Theth, Nord-Albania. Hønene til naboen vekker meg grytidlig. Fra vinduet mitt ser jeg hvordan røyken sakte stiger opp av pipen på det vesle steinhuset ved siden av pensjonatet vårt. En kattunge smyger seg mellom duggete vinranker som slynger seg over en pergola, og jakter sultent på skjærene som flakser rundt oppe i trekronene.
Karrige fjelltopper reiser seg rundt landsbyen. Det lave skylaget stryker langs de bratte og grønnkledde fjellsidene. De albanske alpene kalles ofte for Bjeshkët e Nemuna ‒ «De fordømte fjellene».
Dette er et av Europas mest utilgjengelige områder. I fjellandsbyen Theth har livet forandret seg svært langsomt, og tradisjoner som for lengst er dødd ut andre steder i Europa, lever videre her. Det er bare de siste årene at ryktet har spredd seg blant reisere om dette avsidesliggende eventyrlige stedet.
Hovedstaden i Albania er på ingen måte en like imponerende storby som Berlin, og ikke like billedskjønn som Budapest. Men skraper man litt i overflaten, så oppdager man raskt en egenartet by med en helt spesiell sjarm. Du blir heller ikke skuffet når du oppdager at en helaften på en bedre restaurant lander på omtrent 200 kroner.
Vi lander i et vårhett Tirana. Spisse minareter og betongbygninger reiser seg mot bølgende fjellsider som omgir byen. Trafikken er hissig, men den overkommelige størrelsen på byen gjør at det er lett å spasere overalt.
I skyggen av trærne sitter eldre karer og spiller domino, brikkene lager klikkelyder når de legges på plass mens gutta ler og skrøner. På «Pyramiden», som er et betongmonument fra kommunisttiden sprayet med graffiti, sklir ungdommene på rutsjebane med latter og hyl. Utelivsnavet i byen er distriktet Blloku, der fullsatte uteserveringer ligger på rekke og rad. Da landet var et diktatur, var Blloku et område der vanlige innbyggere var nektet adgang – dette var kun et sted for pampene.
Hovedstaden i Albania er på ingen måte en like imponerende storby som Berlin, og ikke like billedskjønn som Budapest. Men skraper man litt i overflaten, så oppdager man raskt en egenartet by med en helt spesiell sjarm. Du blir heller ikke skuffet når du oppdager at en helaften på en bedre restaurant lander på omtrent 200 kroner.
– Alle vil bo in Tirana nå, sier Andia Ago, som vi møter en solfylt ettermiddag på den fullsatte uteserveringen utenfor Destil Hostel. Hun studerer turisme på universitetet og blogger om utelivet i Tirana, der hun har bodd hele livet.
– Her er det mye å finne på, og det er et morsomt uteliv. De siste årene har mye blitt bedre, byen har blitt vakrere og renere. Albania har et dårlig rykte, men det er trygt å reise rundt her. Men det er viktig at man reiser hit med et åpent sinn, og ikke forventer at alt skal fungere perfekt, sier hun og tar et drag av sigaretten.
Albania har en samtidshistorie som mangler sidestykke i Europa. En av verdens mest lukkede og hardnakkede kommunistdiktaturer, et Nord-Korea på Balkan der innbyggerne ble kontrollert med jernhånd. Da regimet omsider falt, ble det kaos og tung korrupsjon, og på slutten av nittitallet ble det borgerkrig. Albania er fortsatt et av Europas fattigste land. Mange håper at landet får medlemskap i EU om noen år.
Turismen handler mye om strendene i sør. Den albanske rivieraen har vært et chartermål i flere år. Mange av strendene er på høyde med nabolandet Hellas’. Den nordlige delen av landet er desto mindre utforsket. Det er dit vi er på vei.
Ved slottsfestningen Rozafa gjør vi et stopp og nyter utsikten over byen Shkodër, ved stranden til innsjøen. I det fjerne skimter vi Montenegro.
