Menu Meny

Piemonte, Italia - Kulinarisk kuriositet mellom vinrankene

Vingårdene ligger strødd utover det duvende landskapet i Nord-Piemonte, store slott og mindre økologiske gårder. Mellom tette grønne vinranker, forbi små landsbyer med sjarmerende brosteinsgater og mursteinshus. Vi blir kjent med dype mørke toner i nebbiolo-viner, og oppdager det piemontesiske kjøkkenet, der lokal mat og tradisjoner står i fokus. Vagabond har smakt seg gjennom de piemontesiske vingårder.

– Mamma mia! Dette er ekte piemontese, kommer det syngende på italiensk fra Laura Sgarlazzetta.

Hun slår ut med armene og ser uten tvil italiensk ut. Det serveres risotto kokt i nebbiolo-vin fra Gattinara, rett fra vinrankene her i Nord-Piemonte. Fra en stor grøtkjele servert av kokken selv, kjøkkensjef Luciano Salvadego, er risottoen langt ifra den mest delikate retten jeg har sett i Piemonte. Klumpete og rødbrun, men når duften av vin og parmesan og smaken av kremet ris når munnen, tar det ikke lang tid før jeg sitter der med et like stort glis som guiden min Laura. Med lyse delikate duker på bordene, gamle stuemøbler i eik og vinhyller satt inn i en gammel døråpning, kunne vi like gjerne vært hjemme hos Luciano. Vi sitter ved hjørnebordet, akkurat passe intimt og med full oversikt over det lille lokalet, hos Villa Cavalleri.

Duvende åssider i Gattinara, omringet av oliventrær og vinranker.
Duvende åssider i Gattinara, omringet av oliventrær og vinranker.

Kjente vinområder som Asti, Alba og Barolo i sør, høye fjell med perfekte skiforhold i nord. Jeg har forvillet meg utenfor turiststien.

Piemonte er et vidstrakt område. Kjente vinområder som Asti, Alba og Barolo i sør, og høye fjell med perfekte skiforhold i nord. Jeg har forvillet meg utenfor turiststien, opp i det villere og kjøligere Nord-Piemonte, på jakt etter viner som skal smake som de beste fra Barolo-distriktet og lokale mattradisjoner som går spagetti en høy gang. Jeg lar meg lett forføre av vinranker som ligger duvende oppover åssidene og av små bakketopper med landsbyer der tiden har stått stille siden middelalderen.

De grå skyene ligger rett over trærne når vi kjører gjennom en tett barskog. Det kan knapt kalles en skogsvei dit Massimo Collauto har tatt oss med. Vi humper av gårde i det han kaller «gjestebilen», en Volkswagen Caravelle som så sine bedre dager på 80- tallet.

– Mamma mia! Jeg ler litt i smug hver gang Laura høres ut som en italiensk musikal.

– Dere må bare stole på meg, jeg har gjort dette før! sier Massimo med et lurt smil, før han svinger ned en brått skråning.

Massimo Cullato og Laura Sgarlazzetta. Massimo viser stolt frem vingården sin og området vinrankene gror på.
Massimo Cullato og Laura Sgarlazzetta. Massimo viser stolt frem vingården sin og området vinrankene gror på.

Vi har kommet oss til Travaglini, en av de største produsentene av vin i Gattinara- området. Flere av vinene er DOCG-merket, den høyeste kvalitetssikringen av vin i Italia. Vinen må bestå av minimum 90 % nebbiolo for å kunne kvalifiseres som DOCG i Gattinara. Hos Travaglini består vinene derimot av hundre prosent nebbiolo, druer dyrket frem på vinranker som er opptil 45 år gamle, på åssider med utsikt til Monte Rosa og resten av Alpene.

