Menu Meny

Tanzania: Slik når du toppen!

Bestigningen av Kilimanjaro er ikke bare en fysisk prestasjon, men også en indre reise. Vi har besteget fjellet, et eventyr som både er utfordrende og eventyrlig. Og på toppen ble det knyttet nye vennskapsbånd.

MACHAME GATE, 1800 moh. Det råder en febrilsk aktivitet ved Machame Gate, en av inngangene til Kilimanjaro nasjonalpark. Busser ankommer, forventningsfulle turister stiger ut, og bagasjen losses fra busstaket. Bærerne står oppstilte og venter på utstyret de skal bære opp fjellet. Vekten er i løpet av de siste årene regulert til 18 kg eksklusive personlig utstyr. Etter to timers ventetid står vi endelig oppført i protokollene over alle som skal på tur til fjellet. Vannflaskene er fylt, støvlene snøret og stavene er på plass. Side ved side med bærere, guider og andre ekspedisjoner passerer gruppen vår gjennom den grønne grinden som er inngangen til eventyret.
Kilimanjaro reiser seg 5895 moh., rett opp fra savannen i Tanzania. Turen til toppen Uhuru Peak, som på swahili betyr frihet, er kjent for sin varierende natur. Den strekker seg fra savanne og regnskog til et alpint klima. Den gamle vulkanen, ikke lenger aktiv, har fascinert og lokket ekspedisjoner hit siden den første gang ble besteget på slutten av 1800-tallet. Nå er det på tide enda en gang å ta avsats, mot toppen.
– Broren min og jeg har bestilt denne reisen for et år siden, og nå er vi utålmodige. Vi har trent ganske intensivt, med bakketrening og andre forberedelser. Broren min har den erfaringen jeg selv mangler, for meg er dette første gang, sier Otto, en av deltakerne.

Patricia Telford på vei ned, gjennom en surrealistisk verden av enorme planter i Barranco-dalen.
Patricia Telford på vei ned, gjennom en surrealistisk verden av enorme planter i Barranco-dalen.
Blomsten Impatiens Kilimanjari, med kallenavnet elefantsnabel, finner du bare ved foten av Kilimanjaro.
Blomsten Impatiens Kilimanjari, med kallenavnet elefantsnabel, finner du bare ved foten av Kilimanjaro.
Barranco-veggen er skrekkinngytende bratt, men bærerne klarer å forsere den til tross for tung pakning.
Barranco-veggen er skrekkinngytende bratt, men bærerne klarer å forsere den til tross for tung pakning.
Han ble min gode støtte under turen opp Barranco-veggen.
Han ble min gode støtte under turen opp Barranco-veggen.

Vi finner hver vår komfortable campingstol og nyter suppe, ferske grønnsaker og frukt. Men midt i middagen smyger en følelse av ubehag over meg. Så følger hodepine, og jeg føler meg i elendig form. Mens de andre deltakerne ler og prater om dagens opplevelser, oppdager Jonas at jeg er på vei til å få panikk.

– POLE POLE, LANGSOMT, gjentar den lokale guiden Francis Mtui og vender sine tre nummer for store sko mot toppen.
Han holder et nesten komisk lavt tempo, men han har lang, lang erfaring når det gjelder bestigning av Kilimanjaro, så det er best å gjøre som han sier. Fjellet skal bestiges i lavt tempo i løpet av flere dager, slik at kroppen skal rekke å akklimatisere seg. Det lave lufttrykket på disse høydene innebærer at man ellers kan bli rammet av alvorlig høydesyke. At vi beveger oss på mer enn 3000 moh. kommer nok til å påvirke de fleste av oss de nærmeste dagene.
– Vanligvis har jeg masse tanker i hodet, men nå kobler jeg bort alt dette og får livet til å handle om å spise, sove, drikke og gå, sier deltakeren Patricia Telford.
Machameruten er den vakreste veien opp til toppen. Den første delen går på stier gjennom fortrollet, tett og fuktig regnskog. Med lianer, vakre blomster – og vridde trestammer som reiser seg langs ruten.
Det er i begynnelsen av september. Vanligvis er dette en tørr måned i Tanzania, men regnet har hengt i luften helt siden vi landet på Kilimanjaro Airport. Den tunge tåken slipper taket av og til, men sjelden over lengre tid.
– Er det ikke fantastisk? Jeg blir helt rørt av bare å få være her, utbryter Tess – med et smil som er så bredt at det nesten når helt ut til øreflippene.
Hun er ingen novise, for hun har tidligere vært på krevende turer både i Bhutan og på Mount Everest.

