Menu Meny

Påskeøya ‒ en verden i to etasjer

Den isolerte stillehavsøya i det østlige Stillehavet, vest for Chile, er verdenskjent for de gigantiske steinstatuene ‒ moaiene ‒ som stirrer tomt utover det vulkanske landskapet. Men det finnes også en uoppdaget verden under bakkenivå.

‒ Ja, vær så god, sier turkamerat Øyvind og lyser ned i huleinngangen. Han er den med mild klaustrofobi, jeg er den som absolutt skal klatre inn i hvert hulrom jeg finner. Det har hittil ført meg ned i skrekkfilmaktige kjellere i nedlagte mentalsykehus, lukkede renseanlegg, avstengte katakomber under norske kirkeganger og ned i tyske bunkere. En gang fant jeg en tysk sambandstelefon brukt av nazistene under krigen. Nå skal vi lete etter hedenske hulesteiner på Påskeøya ‒ Rapa Nui.

Den vulkanske øya ligger 3515 km vest fra Chile, og 2075 km øst fra Pitcairnøyene, og er et av verdens mest isolerte steder. Med uendelig blå horisont uansett hvor en ser, skjønner jeg godt at de kalte øya «Verdens navle» da grunnlegger Hotu Matua ankom øya i kano for første gang. Da oppdageren James Cook senere kom seilende forbi denne avsidesliggende øya i 1774, gjemte nesten hele befolkningen på et par tusen mennesker seg i enorme huleganger under jorden, i frykt for å bli tatt til fange etter dårlige erfaringer fra tidligere besøk. Huler er også blitt brukt for å bleke jomfruer til seremonier, som spisested for kannibaler og som gravsteder, og det er ikke mer enn noen få generasjoner siden de gamle snek seg inn i hulene for å dø så de skulle slippe kristen, tvungen begravelse på kirkegården. Men huler ble også brukt til å oppbevare hedenske steinskulpturer og skrifttavler med rongorongo.

En av øyas bedre restauranter. Sjømat og søtpotet anbefales!
En av øyas bedre restauranter. Sjømat og søtpotet anbefales!
En utflukt i jordas indre. Her nede er det svalt og fuktig, i motsetning til landskapet over oss
En utflukt i jordas indre. Her nede er det svalt og fuktig, i motsetning til landskapet over oss
Hun har tatovert ansiktet sitt for å understreke at hun stammer direkte ned fra langørene.
Hun har tatovert ansiktet sitt for å understreke at hun stammer direkte ned fra langørene.
Alle besøkende møtes på flyplassen med en ekte blomsterkrans rundt hodet.
Alle besøkende møtes på flyplassen med en ekte blomsterkrans rundt hodet.
Det finnes overnattingssteder i alle prisklasser. Her i det øverste sjiktet, Hare Noi. Som forøvrig er eid av borgermesteren og en investor fra Santiago, til lokalbefolkningens irritasjon.
Det finnes overnattingssteder i alle prisklasser. Her i det øverste sjiktet, Hare Noi. Som forøvrig er eid av borgermesteren og en investor fra Santiago, til lokalbefolkningens irritasjon.

Heyerdahl skrev selv flittig notater, og nevner ved flere anledninger ulike huler som vil forbli uoppdagede når ekspedisjonen seiler sin vei.

Den arkeologiske verdien av hulestein aner jeg ikke noe om, men spenningsverdien på å lete etter dem anser jeg som enorm.
På spørsmål om det fremdeles finnes uoppdagede huler med arkeologiske skatter, svarer øyas oppsynsmann Julio et standhaftig ja. Så blir han litt mer hemmelighetsfull igjen. Han bor og jobber på stranden Anakena, og bestefaren hans jobbet for Thor Heyerdahl under ekspedisjonen i 1955‒56. Heyerdahl skrev selv flittig notater, og nevner ved flere anledninger ulike huler som vil forbli uoppdagede når ekspedisjonen seiler sin vei. Julio forteller at for bare fem år siden fant en ekspedisjonen med italienske og chilenske eksperter og arkeologer en 6 km lang gang under jordas overflate, og det er mye for en øy som er 25 km lang på det lengste. Frem fra mørket ble det hentet 30 menneskeskjeletter, hulesteiner og hieroglyfer. En gigantisk arkeologisk skatt. Det må være mer gjemt her under rapanuienes føtter.
Estevan jobber på hotellet vårt og peker ut et huleområde i det fjerne.

‒ Akkurat der hvor den klippen står i rett vinkel fra den øya, der er det huleterreng. Gå rundt i området og bruk øynene, det finnes steinansamlinger som kan avsløre hvor inngangene er gravd ut. Åpningene er like store som kroppen, men vær forsiktige. Han tegner opp en rute på kartet, krysser av som om vi leter etter en sjørøverskatt, og låner oss en ekstra lykt.
På øya finnes det nesten ingen trær eller skog, en av teoriene er at alt ble brukt opp for å bygge de enorme statuene som kan se i det fjerne.
På øya finnes det nesten ingen trær eller skog, en av teoriene er at alt ble brukt opp for å bygge de enorme statuene som kan se i det fjerne.
Rolige hester overalt hvor du ferdes, og ville hunder løper gjerne etter deg.
Rolige hester overalt hvor du ferdes, og ville hunder løper gjerne etter deg.
Kranier overalt. De brukes gjerne som instrumenter og hagedekor.
Kranier overalt. De brukes gjerne som instrumenter og hagedekor.
Få biler på øya, men mange små båter.
Få biler på øya, men mange små båter.

