COLOMBIA: Den (for)tapte by
Gravrøvere, anarki og kidnappinger. Glem Machu Picchu og Tikal. Bli heller med på en reise til Den tapte byen og gjennom Colombias blodige historie, med frodig jungel og krystallklare elver på kjøpet.
Lyset fra små stearinlys flakker over bildene som ligger strødd på bakken mellom oss: bilder av krukker og gjenstander stjålet fra gamle graver, bilder som viser hvordan ruinene så ut tildekt av tett jungel og planter før rekonstruksjonene startet. Jonathan, guiden vår, legger et avisutklipp over de andre bildene. Store krigstyper lyser mot oss: «Qué pasó en Ciudad Perdida» – Hva skjedde i Den tapte byen?
Vi sitter i en liten sirkel litt utenfor campen vår, midt i jungelen. Det er historietime, og Jonathan holder akkurat på å fortelle om de åtte turistene som den 12. september 2003 ble kidnappet av geriljagruppa ELN da de overnattet ved ruinene.
– En av de kidnappede greide å rømme den første dagen og vandret alene i jungelen i tolv dager før han ble funnet. Noen av de kidnappede satt fanget i tre måneder før de ble sluppet fri. De som ble holdt lengst, var de sterkeste og de mest opprørske.
Et nytt bilde blir sluppet ned på bakken. Fem menn står på rekke og holder armene triumferende opp i lufta. Et helikopter kan så vidt skimtes i bakgrunnen. De fem turistene som satt lengst i fangenskap hos ELN, er endelig satt fri.
Medellín, en gang verdens drapshovedstad og hovedsete til narkobaronen Pablo Escobar, nylig gjenfødt i Netflix-serien «Narcos», har forvandlet seg til en av Sør-Amerikas hippeste byer.
Colombia har lenge hatt et frynsete rykte. Geriljabevegelser, borgerkrig og narkotrafikk har sørget for å avskrekke mulige turister, men i løpet av de siste årene har ting begynt å skje. Konflikten er dessverre ennå ikke over, men geriljagruppa FARC sitter i det minste ved forhandlingsbordet. Flere og flere områder og byer er blitt trygge.
Medellín, en gang verdens drapshovedstad og hovedsete til narkobaronen Pablo Escobar, nylig gjenfødt i Netflix-serien «Narcos», har forvandlet seg til en av Sør-Amerikas hippeste byer. Turister strømmer til de attraktive strendene langs den karibiske kysten og til de grønnkledde åsene i kaffedistriktet. Ja, og til Den tapte byen, selvfølgelig, om enn ikke i like store mengder.
Det er ikke mangel på spenning og blodige historier når det gjelder Den tapte byen, eller Teyuna som den også kalles, godt gjemt i de jungeldekte fjellene langs Colombias karibiske kyst. Byen ble sannsynligvis bygd av taironaindianerne rundt år 700–800, da ressursene langs kysten ikke lenger var nok for den voksende befolkningen. Den ble forlatt rundt hundre år etter at spanjolene ankom kontinentet.
Lenge lå ruinene forlatt, men i 1972 ble byen oppdaget ved en ren tilfeldighet av to gravrøvere da de så noen trappetrinn som var skåret ut i stein og som ledet opp fra elva. De oppdaget terrassene som kjennetegner ruinene, og fant at mange av dem inneholdt graver fylt til randen av gull og verdifulle gjenstander. Etter noen fuktige kvelder på byen da de ikke lenger greide å holde på hemmeligheten, begynte stadig flere å strømme til på jakt etter skjulte rikdommer, og snart var ruinene fylt av skattejegere.
Den tapte byen forvandlet seg til et anarki, et lovløst samfunn der personer ble drept for den minste ting.
Den tapte byen forvandlet seg til et anarki, et lovløst samfunn der personer ble drept for den minste ting. Videre forteller historien at situasjonen til slutt var så ute av kontroll at en av plyndrerne bestemte seg for å rapportere tilstandene til myndighetene. Gravrøvere ble snart erstattet av arkeologer og antropologer, og etter hvert også av turister.
– Da byen ble rekonstruert, ble det gjort to store feil. Den ene av dem ser dere her.
Vi er i den første bydelen til La Ciudad Perdida, Den tapte byen, i det som sannsynligvis var handelsområdet i byen en gang for veldig lenge siden. Vi har stavret oss oppover trinn for trinn, men i motsetning til Machu Picchu i Peru er trappetrinnene her lave, det går lett to trinn per steg.
