Queens: Jorden rundt på en dag
Queens er verdens mest flerkulturelle område, ifølge Guinness rekordbok. Bydelen har lenge vært en hvit flekk på turistkartet, men nå begynner ting å skje. Vagabond reiste fra Kina til Egypt via Himalaya og Sør-Amerika, på én og samme dag.
Det lukter godt fra bugnende grønnsaksboder fylt med eksotiske frukter. Durian, rambutan, pitahaya – dragefrukter. Levende krabber kravler rundt i kurver inne hos fiskehandleren. Falun Gong-tilhengere deler ut flyveblad på fortauene. Overalt er det biler som tuter og folk som haster av gårde i alle retninger.
Det er lett å få en overdose av inntrykk i New Yorks største Chinatown, som ligger i Flushing Queens. De fleste skiltene og menyene er på kinesisk, og få snakker engelsk. Heldigvis har vi en guide med oss, Queens-beboer og matguide Joe di Stefano. Flushing er et av favorittstedene hans i Queens.
– Jeg liker Manhattans Chinatown også, det var der jeg først lærte å like kinamat, men den i Flushing er større og mer variert. Dessuten kommer færre turister hit. Jeg liker å være omgitt av kulturen når jeg spiser maten, sier han og tar oss med inn på et matmarked i kjøpesenteret New World Mall.
Her slurper vi i oss kalde nudler fra Henan i Kina, krydret med nellik og tahini. Miljøet er kanskje ikke det sprekeste, men maten smaker fantastisk og koster ikke stort. Vi er de eneste ikke-asiatene i den fullsatte mathallen.
– Mangfoldet er det beste med Queens – det at du kan reise mellom ulike land på én og samme dag. Det ene øyeblikket befinner du deg i Kina, går du ti kvartaler bort, er du plutselig i Mexico. Er ikke det fantastisk!
Vi fortsetter til New York Food Court like i nærheten, der vi fråtser i Dong Bei-lam. Lammekoteletter som grilles og friteres og rulles i spisskum og chili. Smaker som fører tankene til Midtøsten, men retten kommer fra nordøstre Kina, den delen som tidligere ble kalt Mandsjuria.
Vi trasker stappmette videre til White Bear, et lite hull i veggen som er berømt for dumplingsene sine. Joe anbefaler oss å satse på wonton med varm saus, den er mest kjent. Jeg trodde ikke det var mulig å få ned en rett til, men de små deigbollene glir fint ned på stående fot.
– Mangfoldet er det beste med Queens – det at du kan reise mellom ulike land på én og samme dag. Det ene øyeblikket befinner du deg i Kina, går du ti kvartaler bort, er du plutselig i Mexico. Er ikke det fantastisk!
Jeg har passert gjennom Queens flere ganger, ofte med jetlag og halvslumrende i en taxi på vei mot Manhattan. To av tre store flyplasser i New York ligger nemlig i Queens – JFK og La Guardia – men likevel er det få turister som tar en stopp her.
Denne gangen valgte jeg å ikke falle for fristelsen når Manhattans skyskraperskog reiste seg i horisonten. Isteden gikk jeg ut av taxien halvveis og tilbrakte et par dager i New Yorks største borough. Et valg jeg ikke angrer på.
Jeg kan forstå hvorfor folk i utgangspunktet ikke lar seg friste av Queens. Den er ikke like vakker og umiddelbar som mange av de andre bydelene i New York. Queens er spredd utover og litt rotete.
Jeg kan forstå hvorfor folk i utgangspunktet ikke lar seg friste av Queens. Den er ikke like vakker og umiddelbar som mange av de andre bydelene i New York. Queens er spredd utover og litt rotete. Det kan være vanskelig å vite hva man skal lete etter. Selv om det fins spennende severdigheter her, så har Queens problemer med å måle seg mot Manhattan. Ei heller makter bydelen å slåss mot Brooklyn og denne bydelens uslåelig trendpuls.
Queens’ attraksjonskraft ligger på et annet plan. Queens er ekte – i mangel av et bedre ord. Queens er hverdag. Det som gjør bydelen unik, er folkelivet og menneskene. I sin iver etter å gjøre New York til en turistby har myndighetene på sin side gått for langt med å vaske bort byens røffhet, det som gjør New York til New York. På denne måten er det befriende å være i Queens. Her er det stort sett rett på sak, uten noe dilldall og jåleri.