Vi setter kursen nordover, ut gjennom den seigtflytende morgentrafikken med en firehjulsdrevet bil. Ved slottsfestningen Rozafa gjør vi et stopp og nyter utsikten over byen Shkodër, ved stranden til innsjøen. I det fjerne skimter vi Montenegro. En mann i bar overkropp slår det høye gresset med ljå inne på det gamle slottsområdet, som har vært festning siden 350 f.Kr.
Etter at vi har spist frokost i landsbyen Shkreli, begynner veien å bli merkbart brattere opp gjennom fjellene. Til slutt er det slutt med asfalt, og den siste timen humper vi av gårde langs smale grusveier. Rett nedenfor veien stuper fjellsiden. Lite trafikk, men et par ganger møter vi en bil og blir nødt til å rygge under nervepirrende forhold, alternativt finne en liten lomme, så vi kan passere uten å komme borti hverandre. Etter en time på de meste humpete veiene jeg noen gang har opplevd på denne siden av Middelhavet, begynner det å kjennes på kroppen.
Hun forelsket seg i landsbyen og i en mann fra området. Hun serverer oss salat og bønnesuppe med tørket flesk og nybakt brød. Og en kald Korca, selvfølgelig, som det lokale ølet heter.
Omsider skimter vi Theth nede i dalen. En spredt samling med steinhus ligger langs en elv. Det er litt som å havne i et postkort fra Sveits. Fredfullt – og komplett uventet. Det var ikke dette bildet av Albania jeg hadde forestilt meg før jeg reiste hit. På den andre siden av elven beiter et par hester. Vi kravler mørbanka ut av Nissan Pathfinderen vår.
– Hei, jeg heter Laura. Dette er de to barna mine, sier verten vår, en svarthåret kvinne i trettifemårsalderen.
I Theth er det ikke noen vanlige restauranter, hoteller eller butikker. Utelivet er ikke-eksisterende. Hit reiser man for å oppleve følelsen av å være så langt vekk fra sivilisasjonen som mulig. All overnatting er Bed & Breakfast. Siden det er langt til nærmeste butikk, kommer stort sett all mat fra gården – smør, ost, kjøtt, melk, brød, grønnsaker. Svært trendy i disse tider med fokus på lokalprodusert mat.
Laura kommer fra Kosovo og fant frem hit da hun var på ferie.
Hun forelsket seg i landsbyen og i en mann fra området. Hun serverer oss salat og bønnesuppe med tørket flesk og nybakt brød. Og en kald Korca, selvfølgelig, som det lokale ølet heter.
I motsetning til mange andre i landsbyen snakker hun bra engelsk, som hun lærte seg da hun jobbet for FN etter krigen i Kosovo. Mannen hennes, Pavlin Polia, en stillfaren mann med tjukt, svart skjegg, vokste opp i Theth. Pavlin og søsknene hans ble født i kirken i byen. Under diktaturet fungert kirken som sykehus, siden religion var forbudt. Da han var liten, hadde skolen 250 elever. Men bare et par år senere var det helt tomt. Da friheten kom, valgte mange å søke lykken og trygghet i byer som Tirana og Shkodër. Landsbyen ble forlatt.
– For bare ti år siden var det ingenting her. Men i dag er det turisme, og folk vender tilbake, det gir oss håp. Nå skjønner man verdien av det som holder på å forsvinne: jordbruk, lokalt håndverk og kultur. Vi kjøper produkter av hverandre og hjelper hverandre på den måten – en form for sosial turisme. Tidligere rynket mange albanere på nesen når folk fra landsbyene kom inn til byen og prøvde å selge ostene. «Vi vil ikke ha bondeostene deres!» Men sånn er det ikke lenger, nå er det nysgjerrighet for det lokale.
Når vinteren kommer, tar mange pikkpakket sitt og flytter ned til Shkodër, en kommune med ca. 70 000 innbyggere. Det meste av året er Theth helt avskåret fra omverdenen.
De fleste i Theth bor her bare om sommeren. Når vinteren kommer, tar mange pikkpakket sitt og flytter ned til Shkodër, en kommune med ca. 70 000 innbyggere. Det meste av året er Theth helt avskåret fra omverdenen. Veien er stengt på grunn av mye snø. Da gjelder det å planlegge livet sitt så man har nok mat og det man ellers trenger. Familien Polia, som vi bor hos, er blant dem som lever her hele året.
