Kronikk: Helgelesning
Helge Baardseth, eventyrer, reisereporter, reiseekspert og vagabond par excellence på skeive og streite blikk fra en stadig mindre, men likefullt forunderlig, verden.
Av og til føler jeg meg så sliten! Det er dagens samfunn, det at alt er blitt så mye lettere – bedre vil noen si – som tar på. Som du skjønner: et paradoks.
For en stund siden kjøpte jeg meg et nytt kamera. Fantastisk hva det kameraet kan gjøre: Video med lydopptak, det kan ta bilder praktisk talt i mørke, det har bluetooth og wifi og mange andre fremmedord som jeg egentlig ikke skjønner hva betyr. Dette kameraet kan alt, hadde jeg spurt om det ville spille Valdresmarsjen, hadde det sikkert gjort det også, i Hi-fi.
I gamle dager hadde kameraet mitt to innstillinger: lukkertid og blender. Det hadde ikke engang lysmåler, men det gjorde ingenting, for det sto en veiledning på baksiden av filmpakken. Forleden kikket jeg gjennom noen gamle lysbilder jeg hadde tatt med kameraet i Algerie. Vi snakker om tidlig 60-årene. Kvaliteten på gjennomsnittsbildet var betydelig høyere den gang enn nå. Kanskje ikke så rart, ikke klikk, klikk, klikk som i moderne fotografi, men et bevisst valg av motiv – klikk, og så la man kameraet vekk. Man brukte ikke tid på å se gjennom bildene, delete dem man ikke skulle ha, laste bildene inn på en datamaskin, legge dem over på Icloud, Dropbox eller liknende for at de ikke skal bli borte, for så å glemme dem. Som film, derimot: fremkalling, skuffelse, glede. Lysbildefremvisning, eller lim inn i album. Viktig familiehistorie og kulturformidling.
Var på reise, reflekterte litt over dette, tok inn på et greit hotell og irriterte meg over resepsjonisten som fortalte meg at jeg hadde fått rommet rimeligere om jeg hadde bestilt på forhånd over internett. Irritasjonen ble ikke mindre i restauranten der kelneren (jeg hater ordet servitør!) kom med et spisekart lang som synden, og da jeg endelig fikk bestemt meg, måtte jeg også ta stilling til en vin. Kelneren lirte av seg en regle da jeg fikk servert forretten, en ny regle da jeg fikk hovedretten – … på en seng av …, du vet. Det gjorde meg så sliten at jeg droppet desserten, selv om den var inkludert i prisen.
Selv postkortet er i framgang i mange land, upersonlige Facebook-hilsener (samme hilsen til 722 «venner») gjelder ikke lenger. Ikke hos de kvalitetsbevisste.
I gamle dager, derimot. Da bodde vi på pensjonat, dørene til spisesalen åpnet kl. 19.00, og da var det kanskje aspargessuppe, oksestek og simulepudding med rød saus som sto på menyen. Dette var tid for den gode samtale. Og så hendte det en sjelden gang at eieren av pensjonatet kom inn, hvisket noen ord i øret på far:
– Det er telefon til Dem i resepsjonen. Og barn kunne til nød få lov til å skrive et postkort til en hyggelig tante, men ikke før etter desserten. Og etterpå var det kaffe og stille stunder for gode bøker.
I dag sitter folk og stirrer på skjermen ikke bare mellom rettene, men også mens de spiser, ungene spiller spill, og etterpå er det e-bok og spill, spill, spill.
En gubbe, tenker du. En nostalgiker som er fastlåst i en tid som er over. En gubbe, all right, men jeg lener meg komfortabelt tilbake, for jeg har tall på min side:
Jeg representerer nemlig framtiden! For nå viser det seg at mye av det man trodde var gone, faktisk er på vei inn. Salget av film for analoge kameraer er på vei opp, det store forlaget Penguin Books øker boksalget (en indikasjon på markedet!), mens e-boksalget er på retur, gode restauranter har satt opp smarttelefon-safer, for telefon er ikke lenger tillatt i restauranten og i alle storbyer skyter det opp små forretninger som har spesialisert seg på godt papir og fyllepenner. Selv postkortet er i framgang i mange land, upersonlige Facebook-hilsener (samme hilsen til 722 «venner») gjelder ikke lenger. Ikke hos de kvalitetsbevisste.
Også de gammeldagse pensjonatene over hele verden merker forandringen. Det er kanskje ikke så rart, det er så få igjen av dem – mange er blitt boutique-hotels – så de er nærmest blitt et «collectors item».
Vet du forresten om et så meg en e-post. Æ, postkort!
Jeg skal love å ikke si det videre!