– Lenge var klisjébildet av Queens en bydel for den lavere klassen. At folk som bodde her var livstrøtte og misfornøyde forstadsmennesker. Sakte, men sikkert er denne stereotypien i ferd med å endres. Innvandringen har betydd alt for Queens, sier Rob MacKay mens vi nipper til et pappkrus med rykende varm jakmelk.
Rob jobber på turistkontoret i Queens og har bodd i bydelen mesteparten av livet sitt.
Vi befinner oss på Phayul, en tibetansk restaurant i området Jackson Heights. På tallerkenene våre: momos, en slags dumplings; flat leiv med innpakket krydret kjøttdeig – som er en av Tibets nasjonalretter. Den varme, salte jakmelken gjør sikkert godt i hellingene på Mount Everest, men kanskje ikke helt hva man ser for seg en solfylt dag i New York, men man har vel respekt for skikken der man er og tar det man får.
Området domineres av restauranter og butikker som drives av innvandrere fra Nepal og Tibet, og kalles på folkemunne for Himalayan Heights.
Nær halvparten av Queens’ drøye 2 millioner innbyggere er født i et annet land enn USA. Totalt bor det omtrent 165 folkegrupper her, og alle har naturligvis satt sitt preg på bydelen.
Det gjelder å grave der man står. Queens kan kanskje ikke måle seg med Manhattans uendelige tilbud og utvalg, men det man blir tilbudt her, er et av verdens kanskje mest flerkulturelle områder. Nær halvparten av Queens’ drøye 2 millioner innbyggere er født i et annet land enn USA. Totalt bor det omtrent 165 folkegrupper her, og alle har naturligvis satt sitt preg på bydelen. Ved å markedsføre Queens som en flerkulturell smeltedigel, har man lykkes med det som for tjue år siden virket som en umulighet: å få utenlandske turister til å komme hit.
Området har lenge ruget på en skjult matskatt, og i dag tør stadig flere enn de mest hengivne hardcore-foodiesene å begi seg ut på oppdagelsesferd i Queens på jakt etter ikke-tilrettelagte matopplevelser.
Mest flerkulturell er Jackson Heights. Innenfor omkretsen av noen få kvartaler finner du foruten Himalayan Heights også Little Manila, Little Bangladesh og Thai Town. Og Little India, selvfølgelig, med saributikker, indiske juvelerer, hennatatovører og matbutikker med store rissekker. Jackson Heights er full av etniske enklaver. Alle med egne butikker, banker og restauranter.
Det vesle torget utenfor t-banestasjonen i Jackson Heights er omdøpt til Diversity Plaza. Diversity, mangfold, dette beskyttede amerikanske verdiordet – i hvert fall inntil Donald Trump kom til makten tidligere i år. Det som er interessant er at Trump faktisk er vokst opp i Queens, men i et velstående, beskyttet kvarter der det nesten utelukkende bodde hvite mennesker. Isolert fra smeltedigelen som defineres som Queens. Det er uklart om han noen gang har besøkt Jackson Heights, sannsynligvis ikke.
– Jackson Heights er et godt eksempel på hvordan verden burde ha sett ut. Dette området har så enormt mye sjel, akkurat som hele Queens. Jeg har aldri opplevd noe bråk om religion, politikk eller liknende. Man respekterer hverandre, selv om folk holder seg for seg selv, sier Jeff Orlick.
– Det jeg kanskje setter mest pris på, er at matstedene i første rekke er for folk som bor her, og ikke for turister. Det borger for god kvalitet.
Jeff har bodd ni år i Jackson Heights, han flyttet hit hovedsakelig fordi det var nær sentrum og billig, og for maten, selvfølgelig. Det var tøft å komme inn i miljøet til å begynne med. Men han startet en blogg og begynte med guidete matturer for turister og begynte på den måten å lære seg å kjenne menneskene som drev restaurantene i området. Nå trives han så godt at han ikke kan tenke seg å flytte herfra.
– Det jeg kanskje setter mest pris på, er at matstedene i første rekke er for folk som bor her, og ikke for turister. Det borger for god kvalitet.
Vi går opp bakken ved Roosevelt Avenue, og plutselig befinner vi oss i Sør-Amerika. Colombianske og ecuadorianske flagg pryder inngangen til restaurantene, og tacos og tamales freser på gatekjøkkengrillene. Det er få hvite ansikter i folkemengden. Mest latinoer, men også en og annen asiat. Barn i karatedrakter på vei til treningen og en barbert munk i oransje munkedrakt. Enkelte kvinner i slør.
