Menu Meny

Patagonia: På to hjul

En reise gjennom det chilenske Patagonia byr på høyreiste vulkaner, dype fjorder, tett skog og fire årstider på en gang. Vagabonds Moa Karlberg satte ut på en seks ukers lang sykkeltur langs Carretera Austral, veien som aldri tar slutt.

ALLEREDE PÅ BEGYNNELSEN av Carretera Austral begynner jeg å stille spørsmål ved hvor lurt det er å ha valgt sykkel som transportmiddel på nettopp denne veien. Det tar ikke lang tid før jeg har lært med det viktigste ordet: ripio. Grus. Det er humpete og ujevnt. Jeg, med en erfaring med langtur på sykkel som strekker seg til en solrik sommeruke på paddeflate Åland, får nå smake på helt andre forhold. Patagonia er fjell og daler i stadig kontrast. I oppoverbakkene renner svetten så solbrilleglassene dogger over. Når grusen er for grov eller veien for myk sklir jeg og må trille sykkelen oppover. Med drøye 20 kilo i de fire sideveskene, vann ikke medregnet, er det tungt. I nedoverbakkene fungerer vinden som vifte, men jeg kan ikke slappe av ett sekund. Det gjelder å konstant balansere så jeg ikke triller for fort over humpene.


Det største infrastrukturprosjektet i Chiles historie: vei nummer 7, eller Carretera Austral, en forbindelse på 124 mil fra Puerto Montt til Villa O’Higgins. Byggearbeidene startet i 1976 og pågår fortsatt.
Det største infrastrukturprosjektet i Chiles historie: vei nummer 7, eller Carretera Austral, en forbindelse på 124 mil fra Puerto Montt til Villa O’Higgins. Byggearbeidene startet i 1976 og pågår fortsatt.
Det er noe spesielt med å se Patagonia fra vannet, noe med det endrede perspektivet som gjør at omgivelsene ser enda mektigere ut.
Det er noe spesielt med å se Patagonia fra vannet, noe med det endrede perspektivet som gjør at omgivelsene ser enda mektigere ut.
Mandelina Yana Gurumilla, er 60 år og har bodd i området hele sitt liv. Hun har fulgt byggingen av Carretera Austral på nært hold. Hun vokste opp på den andre siden av vannet, akkurat der hvor det i dag har blitt bygget et luksushotell ved de naturlig varme kildene.
Mandelina Yana Gurumilla, er 60 år og har bodd i området hele sitt liv. Hun har fulgt byggingen av Carretera Austral på nært hold. Hun vokste opp på den andre siden av vannet, akkurat der hvor det i dag har blitt bygget et luksushotell ved de naturlig varme kildene.

Utstyret mitt – sykkelbukser med pute i skrevet, 90-talls-T-skjorte med solbleket rygg, neongul refleksvest i veiarbeiderstil, hansker uten fingertupper, hjelm – skaper et identitetsproblem. Folk som ser meg langs veien kommer til å se en sportsnerd.

Utstyret mitt – sykkelbukser med pute i skrevet, 90-talls-T-skjorte med solbleket rygg, neongul refleksvest i veiarbeiderstil, hansker uten fingertupper, hjelm – skaper et identitetsproblem. Folk som ser meg langs veien kommer til å se en sportsnerd. De kommer til å tenke: Hvorfor? Mens jeg skyver meg andpusten opp bakkene stiller jeg meg selv det samme spørsmålet. Først og fremst gir jeg en viss avdød diktator skylden for min prekære situasjon. Augusto Pinochet.

Kupert terreng og ekstremt vintervær hadde gjort at store deler av Patagonia var veiløse. Den som ville ta seg fra nord til sør i Chile ble tvunget til å reise via Argentina. På slutten av 70-tallet var det på nippet til at uenigheten mellom de to landene om grensetraktene i Ildlandet førte til væpnet konflikt. På grunn av den spente situasjonen bestemte Augusto Pinochet seg for å sette i gang det største infrastrukturprosjektet i Chiles historie: vei nummer 7, eller Carretera Austral, en forbindelse på 124 mil fra Puerto Montt til Villa O’Higgins. Byggearbeidene startet i 1976 og pågår fortsatt. Prosjektet har ført til at sivilisasjonen har bredd om seg, bedrede arbeidsforhold, og økning i eksport og turisme. Målet med Carretera Austral var ikke direkte at folk skulle sykle på den, men ruten har endt opp med å bli en slags klassiker blant syklister fra hele verden.

