Fra det uklare vinduet på flyet kan jeg skimte Koh Samuis grønne sletter gjennom hull i det tette skydekket. Flyet rister i luften og gjør flere forsøk på å lande, bare for å gi opp og trekke oppover mot himmelen igjen. Til slutt høres den velkjente lyden av hjul som møter fast mark. Alle i det lille innenriksflyet applauderer lettet. Utenfor slår regnet ubønnhørlig mot flyet.
Vi hadde forventet en del nedbør, men ikke så mye som dette. I taxien på vei til hotellet i Chaweng, som vi fikk spontanbestilt etter at vi mistet fergen til Ko Pha-Ngang, ser vi hvordan de motgående bilene brøyter seg frem i de dype vanndammene som har lagt seg på asfalten. Folk i gjennomsiktige regnjakker vasser til butikken for å handle med vann til over anklene. Det legger en liten demper på stemningen, men barna i baksetet er glade og fornøyde, og later som de er på en gyngende båt som kjører over havet.
-Når skal vi bade, pappa?
- Vi har vært her i to uker, og det har regnet konstant. I morgen flyr vi hjem, sier noen bleke australiere skuffet.
Hva er det vi har gjort? Januar kan være en litt usikker måned på øyne på østkysten, men i år har det regnet mer enn normalt, og monsunen har vart lenger enn vanlig. Hadde jeg vært alene hadde jeg ikke brydd meg, bare satt på en film på dataen eller lest en bok mens jeg ventet på at været skulle bedre seg. Men nå har vi plutselig ansvar for to barn, som hele tiden spør om når de skal få prøve de nye baderingene, eller dykkermasken med snorkel. Jeg kjenner en mild panikk snike seg på av være innestengt og isolert på en øy langt hjemmefra. Vi ser etter fly til fastlandet, men alle flygninger er fullbooket. Ute på hovedgaten i Chaweng durer mopedene fortsatt gjennom dypt vann.
Men allerede dagen derpå begynner det smått å klarne opp. Vi går en tur på stranden, hvor det ligger en hel del søppel som har blitt skylt opp på land etter stormen. En gjeng nyankomne russere slenger seg ut i bølgene til tross for rødt flagg. Stranden er full av glade ansikter som knapt har vært utendørs på dager, til og med uker.
- Vi har vært her i to uker, og det har regnet konstant. I morgen flyr vi hjem, sier noen bleke australiere skuffet.
Vi synes litt synd på dem, men gleder oss over at vi faktisk har nesten syv uker igjen i Thailand. På en såpass lang reise er det ikke så nøye om et par dager regner bort.
Jeg kjenner ti kilo falle av skuldrene. Vi hopper ut i det varme vannet, samtidig som en liten skur kommer og en million små regndråper danser over overflaten. Følelsen er fantastisk. Endelig kan ferien begynne!
En dag senere er det fortsatt en del bølger, og palmene vaier i vinden, men det meste av vannet har på mirakuløst vis rent bort fra gatene, og folk går rundt som om ingenting har skjedd. Fergene har begynt å gå igjen, og den høylytte speedbåten vi tar over til Koh Phangan ligger nesten helt flatt i vannet. Snart er vi fremme i Thong Sala sør på Koh Phangan. En minibuss tar oss videre på svingete veier forbi bungalower og kokosplantasjer. Jeg stikker hodet ut av vinduet og drar inn duften av grillrøyk, våte blader og mer av det som gjør Thailand til Thailand.
Etter 20 minutter er vi omsider fremme ved stranden Hat Salad nordvest på øya, en vakker liten bukt med små bungalowhotell som klatrer oppover den grønne fjellsiden. Jeg kjenner ti kilo falle av skuldrene. Vi hopper ut i det varme vannet, samtidig som en liten skur kommer og en million små regndråper danser over overflaten. Følelsen er fantastisk. Endelig kan ferien begynne!
Thailand vant til slutt kampen, delvis av økonomiske grunner – å bo og leve i for eksempel USA koster dobbelt så mye som i Thailand, hvor vi kunne få en gullkantet ferie og dessuten bli lengre. At man kan enkelt reise rundt uten å måtte leie egen bil talte også til Thailands fordel.
