Menu Meny

Zanzibar, Tanzania - Jakten på havets grønne gave

Sjøgressdyrking har i flere tiår vært et kvinneyrke på Zanzibar. Vagabond dro til øya for å se hvordan «havets gave» gir liv til paradisstranden Paje.

Klokken tolv på dagen har tidevannet trukket seg mot horisonten, og den blendende hvite stranden virker uendelig. Noen gutter vasser gjennom det varme vannet med blikket rettet ned mot havbunnen. De jakter på blekksprut, som er en av Zanzibars mange delikatesser. Vi befinner oss i Paje, på Zanzibars sydøstkyst. Paradisstranden som er mest kjent for kitesurfing, virker nesten øde. Det er rett før regntid og uutholdelig varmt.

Patima Pandu (43) frykter ikke den brennhete solen. Midt på dagen står hun med vann opp til knærne i et hav av sjøgress. Det har hun gjort hver eneste dag så lenge hun kan huske. For sjøgressdyrking er levebrød for Pandu og tusenvis av kvinner på Zanzibar.

Hun retter på snoren under haken som er festet til stråhatten hun har på hodet. Så tar hun en trepinne og presser den ned i sanden. Sjøgresset er festet til tråder som er surret rundt pinnene. På avstand lager radene av pinner et dekorativt mønster. På nært hold ser det ut som havet er farget brungrønt.

Patima Pandu (t.v) sammen med en kollega fra Seaweed Center. Så snart lavvannet kommer går de ut til farmene for å plukke dagens skjørd. Sjøgresset blir til hudprodukter som havner i Danmark og andre land i Europa.
Patima Pandu (t.v) sammen med en kollega fra Seaweed Center. Så snart lavvannet kommer går de ut til farmene for å plukke dagens skjørd. Sjøgresset blir til hudprodukter som havner i Danmark og andre land i Europa.

Rundt 23 000 kvinner har sjøgress som yrke på Zanzibar. 80 prosent av alle farmene på øya eies av kvinner.

– Du finner ikke menn her ute. Det er for hardt arbeid og for liten fortjeneste. Det er bare vi kvinner som holder ut, sier Pandu.

Da hun laget sin første farm på begynnelsen av 1990-tallet, fikk hun 100 shilling (50 øre) for et kilo tørket sjøgress. I dag ligger prisen på rundt 600 shilling (ca. to kroner) for et kilo. Det er småpenger med tanke på alt arbeid som ligger bak. Det tar tre måneder for sjøgresset å bli klart for høsting. Så må det tørkes før det selges til lokale kjøpere. Sånn har hun arbeidet og forsørget familien helt siden sjøgress ble en industri på Zanzibar.

– Vi lever et liv i fattigdom, men denne jobben har hjulpet oss. Moren min betalte skolegangen vår med penger hun tjente som sjøgressdyrker. Sjøgress har vært mitt levebrød i alle år, sier Pandu.

I dag ser livet hennes annerledes ut takket være en bedrift som oppdaget hennes viljestyrke og harde arbeid.

fr.v. Patima Pandu, Pili Khalid og Mana Muhammed Yusuf på vei fra farmen med dagens sjøgress.
fr.v. Patima Pandu, Pili Khalid og Mana Muhammed Yusuf på vei fra farmen med dagens sjøgress.
Sjøgresset er festet til tråder som er surret rundt pinner. Det tar tre måneder fra planting til høsting.
Sjøgresset er festet til tråder som er surret rundt pinner. Det tar tre måneder fra planting til høsting.
Rundt 23 000 kvinner har sjøgress som yrke på Zanzibar. 80 prosent av alle farmene på øya eies av kvinner.
Rundt 23 000 kvinner har sjøgress som yrke på Zanzibar. 80 prosent av alle farmene på øya eies av kvinner.

Et stykke fra stranden lager palmetrærne en lang tunnel som leder inn i en landsby. Her ligger Seaweed Center. Daglig leder, Klaartje Schade, er en entreprenør som har gjort sjøgress til business. Da hun tok over stedet for fire år siden, var det drevet av en ideell organisasjon. I dag er tanken bak stedet verdiskapning.

– Ved å lage produkter av det naturlige sjøgresset, øker vi verdien. Ved salg får vi dermed større fortjeneste, noe som er dirkete positivt for kvinnene som jobber her, sier Schade.