Å sykle hele Carretera Austral er mulig på seks uker, men gi deg selv mer tid enn det. Du kommer til å ville ta avstikkere, stoppe en ekstra dag på steder du forelsker deg i eller ta pauser ved sykdom, regn og sykkelreparasjon.
Å sykle hele Carretera Austral er mulig på seks uker, men gi deg selv mer tid enn det. Du kommer til å ville ta avstikkere, stoppe en ekstra dag på steder du forelsker deg i eller ta pauser ved sykdom, regn og sykkelreparasjon.
KVELDENE BESTÅR ALLTID av samme rutine: Finne en teltplass. Sette opp teltet. Skylle bort dagens svette i nærmeste innsjø eller elv (det finnes alltid en innsjø eller en elv). Lage enkel men god mat med spritkjøkkenet (det meste er godt etter en hel dag på sykkel). Se på stjernene. Krype inn i teltet. Sove (sjelden har jeg sovet så godt som her).
KVELDENE BESTÅR ALLTID av samme rutine: Finne en teltplass. Sette opp teltet. Skylle bort dagens svette i nærmeste innsjø eller elv (det finnes alltid en innsjø eller en elv). Lage enkel men god mat med spritkjøkkenet (det meste er godt etter en hel dag på sykkel). Se på stjernene. Krype inn i teltet. Sove (sjelden har jeg sovet så godt som her).

Aldri før har jeg vært så takknemlig for noe så enkelt som asfalt. Vi nærmest flyr over den eksemplarisk flate veien.

HELDIGVIS HAR MENNESKET blitt utstyrt med selektiv hukommelse. Samtidig som den humpete grusen går over i en av veiens asfalterte deler slipper frustrasjonen tak og en sjelden nytelse tar over. Aldri før har jeg vært så takknemlig for noe så enkelt som asfalt. Vi nærmest flyr over den eksemplarisk flate veien. Rundt omkring brer skogene seg ut. De er tettere og frodigere enn de fleste skogene jeg noensinne har sett og består blant annet av Latin-Amerikas høyeste trær, alerce. Trær som i tillegg kan bli opp mot 3000 år gamle. Sola glimrer med sitt nærvær og elver flyter svingete på vei mot havet. Langt foran oss dekkes horisonten av snøkledde fjelltopper. Å oppholde seg i Nord-Patagonia betyr å alltid ha en vulkan innenfor synsvidde. Akkurat nå er det vulkanen Hornopirén, rett foran oss.

Vi setter raskt opp teltet på den tomme gressmatta, tar av bena på våre teite, men praktiske glidelåsbukser, setter på oss sandalene, legger resten av dagens matpakke i ryggsekken og tar oss en gåtur til fossen

ETTER YTTERLIGERE ET par mil ruller vi ned mot havet og veiens ende: havnen i det lille tettstedet Hornopirén. Noen barn springer rundt i det vårvarme vannet, og en mann som akkurat skal til å sette seil med båten sin taler varmt om storslagenheten til fjordene og øyene. Vi ser solen gå ned bak blåfargede lag med fjellkjeder og fiskebåter som pakker sammen for kvelden.

Etter en fem timers lang fergetur mot Parque Pumalín begynner opplevelsen Carretera Austral på ordentlig. Havnen ved Caleta Gonzalo er ikke mye mer enn en liten kai med et par hytter, en kafe og en campingplass litt lenger bort. Informasjonen er stengt og campingplassen også. Men vi møtes av en frivillig, som forteller at det er gratis å telte helt fram til sommersesongen begynner den 15. desember.

Vi setter raskt opp teltet på den tomme gressmatta, tar av bena på våre teite, men praktiske glidelåsbukser, setter på oss sandalene, legger resten av dagens matpakke i ryggsekken og tar oss en gåtur til fossen, noe som tar oss tre timer og fem minutter. Noen har møysommelig dekket stiene med treplanker og plassert ut stiger hvor det trengs. Hele veien fram til den spektakulære fossen er veldig godt vedlikeholdt, uten at den av den grunn kan kalles kjedelig.

