Jeg lener meg mot bardisken i Le Loft på taket av Hotel Sofitel og ser titusener av lyspunkter fra Wiens skyline reflektere i vindusrutene. Ved pianoet står det en kvinne i lang kjole og synger «Oh, New Yooooork City». Hun bryter litt på tysk. Hvor befinner jeg meg? Jeg sipper til min Gösser og føler som om jeg svever i rommet.
Hvilken by er den mest kosmopolitiske i verden? tenker jeg. Kanskje London, kanskje Paris, kanskje byen som kvinnen ved pianoet synger om? For det er vel ikke Wien, denne lille konservative hovedstaden i Sentral-Europa, kledd i rokokko, operaparykk og stivt skjortebryst, som ser ut til å leve på minnene av en svunnen tid?
Burgtheater, Statsoper og Rathaus langs Ringstrasse, husene, prakten og krusedullene i Innerstadt, alt har stått der siden tiden før den første verdenskrigen, da Wien var sentrum i det habsburgske riket: Europas mektigste keiserdømme med 30 millioner undersåtter, 17 forskjellige nasjonaliteter og 12 forskjellige språk. I Wien møttes de for å drikke kaffe, se på teater, lytte til musikk og diskutere hvordan man kunne forandre verden.
Forfatteren Stefan Zweig skrev Verden av i går, boken som så vakkert beskriver byens blomstringstid, at Wiens genialitet var at den var en syntese av alle europeiske kulturer, at den var fri fra tvang og fordommer og kunne harmonisere de folkelige og språklige motsetningene. Det var godt å leve her, i denne nytelsens by «som gjestfritt tok imot alt det fremmede og bød på seg selv». Ingen steder var det lettere å være europeer.Nei, et mer mangekulturelt rike og en mer kosmopolitisk by hadde verden neppe sett. Men det var den gang. Hva hendte siden?
– Den kreativitet og rikdom som fantes rundt fin de siècle, har aldri kommet tilbake, sier byguiden Pablo Rudich mens vi spaserer forbi Hofburg, palasset som ser ut som en bløtkake og var keiserens vinterbolig når livet føltes for landlig i sommerslottet Schönbrunn.
Pablo og jeg kom begge til Wien første gang i begynnelsen av 80-årene. Jeg reiste dit som interrailer og ble der noen dager. Pablo flyktet hit sammen med sine foreldre fra Uruguay og har bodd her siden. Nå går vi gjennom byen av i dag og snakker om verden av i går.
– Mitt inntrykk i 1981 var at Wien var en by for gamle mennesker, sier jeg. Det var ikke bare husene som var gamle, også varene i utstillingsvinduene og menneskene på gaten virket tilårskomne. Som om alt det morsomme allerede var hendt.
– Ja, istemmer Pablo. Wien var et sted for eldre mennesker. Det hadde jeg følelsen av også.
I Loos American Bar i den dunkle Kärntner Durchgang står vi på det svart- og hvitrutete steingulvet, lener oss mot en bardisk av mørkt tre og snakker om forandring: Hvordan det storslagne og tolerante Wien fra det forrige århundret krympet og ble lite og ubetydelig, for deretter igjen vokse og utvikle seg.
– Det har gått raskt i det siste. For ti år siden var Conchita Wurst en umulighet i her i landet. Da handlet det om Fritzl som hadde stengt familien sin inne i en kjeller og Jörg Haider som med sitt ekstreme høyreparti spredte rasistiske ideer. Nå har vi åpnet oss mot verden og reist oss opp av asken, sier Pablo og peker på et vindusskilt til en juvelerforretning der et skilt deklamerer «Kuk».
– Kuk? undrer jeg.
– Ja, kaiserlich und königlich (imperisk og kongelig, med andre ord: kongelig hoffleverandør), klargjør Pablo.
Baren vi står i, er oppkalt etter en av fin de siècles frontfigurer: Adolf Loos, arkitekten som beveget seg i de radikale kafékretsene rundt Karl Kraus, og som var trett av den rådende oppfatningen at alt skulle være så prangende og detaljrikt. Loos utfordret den behagelige borgerlige regelen ved å ta til orde for den ornamentsfrie og rene byggestilen. En ny tid, en ny måte å leve på. Modernismen. Funksjonalismen.