– Vi jobber hardt om sommeren, så om vinteren går vi i hi som bjørnen, sier Pavlin. I bakgrunnen bryter barna med grisen til naboen. Nabokvinnen er en eldre slektning av Pavlin, hun sitter og strikker på stuetrappen og passer på barna så ikke leken med grisene blir altfor voldsom.
Morgenen etter står jeg høyt oppe i fjellsidene og skuer ut over den vakre dalen og den vesle landsbyen, sammen med bror til Pavlin, Nard, som er parkvakt i den store nasjonalparken som omgir Theth. Langs de bratte og mørkegrønne fjellsidene sildrer bekker og fossefall. I de urørte skogene i det nordlige Albania er det mye bjørn, villsvin og en av Europas største ulvebestander.
Familien til Nard har bodd her i flere i hundre år. Han og broren hans er blitt boende, mens foreldrene og fire søstre har flyttet til USA. Nard ble født på slutten av åttitallet og var bare ti år da borgerkrigen brøt ut. Han husker det som en kaotisk tid, med billige våpen tilgjengelig overalt.
– Jeg hadde alltid en kalasjnikov på skulderen når jeg var oppe i fjellene for å gjete sauene. Alle hadde våpen hjemme, for å forsvare seg selv og eiendommen sin.
I Theth får man en følelse av å ha kommet til et sted der tiden har stått stille.
I Theth får man en følelse av å ha kommet til et sted der tiden har stått stille. Men de siste årene er mye forandret i landsbyen, og ikke bare til det bedre, ifølge Nard.
– Før hjalp folk hverandre. Men etter at turistene begynte å komme hit, så har misunnelsen dukket opp. Mange har jobb, mange har det ikke og er misunnelige på dem som det går bra for. Før hjalp alle hverandre hvis det var noe som skulle gjøres, sier han.
Det bygges mye nede i landsbyen, og det er alltid en fare for at utviklingen skjer for fort, selv om mange ønsker småskalaturismen velkommen. Den avsides beliggenheten og det faktum at den enkleste måten å komme hit på er via en lang bilreise på grusveier, gjør dog sitt til at det kommer til å ta tid før landsbyen får sin første McDonalds.
Her kunne menn som var innblandet i en slektsfeide, bli låst inne i påvente av at involverte familiemedlemmer kom til enighet om mannens skjebne. Under diktaturet ble hevntradisjonen, som innebar at et mord på et familiemedlem alltid måtte gjengjeldes med hevn, holdt i sjakk.
Nede i dalen synes konturene av det grå forsvarstårnet, en steinbygning som ble bygget under den ottomanske æraen. Rundt i Albania er det liknende bygninger, men mange er revet eller forfalt. Huset i Theth er et av få intakte og er åpent for besøkere.
Her kunne menn som var innblandet i en slektsfeide, bli låst inne i påvente av at involverte familiemedlemmer kom til enighet om mannens skjebne. Under diktaturet ble hevntradisjonen, som innebar at et mord på et familiemedlem alltid måtte gjengjeldes med hevn, holdt i sjakk. Etter kommunismens fall har gamle tradisjoner og slektsfeider dukket opp igjen. Av og til kan det gå 20 eller til og med 30 år før et mord har blitt gjengjeldt.
– Dette er normal tenkning i nordlige Albania. Folk glemmer ikke gamle tvister. Man går heller i fengsel enn å tape ansikt. Hvis boren din blir drept, og du ikke hevner mordet, så betraktes du som et uverdig menneske av de andre landsbyfolkene.
Det helles opp tykk tyrkisk kaffe i blomstrete kopper, og de små glassene fylles opp med raki, til tross for at klokken bare er ti om morgenen. Slik er skikken når man har gjester i Albania. Hver gård produserer sin egen raki.