Jeg og kona hadde snakket lenge om å reise fra den kalde svenske vinteren og maksimere den fantastiske svenske foreldrepermisjonen gjennom å dra på en lengre ferie med barna som da var 5 og 3 år. Thailand var ingen åpenbar kandidat – i starten så vi på steder som California, eller fjerne reisemål som New Zealand og Australia.
Thailand vant til slutt kampen, delvis av økonomiske grunner – å bo og leve i for eksempel USA koster dobbelt så mye som i Thailand, hvor vi kunne få en gullkantet ferie og dessuten bli lengre. At man kan enkelt reise rundt uten å måtte leie egen bil talte også til Thailands fordel.
Vi liker jungelfølelsen på Koh Phangan, og trives mellom de frodige fjellene og kokospalmer. Øya er fortsatt litt rotete å komme seg til i og med at den ikke har noen flyplass. Takket være dette har man lykkes bevare noe av følelsen av å være i paradis, selv om det bygges mye her.
Hippievibbene som mange forbinder med Koh Phangan lever nok fortsatt, men partyryktet har roet seg de siste årene. Det gamle backpackerstempelet er på vei til å bli borte, og øya retter seg mer mot yogaentusiaster, par og familier som vil ha en rolig og avslappende ferie.
-Vi prøver å gjøre Koh Phangan til den grønne øya. På Koh Samui er det for sent, der er det allerede bygget for mye og for mange hoteller. Men her har vi fortsatt muligheten til å bevare naturen og satse på økoturisme, sier David fra Frankrike, som er manager på hotellet i Thong Nai Pan Noi, hvor vi bor på vår andre uke på øya. Han var innom her på en langreise for 15 år siden og forelsket seg med en gang i øya.
-Naturen, strendene … it was magnifique, sier han med tydelig fransk aksent.
Hippievibbene som mange forbinder med Koh Phangan lever nok fortsatt, men partyryktet har roet seg de siste årene. Det gamle backpackerstempelet er på vei til å bli borte, og øya retter seg mer mot yogaentusiaster, par og familier som vil ha en rolig og avslappende ferie.
Men å reise med familien er ikke alltid synonymt med en rolig og avslappende ferie. De stedene vi har vært på til nå har ikke rent over av andre barn, og det kan være slitsomt å sørge for at barna har nok å gjøre hele dagen.
En av dagene tar vi båt til Bottle Beach, en strand som ligger rett nord for Thong Nai Pan Noi. Båtturen er helt fantastisk, vi kjører forbi en steinete kyst dekket av jungel og små fosser. På kvelden spiser vi burmesisk curry på strandrestauranten Sand in my Shoes på Thong Nai Pan Noi, barbeint i den deilige sanden omringet av fakler i mørket. En fin avslutning på en fantastisk dag. Det føles magisk at vi fortsatt har hele fem uker igjen i Thailand.
En favoritt er den langgrunne stranden Nopparat Thara, som ligger et lite stykke utenfor Ao Nang. Her er stemningen betydelig mer lokal og avslappende. Ivrige småbarn i skoleuniform. Barnefamilier på piknik. Livreddere på kurs. Fugler som sitter og hviler på kraftledningene. I skyggen av trærne venter tuktuk-sjåfører på neste tur.
Møtet med Ao Nang er nesten som ett sjokk etter de rolige ukene på Pha-Ngan. Nede ved vannet ligger en armé av longtailbåter, disse pittoreske, men støyende båtene som høres ut som et lite jetfly der de durer i vei. Barna synes det er helt topp med alle suvenirbutikker, og ikke minst har vi møtt foreldrene mine, som har kommet ned hit for å være med oss i to uker. Barna er gladere, og alt føles litt bedre.
Ao Nang er ingen skjønnhet, men sett bort ifra selve byen er det et vakkert sted. En lang strandlinje med sukkertoppfjell ute i vannet og øyer som strekker seg mot horisonten, gjør at man forstår hvorfor stedet har blitt en turistmagnet. Ao Nang er også en bra base når du skal oppleve alle de vakre stedene som er i nærheten. Postkortpene Railway Beach ligger for eksempel bare en drøy kilometer unna med båt.
