Menu Meny

Hellas: Symi – lett å elske

Det er rart hvordan noe herjes med ‒ som brutalt blir kvestet av turismens uhensynstagende hånd, mens annet blir forvaltet og tatt vare på med kirurgisk kritisk fintfølenhet. Rhodos vs. Symi. Symi vs. Rhodos. Bare en times båttur fra Rhodos opplever du den greske øya du drømmer om, og som du ikke kan gi slipp på: Symi. Så intakt, så forskånet, så helsikes herlig.

Det er skjellsettende å tøffe inn i Symi havn ved ettermiddagstid. I gyllen ettermiddagssol sklir du inn i et amfi med grønne pinjeåser med vakkert draperte venetianske bygninger i beigegulhvite, brunrøde eller sterkblå farger. Som å komme ut av en slags tåke og inn i et eventyr hvor Prins Valiant jakter sin Aleta. Her kan man fort bli værende en stund. Et helt liv, for eksempel.

Og sånn bor jeg. I et smalt, smalt hus oppe i Chorio. Utsikt over dalen, litt på baksiden av liv og røre, men hvitt og lyseblått, selvfølgelig. Jeg elsker det. Våkner opp og lytter til øyas jevne livsrytme. Mennesker som roper, bikkjer som bjeffer og skiter. Barn som herjer ? guttevennskap som settes på prøve. Den voksne sønnen som gjør avtaler på mobilen. Det hamres, tappes i vann. Klær henges opp til tørk. Det leses, kirkeklokkene slår, skoleklokken slår, mopedene knaller i smugene, mødrene som formaner, som ikke orker solen og flykter ? inn til kjøkkenet, duften av ferskpresset kaffe. Dette glødende hverdagslivet ? det løper i takt med oss besøkere. Det funker. Vi stikker hodene våre inn i livene deres, og snuser litt på godsakene deres. Og de aksepterer det.

Sånn ser Symi ut! Nesten flyfoto. Er det ikke fint? Får ikke du også lyst til å dra hit?
Sånn ser Symi ut! Nesten flyfoto. Er det ikke fint? Får ikke du også lyst til å dra hit?
Ja! Sånn vil vi også sitte å spise. DEn store greske familien samlet i endeløse matgleder og konstant prat med høylytt latter og utrop. I bakgatene fra Yialos, havnen.
Ja! Sånn vil vi også sitte å spise. DEn store greske familien samlet i endeløse matgleder og konstant prat med høylytt latter og utrop. I bakgatene fra Yialos, havnen.
Et trappeliv. Daglige turer opp og ned fra Chorio til havna byr på atletiske muligheter; 500 trinn gir etterhvert brukbare leggmuskler.
Et trappeliv. Daglige turer opp og ned fra Chorio til havna byr på atletiske muligheter; 500 trinn gir etterhvert brukbare leggmuskler.
Et planteliv. Det å surre rundt i symiske smug, byr på gode visuelle opplevelser som gamle bygninger, pietetsfullt restaurert – og folk vet å gjøre det hygelig rundt seg.
Et planteliv. Det å surre rundt i symiske smug, byr på gode visuelle opplevelser som gamle bygninger, pietetsfullt restaurert – og folk vet å gjøre det hygelig rundt seg.

I et smalt, smalt hus oppe i Chorio. Utsikt over dalen, litt på baksiden av liv og røre, men hvitt og lyseblått, selvfølgelig. Jeg elsker det. Våkner opp og lytter til øyas jevne livsrytme.

Så hva er egentlig Symi? Liten dodekanesisk øy, 67 km2, et fergekast fra Rhodos. Liten, men med nok folk til at den ikke dør. Karrig, fjellendt, langt fra de ypperste strendene. Og klipper. Men pytt, hovedpoenget er at du kommer deg ut i det blå havet. Og det gjør du. Litt historietime: Det påstås at øya fikk navnet sitt av titanen Prometheus som flyktet fra Zevs’ vrede til Symi. Han ble dog forvandlet til et esel (simia på gresk). Tidligere var Symi en blomstrende øy befolket av Middelhavets beste båtbyggere og svampfiskere.
På det meste bodde det 30 000 mennesker her. Men da italienerne okkuperte øya i 1912, gikk det raskt nedenom med den lokale økonomien. Samtidig tok Kalymnos over rollen som den fremste svampprodusenten.
Mange emigrerte til USA og Australia. I dag finnes det bare knapt 2600 symioter igjen, de fleste bor i Symi by. Under annen verdenskrig inntok tyskerne øya. Da de innså at de var i ferd med å tape krigen, sprengte de festningene sine.
Øya er en skygge av sin fordums storhet, men i den senere tid har man begynt å bygge og restaurere. Bebyggelsen har vært fredet siden begynnelsen av 70-tallet. Byggestilen blir nå omsorgsfullt bevart, og det tillates ikke å bygge store hotellbygninger.

Toli Beach. Du, her vil du ha det ganske fint, faktisk. Det er bare å sette seg på scooteren fra Symi havn, ta med tjukt håndkle, tjukk bok og feit solkrem.
Toli Beach. Du, her vil du ha det ganske fint, faktisk. Det er bare å sette seg på scooteren fra Symi havn, ta med tjukt håndkle, tjukk bok og feit solkrem.
Graham og Linda fra Liverpool, symioter på 12. året. Her på Sunrise Café oppe i Choria.
Graham og Linda fra Liverpool, symioter på 12. året. Her på Sunrise Café oppe i Choria.
Utsikt fra trappeavsatsen på Choria. Lyset er blått, havet er blått og straks har dagturistene også gått – og du har Symi for deg selv.
Utsikt fra trappeavsatsen på Choria. Lyset er blått, havet er blått og straks har dagturistene også gått – og du har Symi for deg selv.

