Menu Meny

Kroatia: Til Istrias indre

Istrias historie er skrevet med blod, men Istria er også et av de vakreste områdene i Kroatia. Vi forlater kysten og utforsker en halvøy som er delt mellom tre land.

Grota blir stamstedet vårt. Nesten alle andre restauranter i Rovinj er turistfeller, ifølge vår nye venn Mihaela Medic, som sitter ved siden av oss. Men heldigvis er det små steder som produserer vin på egen gård. Som Grota, der stamgjestene ankommer allerede klokken sju om morgenen.– Hit kan du godt komme uten venner, for du finner nye venner her, fortsetter Mihaela. Mennene i baren snakker gammel-italiensk, en dialekt snart i glemmeboken. Lille Grota forteller mye om Istria på sine få, slitne kvadratmeter. Det skjønner vi etter hvert.

Motovun, en av de mange landsbyene som balanserer oppe på en bakketopp.
Motovun, en av de mange landsbyene som balanserer oppe på en bakketopp.
Pappa Grgo med sønnene Ivan og David Mejak.
Pappa Grgo med sønnene Ivan og David Mejak.
Irene Ipsa inspiserer oliventrærne.
Irene Ipsa inspiserer oliventrærne.

Så nå er vi på vei mot halvøyas nordøstre del, mot fjellene og grenselandet mellom Kroatia og Slovenia, og heller ikke så langt fra det nordøstre Italia. Istria – på kroatisk og slovensk Istra, på italiensk Istria.

En tidlig morgen, før Grota, resten av Rovinj eller havet har våknet, forlater vi kysten og kjører på de svingete veiene nordover. En blå dis visker ut konturene i landskap og landsbyer. I går kveld, da vi tok vårt siste glass vin på Grota, la vi kartet på bardisken, trakk en strek med fingeren og førte den så langt fra kysten det var mulig. – Ser bra ut, sa Mihaela, reis dit. Så nå er vi på vei mot halvøyas nordøstre del, mot fjellene og grenselandet mellom Kroatia og Slovenia, og heller ikke så langt fra det nordøstre Italia. Istria – på kroatisk og slovensk Istra, på italiensk Istria. Dette er viktig, for her snakker man alle tre språkene. Skiltene er på kroatisk og italiensk. Vi studerer kartene. Motovun er også Motona, Pazin er Pisino, Buzet er Pinguente.Istrias bånd til Italia er skrevet i blod. Historien om de istriske italienerne er historien om en av Europas store tvangsforflytninger. Den istriske diasporaen omfatter flere hundre tusen italienere som ble tvunget til å forlate sine hjemtrakter i Istria og finne en framtid i de delene av Italia familiene egentlig kom fra. I dag bor det fremdeles tjue tusen italienere i Istria.

Allerede på 500-tallet var Istria, som hadde vært en del av det romerske riket siden Augustus’ tid, helt romanisert. Men i løpet av de kommende femten hundre årene skjedde det store forandringer. Først ankom det store grupper med slaviske innvandrere. Venezia hadde makten fra 1300-tallet fram til slutten av 1700-tallet. Da ble Istria en del av det østerrikske imperiet. Etter et kort fransk mellomspill la man beslag på hele halvøya i 1813, men den istrisk-italienske innflytelse, kulturelt og økonomisk, sto likevel sterkt. Fra begynnelsen av 1800-tallet reiste det seg en stadig sterkere opposisjon fra kroatiske og slovenske nasjonalister, mot den store italienske dominansen innen språk, kultur og økonomi. Da store grupper av italiensk-ættede istriere forlot Istria under den første verdenskrigen, vippet pendelen over til fordel for de kroatiske og slovenske gruppene. De ønsket nå å frigjøre seg fra de italienske båndene. Pendelen svingte tilbake på 1920-tallet da Italia under sitt fascistiske regime tok kontroll over halvøya og forbød alle andre språk enn italiensk.På slutten av den andre verdenskrigen skjedde splittelsen, det italienske eksodus som tvang flere hundre tusen istriske italienere tilbake til Italia. Det endret ikke bare demografien, men også det kulturelle mønsteret i regionen. Den historiske bakgrunnen spiller selvfølgelig inn når det gjelder forståelsen av Istria i dag.

