Det har vært stor variasjon i mine togturer. I min spede ungdom reiste jeg i en godsvogn sammen med 24 halmballer og 32 trekkhunder fra Oslo til Otta, jeg har tatt både damptog og motorvogn mellom Kongsberg og Rødberg og reist på andre jernbanestrekninger som nå er nedlagt – her i landet, så vel som i utlandet. Jeg har frydet meg på smalsporet tog opp mot Himalayas fjell og grått mine salte tårer på toget fra Port Etienne og inn i Sahara i Mauritania, nedstøvet i bunnen av en malmvogn sammen med førti andre. Mine togturer har ikke alltid vært like komfortable, men for noen opplevelser. Iallfall etterpå.
Når jeg denne gang skal på skinnene, er forholdene helt annerledes. Hm, passer det slipset til den mørkebrune dressen? Jeg må vel regne med at det er sorte sko etter klokken atten? 5 dager på tog, jeg skal bo på toget, mon tro om fem skjorter holder? En blazer er vel passe uformell, slenger med et par grå flanellsbukser, og en button down-skjorte også.
Med skrekk ser jeg haugen med bagasje vokse, jeg som nesten aldri reiser med mer enn jeg kan få plass til på hattehylla. Sånn må det vel være når jeg skal reise fint. For fint skal jeg reise! Fly til Madrid, overnatting på hotell med mange stjerner. Skal det være, så skal det være.
Rød løper og blomsterdekorasjoner på perrongen, selvfølgelig. Sprudlende væske servert i høye glass nytes, mens bagasjen bringes til min kupé.
Neste dag, ved formiddagsleite, på jernbanestasjonen Chamartín, stiger jeg om bord på toget Al Andalus. Rød løper og blomsterdekorasjoner på perrongen, selvfølgelig. Sprudlende væske servert i høye glass nytes, mens bagasjen bringes til min kupé. Legg merke til det uttrykket: Min kupé! Den består av en sofa, som slås ut som en dobbeltseng om kvelden, et skap slik at bagasjen kan stues vekk uten at interiørets helhet forstyrres, tykt teppe på gulvet, en stol og et bord. Edelt tre, mange steder innlagt – tarsia. Enkelt egentlig, men uhyre elegant – meget 1920-ish. Eget toalett hører med, også det pent, med dusj. Et fortrinn framfor Orientekspressen, det blir understreket av mine medpassasjerer mange ganger. Ute var det 35 grader pluss, hos meg sørger klimaanlegget for en behagelig temperatur.
Ikke dusj når toget er i fart, og bruk for all del ikke barberhøvelen!
Ble nesten litt irritert da det ringte til lunsj, hadde det så fint.
Stemningen i spisevognen var av det litt søkende slaget. Her var det passasjerer fra USA, England, Frankrike, Spania, Tyskland, Brasil, Sveits, Danmark – og meg fra Norge. De fleste av oss var med for første gang, men noen var veteraner i den grad at de hadde «kyss-på-kinnet»-forhold til noen av betjeningen. Og de kunne skilte med andre luksustog, som Rovo-Rail i Sør-Afrika.
– Vi bor simpelthen halve året på tog, kvitret en eldre, tung dame fra Over there. Og mannen hennes ga meg to gode råd:
– Ikke dusj når toget er i fart, og bruk for all del ikke barberhøvelen!
Jeg bidro også til den hyggelige stemningen blant amerikanerne, jeg nevnte ikke Trump.
Sank ned i en formriktig stol i plysj. Fireretters lunsj, mindre kan det jo ikke gjøres. Velkomponerte, lette og elegante. Passe store retter. Røde og hvite viner, og en litt søtere til desserten. Jeg drakk moderat, for toget var allerede på vei til Aranjuez. Nyteer et nøkkelord på dette toget.
Første utflukt var til kongepalassets hage. I gamle dager var den spanske kongefamilien nesten hjemløse, men det var ikke synd på dem, for de alternerte mellom fire forskjellige palasser, tilpasset sesongen.
Det litt stive samkvemmet vi var plaget av da vi installerte oss på toget, var nå helt forsvunnet. Vi var alle blitt dus, som det het i gamle dager.
Fantastisk flott hage, kyndige guider fortalte på engelsk, spansk, tysk og fransk. Kunnskap i flokk. Interessant og varmt.
Det ble ikke spart på noen ting. Luksuriøs buss brakte oss tilbake til toget. Dusj, hvile, middag. Et likendes konsept. Attakk, ut for å se og oppleve, og så tilbake til vår hovedleir, toget.