VI NÆRMEST FLYR OVER DEN EKSEMPLARISK FLATE VEIEN. RUNDT OMKRING BRER SKOGENE SEG UT. DE ER TETTERE OG FRODIGERE ENN DE FLESTE SKOGENE JEG NOENSINNE HAR SETT OG BESTÅR BLANT ANNET AV LATIN-AMERIKAS HØYESTE TRÆR, ALERCE.
VI NÆRMEST FLYR OVER DEN EKSEMPLARISK FLATE VEIEN. RUNDT OMKRING BRER SKOGENE SEG UT. DE ER TETTERE OG FRODIGERE ENN DE FLESTE SKOGENE JEG NOENSINNE HAR SETT OG BESTÅR BLANT ANNET AV LATIN-AMERIKAS HØYESTE TRÆR, ALERCE.
I Chile er allemannsretten for lengst vekk, og å finne en teltplass i det fri kan ende opp som en tålmodighetsprøve. Douglas Tompkins parker blir så nære allemannsrett som vi kan komme.
I Chile er allemannsretten for lengst vekk, og å finne en teltplass i det fri kan ende opp som en tålmodighetsprøve. Douglas Tompkins parker blir så nære allemannsrett som vi kan komme.

Som tidligere klatrer og naturelsker begynte Douglas Tompkins å kjøpe opp land eid av private etter at han solgte sin fremgangsrike friluftsbedrift The North Face.

Den ble etablert uten den minste innblanding fra kommunen, regjeringen eller Chiles parkforvaltningsorgan, CONAF. Alt takket være en eneste, handlingskraftig mann: Douglas Tompkins. Han eier hele greia. Hele den 290 000 hektar store Pumalín, samt et antall andre lignende parker i Chile og Argentina.

Som tidligere klatrer og naturelsker begynte Douglas Tompkins å kjøpe opp land eid av private etter at han solgte sin fremgangsrike friluftsbedrift The North Face. Det han gjør med Pumalín er ikke, som de fleste andre landeiere gjør, å gjerde inn eiendommen sin. Tvert imot river han de gjerdene som finnes, for å gi naturen som Pinochet en gang solgte vekk tilbake til folket.

Noen ser det som at Tompkins piller Chiles regjering på nesen gjennom å drive sine egne, bedre versjoner av hvordan alle nasjonalparkene egentlig burde organiseres. Rett bak campingplassen vår ligger en rullebane, hvor Tompkins ofte lander med flyet sitt for å sjekke hvordan alt ligger an. Forbi den neste fjelltoppen ligger sommerhytta hans.

Målet med Carretera Austral var ikke direkte at folk skulle sykle på den, men ruten har endt opp med å bli en slags klassiker blant syklister fra hele verden.
Målet med Carretera Austral var ikke direkte at folk skulle sykle på den, men ruten har endt opp med å bli en slags klassiker blant syklister fra hele verden.

I Chile er allemannsretten for lengst vekk, og å finne en teltplass i det fri kan ende opp som en tålmodighetsprøve. Douglas Tompkins parker blir så nære allemannsrett som vi kan komme.

DET ER LAVSESONG og sent på dagen, men ennå er det varmt og sol, som en bedre norsk sommerdag. Vi er helt alene på stien. Når vi kommer fram dykker vi ned i den svimlende høye fossen som slutter i en dyp, blå lagune.

I Chile er allemannsretten for lengst vekk, og å finne en teltplass i det fri kan ende opp som en tålmodighetsprøve. Douglas Tompkins parker blir så nære allemannsrett som vi kan komme. Vi får bare telte på anviste campingplasser, men det er snarere en fordel. På campingplassen El Volcán, med utsikt over vulkanen Michinmahuida, har hver teltplass sin egen gapahuk med matplass og kran med rennende vann. Alt er enkelt, men smakfullt bygget i treslag som kamufleres i naturomgivelsene. Det er praktisk med toalett og dusj i kort avstand fra plassen, men samtidig ligger de andre teltplassene langt nok unna til at man beholder følelsen av å være alene blant vulkanene.


Vi sykler forbi vulkanen Chaitén. Her er grusveien flat, hard og mørk, siden jorden stort sett består av lava og aske. I 2008 hadde Chaitén sitt første utbrudd på 9000 år. Asken falt tung over trærne og etterlatte seg forlatte grå skjeletter. Opportunistiske busker er det eneste som har hatt styrken til å komme tilbake etter det. Vulkanen selv tårner over oss på venstre side. Raden av brente trær oppe på bergkammen ligner nesten på en snauklipt skalle. Et stykke nedenfor det runde krateret ryker det ut av små hull, som en påminnelse om at et nytt utbrudd kan skje når som helst. I den nærliggende landsbyen, som før 2008 var betydelig større, døde det ingen. Men redde ble de, og mange hus ble totalskadde. På veggen i den lokalen pizzeriaen gjengir noen fargeutskrifter av heller lav kvalitet det surrealistiske synet: som en gigantisk atombombesky som bare ble større og større. Noen hus står fortsatt forfalne; de fleste ble gjenoppbygget på nye tomter og mange valgte å ikke flytte tilbake etter evakueringen.

