Det sies at alle har en grense. Punktet når viljekraft ikke lenger er nok. Grensen – når kroppen tar over, styrer seg mot nærmeste sitteplass og trekker nøkkelen fra tenningen. 4500 høydemeter – viser det seg – er min. Om det er den oppsamlede melkesyren etter syv dagers vandring som bikker over, det stadig synkende oksygennivået i luften eller synet av den stupbratte åssiden vi må bestige før dagens ende, er usikkert, men det spiller liten rolle.
Beina stivner. Tankene svartner. Guiden min, Pemba, snur seg og ser bekymret ut.
‒ Ok? spør han, klatrer ned noen trinn og klapper meg oppmuntrende på skulderen, men det er vel over en time siden jeg sluttet å svare.
‒ Just a little longer, sier han. ‒ An hour, maybe less. Then food, drink, sleep.
Jeg løfter hodet og snakker med øynene. Dette går ikke, Pemba. This is it. Jeg klarer ikke mer.
‒ Don't die, big boy. We take it slow. Ok?
Under oss er dalføret dekket i sukkerpinn. Luften er kald og tørr. Landskapet er svart-hvitt under et truende tak av steingrå skyer.
‒ Ok? gjentar Pemba og smiler bredt, men tankene har stilnet. Motivasjonen er borte, gleden forsvunnet. Alt som er igjen er pusten – den surklende raspingen fra dypt i lungene ‒ og spørsmålet som går på rundgang i hodet, igjen og igjen, som et slags panikkslagent mantra.
Klarer du dette? Bør du snu? Eller er det for sent?
En uke tidligere – god og skjelven etter rufsete landing på verdens «farligste» flyplass ‒ møter jeg min guide og turkamerat de neste 14 dagene. Pemba Rinzingsherpa har bare et par år mer enn meg på fødselsattesten, men føles fort som en langt eldre og tryggere storebror. Kanskje det er ansiktet? Ungt, men erfarent. Vennlig, men bestemt.
En evig vandrer, født i høyden.
‒ Det setter sine spor, sier han.
Eller kanskje er det min totale mangel på turerfaring og til tider barnlige behov for moralsk støtte som umiddelbart gir grobunn for tillit? Født og oppvokst innenfor Ring 3, forklarer jeg. Det setter også sine spor.
‒ We take it slow, sier han. ‒ Eldste jeg har hatt med til toppen, var sytti pluss.
Vi forlater Lukla til den sprakete lyden av bønnesang, og slutter oss fort til en travel konvoi av bærere og arbeidsdyr på vei til Namche Bazaar – Pembas fødeby og sherpaenes hovedstad. I forkant av reisen hørte jeg ofte om «mengdene»: en endeløs conga-line av backpackere og turister på vei til toppen. Turen til Base Camp (5364 moh.) har lenge vært et fast innslag på topp 100 ting-å-gjøre-før-du-dør-lister ‒ på lik linje med nordlys og delfinsvømming ‒ men siden det ødeleggende jordskjelvet som rammet Nepal 25. april 2015, har stiene vært tilnærmet tomme for reisende.
‒ Det har vært et vanskelig år, forteller Pemba. ‒ Skjelvet var ille nok, men siden så mange her oppe er avhengige av turismen, fortsetter lidelsene hver eneste dag. Alle ber om en sterkere sesong i 2016.
Alt som står igjen er pusten, lyden fra fossefall langt borte, hakkespettene fra skogen og solen som beveger seg langsomt over himmelen.
Timene går fort. Sånn er det jo med langvarig vandring (ble jeg fortalt), når urinstinktet tar over og setter lokk på tankene. En naturlig, kjernesunn rytme. Alt som står igjen er pusten, lyden fra fossefall langt borte, hakkespettene fra skogen og solen som beveger seg langsomt over himmelen. De nykjøpte fjellstøvlene, til min fornøyelse, har allerede fått noen skjønnhetsriper, og bunnen av trekkingbuksene er dekket av et tykt lag safranfarget støv. Ofte hører vi bjeller i det fjerne, før flokker med «dzo» – en hardfør, lokalavlet krysning mellom jak og vanlige kuer – passerer oss med sementsekker festet til flankene.
‒ Til gjenoppbyggingen, forklarer Pemba, og det blir fort tydelig hva han snakker om.
Vi passerer stadig ruiner. En eldgammel steinhytte – som dratt ut av tiden ‒ er nå lite mer enn et rammeverk for en gigantisk kampestein, som slet seg fri fra dalsiden under skjelvet og traff sørveggen med full styrke. Heldigvis var beboerne ute da det skjedde, i likhet med store deler av landets befolkning den dagen.
‒ Vi var heldige, sier Pemba, og igjen blir jeg overrasket over hvor mange ganger jeg har hørt ordet siden ankomst i Kathmandu. Det er kanskje absurd å snakke om hell i en så tragisk sammenheng, men sannheten er at jordskjelvet – spådd av seismologer i mange tiår ‒ ikke kunne ha truffet på en «heldigere» tid. Det var en skyfri lørdag formiddag, skolene var stengt og folk flest var utendørs. Hadde katastrofen skjedd på en hverdag, om natten eller når regnet falt, hadde man trolig kunnet lagt til et siffer på antall døde.
‒ Vi var heldige, gjentar Pemba. ‒ Det kunne vært verre.
Etter to dager, 40 000 langsomme skritt og rundt en kilometers høydedifferanse fra Lukla, når vi Namche Bazaar. Som med mange av Khumbu-dalens småbyer, er det en surrealistisk, melankolsk skjønnhet som møter oss ved dagens ende. Sprukne stupaer strekker seg mot himmelen; kveldståken ruller inn og dekker byen på få minutter; kråker og løsbikkjer krangler over halvbrente hauger med søppel ved utkanten av et forlatt tempel.