– De som gjenoppbygde byen, hadde en del steiner til overs og lagde denne sirkelen. Jeg har ingen planer om å få dere til å gå rundt steinene ‒ først den ene veien og så den andre og fortelle dere at det sannsynligvis var et ritual som ble utført når folk skulle handle ‒ enkelte guider har tidligere pleid å gjøre det.
Man må gå to dager gjennom jungelen for å komme til ruinene. Turen til Teyuna tar normalt fire–fem dager, i klam hete og dryppende svette på grunn av den høye luftfuktigheten.
Når sant skal sies, vet ekspertene egentlig veldig lite om hvordan livet artet seg i byens storhetstid. Det har blitt forsket lite på taironaindianerne sammenlignet med for eksempel inkaene i Peru og Bolivia, eller aztekerne og mayaindianerne i Mexico og Mellom-Amerika. Mens de aller fleste har hørt om Machu Picchu, har de færreste hørt om Teyuna i Colombia.
Man må gå to dager gjennom jungelen for å komme til ruinene. Turen til Teyuna tar normalt fire–fem dager, i klam hete og dryppende svette på grunn av den høye luftfuktigheten. Henger man noe til tørk over natta, er det minst like fuktig neste morgen. Nettene må man tilbringe i enkle hengekøyer eller på tynne madrasser i køyesenger. Alt dette fører til at de som tar turen, er så heldige å få ruinene nesten for seg selv.
Svetten renner nedover ansiktet, drypper ned på bakken. T-skjorta sitter som klistret til kroppen. Vi har gått oppover i det som føles som en evighet. Varmen får alt til å føles lengre og tyngre, men nå flater stien heldigvis ut. Etter noen minutter kommer vi til en lysning, og landskapet åpenbarer seg foran oss: Jungeldekte fjell og åser strekker seg ut så langt øyet kan se, men det er ikke det første som fanger oppmerksomheten. Midt i åpningen står kokken vår klar med en ferdig oppskåret vannmelon. Han vet alltid hva som trengs i enhver situasjon, og vi går aldri sultne. Vi setter oss, slurper i oss den saftige frukten og nyter utsikten.
Ruinene til Teyuna er imponerende og storslåtte, men noe av det mest minneverdige med turen er den fantastiske naturen vi går gjennom: mektige vidstrakte åser og fjell, frodig jungel, gigantiske trær som får menneskene som passerer dem, til å framstå som dverger, fosser og sildrende elver. Og det er heldigvis ikke mangel på kulper med krystallklart vann som vi kan kaste oss uti for å kjøle oss og vaske av oss dagens svette.
Er man heldig, kan man også skimte en jaguar, men etter hvert som flere og flere turister tar turen, har jaguarene forsvunnet dypere inn i jungelen.
Etter kidnappingene i 2003 sendte den colombianske regjeringen inn store styrker for å «rydde opp» i området og fjerne alle opprørere. Når en av de andre i gruppa spør hva som skjedde med geriljasoldatene under oppryddingen, er det som om en skygge faller over Jonathans ansikt før han svarer kort.
– Hæren eier ikke respekt for liv.
Allerede i 2005 ble det igjen startet opp guidede turer. Det var likevel først i 2010 at turismen kom i gang for fullt igjen. Da slapp Mark Henderson – en av de kidnappede – og Kate Horne filmen My kidnapper, der Henderson og noen av de andre som ble kidnappet, møter sine tidligere kidnappere og drar tilbake til ruinene. Det har ikke vært voldelige hendelser siden 2003, men den dag i dag er det til enhver tid plassert soldater på militærposten øverst i ruinene
Før vi forlater Den tapte byen, forteller Jonathan enda en uhyggelig historie om noe som hendte kort tid etter at myndighetene ble gjort oppmerksom på Teyunas eksistens. Da var det politiet og ikke hæren som hadde kontrollen i området. En dag politihovedkvarteret i Santa Marta ikke fikk kontakt med noen i Den tapte byen, sendte de inn et helikopter for å sjekke hva som var galt. De fant alle vaktene drept, bare én person manglet, sannsynligvis sammen med en ikke ubetydelig mengde kulturskatter.
Men stedets mørke historie greier ikke å ta oppmerksomheten vekk fra skjønnheten og roen jeg føler når jeg vandrer gjennom jungelen, opp de mosekledde trappene og får se de menneskeskapte terrassene under meg og de mektige fjellene i bakgrunnen.
Hvordan kommer man seg hit? Les guiden til Colombia, den tapte byen her
