi røyk og damp som løfter seg oppover.

Det koster en lari-femmer for å bade, anlegget er overraskende forseggjort, tre basseng er fylt med vann i ulik temperatur. Det er kaldt i luften. Det var bare noen få varmegrader da vi gikk fra hotellet, det er kun tanken på en varm belønning som gjør at vi orker å skifte til badetøy ute i denne temperaturen.

Vi sklir ned i vannet. Det kan ikke holde mer enn tredve grader, akkurat litt for kaldt. Men å sitte langt ute i skogen i varme kilder er ren poesi ‒ dampen omgir oss, strekker seg mot den knallblå klare himmelen, trærne som rammer oss inn. Tid til å reflektere over de store inntrykkene Georgia har gitt oss. Hodene er øre etter det enorme inntaket av årstall, historie, dronninger og helgener, invasjoner og krig, og den vanvittig rike kulturen. Georgia, et land som har overrasket i sin gjestfrihet, som gjør selv den mest bereiste begeistret for deres historiefortelling. 

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!