VI ER HELT ALENE PÅ STIEN. NÅR VI KOMMER FRAM DYKKER VI NED I DEN SVIMLENDE HØYE FOSSEN.
VI ER HELT ALENE PÅ STIEN. NÅR VI KOMMER FRAM DYKKER VI NED I DEN SVIMLENDE HØYE FOSSEN.

Gjennom butikkens Wi-Fi får vi en forklaring på den allmenne nedstemtheten: Douglas Tompkins er død. Det skjedde dagen før, da han falt ut av kajakken sin på innsjøen General Carrera, cirka 60 mil herfra.

Vi fortsetter å utforske Parque Pumalín sør for Chaitén. Den tar aldri slutt. Vi sykler gjennom nye daler og berg, fram til enda en campingplass hvor vi er helt alene, nå med utsikt over en snødekt isbre. Neste morgen kommer en parkvakt forbi, tar imot de usle 30 kronene per person per natt, og forklarer entusiastisk hvordan vi skal sykle til isbreen. Løypas røde merking går gjennom en bred elvedal som fylles med smeltet isvann om våren. Vi kan skimte isbreen og fantaserer om at Douglas Tompkins skal sitte der og by på «Gin Tompkins». Spørre oss, «Mer is?» og hakke løs litt fra isbreen sin.

Dagen derpå ligger en naturens demper over Parque Pumalín. En stille, ugjennomtrengelig sky som langsomt slipper ned et fint, tett duggregn. Mot ettermiddagen sykler vi ut til de to små matbutikkene utenfor inngangen til parken. Der står noen parkarbeidere og arrangerer blomsterkranser og lys med nedstemt mine. I den første butikken virker de sure, i den andre står kassadama med blikket ned og svarer monotont på spørsmålene våre. Gjennom butikkens Wi-Fi får vi en forklaring på den allmenne nedstemtheten: Douglas Tompkins er død. Det skjedde dagen før, da han falt ut av kajakken sin på innsjøen General Carrera, cirka 60 mil herfra. Om bare noen dager skulle han åpne portene til enda en ferdigstilt park. Douglas Tompkins ble 72 år gammel.

PÅ PAPIRET ER det chilensk vår, men det er som om den rommer alle fire årstider på en gang. En morgen våkner vi til snø utenfor teltet. På et par timer sykler vi fra vinter på 600 meters høyde til sommer nede i dalen.
PÅ PAPIRET ER det chilensk vår, men det er som om den rommer alle fire årstider på en gang. En morgen våkner vi til snø utenfor teltet. På et par timer sykler vi fra vinter på 600 meters høyde til sommer nede i dalen.

Det er alltid ekstra alt: ekstra symmetriske vulkaner, ekstra vide vidder, ekstra kraftige elver, ekstra tettbevokst. Nedoverbakker som kiler ekstra mye i magen og oppoverbakker som setter tålmodigheten ekstra mye på prøve.

PATAGONIA VET IKKE hva ordet passe betyr. Det er alltid ekstra alt: ekstra symmetriske vulkaner, ekstra vide vidder, ekstra kraftige elver, ekstra tettbevokst. Nedoverbakker som kiler ekstra mye i magen og oppoverbakker som setter tålmodigheten ekstra mye på prøve. Er været i godt humør er det ingenting som slår utsikten. Om det regner ser man nesten ingenting.

Rett etter at vi har forlatt Parque Pumalín går duggregnet over i pøsregn. Dette skjer samtidig med at vi drar oss opp en ekstra lang og ekstra humpete bakke. Alle fornuftige mennesker holder seg innendørs. Det er bare vi og noen stakkars veiarbeidere langs veien som aldri blir ferdig. Arbeiderne har på seg gule kjeledresser og har hjelmene trukket langt nedover ansiktet, men de hilser med glede. Tommel opp. En av dem er Simón, som har jobbet på Carretera Austral i 25 år. Om 2–3 år regner man med at denne strekningen er ferdig, da tar han den neste.

– Men snart er det min tur til å reise, sier han lengselsfullt, i 20 år har jeg lagt penger til side. Snart bærer det av sted til USA.