Hun tar oss med inn i verkstedet der sjøgress og andre naturprodukter blir til såpe, hudolje og kroppsscrub. Hun har ansatt ti kvinner som jobber med alt fra å dyrke sjøgress til å fremstille de ferdige produktene. Inne i produksjonsrommet sitter Pandu. Etter mange år som selvstendig dyrker har hun fått fast jobb her. – Det er fint å jobbe i et team, og jobben her har gitt meg status. Mannen min støtter meg fordi han vet at det kommer penger inn i familieøkonomien, sier Pandu.

Patima Pandu t.v. og hennes kollega i produksjonsrommet på Seaweed Center.
Patima Pandu t.v. og hennes kollega i produksjonsrommet på Seaweed Center.

Når du dessuten aldri har gått på skolen og ikke kan lese eller skrive, er livet tøft. Denne jobben har reddet meg, sier Khalid.

Ifølge Schade tjener kvinnene på Seaweed Center tre ganger så mye som de selvstendige dyrkerne.

– Sjøgressdyrking er en lavinntektsjobb. De jobber lange dager i brennhet sol og får betalt etter hvor mye de dyrker. Hos oss har kvinnene krav på fast lønn og feriedager, sier hun.

Ved siden av Pandu sitter Pili Khalid (41). Hun er enke og fembarnsmor. For et par år siden kom hun fra fastlandet til Zanzibar for å hjelpe søsteren i hennes butikk. Snart ble sjøgress en del av livet til Khalid. Hun fikk jobb på Seaweed Center, og der har hun tenkt å bli.

– Det er mange som ikke respekterer en skilt kvinne her. Når du dessuten aldri har gått på skolen og ikke kan lese eller skrive, er livet tøft. Denne jobben har reddet meg, sier Khalid.

Pili Khalid (t.h.) og Patima Pandu er ute på plantasjen for å hente dagens skjørd. Så tilbake til sin arbeidsplass på Seaweed Center.
Pili Khalid (t.h.) og Patima Pandu er ute på plantasjen for å hente dagens skjørd. Så tilbake til sin arbeidsplass på Seaweed Center.

Sjøgress, eller mwani som det heter på swahili, var en del av økonomien på Zanzibar allerede på 1930-tallet. På slutten av 1980-tallet fikk produksjonen et skikkelig løft, og sjøgress ble landets viktigste eksportprodukt. I dag er Zanzibar det tredje største eksportlandet, etter Filippinene og Indonesia. «Havets gave», som det ofte blir kalt lokalt, brukes som ingrediens i sminke, hudprodukter, tannkrem, medisiner og mat. Det blir i mange land betraktet som naturmedisin og helsekostprodukt.

Det lukter kokos, kanel og ingefær inne i et rom hvor en gjeng russere står samlet. En stor buss er parkert utenfor, og snart skal de bleke turistene vasse i det varme vannet inne ved strandkanten for å se hvordan sjøgresset vokser. Seaweed Center har de siste årene blitt et populært stoppested for turister på vei gjennom Zanzibar. Her får de se hvordan sjøgress dyrkes, og de får møte kvinnene bak produktene som eksporteres til Danmark og andre land i Europa.

Her på den lille fabrikken på Seaweed Senter blir sjøgress, kanel, ingefær og andre naturprodukter til såpe, kremer og andre hudprodukter. Ti lokale kvinner jobber med å fremstille produktene.
Her på den lille fabrikken på Seaweed Senter blir sjøgress, kanel, ingefær og andre naturprodukter til såpe, kremer og andre hudprodukter. Ti lokale kvinner jobber med å fremstille produktene.

I 16-tiden begynner tidevannet sakte å renne tilbake. Jeg møter Pate Mtumwa (58) like før farmene blir begravd i vann. Hun er enke og firebarnsmor. Som for så mange andre kvinner på Zanzibar, er sjøgress livet hennes. Men i dag rekker pengene så vidt til mat, og Mtumwa må ha tre jobber for å overleve.

– Alt var bedre før. Farmene vokser ikke lenger som tidligere. Vannet her blir varmere for hvert år, og bakterier dreper sjøgresset, sier hun.

Klimaforandringene har påvirket dyrkingen stort. Varme temperaturer dreper sjøgresset, og kvinnene må snart på dypere vann hvis de skal redde farmene. Problemet er at majoriteten ikke kan svømme.