Etter noen minutters offroadkjøring åpner landskapet seg. Skyene har lettet og lar solstrålene lyse opp vinrankene nedover åskammen. Tilfreds skuer jeg ut over nyanser av grønt ‒ skog, oliventrær og vinranker med små lysegrønne drueklaser. Igjen lar jeg meg forføre av landskapet, og drømmen om en vingård med oliventrær og esler i hagen smyger seg inn i bakhodet. Luftslottet fordufter fort når Massimo forteller om arbeidet som blir lagt ned.

– Det har blitt laget vin i dette området lenger enn noe annet sted i Italia. Det er her i Piemonte du finner den beste kvaliteten, sier Massimo, som er tydelig engasjert og stolt over produktet sitt. Han er vinmakeren hos Travaglini, og gift med Cinzia Travaglini.

– Det er det varierende jordsmonnet som er avgjørende, her er det mineralrikt. Alle vinrankene er plantet mot sør eller sørvest, fortsetter Massimo og gir oss all grunnleggende kunnskap, mens vi forflytter oss ned i kjelleren. Snart klare for å smake på vinen, klokken er jo allerede blitt 12.

Gattinara 2007 hos Enoteca Regionale di Gattinara. Co-operativ vinen består av nebbiolo-druer samlet inn fra flere vingårder, som i fellesskap produserer en vin fra Gattinara- området.
Gattinara 2007 hos Enoteca Regionale di Gattinara. Co-operativ vinen består av nebbiolo-druer samlet inn fra flere vingårder, som i fellesskap produserer en vin fra Gattinara- området.

Jeg kjenner alle plantene mine personlig, så vi holder oss i det små, selv om vi kunne ha utvidet.

Vi står i noe som kan ligne garasjen til slottet Castello di Montecavallo, på en liten bakketopp i nærheten av Biella. Maria Chiara Reda – dronningen av slottet –  har kortklippet grått hår, Gore-Tex-jakke og knallrøde runde briller.

– Å, vi er veldig små! Maria smiler stolt når hun blir spurt om hvor mange flasker de produserer. Hun tipper rundt 10 000 flasker i året.

– Jeg kjenner alle plantene mine personlig, så vi holder oss i det små, selv om vi kunne ha utvidet.

Castello dyrker vesle tre hektar med vin, økologisk, og som Maria sier: med et personlig forhold til hver drueklase. Å drive økologisk betyr at Maria ikke bruker noen form for kjemiske midler og at hun dyrker jorden for hånd.

– Vi har dokumenter som beviser dyrking av vin i dette området siden 1200-tallet, jeg kunne ikke bare gi opp denne tradisjonen, sier Maria mens hun viser oss rundt i kjelleren. Produksjonslokalet er lite, kun noen få ståltanker. Bakerst i lokalet er et mursteinsrom kaldt nok til å holde 30 eiketønner med vin.

Rett ved siden av slottet ligger et gammelt hovedhus, den gamle kjelleren står igjen fremdeles. Andrea Manfrinati, vinmakeren hos Montecavallo, tar oss med inn i et rom der tiden har stått stille i flere tiår.

– Vi får ikke lov til å bruke dette lenger, siden et produksjonslokale må kunne vaskes ordentlig.

Jeg ser ned på et gulv fullt av små rullesteiner. Bortover rommet står gamle vinpresser i ulike størrelser. De er flotte å se på, men er ikke lenger egnet for dagens produksjonsstandard. 

Castello Di Montecavallo. Små herskapelige slott gjemmer seg på hver bakketopp i Piemonte. Her finner man en liten produksjon av økologiske viner.
Castello Di Montecavallo. Små herskapelige slott gjemmer seg på hver bakketopp i Piemonte. Her finner man en liten produksjon av økologiske viner.

Porta Palazzo-markedet i Torino består av endeløse boder. Så snart man når Piazza della Republica, er det små tak av presenninger så langt øyet kan se. Det bugner i grønt ‒ salater i alle størrelser og fasonger, store ferske artisjokker som ser ut som en kraftig blomst, og tomater så røde og ferske som man aldri har sett dem før. Det er langt mer enn bare frukt og grønt på Porta Palazza, her kan du finne alt du trenger i hverdagen. Til sammen over 1000 boder gjør dette til Europas største marked.

