Vantro ser vi bort til kanten av bordet. Den lå jo akkurat der! Som en lydig hund løper servitøren bortover stranden i den retningen vi peker, etter ham vi tror er tyven.
En splitter ny iPhone. Joda, dekket av forsikringen, men bildene fra hele ferien ‒ det er kjipt. Har ikke rukket å laste opp en backup i cloud-en. Langs Goas strender vandrer søkkrike indere sammen med de som er kastesystemets tapere. Telefonen er som cash rett i lomma – kanskje tilsvarende en årslønn eller to for dem som selger suvenirjuggel ved strandrestaurantene.
I didn’t do it. Det er så ubehagelig. Alt henger på oss, vi er turister. Vi bestemmer.
Stemningen rundt bordet er amper. – Hvis jeg ser ham igjen, så...! sier den ene. – Vi som faktisk kjøpte noe av ham, hvordan våger han å stjele fra oss da? sier den andre. For det var nettopp en strandselger her. Sto rett ved siden av bordet der telefonen lå. Han solgte neonlysende armbånd og røde djevelhornpannebånd. Han ble stående, vi syntes synd på ham, ungene ville ha, vi kjøpte noen armbånd for 10 rupier per stykk. Godt nytt år, liksom.
En folkemengde nærmer seg. Der kommer sjefen sjøl med en hel gjeng av medsammensvorne. De kaster strandselgeren ned i sanden ved føttene våre. Han er blodig. Han gråter. De har banket dritten ut av ham. Vi ser bort. Det er ingen nåde her.
Var det dette vi ville? Var det dette vi mente med rettferdighet? Sånn som vi har hjemme. Men hva hadde vi forventet? Vi som naive turister peker ut en mann som forbryter. Sjefen for sjappa tar det som en fornærmelse å la mannen ‒ som nå ber på sine knær om å bli trodd: I didn’t do it – slippe unna. Det er så ubehagelig. Alt henger på oss, vi er turister. Vi bestemmer.
Det ender med at mannen med djevelhornene får gå. Bøddelstemning, det klinger ikke godt med ferieparadis. Hva som skjer med ham de neste dagene, fremtiden hans, det vet vi ikke. Sannsynligvis blir han bannlyst fra Calangutes strender. Men et eller annet sted ligger det en godt gjemt iPhone i sanden. En hel årslønn. Jeg håper strandselgeren finner den.