– De fleste jeg kjenner har måttet ta andre jobber. De færreste holder ut som situasjonen er i dag. Men jeg er fortsatt her og kommer til å dyrke sjøgress så lenge det finnes, sier Mtumwa.

Pate Mtumwa har jobbet som sjøgressdyrker i hele sitt liv. Med alt høyere temperaturer i havet vokser ikke sjøgresset som det skal og holder ikke den samme kvaliteten. Dette og stor konkurranse gjør at sjøgressdyrking blir vanskeligere å leve av.
Pate Mtumwa har jobbet som sjøgressdyrker i hele sitt liv. Med alt høyere temperaturer i havet vokser ikke sjøgresset som det skal og holder ikke den samme kvaliteten. Dette og stor konkurranse gjør at sjøgressdyrking blir vanskeligere å leve av.

På vei tilbake til hotellet møter jeg Mukhaden ‒ en blid taxisjåfør på en rusten scooter. For 5000 shilling turen kjører han meg på kryss og tvers gjennom jungelen av palmetrær, fra strand til strand. Mukhaden vet hvor man spiser den beste fisken og hvordan man oppdager Pajes skjulte steder.

Når tidevannet forvandler den blendende hvite stranden til dypblått hav, har sjøgressdyrkerne tatt kvelden og gått hjem. Da er det på tide å finne roen nede ved strandkanten. Snart blir kveld til natt, og under den svarte himmelen er det bare stjernene som viser vei.

Når solen står opp neste morgen, pruter jeg på taxiprisen fra Paje inn til Stone Town. Suleiman smiler. Hakuna Matata! (don’t worry), sier mannen som har blitt min faste taxisjåfør. Det er på tide å forlate paradiset. For den eksotiske øya utenfor Afrikas kyst er langt mer enn asurblått hav og perlehvite strender. Zanzibar var for flere hundre år siden et møtepunkt for sjøfarere fra afrikanske, indiske, europeiske og arabiske land. Historien har dannet øyas unike miks av kulturer, mattradisjoner og unike arkitektur.

Et par kilometer fra Pate ligger stranden Bwejuu. Rett før regntida er det et nydelig paradis nesten tomt for turister.
Et par kilometer fra Pate ligger stranden Bwejuu. Rett før regntida er det et nydelig paradis nesten tomt for turister.

Det kan nesten virke som om det flere hundre år gamle strøket er laget for å forvirre turister. Men snart har jeg glemt at jeg ikke har en anelse om hvor jeg er.

På Unescos verdensarvliste står Stone Town oppført som et typisk eksempel på swahilikulturens kysthandelsbyer. Suleiman slipper meg av på et gatehjørne i gamlebyen, og snart lurer jeg på hvorfor jeg er så anti kart. De sugerørstynne smugene lager en uendelig labyrint. Det kan nesten virke som om det flere hundre år gamle strøket er laget for å forvirre turister. Men snart har jeg glemt at jeg ikke har en anelse om hvor jeg er. For i Stone Town glemmer du tid og sted. Her får du følelsen av å vandre i en historiebok. Dette er plassen hvor du kan besøke arabiske palasser, spise zanzibarsk gatemat med de lokale og beundre den vakre arkitekturen til de hundreårige bygningene. Bare synet av de tradisjonelle gamle tredørene som pryder inngangspartiet til hvert steinhus, vil lage bilder i minnet for alltid. Strøket er på ingen måte velbevart, men det er det som gir det sjarm.

I landsbyene på baksiden av strendene bor lokalbefolkningen i enkle hus laget av Limestone og sement. Denne landsbyen som ligger i Bwejuu har rundt 4000 innbyggere.
I landsbyene på baksiden av strendene bor lokalbefolkningen i enkle hus laget av Limestone og sement. Denne landsbyen som ligger i Bwejuu har rundt 4000 innbyggere.

Det er umulig å gå sulten til sengs i Stone Town. Dette er plassen for en ekte foodie. Jeg begynner dagen med arabiskindisk-inspirert gatesnacks, spiser zanzibarsk pizza til lunsj, og før solnedgang har jeg gått langs smugene bort til Forodhani Gardens på andre siden av Stone Town. Luften er full av stekeos i hagen som vender mot sjøsiden. Her får du sjømat, fisk og grønnsaker stekt på kullgrill. Etter et par timer er jeg så mett at jeg må ringe Suleiman, som selvsagt kommer som et skudd. For her er alt Hakuna Matata! 

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!