Grensen mot Montenegro er ikke langt herfra, og under diktaturet flyktet mange fra landsbyen, over fjellene mot Jugoslavia og videre ut i verden. Men det var en livsfarlig flukt, og du kunne havne i fengsel bare på grunn av et rykte om at du ikke trivdes i Albania. En av de mest populære dagene å flykte på var etter bursdagen til diktatoren Enver Hoxha.
– Det ble arrangert bursdager for å vise at man var en sann patriot, men var forsiktig med brennevinet. Om natten når alle soldatene sov rusen av seg, pakket man tingene sine og bega seg over fjellene, sier Nard mens vi kjører ned langs steinete fjellstier som får serpentinveien vi kjørte i går til å fremstå som Autobahn. Et sted kjører vi rett gjennom en foss.
Bak en sving går en kvinne i hvitt forkle og driver en brun ku foran seg. Det værbitte ansiktet får henne til å se eldre ut enn hennes faktiske alder, 67, men da hun springer etter kua ned i diket, ser hun smidig ut som en tjueåring. Nard gikk på skolen sammen med Ben, sønnen hennes, og vi blir invitert inn i huset.
Det helles opp tykk tyrkisk kaffe i blomstrete kopper, og de små glassene fylles opp med raki, til tross for at klokken bare er ti om morgenen. Slik er skikken når man har gjester i Albania. Hver gård produserer sin egen raki.
– Albania er kjent for gjestfriheten sin. For folk som bor her oppe i fjellene, er det viktig å vise generøsitet, men du trenger ikke drikke opp alt hvis du ikke vil, sier Nard, mens han løfter glasset sitt og skåler. Rakien er fremstilt på plommer, og akkurat denne er særlig sterk.
Ingen snakker engelsk, Nard oversetter. Lena, som er navnet til den eldre kvinnen, har syv barn. Mannen er nede og jobber med bikubene. Det yngste barnebarnet sitter på fanget hennes og kikker nysgjerrig. Ben er en storvokst og bredskuldret mann, rett under førti. Datteren til Ben, Magi, leker med kaninene som hun har i et skjul på baksiden av huset. Som mange andre i landsbyen har de en leilighet i Shkodër, der de tilbringer vintrene i påvente av å kunne reise opp i fjellene igjen. Lena sier at hun elsker dette stedet mer enn noe annet sted på jorden.
Theth er et populært sted for fotturister. Stien Via Dinarica begynner i nærheten og fortsetter inn gjennom Montenegro og videre opp gjennom landene på Balkan. Vi dropper den og tar isteden kortere dagsturer rundt Theth, her er det mye å se. Ved et lite fossefall som kalles Blue Eye, stanser vi og bader i den turkise lagunen. Vannet ser innbydende ut, men er cirka 5 grader varmt, så det blir en rekordrask dukkert med hyl og skrik. Tørker i solen og henger i den lille «strandbaren» som drives av en familie som har et hus i nærheten. Ølen avkjøles i elven og koster drøyt 10 kroner.
Landsbyen ovenfor lagunen heter Kappre og er enda mindre enn Theth. For tjue år siden lå det mange gårder i dette området, men i dag bor det bar én familie her, Shukre og de seks døtrene hennes. Mannen hennes døde av et hjerteinfarkt i fjor, bare 52 år gammel. De er i gang med å starte opp et B&B for gjester som virkelig ønsker å rømme fra sivilisasjonen. Her er det ingen elektrisitet og ingen biler. Eneste måten å komme hit på er til fots. Fra et av trærne utenfor huset drypper det fra en pose med hjemmelaget yoghurt.
– Når det er kaldt, kan det være tøft å ikke ha elektrisitet, men for mange turister er det attraktivt å leve enkelt, adskilt fra omverdenen. Her er det bare den vakre naturen og stillheten, sier Valentina, en tjuefem år gammel kusine til døtrene som hjelper til om sommeren.
Mer raki og kaffe! Vi skåler rundt bordet i hagen. Nyter den sterke kaffen og stillheten mens kyrne rauter bak huset.
– Selvfølgelig liker jeg byen, men jeg ønsker å dø her oppe i fjellene, sier Valentina.