Selv om det finnes en liten matbutikk i hver eneste landsby langs veien, anbefaler vi at du har mat for minst to døgn med deg på sykkelen.
Selv om det finnes en liten matbutikk i hver eneste landsby langs veien, anbefaler vi at du har mat for minst to døgn med deg på sykkelen.

Et par hipstere fra Los Angeles hopper ut og byr på fersk presskannekaffe. «Vi tenkte at vi ville takket ja til en kopp om vi var dere.» Vi jubler over tilbudet.

Når været svikter får vi i stedet se til den sivilisasjonen som finnes og de menneskene vi møter. Å reise med sykkel er mindre ensomt enn jeg hadde sett for meg. Kanskje er det vår lite avskrekkende klesstil, kanskje er syklister mindre kravstore enn bilturister. Uansett får vi uventet oppmuntring fra mange kanter. Idet vi har kommet oss opp enda en bratt femkilometersbakke, har en bil stoppet på toppen. Et par hipstere fra Los Angeles hopper ut og byr på fersk presskannekaffe. «Vi tenkte at vi ville takket ja til en kopp om vi var dere.» Vi jubler over tilbudet. En annen gang serverer et par argentinske pensjonister oss kaker som var til overs fra festen de er på vei hjem fra. Ved en innsjø drar noen amerikanske fiskere fram kald øl fra lokale mikrobryggerier. Alt de vil ha i gjengjeld er en prat om vær og vind.

Veiens største engel heter Leandro. Akkurat idet regner er som verst, vinden pisker som hardest, fingrene mine stikker av at jeg har mistet følelsen i dem og det nedkjølte ansiktet mitt er en udefinerbar blanding av snørr, regn og kanskje også tårer, akkurat idet jeg gir opp og stikker ut tommelen når den første bilen kjører forbi – akkurat da svinger Leandro av veien. For han er det selvsagt å plukke opp to klissvåte haikere med tunge sykler, lesse alt opp på sin varme, stødige pickup og kjøre oss sju mil til neste landsby.

. I de fleste landsbyene finnes det cabañas, hytter som kan leies for ca. 300 kr natten. Det finnes også en mengde mer luksuriøse gjestehus langs veien, med priser på rundt tusenlappen.
. I de fleste landsbyene finnes det cabañas, hytter som kan leies for ca. 300 kr natten. Det finnes også en mengde mer luksuriøse gjestehus langs veien, med priser på rundt tusenlappen.

Da Mandelina Yana Gurumilla var 11 år fikk hun flytte inn til landsbyen for å begynne på skolen. Ett års skolegang ble det før foreldrene bestemte at hun i stedet skulle begynne å jobbe i tekstilfabrikken, akkurat som hennes mor og mormor.

OGSÅ I DEN lille landsbyen Puyuhuapi blir vi tatt vel hånd om. Det eldre paret som driver havfruens camping, La Sirena, tilbyr oss et tak å telte under og en varmeovn som de heller en generøs porsjon bensin på. Vi får vaske klær og låne laptopen deres. Vertinnen, Mandelina Yana Gurumilla, er 60 år og har bodd i området hele sitt liv. Hun har fulgt byggingen av Carretera Austral på nært hold. Hun vokste opp på den andre siden av vannet, akkurat der hvor det i dag har blitt bygget et luksushotell ved de naturlig varme kildene. Som mange andre hadde Mandelina Yana Gurumillas pappa flyttet hit fra øya Chiloé. Han var ung og en flink arbeider, men kunne verken lese eller skrive.

– Vi pleide å koke skalldyr i de varme kildene, ler Mandelina Yana Gurumilla.

– Pappa forsto ikke verdien av dem, eller av marken. En dag kom en gringo som lurte ham til å selge alt sammen for en slikk og ingenting. Verken jeg eller mine ni søsken fikk vite noe om avtalen før det var for sent.

Da Mandelina Yana Gurumilla var 11 år fikk hun flytte inn til landsbyen for å begynne på skolen. Ett års skolegang ble det før foreldrene bestemte at hun i stedet skulle begynne å jobbe i tekstilfabrikken, akkurat som hennes mor og mormor.

På midten av 80-tallet ble veien til Puyuhuapi bygget, og landsbyen ble tilgjengelig for omverden. I stedet for å komme med båt over havet, kunne varetransport og besøkende ta seg hit via landeveien. Flere flyttet hit, og enda flere forlot fabrikken for å jobbe i tilknytning til den voksende turismen.

