Alf i verden: Prakash
Jeg traff Prakash utenfor Shiva-tempelet i Uttarkashi, en bikkjekald vinterkveld for femten år siden.
Det var omtrent Shivratri-festival, så det var massevis av sadhuer utenfor tempelet da jeg kom ut. Og det er alltid OK å sitte sammen med dem litt, høre hvor de kommer fra og hvor de er på vei. De har alltid tid ‒veldig mye tid. Det er lite stress i livet til disse gutta. Det kan være ubehagelig å snakke med dem, for det er så stor forskjell på oss: Jeg har mer av alt. Men som regel finner man ut at den eneste som synes det er ubehagelig, er en selv. Det er vel en form for meditasjon, kanskje.
Uansett: Der satt Prakash og bladde gjennom noen bilder. Han snakket bare hindi, men kameraten hans kunne engelsk. Prakash viste dem fram, det var bilder av ham og en fransk familie. De smilte og holdt rundt hverandre. Det var høyt oppe i fjellet, i nærheten av et av stedene der Ganges renner ut under isbreene i Himalaya (Gangotri, tror jeg det var,) fire‒fem tusen meter over havet. Det var snø på bakken, og i luften, og så fryktelig kaldt ut. Prakash hadde på seg sandaler og noen sokker, en ullkjortel og en vest med huller i. Den franske familien hadde tjukke vinterklær med dyre merker på.
Da bildene var knipset, så sa de «hadetbra» til hverandre, og Prakash begynte å gå ned langs stiene ved elven som han pleide når han hadde nådd fram til kilden. Han stoppet ved de viktigste pilegrimsstedene: Prachin Bhairav-tempelet, Loharinag, de varme kildene i Ganganani, så Gangauri og til slutt Uttarkashi. Turen tok to‒tre uker. Da han kom fram til tempelet, lå bildene fra Frankrike og ventet på ham. Familien hadde flydd hjem til Europa, fremkalt bildene (som man gjorde den gangen), fått dem igjen fra foto-laben, lagt dem i en konvolutt og sendt dem til India. Og enda var de framme før Prakash. Jeg tenkte på hvor ulike livene til de menneskene var. Prakash sa han tenkte på hvor fort alt gikk i livene til den franske familien.
Og nå går det jammen meg enda fortere.
