Jeg skulle ikke tilbake. Det var det jeg sa etter første gang. Pulau Weh var vakker, vennlig, på grensen til perfekt når solen sto lavt og helgeturistene dro hjem, men kjedelig i lengden. Sånn er det jo med små, «autentiske» øyer i Asia. De få som er igjen. Kjedelig er bra. Kjedelig holder massene på trygg avstand. Men etter hvert må noe skje. Tre uker var nok. Jeg skulle ikke tilbake.
Andre besøk endte i samme konklusjon. Jeg elsket fortsatt Pulau Weh. Stemningen, snorklingen, stillheten, solnedgangene. Men jeg skulle ikke tilbake. Tross alt: Med over 14 000 øyer å velge mellom i Indonesia, hva var poenget med å vie seg til bare en av dem?Denne gangen, mens jeg sitter på Long Beach for tredje gang på fem år, nyter kokosnøtt og lime, lekne samtaler og ser ut over det rastløse Andamanhavet, er jeg plutselig usikker igjen. Er det for kjedelig her? Eller kunne jeg blitt for alltid?
For å starte med det åpenbare: Pulau Weh – ofte kjent som «Weh» Island eller Sabang på lokalspråket – er en mellomstor øy utenfor nordtuppen av Sumatra. I over 30 år var både øya og staten den tilhører avstengt fra verden utenfor på grunn av langvarig borgerkrig, som kom til en umiddelbar og tragisk konklusjon med tsunamien i Indiahavet.
Indonesia og Aceh var hardest rammet i verden, med 130 000 bekreftet døde og talløse flere savnet og hjemløse.
Pulau Weh ‒ på grunn av sitt kuperte terreng og beskyttende kystlinje ‒ slapp unna med få dødsfall og materielle skader. I dag, både i provinshovedstaden Banda Aceh og her på Pulau Weh, er det få fysiske spor etter den traumatiske dagen for over elleve år siden. Minnene, derimot, vil alltid bestå. ‒ Jeg er heldig, forteller Eka Enk, idet jeg stiller spørsmålet hun er altfor vant til å svare på. ‒ Min familie overlevde, de fleste av mine venner også. Men alle kjenner noen som døde. Alle her har blitt preget på hver sin måte, sier hun.
Eka er akkurat som jeg husker henne. Samme latter. Samme neglelakk. Samme lure smilet. Her på nordsiden av Pulau Weh driver hun «Olala», en av et lite knippe backpacker-vennlige gjestehus langs den bratte, steinete kysten ved Iboih Beach. Det er ingen tvil: Trafikken av både vestlige og asiatiske turister har økt vesentlig siden jeg først besøkte øya i 2011. Mer skravling om kvelden, større avstand mellom hvert strømbrudd og ikke minst – et tosifret antall nybyggede bungalower for hvert år som går. Forklaringen, ifølge Eka, er enkel.
‒ To daglige flyvninger fra Kuala Lumpur. Samme med Medan og Jakarta. Det er ingen tvil, sier hun. ‒ Vi har blitt et internasjonalt reisemål.
Vel, tenker jeg. Du har «internasjonale» reisemål i Sørøst-Asia, så har du dette. Trist men sant, at standarden for «uberørt» har skiftet til å inkludere alt under cocktailbøtter, rumperistere og en internasjonal flyplass. Og selv om Pulau Weh oftere og oftere frekventerer på topplisten over Sumatras reisemål, er det fortsatt en verden unna Indonesias naboer i nord.
‒ Dagen når vi blir som Thailand og Malaysia, er kanskje foran oss, sier Eka. Men den har ikke kommet ennå.
Dagene går kjapt her i vannkanten. Glemmer fort hvor vi er i uka. Romaner fullføres, vennskap dannes, e-post utveksles, og før jeg vet ordet av det, er nok en gang visumet forlenget.
‒ Hvor lenge blir du? spør Dee-Dee fra bak disken på «Dee-Dees restaurant». Akkurat som gangen før, og gangen før der igjen. Dee-Dee med bollekinnene, alltid dekket i hvetemel og alltid med en småunge på høyrearmen. Ærlig talt husker jeg ikke det egentlige navnet hennes, men det er greit. Hun husker ikke mitt heller.
‒ Aner ikke, sier jeg. ‒ En uke. Kanskje to. Kanskje for alltid. ‒ Alltid alene, sier hun og peker på meg med stekespaden. ‒ Hvor er barn, kone, familie?
Vi har hatt denne samtalen før, mange ganger. Hun har alltid ertet meg for blondt hår, store føtter og mangel på barn. Og siden første gang jeg besøkte, har jeg lovet en dag å komme tilbake med en lekekamerat eller to til hennes tre små sønner.
‒ Neste gang, sier hun. ‒ Neste gang, svarer jeg.
Det kjennes deilig å gjøre ingenting, men etter hvert blir svinnende muskler og hyttefeber en presserende realitet. Som lindring leier jeg scooter, fyller tanken og gjenoppdager øya via et nettverk av bølgende, silkemyke veier. Etter tsunamien, ved hjelp av enorm internasjonal støtte, ble infrastrukturen i Aceh og på Pulau Weh kraftig oppgradert, som gjør utforsking med tohjuling til en friksjonsfri drøm for både erfarne og nybegynnere. Å se øya fra kant til kant og tilbake igjen tar rundt fire til fem timer, avhengig av hvor mange ganger man stopper underveis for å svømme langs ensomme strender, som i mitt tilfelle er mange.
Jeg avslutter dagen på Bixio Café, bedre kjent som «The Italian Place» på Long Beach. Svett hjelmsveis og solbrente underarmer. Flaske kaldt vann mot ansiktet. Ildfluer i trærne og parafinlamper på bordene når strømmen går. Italienske eier Luca Aldrovandi spiller kort med datteren Anna, som forhandler seg til seier på tre forskjellige språk.
‒ Hvor lenge blir du? spør Luca.‒ Vanskelig å si, sier jeg.‒ Var det du sa sist gang.‒ Vanskelig å reise igjen. Du vet hvordan det er.‒ Om jeg gjør, sier han. ‒ 25 år siden jeg landet. Er jeg heldig, får jeg 25 år til.Og mens jeg prater med Luca ‒ og mens en stadig strøm av nye og gamle ansikter møtes for musikk og samtaler her i strandkanten ‒ innser jeg at Pulau Weh har endret seg siden første besøk, men at i likhet med både meg selv og beboerne er forandringene små. Eka er her, samme som alltid. Luca på Long Beach også. Dee-Dee vil være her med restauranten sin, like under den røslige fyren med de dårlige tennene som kaller meg for «Buffalo Bill».
‒ Hvor lenge blir du denne gangen? spør folk. ‒ Og kommer du tilbake neste gang?
Svaret, slår det meg, på begge spørsmål, er nøyaktig det samme.