– Markedet har eksistert siden romertiden, plasseringen rett utenfor bymuren gjorde det til et naturlig sted for handel, forklarer Laura mens vi rusler raskt nedover de smale gangene. Den søtlige aromaen ligger tett under teltdukene, og så fort jeg stopper ved en bod, blir jeg tilbudt en søt plomme eller noen kirsebær. Det er vanskelig å takke nei.

Lukten går fort fra søtlig til stram når vi går forbi kjøttbodene som befinner seg innendørs. Okseballer, lever og tarmer ligger på utstilling i store glasskap. Her kan du velge å spise hele dyret.

‒ Han spesialiserer seg bare på én type kjøtt. Hest, sier Laura og peker på en smilende eldre mann. Vi smiler høflig tilbake mens vi haster forbi.

– Livet for bøndene er hardt. Du ser det på de solbrune ansiktene. De står opp med sola og reiser inn hit for å selge det de dyrker, fra tidlig morgen til sen kveld. Laura har tatt oss med til enden av markedet. Skjult under en stor og vakker glasspaviljong står bøndene som dyrker jorden mellom de mange vingårdene og oppunder Alpene her i Piemonte.

Kjøttbasaren på markedet Porta Palazzo, Torino. Kanskje frister det med oksetunge eller svinekoteletter, eller en hel kalv?
Kjøttbasaren på markedet Porta Palazzo, Torino. Kanskje frister det med oksetunge eller svinekoteletter, eller en hel kalv?
Skal man ha byens ferskeste fisk må man være tidlig ute! Fiskemarkedet på Porta Palazzo, Torino.
Skal man ha byens ferskeste fisk må man være tidlig ute! Fiskemarkedet på Porta Palazzo, Torino.

– Bellissimo, bellissimo! Laura gestikulerer kraftig mens hun veksler mellom italiensk, piemontesisk og engelsk. Vi har stoppet ved bordet til en lokal bonde, han bor en time unna Torino og kommer til markedet hver dag. Han viser stolt frem ferske salater, gulrøtter og sukkererter ‒ hans spesialiteter ved siden av en bugnende krydderhage med flere urter enn jeg kjenner til. Jeg har ingen problemer med å forstå hvor entusiasmen til Laura kommer fra, alt ser innbydende og appetittlig ut. Man forstår raskt hvorfor maten man blir servert smaker så saftig og ferskt.

Vi står midt mellom lokale grønnsaker, deilige stinkende oster og mengder med roser, peoner og andre velduftende blomster.  Det er hektisk rundt oss, og selv på en ukedag er det tydelig at markedet blir brukt av innbyggerne i Torino. Vi blir tilbydd ost, og jeg spiser mer enn jeg burde. Selv om markedet lukter behagelig av en blanding mellom fuktig jord og blomster, så lukter fingrene mine av vellagret ost.  

Fersk frukt og grønnsaker så langt man kan se på markedet Porta Palazzo, Torino. Handler du her på tirsdag og torsdag får du de beste dealene.
Fersk frukt og grønnsaker så langt man kan se på markedet Porta Palazzo, Torino. Handler du her på tirsdag og torsdag får du de beste dealene.

Vi har kjørt i knappe fem minutter gjennom en liten landsby før turen går opp en ny, svingete og smal skogsvei. Alessandro og Magda Ciccioni, ekteparet som driver vingården Centovigne Castello di Castellengo, hilser oss velkommen inn i familieslottet. Det er som om jeg blir ført tilbake i tid når vi går igjennom den gamle muren. Området er stort nok til å huse en liten landsby. 

– Det er bare å komme hit for å gifte seg. Alessandro tar oss med inn gjennom en smal åpning til et knøttlite kapell. Det er enkelt og tydelig katolsk. Jesus og døperen Johannes er malt på altertavlen, og det henger flere krusifiks på de nakne murveggene.