Pablo går raskt gjennom virvaret av smug fra middelalderen, og jeg følger etter. Vi stanser foran porten til Schönlaterngasse 7 og skuer lenger tilbake i historien. I en nisje i fasaden står det et eventyrdyr i stein: basilisken, monstret som en baker i år 1212 overrumplet ved å holde opp et speil slik at monstret eksploderte av skrekk da det fikk se seg selv.
Et speil hadde også østerrikerne trengt i årene etter annen verdenskrig, slik at de kunne ha sett seg selv. Istedenfor snudde de seg bort. Pablo husker historieundervisningen han fikk på skolen.
– Plutselig gjorde både læreren og historieboken et hopp fra tjueårene til sekstiårene, som om Hitler, Anschluss, nazifiseringen og utryddelsen aldri hadde funnet sted, forteller han idet vi går forbi Griechenbeisl, der man har servert knödel og surkål helt siden år 1447.
I 1930-årene ble den store toleransen byttet ut med ekstrem intoleranse. Av de 185 000 jødene som bodde i Wien og spilte en så viktig rolle i kulturlivet, rømte to tredjedeler, mens de fleste av dem som ble igjen, ble sendt til konsentrasjonsleirer. Hva passer vel bedre i en by som prøver å glemme de vanskelige krigsårene enn en tur i Sigmund Freuds fotspor. Det var jo i denne byens gater og kafeer han formulerte sine ideer og fortrengte barndomsminner.På trappen til Votivkirche, midt imot Sigmund Freudparken, møter jeg Freud-eksperten Eleonore Neubacher. Hun er kledd i røde bukser og blå- og hvitstripet skjorte. Hun virker litt bister.
– Alle ville være i Wien, byen der alle nasjonaliteter og religioner hadde samme rettigheter. Wien var en vakker drøm for resten av verden
– For det første, jeg vil ikke høre en masse klisjeer om at Freud baserte alle teoriene sine på fortrengt seksualitet, han hadde så mange andre strenger på sin lyre, sier Eleonore strengt, ser alvorlig på meg og legger til:
– Freud blir man ikke ferdig med i løpet av to og en halv time. Det tar et helt liv.
Men vi gjør likevel et forsøk og går bort mot Freudmuseet i Berggasse 19, der Freud bodde i 47 år og formulerte sine ideer om psykoanalyse, og videre til Café Korb, der Freud traff sin vennekrets for å diskutere hva han hadde skrevet og skulle skrive. Kanskje hengte han filthatten på stumtjeneren, slo seg ned, kjente etter om kokainet han hadde inntatt hjemme, hadde noen effekt og tente seg nok en sigar (han røkte 20 om dagen). «Jeg kan ikke arbeide om jeg ikke får røyke», sa han unnskyldende til sine venner.
– Jeg kan ikke leve om jeg ikke får spøke, la han kanskje til, for Freud mente at den dagen vi sluttet med å fortelle historier, den dagen hadde vi gitt opp menneskeheten, forteller Eleonore.
Se der, det var en mindre kjent side av den seriøse wieneronkelen med det grå velpleide skjegget og det alvorlige blikket.
– Alle ville være i Wien, byen der alle nasjonaliteter og religioner hadde samme rettigheter. Wien var en vakker drøm for resten av verden, sier Eleonore da vi går forbi minneplakettene i fortauet som minner om de jødene, byens kulturbærere, som årene etter Freuds død – 23 dager etter krigsutbruddet i 1939 – ble myrdet i nazistenes leirer.
– Freud elsket sitt Wien, fortsetter hun, ‒ men han var skuffet over at wienerne heller danset og sang enn å analysere sine liv.
Under det kirkeliknende hvelvet i Café Central, som holder til i en gammel børs i Herrenstrasse, høres wienerkomponisten Johan Strauss den yngres «An der schönen blauen Donau», stykket som også pleier å avslutte byens årlige nyttårsball. Jeg drikker en wiener melange, en østerriksk cappuccino toppet med kakaopulver, og spiser en nusskuss, en bakkels med nøttemousse på sprø butterdeig. Nysgjerrig på alle spennende kaffenavn bestiller jeg som påtår en salon einspänner, kaffe med vispet krem.