Jeg bøyer meg helt ned, og kryper først inn på knærne, en liten firfisle piler unna lysstrimen fra lykta. Et lite stykke inn blir den klaustrofobiske inngangen gradvis bredere

Vi har vandret en time i stekende sol, den røde scooteren står langt bak oss, den kan ikke kjøres helt ut hit på den steinete og ulendte stien. Terrenget er knusktørt, det ligger uttørkede hestehodeskaller langs stien, skuldrene mine lukter svidd ‒ og vi har endelig funnet en av inngangene!
Jeg bøyer meg helt ned, og kryper først inn på knærne, en liten firfisle piler unna lysstrimen fra lykta. Et lite stykke inn blir den klaustrofobiske inngangen gradvis bredere. Plutselig ser jeg steiner ligge plassert i en firkant, og så skjønner jeg at det er en grav. Et menneskes seng ment for evigheten, forfedrene hadde nok ikke regnet med at arkeologer skulle hente dem opp igjen.

Vi går krokrygget innover, inn i det svarte tomme, til vi kan stå. Og hoppe, om vi vil, for hulrommet er enormt. I dette mørket lå det en gang hulesteiner på senger av siv. Hulene var fulle av familieskatter, og rapanuiene vasket steinene med jevne mellomrom. De var redde for åndene som de kalte Aku-Aku, som våket over hulene, og som ville straffe dem med døden om de avslørte hulene for noen, eller ikke tok godt vare på steinene. Thor Heyerdahl hadde sine egne omdiskutable overtagelsesmetoder og fikk lurt med seg mange hulesteiner til Kon-Tiki Museet i Oslo. I denne hulen ligger det tilsynelatende bare et dyreskjelett igjen.

Steinhugging er fremdeles ettertraktet. Både til suvenirer og til gravsteder.
Steinhugging er fremdeles ettertraktet. Både til suvenirer og til gravsteder.
Nyt middagen utenfor restauranten med utsikt mot Australia 9000 km unna
Nyt middagen utenfor restauranten med utsikt mot Australia 9000 km unna
En av de smale inngangene. Her gjelder det bare å trekke inn magen og holde klaustrofobien borte.
En av de smale inngangene. Her gjelder det bare å trekke inn magen og holde klaustrofobien borte.
Huleterreng. Den vulkanske steingrunnen skjuler inngangene godt.
Huleterreng. Den vulkanske steingrunnen skjuler inngangene godt.
En kopi av en hulestein, som ligner dem vi er på jakt etter. En del av de originale hulesteinene befinner seg i dag på Kon-Tiki Museet i Oslo.
En kopi av en hulestein, som ligner dem vi er på jakt etter. En del av de originale hulesteinene befinner seg i dag på Kon-Tiki Museet i Oslo.

Det er 30 meter ned til Stillehavet, som er alt annet en stille. Bølgene fråder der nede. Bare et par pysete meter nedover klippeveggen med ansiktet helt inn mot den sorte lavasteinen, kjenner jeg at dette er altfor skummelt, jeg stoler ikke på meg selv.

Ute i solen leter vi videre. Jeg vil finne andre innganger, selv om det føles som en umulig oppgave. Terrenget består av bratte og skarpe klippevegger som standhaftig sperrer for hvitfrådende sjø, perfekt for bortgjemte huler.
På toppen av stupet kikker jeg ned, de vulkanske steinene er spisse, naturen beskytter hulene sine selv. Men jeg lener meg utover, høydeskrekken er aldri så svak som når kameraet er med. Klatrer prøvende nedover. Steinene virker stabile, bergveggen vil nok ikke svikte meg, men vil armene? Det er 30 meter ned til Stillehavet, som er alt annet en stille. Bølgene fråder der nede. Bare et par pysete meter nedover klippeveggen med ansiktet helt inn mot den sorte lavasteinen, kjenner jeg at dette er altfor skummelt, jeg stoler ikke på meg selv. Jeg tar en pause, håndflatene er klamme, jeg snur hodet og kikker utover, og ser rett inn i et sort hull i bergveggen 100 meter fra meg! En huleinngang! 10 meter fra toppen, 20 fra havet. Jeg klatrer opp ‒ lettet.

Jeg balanserer forsiktig langs kanten. Huleåpningen er fullstendig utilgjengelig uten klatreutstyr. Eventyrlyst mot fornuft er alltid et dilemma, men her vinner fornuften. Vi er slitne, fri for vann, solbrente og må gå et stykke i stekende varme for å komme oss tilbake til scooteren før det blir mørkt. Neste dag flyr vi til Santiago, uten at noen nye og ukjente familiesteiner har sett dagens lys. Altså er det like store sjanser for eventyrere som kommer etter oss.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!