Ut på veien, målet er landsbyen Buxet!
Ut på veien, målet er landsbyen Buxet!

Boskarinoksen ble reddet fra utryddelse for tjue år siden. De staselige dyrene med de store hornene har stått imot krig og folkevandringer, men ikke mekanisering og strømlinjeformet landbruk med stordrift.

Vi kommer i bedre humør jo lenger inn i landet vi kjører. Åsene er dekket av vindrueranker, oliventrærne står i giv akt. Det klare lyset faller på den melkehvite og matte kalksteinen. En smal vei fører oss inn mot fjellene og stadig lenger ut på landsbygda. Vi følger en liten grønn dal som kiler seg inn mellom høye åser. Forbi den lille landsbyen Lanie, og så, bortenfor neste sving, den enda mindre Podga?e, som ligger ved foten av et fjell. En samling ustelte hus og noen uthus langs en støvete landsbyvei, mer er det ikke. Området er det mest øde og isolerte vi hittil har sett i Istria. Trekkfulle steinhus som gir et håpløst forlatt inntrykk, som om de har mistet all selvrespekt. Foran husene ligger det et stort jorde der en flokk okser beiter. To unge menn kommer ruslende mot oss. De presenterer seg som Ivan og David Mejak og bor i et av husene her sammen med mamma Smiljana, pappa Grgo Mejak og søsteren Marija. – Navnet på landsbyen betyr underbukse eller grein, se der opp i åsen, forteller Ivan og peker på en steinformasjon som bare med litt fantasi har form som en grein. ? Grensen til Slovenia ligger rett bortenfor underbuksen, forteller den andre broren med et flir. De gjør ofte det, snakker og fyller ut hverandres meninger. Brødrene pendler til jobb hver dag, men all fritid går til å stelle boskarinoksene. De vil gjerne vise oss dyrene, så vi hopper opp på traktoren og gynger over enga, bort mot oksene. Ivan og David forteller kjærlig om dyrene som alle har navn. Oksene er vakre og majestetiske. Og enorme, merker vi når vi nærmer oss. Brystet er melkehvitt, det er bare de unge som er brune over det hele. – Den der minner om meg, han er sterk, ler den eldre broren Ivan. ? Ja, ja, sukker David. Boskarinoksen ble reddet fra utryddelse for tjue år siden. De staselige dyrene med de store hornene har stått imot krig og folkevandringer, men ikke mekanisering og strømlinjeformet landbruk med stordrift. Stammen holdt på å dø ut, men en veterinær fra Trieste slo alarm tidsnok. Helt siden romertiden har boskarinoksen vært helt avgjørende for å kunne overleve her. De har vært brukt i arbeid og har gitt både melk og kjøtt. Romerne brukte de sterke dyrene til å frakte store steinblokker til sine byprosjekter, som amfiteateret i Pula på sørspissen av halvøya.

Godt med vinbarer, og med viner til svært gode priser.
Godt med vinbarer, og med viner til svært gode priser.
Lokal spekeskinke, Prsut – verdt en reise bare den.
Lokal spekeskinke, Prsut – verdt en reise bare den.
Stadig flere oppdager at Istria er et godt reisemål for matinteresserte.
Stadig flere oppdager at Istria er et godt reisemål for matinteresserte.
Å gå seg vill i disse smugene er en ren fornøyelse!
Å gå seg vill i disse smugene er en ren fornøyelse!

Og pappa Grgo har jo sin nye vin, hvordan kunne de glemme det! Han henter en til. Og enda en. Samtalen fører oss inn i sen ettermiddag og kveld før vi takker for oss.