En favoritt er den langgrunne stranden Nopparat Thara, som ligger et lite stykke utenfor Ao Nang. Her er stemningen betydelig mer lokal og avslappende. Ivrige småbarn i skoleuniform. Barnefamilier på piknik. Livreddere på kurs. Fugler som sitter og hviler på kraftledningene. I skyggen av trærne venter tuktuk-sjåfører på neste tur. Her spiser vi reisens beste sjømat på Krua Thara. Selve stedet er ikke noe spesielt, men maten er helt fantastisk! Krabbe med karri, friterte soft crabs og blåskjell i limesaus. Rekechips, morning glory og papayasalat. Det thailandske kjøkkenet på sitt beste!
Thailand har, til tross for visse kortvarige nedturer, enn så lenge vært langt over forventing. Det som gjør det så lett å reise i Thailand handler også om at det er ganske likt overalt. Same same but different. Øyene og byene kan være litt forskjellige i fremtoning, men det er samme bungalower, stort sett de samme menyene og prisene på restaurantene, og på hotellene har de den samme hyllen med pocketbøker som går i arv mellom reisende.
Og det er ikke ment som negativ kritikk. For en småbarnsfamilie er det enkle ofte det beste, og det er deilig å slippe å rydde, vaske opp etter maten og kle på barna varme klær. Vil man på utflukt eller få klærne vasket kan det meste fikses hos resepsjonen.
Maten er et klart pluss, det er vanskelig å finne et land hvor selv den litt mer skuffende maten er såpass bra. Etter et par uker på thaimat til lunsj og middag kjennes det som jeg kan fortsette med dette resten av livet.
Til tross for Koh Lantas popularitet er det fortsatt en treghet og autensitet som gjør at det ikke føles falskt. Kanskje det er nettopp det som gjør øya så forlokkende, her blir du ikke hetset rundt som du blir visse andre steder.
Så sto Koh Lanta for tur. Etter en uke på fastlandet har vi kommet oss til svenskenes favorittøy. Jeg jogger langs vannet på morgenen, hvor de fastboende står på huk og plukker skjell i lavvannet, mens haukene flyr i sirkler over dem. På den sørlige delen av stranden Klong Dao ligger longtailbåtene på rad og rekke og nynner sammen med den monotone stemmen fra byens minaret over stranden.
Til tross for Koh Lantas popularitet er det fortsatt en treghet og autensitet som gjør at det ikke føles falskt. Kanskje det er nettopp det som gjør øya så forlokkende, her blir du ikke hetset rundt som du blir visse andre steder.
Vår bungalow ligger bare noen få meter fra havet, så forutsetningene for et behagelig opphold er absolutt til stede. Barna får kjapt nye venner, og dagene går unna med bading, yoga og snorkling. På kveldene går vi over til farmor og farfar på Long Beach og spiser middag på stranden. Solnedgangene farger himmelen rosa, og det er like magisk hver gang.
Old Town, gamlebyen på Lanta, er et stille og rolig sted, en thailandsk westernby med et bohemsk touch. Den korte hovedgaten går langs sjarmerende og stilfullt renoverte trehus med terrasser som har nydelig utsikt over havet og skjærgården.
En sjåfør med det ultimate artistnavnet Mr. Man henter oss til en tur rundt på øya. I forsetet sitter hele familien, to barn, den yngste bare seks måneder, og kona med sjal.
-I dag er det varmt, sier han og peker på den våte t-skjorten. Mr. Man pleier å fiske under den høye broen som går mellom Koh Lanta Noi og Koh Lanta Yai. Fisken han får selger han til restaurantene i området, og får et par hundre baht per fisk.
-Jeg var på vei ut for å fiske med harpun da du ringte, men dette er bedre betalt.
Turen langs østkysten går forbi gummiplantasjer og moskeer med falmende farger. Enkle umalte betonghus med ståltak og gårder hvor kuer og høner tripper uforstyrret rundt. Her er turismen ganske usynlig. Det er varmt og vindstille, men blåser deilig gjennom vinduet.
Old Town, gamlebyen på Lanta, er et stille og rolig sted, en thailandsk westernby med et bohemsk touch. Den korte hovedgaten går langs sjarmerende og stilfullt renoverte trehus med terrasser som har nydelig utsikt over havet og skjærgården.