Jeg kledde meg om. «Pent, men uformelt», sto det i informasjonen, jeg hadde sett det. Likevel tok jeg på meg dress, ikke mørk, men en riktig pen Zegna-dress jeg hadde kjøpt for noen år siden, litt over ævne. Slips, enkel Windsorknute, jeg syntes jeg var riktig fin. Middagen ventet.
Jeg vil ikke si at jeg dummet meg ut, men for å si det på en annen måte: Jeg hadde nok tatt med meg ti kilo klær for mye. Den ene amerikaneren hadde shorts, mannen fra Brasil hadde shorts ogjoggesko. Ved middagsbordet. Jeg innrømmer at et snev av irritasjon kom som kastet over meg, men jeg snek av meg slipset, la det diskré ned i den ene jakkelommen, hengte jakken over stolen og med ett var jeg som alle de andre. Dette var altså et superluksuriøst tog hvor klær ikke hadde noen betydning. En uhyre praktisk løsning når utetemperaturen holder seg rundt de 35 på dagtid.
Vi minglet. Satt ved ett bord til lunsj, ved et annet til middag. Og jeg tenkte: For et fantastisk tog, for noen fantastiske mennesker! Det eldre franske paret, som så så erkefranske ut at jeg trodde de hverken kunne eller ville snakke engelsk, briljerte nettopp på engelsk. De hadde bodd mange år i Syria, han hadde ledet byggingen av et elektrisitetsverk der. Hun ble med rette kåret til uformelle «Togets mest populære». Jeg var ikke med i konkurransen om «Togets mest sexy». Hater slike kåringer, men dette ble gjort på en uhøytidelig måte – bare gøy. Amerikaneren med shortsen hadde jobbet i militæret i alle år, men hadde nå slått seg ned i Barcelona sammen med sin kone. Snakket glimrende spansk. Han hadde mange historier å fortelle både fra sitt yrkesliv og fra rollen som innflytter til Catalonia.
Vi minglet. Satt ved ett bord til lunsj, ved et annet til middag. Og jeg tenkte: For et fantastisk tog, for noen fantastiske mennesker!
En vennlig, behagelig stemning. Etter middag, som ble servert så sent som ni, halv ti om kvelden, var det tid for en GT i pianobaren. Opptreden med varierende standard hver kveld.
Neste morgen dro vi til Toledo, buss for tog. Men først en bufféfrokost, som på et luksushotell, for dette var jo et luksustog. Maten sto lainet opp, men var ikke det nok, var det bare å si ifra. Stekt egg, sunny side opp, ikke noe problem.
Altså Toledo. Mange turister i en liten by. Mye å oppleve, en uovertruffen guide klarte likevel å holde interessen ved like, til tross for at antall kirkebesøk ble mange. Bildene av El Greco veide opp for mye.
Og toget bringer oss videre. Jeg trives så godt at jeg gjerne kunne oppholdt meg i kupeen hele tiden, bare avbrutt av måltidene, men en må jo være sosial, så jeg blir med på alle utflukter og lærer steder å kjenne som jeg gjerne vil tilbake til.
Et eksempel på det er nasjonalparken Nacional de Montfragüe. Her får vi virkelig strukket på beina – en fottur opp i høyden. Vid utsikt. Og etterpå ser vi gribber og stork og vi ser dem godt, for vi får kraftige kikkerter til rådighet. Mektige fugler ligger på vinden langt der oppe, leter etter bytte. Og så, etter en stund: svitsj, rett inn i fjellveggen med dem. Det ser ut som om de skal krasjlande, men de har full kontroll. Jeg blir aldri trett av å se på dem, og det har jeg til felles med de andre, så vi blir her lenge.
Mette på opplevelser, men akkurat tidsnok tilbake til en salat med paprika og skinkekroketter, kald, kremet, tomatpuré med fiken, bacalao med potetpuré, grillet iberisk sirloinsteik med Casarsalt og grillet paprika, hjemmelaget iskrem. Vina Romale blanco y tinto til selve middagen og en søt malagavin til desserten.
Et luksusliv på skinner. Jeg blir aldri trett av det.
Delvis ukjent område, Extremadura. Et fengslende landskap. Ikke vakkert, ikke stygt, men med en egen sjarm. Og – med noen av landets mest interessante steder og byer. Det indre av Spania.