Vi går over jordet, tilbake til landsbyen. Ivan forteller om utviklingen i Podga?e, fra å ha vært en levende landsby med 400 innbyggere, til en utarmet bygd, der de fleste har hatt vanskeligheter med å kunne leve av sine gårder. Utflyttingen førte Podgae-innbyggerne ut i verden og skapte bånd.– Pappa var den eneste av ti søsken som ble igjen. Vi har fettere og kusiner i Australia, Canada og USA. Jeg skal reise til Australia på besøk til vinteren, forteller Ivan. Motsetningen mellom by og landsbygd, fattig og rik, utvikling og stagnasjon er særlig tydelig i Kroatia, mener David, men legger til at det må gå an å løse problemene på landsbygda. Til byen vil han aldri tilbake. – Jeg har bodd i Zagreb, men det var ikke noe for meg. Men dere blir vel til en liten lunsj?Da vi kommer opp til huset, setter brødrene og mamma Smiljana raskt fram oliven, ost, skinke og nybakt brød. Og familiens egen vin og vann, selvfølgelig. Etter en stund vil pappa Grgo vise fram sin siste skinke, så vi går til låven og leter etter den, prsut, den berømte delen av grisen som er så velsmakende. Men vi finner bare bogen på grisen, den henger i en krok i taket. – Den er bedre og stor nok, så den blir bra, sier David, og tryller vant fram en tallerken tynnskåret skinke. Lunsjen fortsetter. Mamma Smiljana vil vise oss sin pai, vi må smake på den også. Og den her. Og pappa Grgo har jo sin nye vin, hvordan kunne de glemme det! Han henter en til. Og enda en. Samtalen fører oss inn i sen ettermiddag og kveld før vi takker for oss.

Boskarin-oksene er selve symbolet for Istria. Etter at traktorene ble innført ble antall okser redusert, men fremdeles kan man finne disse staslige dyrene på mange gårder. Kjøttet er etterspurt.
Boskarin-oksene er selve symbolet for Istria. Etter at traktorene ble innført ble antall okser redusert, men fremdeles kan man finne disse staslige dyrene på mange gårder. Kjøttet er etterspurt.

Familien har dyrket oliven i mer enn to hundre år. Mannen er oppe på det øverste jordet og høster vindruer, om noen år har familien fått fram sin egen vin, men bare beregnet til familien.

Romerne kalte Istria for Terra Magica. Oliven som ble dyrket her, ble omtalt over hele Romerriket. De mange soltimene, men også regnet og jordsmonnet gjorde underverker for smaken. Det var kun olje herfra som dugde for keiserne, og den isteriske olivenoljen ble eksportert til hele imperiet. Etter at romerne forlot området, ble avlingen av de små fruktene kun brukt til familiens behov. Det er ikke før de siste tjue årene at produksjonen av kvalitetsoljen har skutt fart igjen. I dag regnes oljen herfra igjen blant verdens beste. Vi klatrer oppover helt til åsene møter den istriske himmelen, og bare fuglene kan fortsette. Langt borte i det fjerne ser vi landsbyen Motovun balansere på en motsvarende høy topp. Landsbyene i Istria er ofte bygget på topper. Derfra hadde de utsikt og forsvarsmuligheter, inntrengere var vanlig, og de kom både fra havet og fra innlandet. Det ville være lett for denne landsbyen å bare gi opp og trille nedover stupet. Familien Ipsas hus ligger dessuten ved enden av veien.

Familien har dyrket oliven i mer enn to hundre år. Mannen er oppe på det øverste jordet og høster vindruer, om noen år har familien fått fram sin egen vin, men bare beregnet til familien. – Ser dere han der oppe, lurer Irene Ipsa på, og peker med hånden ut over dalen og opp mot noen bratte jorder. Jo, der oppe ser vi noe lite som rører seg mellom vinrankene, og skjønner hvilket slit det er å dyrke vin og olje her. – Vi begynner med å høste oliven når de forandrer farge, i oktober en gang. Da høster vi ved å riste de øverste grenene. Lenger ned «kammer» vi treet. Vi har lagt ut nett på forhånd, forklarer Ipsa. For kvalitetens skyld er det viktig at vi høster til riktig tid. Fra plukking til pressing skal det være kort tid. Vi drar til pressen med en gang, og samme kveld har vi oljen hjemme i huset. Det er nesten umulig å anvende maskiner her oppe, det skjønner vi. Men tross den vanskelige beliggenheten øker familien sine arealer hvert år. – Siden dere først har funnet fram hit, må dere bli til lunsj, insisterer Irene. Jo, vi har begynt å skjønne konseptet med den istriske lange lunsjen, og vi har jo ingen hast. Så Irene dekker på under et tak av malvasia-druestokker. De gir en naturlig beskyttelse mot den stekende solen. Utsikten er nesten unødvendig flott fra familiens hage, vi ser Montuvan langt der borte i blådisen, bølgende bakker med oliventrær og svingete stier. En og annen rovfugl sirkler rundt i blikkfanget. Omelett med trøffel, pr?ut, fåreost, ost fra ku, oliven og brød. Og malvasia, en frisk og tørr hvitvin.Hver eneste morgen i dette Istrias innland føles det som om hele verden holder pusten. Vi slår opp vinduet til rommet vårt. En blånende dis fyller dalen. Naturens egne impresjonistiske penselstrøk skaper et mystisk lys. Og så soldisen som er gyllen, messingfarget om kvelden, men klar metallisk nå om morgenen.