-Det er veldig rolig her, ikke som Bangkok, sier Pook Kritaya Phattharaponlet, en kvinne med stort rundt ansikt og svarte dreads. Hun driver butikken Malee, hvor hun selger suvenirer og annet krimskrams som håndlages av venner og familie.
Egentlig er hun fra Bangkok, men traff mannen sin på Koh Lanta og ble værende. Her sitter vi en stund i skyggen mens vi spiser lunsj og tar en kaffe, men barna leker med kattungen Tyfoon.
På veien møter vi flere hjemløse turister på moped, aper sitter langs veikanten og boder hvor det selges bensin i gamle spritflasker. Lengst ned på øya, når vi har kommet oss inn i nasjonalparken, stopper vi på det som kalles øyas siste strand, Bamboo Beach. Et lite paradis, med klart vann og en enkel strandbar.
Vi fortsetter videre gjennom øya og ut på vestkysten. Veien sydvest på Koh Lanta går nære havet, og vi passerer flere vakre strender, ofte høyt over havet. En kontrast til nordsiden av øya, hvor det stort sett er ganske flatt. Vi kjører nedover flere lange bakker, og krysser fingrene for at Mr. Mans bremser fungerer som de skal.
På veien møter vi flere hjemløse turister på moped, aper sitter langs veikanten og boder hvor det selges bensin i gamle spritflasker. Lengst ned på øya, når vi har kommet oss inn i nasjonalparken, stopper vi på det som kalles øyas siste strand, Bamboo Beach. Et lite paradis, med klart vann og en enkel strandbar. Etter en deilig dukkert får barna hver sin is, mens de vokste koser seg med en iskald øl i skyggen.
Snart fem uker har gått, og vi er helt inne i den thailandske livsstilen. Kroppen har begynt å venne seg til det varme klimaet. I motsetning til mange andre ble jeg ikke helt solgt på Thailand første gangen jeg besøkte landet, men innser fordelene nå, etter en lengre reise med familien. Kanskje er det også som familiereisemål at Thailand har sitt fremtidige potensiale – de unge og rastløse hipsterreisende har for lenge siden dratt videre for å pløye ny mark, i andre land og på andre kontinenter.
Vi tar ferge videre til Koh Jum, som er første stopp mellom Koh Lanta og Krabi. Det blåser en del, og vi sitter i underetasjen på et gammelt vrak av en båt. Etter en time slippes vi av, og hopper ned i en av flere longtailbåter som omkranser fergen. Koh Jums grønne fjelltopper reiser seg over det andamanske havet.
Jeg besøkte Jum for åtte år siden, og det virker ikke som det har skjedd så mye her siden den gang. Rustikke bungalower gjemmer seg blant trærne langs den lange stranden. Etter tre uker på Koh Lanta fikk vi inntrykket av at det var en rolig øy, noe det for så vidt også var, men ikke i forhold til Koh Jum. Her er det ingen during fra båter eller mopeder, men en total stillhet.
Koh Jum har kanskje ikke de kritthvite strendene, det er steiner og faktisk litt vanskelig å bade når det er langvann, men det finnes en enkelhet som føles befriende. En helt spesiell følelse som kommer av at naturen er så urørt og vill. Prisene er også lavere her enn på Lanta. Koh Jum blir en perfekt avslutning på vår reise gjennom Thailands øyer. Kveldene rundes av tidlig, og det oppstår en helt egen ro når aktivitetstilbudet er på et minimum, det finnes rett og slett ikke så mye å gjøre.
Vi våkner uthvilt i halv seks-tiden og går en tur langs stranden, helt til den tar slutt på sørsiden. Underveis møter vi bare noen enslige joggere, og de obligatoriske halvville strandhundene som henger i grupper, men holder seg på avstand.
Vi bader og snorkler i timevis langs den ville stranden. Olle, vår eldste sønn, har lært seg å svømme i løpet av reisen, og har til og med lagt fra seg frykten av kjøttetende pirajaer i havet. Lykken når han får første gangen ser en fisk på nært hold gjennom dykkermasken er priceless.
