Jeg besøker Alessandro, en italiensk venn av meg som bor utenfor Tuscania, en liten middelalderby i Lazio. Etter et par dager drar vi over til Agriturismo Retarquinio for å se på hestene. Bilturen tar ti minutter, det er en romantisk tur langs olivenlunder og sypress-alleer ‒ det typiske Toscana-landskapet, men altså rett på sørsiden av grensen mot Toscana. Vi parkerer mellom verkstedet og hovedbygningen på gården, og går gjennom et rustikt resepsjonsområde og en liten restaurant.
Restauranten munner ut i terrassen på nedsiden. Det er en time før solnedgang, det er fortsatt 25 grader i luften. Jeg kan høre lyden fra hestene. Det lukter dessuten godt. Urter, blomster og sagflis. Utsikten er fantastisk. Det har vært en tørr sommer, så kollene ned mot strendene noen kilometer unna, er brune. Men striper av grønne trær strekker seg mellom jordene ‒ det finnes fortsatt vann i de små elvene.
Og enda litt bak skimtes havet.
Gårdseier Massimo kommer ut og hilser på, jeg liker ham med det samme. Rolig og imøtekommende. Han har godt humør og masse gjestfrihet. Man blir kanskje sånn av å være bonde, og av å være sammen med rolige dyr hele tiden. Vi setter oss, og han ber sønnen hente en karaffel husvin.
Massimo har bodd her hele livet sammen med kona Rosa Maria, gården har tilhørt familien siden krigen, omtrent. Den har vært drevet som agriturismo lenge, og med hestene har han funnet sin nisje.
jeg vokste opp med dette livet, og jeg elsker det. Hestelivet har vært en del av familiens historie i flere århundrer.
‒ Det er en nokså stor del av livet ditt dette? ‒ Ja, jeg vokste opp med dette livet, og jeg elsker det. Hestelivet har vært en del av familiens historie i flere århundrer.
‒ Området lengst nord i Lazio har alltid vært kjent for hester og hestekunst Det kommer folk fra Roma hit hele tiden for å ta seg en tur på hesteryggen, og det er jo bare en drøy time fra byen. Og så har vi workshops for skolebarn, vi har til sammen rundt 30 hester her, så det er noe for enhver, fra nybegynnerne til de mest avanserte.
‒ Det er en nokså stor del av livet ditt dette?
‒ Ja, jeg vokste opp med dette livet, og jeg elsker det. Hestelivet har vært en del av familiens historie i flere århundrer. Det er ikke så lett å drive gård her i området lenger, men vi har funnet oppskriften, føler jeg. Vi har vakker utsikt, vi har et svømmebasseng til gjestene. Og så får de god mat og en fin naturopplevelse. Det er selvsagt mange som bare sitter ved svømmebassenget og leser en bok også, eller tar seg en tur på stranda i Tarquinia.
Det er smellvakkert, det er her kollene begynner å reise seg mot Toscana og Umbria, på nordsiden av Roma.
Ut på tur
Så tar Massimo oss med på tur på hesteryggen. En av ungdommene som passer hestene, blir med. Jeg rir for første gang i mitt liv, det kommer litt brått på. Men det går fint, hesten er rolig og Massimo er snill. Opp gjennom olivenlunden, forbi nabogården, over et jorde. Langs stier, øverst på kollene. På oversiden av det gamle vanntårnet stopper vi. Han peker ut mot Toscana på den ene siden og innover i landet mot Monte Romano. Det er smellvakkert, det er her kollene begynner å reise seg mot Toscana og Umbria, på nordsiden av Roma.
Når solen er ved å gå ned, rir vi tilbake. Vi setter oss ved bassengkanten utenfor huset.
Det er en livsstil. For meg handler det om å omgi meg med ting jeg trives med, og skape trivsel for andre.
‒ Det er ikke verdens enkleste liv du har valgt deg? Det er lange dager? Mye arbeid?
‒ Ja. Det er en livsstil. For meg handler det om å omgi meg med ting jeg trives med, og skape trivsel for andre. Faktisk er jeg ikke verdens beste rytter. Faren min lærte meg å ri feil.
Han ler litt.
‒ Å leve med hester er sosialt, akkurat som å ha gjester. Det gjør meg lykkelig. Dessuten er det hyggelig å ivareta disse gårdstradisjonene. Hvis folk opplever dette området, opplever de noe «incontaminato», noe uforstyrret. Jeg hører så mange historier om folk som reiser til Toscana, men det høres ut som det er litt «turist-trangt» der oppe. Her i området kan du fortsatt oppleve livet på bygda, som det var i Toscana for to generasjoner siden. En hengekøye og et bibliotek har vi også.
‒ Men hva gjør du hvis det kommer nordmenn, da?
‒ Vi får det nok til. Vi får ri på engelsk da vet du.