– Jackson Heights er en svært blandet bydel. Det som forener oss er at de fleste er arbeiderklasse, hardt arbeidende mennesker, sier Avtar Dhanjal, som henger inne på en barbershop langs Roosevelt Avenue.
På grønne stålbjelker høyt over oss dundrer et gnissende tog forbi. T-banelinje 7 kalles iblant for International Express fordi den transporterer så mange ulike nasjonaliteter hver dag. Jeg ser hvordan leppene til Avtar Dhanjal beveger seg uten at jeg hører noen verdens ting.
– Man venner seg til det. Vi som bor her, merker ikke engang at toget kommer, vi bare fortsetter å prate når toget kjører forbi, sier han når den buldrende lyden forsvinner.
Han er vokst opp i Jackson Heights, og da han var liten var han bare sammen med andre indere, til tross for at han var omgitt av så mange andre nasjonaliteter.
– Sånn er det. Du henger sammen med dine i klikken din. Men du kommer overens med andre selv om man ikke omgås.
Astoria preges først og fremst av en stor gresk befolkning, noe som merkes i de lokale matbutikkene, der du kan velge mellom et trettitalls sorter oliven og fetaoster. Men det er også mange innvandrere fra Midtøsten og Nord-Afrika.
Med den umiddelbare nærheten til Manhattan har selvfølgelig enkelte områder i Queens begynt å forandre seg. Det merkes mest i Long Island City (LIC). Bare en t-banestasjon unna Midtown på Manhattan har LIC blitt en populær postadresse for folk som jobber på Manhattan. Restauranter, barer, butikker har poppet opp overalt, og mange nye hoteller har kommet til de siste årene.
Mange hevder at nærliggende Astoria er neste som står for tur. Men enn så lenge syns bare subtile tegn på forandringen, som f.eks. et og annet mikrobryggeri.
Astoria preges først og fremst av en stor gresk befolkning, noe som merkes i de lokale matbutikkene, der du kan velge mellom et trettitalls sorter oliven og fetaoster. Men det er også mange innvandrere fra Midtøsten og Nord-Afrika. En stor del av Steinway Street har bemerkelsesverdig mange halalslaktere og kafeer der man sitter og røker vannpipe, og kalles på folkemunne for Little Egypt.
Hvis du ønsker å få Ali forbannet, skal du kalle maten han serverer for Midtøsten-mat, noe jeg tydeligvis maktet å gjøre. Feil, det er egyptisk mat. Ali ser det som sin livsoppgave å gi Egypt, «det mishandlede land», og dets undervurderte kjøkken oppreisning.
Frem mot kvelden begynner enkelte stamgjester å droppe innom Kabab Cafe, et knøttlite krypinn i Little Egypt. Edith Piaf og Ella Fitzgerald spilles på stereoen. Stedet føles tidløst. Et sånt sted du drømmer om å havne på når du er på reise. Ali El Sayed står i svart alpelue og hvite kokkeklær bak disken og snakker med dyp, mørk stemme om Egypt, landet han forlot for 34 år siden.
– Egypt var en sivilisasjon 5000 år før Kristus, før dere europeere engang hadde skaffet dere fucking truser!
Hvis du ønsker å få Ali forbannet, skal du kalle maten han serverer for Midtøsten-mat, noe jeg tydeligvis maktet å gjøre. Feil, det er egyptisk mat. Ali ser det som sin livsoppgave å gi Egypt, «det mishandlede land», og dets undervurderte kjøkken oppreisning.
Men etter en stund skjønner jeg at brummingen ikke er så alvorlig ment. Ali kan virke litt brå, men under overflaten banker et stort hjerte.
Akkurat som Queens, tenker jeg.
– Personlig så mener jeg det er synd når bydeler er ensporet, og Queens er interessant i så måte. Det er aldri kjedelig her.
Ali kommer med en tallerken favabønner, baba ganoush, falafel og hjemmelagde pitabrød. Hjemmelaget sterk saus og granateple. Falafelen lages av favabønner som dyrkes på gården til Ali, nord for New York. Deretter små lammekoteletter, eple og zucchini.
Siden lokalet er så lite, er det umulig å ikke komme i prat med nabobordet. Abigail Birrel er også kokk og en gammel venn av Ali, men bor i en annen del av New York.
– New York forandres hele tiden, så hver gang jeg reiser ut hit, er jeg redd for at området er forandret. Men jeg er så glad for at stedet til Ali er som det alltid har vært, at et sted i New York forblir intakt.