Ved glassdisken med de forføreriske kakene står det en statue av Peter Altenberg, den modernistiske forfatteren og poeten fra 1800-tallet som så mesterlig skildret Wiens hverdagsliv. Jeg lukker øynene så jeg ikke lenger hører biltrafikken utenfor og heller ikke ser de gule gardinene og veggene med lister i gullfarge og border med grønne blomster. Istedenfor ser jeg Lenin og Trotskij i en intens diskusjon mens drammene står urørte på bordet deres. Der borte sitter en ung Hitler med sin lille mustasje og ser sint ut. Og i et annet hjørne drar Theodor Herzl, kulturredaktøren i Neue Freie Presse, fingrene gjennom sitt markante svarte skjegg og hevder bestemt til forfatteren Stefan Zweig at Europas jøder må få et eget land i Palestina. Hva skal vi i Midtøsten å gjøre, parerte Zweig, det er her i kulturens Sentral-Europa vi hører hjemme.
Men nå er det 2015, og Wien er på vei til bake. En kosmopolitisk by som unge og kreative mennesker flytter til for å leve rimelig og treffe likesinnede. Det er lett å få arbeid her, og leilighetene er fremdeles ganske billige. Folk flytter hit både fra Tyskland og resten av Europa for å studere og for å arbeide. Byen som krympet, har begynt å vokse igjen og har snart like mange innbyggere som under blomstringstiden.
– Wien har Europas beste kafékultur, men vi har ingen skikkelig kaffekultur. Kaffen her er aldri særlig god. Men for tre euro får du en kopp og kan sitte i tre timer eller lenger og lese kafeens gode tilbud av aviser uten at noen synes at du snylter, sier han og bestiller en øl.
Kleines Café på Franziskanerplatz er en slik lenke, mellom den gang og nåtid. Den holder til i en kjeller fra middelalderen, men er designet i 1970-årene av byens stjernearkitekt Hermann Czech, i bøhmisk jugendstil. Her vanker så vel middelaldrende avislesere som unge wienere med party i blikket. Jeg står der i en sky av tobakksrøyk og i et surr av samtaler om kunst og politikk og nipper til en campari – og går videre til neste kafé først når klokken i Stefansdomen slår ti tunge slag.
Peter Stuiben sitter ved et av de runde kafébordene på Café Ritter i Maria Hilfer Strasse, en av disse wienerkafeene som Stefan Zweig kalte «en slags demokratisk klubb». Når servitøren kommer, bestiller han ikke kaffe.
– Wien har Europas beste kafékultur, men vi har ingen skikkelig kaffekultur. Kaffen her er aldri særlig god. Men for tre euro får du en kopp og kan sitte i tre timer eller lenger og lese kafeens gode tilbud av aviser uten at noen synes at du snylter, sier han og bestiller en øl.
Peter jobber med samtidskunst på Wiens bymuseum og mener at den avdankede keiserhovedstaden er på vei ut av sitt nostalgiske vemod og inn i noe nytt.
Etter annen verdenskrig følte østerrikerne en tomhet. Keiserdømmet hadde falt og nazismen hadde drept restene.
– Da lot vi som om vi var offer for Hitler og ikke hadde noen skyld i det som hadde hendt. Det var ikke sant. I dette tomrommet begynte vi å lete etter en ny identitet og fikk syn på det nordiske sosialdemokratiet, sier Peter og forteller om Wiens arbeiderstrøk i tiende distrikt som ble bygget opp med svensk hjelp.
For mens resten av landet stemte blått, og av og til brunt, holdt wienerne på rødt. Og slik er det fremdeles.
En dør er igjen åpnet. I dag hører du, akkurat som under keiserdømmet, flere forskjellige europeiske språk på Wiens kafeer. Lukker du øynene og lytter, er det lett å tenke seg tilbake til en verden av i går.
Peter Stuiben tar en slurk øl, ser glad ut. Det er dette Wien han vil bo i, ikke i en trang og fornektende by, men i en gjestfri og åpen østerriksk hovedstad.