Øya består av drøssevis av Shirley Valentinere. Ikke så rart, egentlig ‒ mennesker midt i livet og vel så det fall in love med øya.

Det kan virke som om Symi i september blir offer for et reinnført britisk kolonivelde. Øya består av drøssevis av Shirley Valentinere. Ikke så rart, egentlig ‒ mennesker midt i livet og vel så det fall in love med øya. Men i motsetning til oss andre gjør de noe med det. De stikker fra mann og barn, eller de stikker med mann og barn, eller bare mann og etablerer små hoteller, barer eller tavernaer. Og som regel utført with good taste. Fordelen med disse utvandrerne er at de ofte kjenner våre preferanser, de har sittet på den andre siden av eh, sekken – og vet hva vi vil ha. Kort oppsummert: enkelt, men godt. Jæskla godt. – Jeg hater det greske byråkratiet! Sørafrikanske Andrea kom båtveien og klappet til kai på andre siden av øya for 20 år siden, kom over høyden og så havnen. Etter ti år til sjøs utbrøt hun: ‒ This is it. This is where my future life will be! Kjærlighet ved første blikk, altså.
Men å drive utleie av leiligheter er en kinkig affære. For å bøte på den greske krisen har man ansatt drøssevis med folk i det statsansatte greske byråkratiet. Disse oppfører seg mange steder som Gestapo. Banker uforvarent på dører og krever eiendomspapirer etc. for bygninger. – Det gjør det svært mye vanskeligere og dyrere å drive og satse på turisme. De tar seg godt betalt for å ordne med papirer etc., og det tar enormt lang tid. Puh!

Skumring i Yialos. Vel er den greske, karrige naturen flott, men den venetianske bygningsmassen, finfint restaurert etter ulike herjinger opp gjennom århundrene, er ikke så verst den heller.
Skumring i Yialos. Vel er den greske, karrige naturen flott, men den venetianske bygningsmassen, finfint restaurert etter ulike herjinger opp gjennom århundrene, er ikke så verst den heller.
Klar, ferdig, spis! Bordet er dekket på Mylopetra restaurant.
Klar, ferdig, spis! Bordet er dekket på Mylopetra restaurant.
Bryllup i Panormitis, sørvest på Symi. Og snart! ... kommer brura.
Bryllup i Panormitis, sørvest på Symi. Og snart! ... kommer brura.

12 år siden de satset sparepengene og flyttet til den greske utposten. Er det egentlig så dramatisk? Er det rart de tør? Nei, ikke hvis du først mener du har satt føttene på et jordlig paradis. Og det er de overbevist om. – Vi har aldri angret.

Det blåser som fasan. Oppe i Chorio er det et vinddrag som gjør at du hæler å være under sola. Nede i havna er det for varmt om dagen. Du drar til det blåblå lettelskbare havet og klamrer deg til en knortete og ugjestmild klippe. Litt senere stikker jeg på scooteren og lar den slite oppover bakkene fra Chorio og over til Toli. Veiene er fine et stykke, før du slår inn på grusvei. Små geiter skygger unna. Små gårdsbruk. Unger på vei hjem fra skolen. Hele tiden er havet der. Frister. Nedstigning til Toli. Her er det fint. Slår meg ned i dype stoler på tavernaen. Toli har du for deg selv, særlig litt utpå dagen. Fin bukt og blått hav.

Graham og Linda er fra Liverpool. Jeg møter dem på den inneklemte baren, Sunrise Cafe, oppe i Chorio om kvelden. Innehaverne Dave og Sylvia er også britiske utvandrere. 12 år siden de satset sparepengene og flyttet til den greske utposten. Er det egentlig så dramatisk? Er det rart de tør? Nei, ikke hvis du først mener du har satt føttene på et jordlig paradis. Og det er de overbevist om. – Vi har aldri angret. Turene hjem medfører kun én ting; erkjennelsen om at vi tok et riktig valg.– Symi er passe stor til at man kan ha et liv, at det føles som om øya «lever» hele året ‒ tre tusen mennesker betyr skoler, banker, veier, sykehus. På Khalki hadde vi råtnet opp. Når oktober kommer, er alle reist hjem til fastlandet. På Symi blir de.
Essensen er å tørre hoppe. Med fullt overlegg.

Symi er et trappeparardis. Det krever sine legger å ture opp og ned fra Chorio, gamlebyen, og havnebyen Yialos. 500 trappetrinn, bare legg inn det når du skal hjem etter en eventuell tung og sen utskeielse nede i havna.
Trappeopplevelsen er å rusle opp og ned blant disse utgamle bygningene som formelig brøler av innestengt historietime. Av eventyr og erobringer. Noe forfallent, det meste restaurert. Glad nytelse. Og der nede er havnen.

Sånn. Nå er det fredelig på Symi. Dagsturistene er forsvunnet. Som om noen dro ut ledningen av høyttalerne. Stillhet. Jeg kan spise min greske salat for meg selv. Igjen.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!