Cáceres, Mérida, Zafra – alle interessante. Får en ny helt, Carlos III. Nei, ikke brandyen, men kongen brandyen er oppkalt etter. For å skape enda mer forverring: Som konge av Napoli het han Carlo VII, og som konge av Sicilia het han Carlo V. Men så arvet han altså Spania etter sin halvbror, Ferdinand VI. Han ble, noe som var en sjeldenhet på den tiden, en god konge! Han oppmuntret vitenskap, handel og kunst, reduserte kirkens enorme makt og moderniserte landbruket. En foregangskonge, som døde i 1788.
Noe helt annet: Jeg ville ikke tro at en utflukt til grisefarm ville være inkludert i en reise som denne. Det var den, og den fikk en oppfølger.
Først et besøk hos grisene. Slanke fine, grå griser som veltet seg i mudder, riktig koste seg. Og som slafset i seg tilstrekkelig mengder med eikenøtter som setter en ekstra smak på kjøttet. De har store områder å bevege seg på. Det er hele poenget, fortalte bonden:
– Grisene får mat et sted og vann et helt annet sted. På den måten må de ofte gå ganske langt, og nettopp denne turen gir en fin balanse, marmorering, balanse i forholdet kjøtt og fett – det som særpreger en ekte Ibérico-skinke.
Vi vinket farvel til grisene som kunne se fram til et godt, men kort liv, de blir slaktet rundt to år gamle. Så bar det til slakteriet med oss, for ytterligere undervisning om denne skinkens fortreffeligheter. Og om kvelden kom det en proff skinkeskjærer og viste hvordan en Ibérico-skinke skal skjæres. En strålende dag, uten en eneste kirke.
Selvfølgelig er ikke jeg den første nordmannen som besøker Sevilla, men visste du at norske vikinger seilte opp elva Guadalquiver, og okkuperte byen - så tidlig som i år 833 e.Kr.?
Og så, endestasjonen, den vidunderlige byen Sevilla. Og her må jeg fortelle en liten pussig ting som ikke er så godt kjent. Selvfølgelig er ikke jeg den første nordmannen som besøker Sevilla, men visste du at norske vikinger seilte opp elva Guadalquiver, til havnebyen Sevilla og okkuperte byen – så tidlig som i år 844 e.Kr.? Det visste heller ikke jeg, men før jeg reiste, hadde jeg fått tak i heftet Norsk Aarbok 1927, og der står en lang artikkel på et gammeldags norsk omGamalt hopehav millom arabar og nordmenn. De norske vikingene klarte ikke å okkupere Andalucia den gangen, men prøvde på nytt i år 858. Heller ikke da lyktes de, men de klarte å komme seg videre og seilte derfra til Alexandria, som slettes ikke var Alexandria i Egypt, men en by langs den marokkanske kysten. Nå er jeg klar for å gjenerobre gammelt vikingland.
Jeg reiser på en annen måte enn vikingene, men heller ikke jeg uten et faremoment. Et luksustog på skinner:
Herlig, men farlig avhengighets-skapende!
Fakta
Toget Al Andaluskjører to ruter. Den ene, som jeg var med på, kalles Extremadura Tour og kjører fra Madrid, via Aranjez, Toledo, Monfragüe, Cáceres, Mérida, Zafra og til Sevilla. En gang i året. Den andre, Andalucia Tour, kjører Sevilla, Cadiz, Cordoba, Ubeda Granada, Ronda, Sevilla omtrent ukentlig fra april til oktober. Det er ikke alle steder som har jernbanestasjon, men da er det luksusbuss for tog.
Toget står stort sett stille på et sidespor om natten. Frokost serveres fra buffé på toget, lunsj eller middag spises på toget eller på en førsteklasses restaurant, ofte i forbindelse med en parador(herskapshus eller kloster som er bygget om til hotell og restaurant).
Toget har 7 vogner med suiter, hvorav 5 er klassiske såkalte CIWL-vogner, som ble bygget på slutten av 1920-tallet for å frakte medlemmer av det britiske kongehus fra Calais til Rivieraen. Det en resepsjonsvogn, to salongvogner, den ene med pianobar, to spisevogner og kjøkkenvogn. Toget er 450 meter langt. Da jeg reiste var vi 33 gjester, men toget kan ta 60 passasjerer (+ 13 medarbeidere).
Samme selskap kjører også to ruter i nord, Costa Verde Express, tidligere kjent som El Transcatábrio Clásico (Léon – Santiago de Compostela), og El Transcatábrio Gran Lujo fra San Sebastián til Santiago de Compostela. Dette toget er smalsporet. Som en kuriositet: Det er tre forskjellige sporvidder på jernbanen i Spania.
Du finner alt om togene, samt priser på www.renfe.com/trenesturisticos/
Togturen kan bestilles hos norske Vista Travel