Utmattet sjekker jeg inn på vandrerhjemmet og gjør meg klar for en ensom middag. Vanligvis ville rommet vært proppfullt av stemmer, musikk, flørting, latter, vennskap som dannes. Nå er jeg alene i den øredøvende stillheten, og det føles rart. Ikke trist, akkurat. Ikke deilig heller. Bare ensomt.
Neste morgen møter vi Pembas far, Chowang Rinzingsherpa som har en helt spesiell hedersplass i norsk ekspedisjonshistorie. Starstruck er forbokstaven: I 1985 guidet Chowang den første norske bestigningen av Mount Everest, med blant annet Arne Næss Jr. på slep. 30 år senere forblir han en ung, energisk mann – med skjegg som silke og det største, hviteste smilet jeg noen gang har sett. Jeg starter samtalen vår med et pinlig åpenbart spørsmål.
‒ Hvordan har ruten til Base Camp endret seg siden den gang?
‒ Flere folk, sier han. ‒ På den tiden var det en begivenhet når fremmede kom til byen.
Jo mer vi prater, jo tydeligere blir det at Namche Bazaar fra Chowangs barndom har nada til felles med den travle byen rundt oss. Før Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay nådde toppen av verdens høyeste fjell i 1953, var det få i verden som hadde hørt om Mount Everest eller Khumbu-dalen. I disse dager har ruten blitt «oppgradert» på lik linje med Nepals andre populære trekkingområder. Hver natt mot toppen tilbringes mellom fire vegger, iskald San Miguel serveres fra ende til ende, og reisende kan oppdatere Facebook-statusen med dugelig wi-fi i 5000 meters høyde. Men har noe av bragden og mystikken dermed forsvunnet?
‒ Ja og nei, sier Chowang.
‒ Verden endrer seg, og vi må endre oss med den. Næringen gir et livsgrunnlag som ellers ikke ville ha vært her. Men jeg bekymrer meg for dem som vil bestige Everest uten nok klatreerfaring. De tragiske konsekvensene har vi sett gang på gang.
Dagene glir over i hverandre. Fra tidlig om morgenen til første te-pause i åttetiden vandrer vi med behagelige solstråler i nakken, før enhver millimeter med bar hud er dekket av 50-faktor.
‒ Solen er din verste fiende her oppe, sier Pemba strengt når jeg protesterer. ‒ Mye vann og god beskyttelse er det viktigste du tar med deg. Uten går det galt, hver gang.
Vegetasjonen tynnes ut og forsvinner i høyden. Bare en håndfull hardføre organismer kan leve permanent her oppe, mennesker inkludert. Grenene på trærne minner om brukne lemmer. Torner blir lengre, spissere og luktene blir færre – bare et tidvis sting av viltvoksende marihuana ‒ før de forsvinner fullstendig. Fuglesangen stilner.
Pemba, med sine dype lunger, er ti meter foran meg nå. Det er lenge siden vi har snakket sammen. Etter mange dager i hverandres selskap har vi kanskje gått tom for samtaleemner, men trolig er jeg bare for sliten til å kommunisere med annet enn lavmælt grynting. For pusten er tung nå, beina kjennes hule og svake. Hvert kjærkomment, nedovergående skritt tas med vissheten om at samme strekning må gjentas i motbakke på veien tilbake.
‒ We take it slow, sier Pemba.
‒ We take it slow, gjentar jeg mekanisk.
Og «slow» er virkelig ordet: Saktere enn dette, og vi ville trolig ikke bevegd oss i det hele tatt. Men likevel går det fremover, dag etter dag, til vi endelig står ved foten av verdens tak.
Hittil har toppen av Everest vært som et sporadisk speilbilde i horisonten, enten dekket av skyer eller bare som en kjegleformet flekk av svart stein, snøfri sammenlignet med toppene rundt. Nå er den der, rett foran meg. Toppen av Everest. Verdens høyeste fjell. Hver gang jeg gjentar setningen i hodet, belønnes jeg med et gullregn av endorfiner. Og mens vi foretar en grundig fotodokumentasjon av bragden foran Base-Camp-skiltet, prøver jeg forgjeves å sette ord på landskapet rundt oss. Sånn har det vært siden dag én. Notatblokken er proppfull av floskler og utropstegn, men ingen ting som oppsummerer dette landskapet og den overveldende følelsen av å faktisk være her. Det er først når jeg møter småflypiloten John Pollard fra Seattle i USA at den rette løsningen blir skrevet ned.
‒ Mektig, sier han.
Mektig får holde.
Sammen med kona, Carrie, deler ekteparet en innholdsrik cv med turer og ekspedisjoner over hele verden. ‒ Men her, sier Carrie, ‒ ved foten av verdens tak, er høydepunktet nådd.
‒ Det blir vanskelig å fortelle om dette når vi kommer hjem, sier hun. ‒ Folk vil ha mange spørsmål, men dette er et landskap og en følelse man rett og slett må oppleve selv.
Jeg nikker erkjennende. Dette er et landskap man må oppleve selv. Klisjeen er sann: Fjellet gjør noe med oss. Renser blodet. Vekker sjelen til live. Det er med en gledesfylt melankoli – den bittersøte viten om at jeg trolig aldri vil befinne meg høyere i mitt liv – at jeg snur meg mot Pemba, nikker lett og signaliserer at det er på tide å dra hjem.
‒ We take it slow, sier Pemba.
‒ We take it slow, gjentar jeg og følger etter.
Ett bein foran det andre.