– De kommer hit for de varme kildene våre, for naturen og for landsbyen, sier Mandelina Yana Gurumilla. I januar og februar, høysesong for turismen, får hun ikke et øyeblikks ro. Folk kommer også hit på grunn av veien i seg selv. Nye steder skal asfalteres og veiarbeidere trenger kost og losji. Mange er munnene som må mettes blant alt som Carretera Austral førte med seg.

PATAGONIA VET IKKE HVA ORDET PASSE BETYR. DET ER ALLTID EKSTRA ALT: EKSTRA SYMMETRISKE VULKANER, EKSTRA VIDE VIDDER, EKSTRA KRAFTIGE ELVER, EKSTRA TETTBEVOKST.
PATAGONIA VET IKKE HVA ORDET PASSE BETYR. DET ER ALLTID EKSTRA ALT: EKSTRA SYMMETRISKE VULKANER, EKSTRA VIDE VIDDER, EKSTRA KRAFTIGE ELVER, EKSTRA TETTBEVOKST.

En morgen våkner vi til snø utenfor teltet. På et par timer sykler vi fra vinter på 600 meters høyde til sommer nede i dalen. Vel nede er det som om Patagonia tar til fornuft og begynner å betale tilbake for all eventuell lidelse.

PÅ PAPIRET ER det chilensk vår, men det er som om den rommer alle fire årstider på en gang. En morgen våkner vi til snø utenfor teltet. På et par timer sykler vi fra vinter på 600 meters høyde til sommer nede i dalen. Vel nede er det som om Patagonia tar til fornuft og begynner å betale tilbake for all eventuell lidelse. Ettersom måtehold ikke er Patagonias greie får vi betalt i bøtter og spann. Vi får servert en fantastisk utsikt over Chiles største innsjø, Lago General Carrera. I flere dager triller vi langs det turkisblå vannet omgitt av regnbuer og velduftende sommerblomster. Vi har vinden i ryggen. Kroppen min har blitt sterk og fornøyd. Over oss: sol. Vi stopper ofte for å se oss rundt, så vi ikke går glipp av noe i de enorme omgivelsene. En natt telter vi ved stranden i en gammel havn som var i bruk da veien ikke fantes ennå. En annen natt ved en enslig treklynge hvor en rev lusker forbi rett utenfor teltet. En tredje i vindstille Bahía Catalina, hvor eieren av området lar oss lage mat i det store kjøkkenet sitt med utsikt i tre forskjellige himmelretninger.

I FLERE DAGER TRILLER VI LANGS DET TURKISBLÅ VANNET OMGITT AV REGNBUER OG VELDUFTENDE SOMMERBLOMSTER.
I FLERE DAGER TRILLER VI LANGS DET TURKISBLÅ VANNET OMGITT AV REGNBUER OG VELDUFTENDE SOMMERBLOMSTER.

KVELDENE BESTÅR ALLTID av samme rutine: Finne en teltplass. Sette opp teltet. Skylle bort dagens svette i nærmeste innsjø eller elv (det finnes alltid en innsjø eller en elv). Lage enkel men god mat med spritkjøkkenet (det meste er godt etter en hel dag på sykkel). Se på stjernene. Krype inn i teltet. Sove (sjelden har jeg sovet så godt som her).

Puerto Rio Tranquilo ligger ved stranden, en liten landsby som har vokst seg til som turistattraksjon i løpet av de siste 10–12 årene. Her er det vanlige patagoniske aktiviteter som ridning, kajakkpadling og utflukter til isbreer, men områdets stolthet er de såkalte marmorkatedralene. En håndfull forskjellige bedrifter, som alle tar samme pris, konkurrerer om å få oppdraget med å ta oss med på en båttur til klippeformasjonene, som ses best fra vannet. På armlengdes avstand glir båten forbi de usannsynlige hulene og søylene som tiden og bølgene sammen har meislet fram.

Det er noe spesielt med å se Patagonia fra vannet, noe med det endrede perspektivet som gjør at omgivelsene ser enda mektigere ut. Når bølgene pisker mot båten tenker jeg på Douglas Tompkins. Her i det kalde vannet var hans liv ved veis ende, men han lever videre i villmarken, fjellene, trærne, elvene og luften. I hans elskede Patagonia, ved siden av Carretera Austral, veien som aldri blir ferdig.

Siden Douglas Tompkins død, 8. desember 2015, fortsetter Tompkins Conservation sitt arbeid med uforstyrret tempo. Med kona Kristine Tompkins i spissen er de i ferd med å etablere seks nye nasjonalparker, utvide fire eksisterende parker og verne tolv utrydningstruede dyrearter i Chile og Argentina.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!