Vel ute i den tilhørende hagen dusker det lett på paraplyen. Dalen under er irrgrønn og tett, mens den strigla plenen står med prydbusker på rad og rekke. Det er lett å selge drømmen om et slottsbryllup i denne hagen.

– Vi begynte restaureringen av slottet i 1990, det tar tid, men vi gjør alt selv, sier moren til Alessandro, som viser oss et innrammet bilde av slottet. Det ser slitt og falleferdig ut, alt annet enn dagens slott. Det er imponerende å se hvor mye arbeid som er lagt ned i restaureringen. Hvert rom vi beveger oss igjennom har sin egen stil, både originale freskomalerier og flotte dekorerte takhimlinger er bevart.

Alessandro og Magda Ciccioni viser frem vinkjelleren og produksjonen hos Centovigne Castello di Castellengo. De har produsert vin i snart 20 år.
Alessandro og Magda Ciccioni viser frem vinkjelleren og produksjonen hos Centovigne Castello di Castellengo. De har produsert vin i snart 20 år.

Han viser stolt frem bildet av den første vinen fra begynnelsen av 1900-tallet. –Den har til og med samme navn som meg. Etiketten viser tydelig navnet Alessandro.

Det er lunsjtid hos Castello di Castellengo, og Andrea Monti Perini som arbeider for Centovigne, skjenker meg et femte glass. Jeg stapper nesa godt nedi glasset med il Centovigne. Det dufter av mørke røde bær og kanskje et hint av kanel og lær. Vi smaker oss igjennom flere viner, lokale oster og pølser, mens Alessandro forteller oss om hvordan de lagrer de ulike vinene. Tradisjonelle eikefat utgjør en del av modningsprosessen til nebbiolo-viner, men det er de store sementkarene som gir vinen hos Centovigne en distinkt fruktighet og mineralitet.

– Vi har ikke produsert vin i så mange år, men tradisjonen går langt tilbake, sier Alessandro. Han viser stolt frem bildet av den første vinen fra begynnelsen av 1900- tallet. – Den har til og med samme navn som meg.­ Etiketten viser tydelig navnet Alessandro.

Castello di Castellengo. Familien til Alessandro Ciccioni har eid slottet siden 1990 tallet, og drevet med vin i 20 år.
Castello di Castellengo. Familien til Alessandro Ciccioni har eid slottet siden 1990 tallet, og drevet med vin i 20 år.

Tilbake hos Cavalleri er nebbiolo-risottoen byttet ut med en ostevogn i to etasjer. Ostene jeg får servert, kjemper hardt i kampen om å lukte mest, men de ulike smakene av både kumelk og fåremelk smelter i munnen. Det er ikke lite mat jeg får servert på Cavalleri, og de siste restene blir skylt ned med grappa fra Travaglini.

– Det er ikke noe som heter spagetti bolognese, sier Laura og kjøkkensjef Luciano oppgitt, og er i full gang med opplæring av hva som er italiensk og hva som definitivt ikke er det.

– Ragu! Ragu er det vi spiser i Italia. Det finnes ikke kjøttboller her. De stikker hull på de fleste oppfatninger turister har om Italia. Fra nabobordet hører jeg smålatter og ser at de sitter og nikker samtykkende.

Etter noen dager i et kulinarisk mekka er det ikke lenger spagetti bolognese som frister, men heller fløyelsmyke og stinkende oster, risotto kokt i den lokale rødvinen, og tre kasser med håndplukkede, knuste druer som er lagret i minimum fire år.

Ostetrallen står fremme i restauranten hos Villa Cavalleri. Alle ostene man får servert er lokale oster fra Nord- Piemonte.
Ostetrallen står fremme i restauranten hos Villa Cavalleri. Alle ostene man får servert er lokale oster fra Nord- Piemonte.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!