Anita Zigante og hunden Bibi er et godt  team når det gjelder å finne trøffel.
Anita Zigante og hunden Bibi er et godt team når det gjelder å finne trøffel.

– Bra, Biba! Anita Zigante tar fram en stor sjokoladebit, og hunden Biba tar lykkelig imot den. Så fortsetter den ivrig å snuse i løvet. Anita tar spaden sin og graver fram byttet. Hun legger det i kurven og dekker til sporene etter såret på marken med vissent løv.

Da vi ankom Buzet i skumringen, ramlet det kastanjer fra himmelen. Med en klaprende lyd legger de seg til rette i de glatte brosteinsgatene. Buzets gamle og slitne smug lokker til seg besøkende, men mest av alt lokker dette området til seg den lille dyrebare soppen som gjemmer seg i løvskogene i åssidene rundt landsbyen. – Bra, Biba! Anita Zigante tar fram en stor sjokoladebit, og hunden Biba tar lykkelig imot den. Så fortsetter den ivrig å snuse i løvet. Anita tar spaden sin og graver fram byttet. Hun legger det i kurven og dekker til sporene etter såret på marken med vissent løv. Så fortsetter hun å lete. – Vi kan få opp til 5000 euro for kiloen. Trøffelen vokser ofte nær bekken noen hundre meter nedenfor skråningen her. Den vokser først og fremst i løvskogen, men man kan også finne den på de åpne områdene, nede ved elven, ved vann, og i bakkene ned mot vannet, forteller svigersønnen Marko Puh, som har vært med på trøffelsafarien.Vanligvis går Anita ut om nettene, starter allerede ved titiden om kvelden og kommer hjem i grålysningen. Da får hun og Biba arbeide i fred, for det er mye stillere i skogen da, knapt noen mennesker, ikke noe som forstyrrer. Og så ser ingen hvor vi finner trøffelen. For trøffeljakt er ikke bare en hyggelig sysselsetting. Prisene har steget kraftig siden 1960-årene, og nå handles det med trøffelen på nettet over hele verden. Trøffel er blitt big business i Istria. Marko forteller historier om forgiftede hunder, forpestede jorder, kraftige familiefeider og mye misunnelse. Jante bor tydeligvis også i disse vakre skogene, tenker vi og ser etter Biba som har dratt i forveien nedover bakkene.

Hari vet det meste om å fange det karakteristiske lyset i Istria, men han gjør det fra hukommelsen, ikke ved å kikke ut over dalen med det magiske lyset.

Tilbake i Buzet vandrer vi målløst rundt i gatenes labyrint. I et av smugene lokkes vi av lyden fra et atelier. Inne i det gamle steinhuset arbeider kunstneren Hari Ivani? frenetisk på et nytt prosjekt. Hari vet det meste om å fange det karakteristiske lyset i Istria, men han gjør det fra hukommelsen, ikke ved å kikke ut over dalen med det magiske lyset. – Jeg maler alltid fra hukommelsen, jeg husker godt og har følelser for mange ting.For Istria, selvfølgelig. Og vi skjønner akkurat hva Hari mener.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!