MACHAME CAMP, 3018 moh. Sju timers tur og 1200 høydemeter senere blir det bedre sikt, og vi skimter fargeglade telt i den fuktige tåken. I det romslige matteltet står det allerede dekket et langbord med rutete masaiduker. Men først en obligatorisk stopp ved vannpumpen.
– Vi jobber med hygienen for å unngå mageproblemer som kan gjøre bestigningen tyngre. Vi vasker hendene i rennende vann, deler ut antiseptisk krem og bærer opp egne toaletter, forteller Jonas.
Vi finner hver vår komfortable campingstol og nyter suppe, ferske grønnsaker og frukt. Men midt i middagen smyger en følelse av ubehag over meg. Så følger hodepine, og jeg føler meg i elendig form. Mens de andre deltakerne ler og prater om dagens opplevelser, oppdager Jonas at jeg er på vei til å få panikk. Han drar opp glidelåsen i teltet og finner en rask vei ut. Ved hjelp av lyset fra hodelykten tar jeg meg gjennom mørket til nærmeste tre. Der blir jeg stående og grine. Fjellet skremmer, målet med å nå toppen føles uoppnåelig, og jeg lengter etter en varm hotellseng.
Etter en stund hviler det en trygg hånd på skulderen min. Jonas vet akkurat hvordan man skal håndtere lettere høydesyke, og oppmuntrer meg ved å si at de som blir syke først, skjerper seg og ofte klarer seg bra videre, helt til topps. Etter femti kraftige åndedrag, to kopper væskeerstatning og hodepinetabletter deler jeg igjen den hyggelige stemningen i matteltet.
– Vi tar ingen sjanser. Hver dag sjekker vi oksygeninntak og puls på alle deltakerne for å kontrollere hvordan kroppen påvirkes av høyden og anstrengelsene. Er det noen som blir alvorlig syke, blir de sendt ned sammen med en privat guide, forklarer han.

NESTE MORGEN BLIR stien brattere, og vi legger regnskogen bak oss. Her går vi gjennom et nærmest hedeliknende landskap med store steinblokker og trær dekket av hvit, skjeggete lav. Det blir av og til trangt ved de naturlig skapte trappene, og bærerne får førsterett. Selv bærer vi kun våre egne dagstursekker, mens bærerne tar alt fra telt og campingstoler til gassprimus, skjærebrett og brød. Likevel er det bærerne som oppmuntrer oss, med glade tilrop og omtenksomme råd. «Pole Pole Kilimanjaro.» Langsomt, langsomt på Kilimanjaro. Tåken letter og vi ser leiren, dalen og fjellryggen som omkranser den. Et bilde som kunne vært hentet fra en eventyrbok. Mye omtanke deles i gruppen som allerede nå har rukket å bli en meget sammensveiset gjeng.
– Et av målene med denne turen var å treffe nye venner som deler min interesse for reiser og for naturen. Jeg reiser ikke lenger ensom, men sammen med noen, sier Patricia.

Matteltet er med hele veien, opp til siste leir, Barafu Camp.
Matteltet er med hele veien, opp til siste leir, Barafu Camp.
Protas er 63 år, men fortsetter å bestige Kilimanjaro flere ganger i året for å kunne betale for sin yngste sønns legeutdannelse.
Protas er 63 år, men fortsetter å bestige Kilimanjaro flere ganger i året for å kunne betale for sin yngste sønns legeutdannelse.

BARRANCO CAMP, 3860 moh. Leiren ligger innhyllet i tåke da vi ankommer til te og popkorn utpå ettermiddagen. Etter et par timers hvile brytes stillheten ved at Mikaela høyt roper WOW. Det har klarnet opp, og månen lyser opp toppen som omfavnes av et lett slør av skyer.

SHIRA CAMP, 3840 moh. Tidlig om morgenen er det noen som banker lett på teltet. Så får vi et tilbud om varm te og vaskevann. Rundt meg hører jeg lyden fra turkameratenes glidelåser knitre i minusgradene. Det har blitt kaldt i løpet av natten. Det sterke måneskinnet får frostbelegget på teltdukene til å glitre, og jeg blir stående som hypnotisert, kun i ullundertøy og hjemmestrikkede raggsokker. For første gang ser jeg vårt endelige mål: Kilimanjaros mektige svart- og hvitstripete kropp reiser seg mot den afrikanske stjernehimmelen. Da solens første stråler smyger seg opp over kanten av fjellet, bryter turens deltakere ut i en spontan applaus. Det magiske øyeblikket er over etter et par sekunder, og teltene tas fort ned og pakkes sammen.
– Det er som på et sirkus. Bærerne og kjøkkenpersonalet har ansvaret for arbeidet på bakken, guidene er artister og vi publikum, mener Fredrik, en av deltakerne.
Hele dagen beveger gruppen seg mot toppen. At vi hele tiden kan se den, virker som en ekstra inspirasjon. Det både styrker og inspirerer oss. Her oppe er det ikke lenger så fruktbart, og landskapet er dekket av sand og stein. Etter et kort besøk ved den merkelige høye og spisse klippen Lava Tower, 4600 moh., bærer det nedover igjen, gjennom Barranco-dalen. En surrealistisk verden der gigantiske planter lener seg over gruppen, som store troll.

BARRANCO CAMP, 3860 moh. Leiren ligger innhyllet i tåke da vi ankommer til te og popkorn utpå ettermiddagen. Etter et par timers hvile brytes stillheten ved at Mikaela høyt roper WOW. Det har klarnet opp, og månen lyser opp toppen som omfavnes av et lett slør av skyer. Nede i dalen skimter vi Tanzanias sletter, og byen Moshis lys skinner gjennom det rosaskimrende tåkedekket.
Om natten kommer også vårt første tilbakeslag. En av deltakerne må snu etter en sannsynlig lungebetennelse. På dette stadiet har de fleste følt den store høyden og tar seg tappert gjennom murrende hodeverk, dårlig form og manglende matlyst.
– Løp ikke i leiren, tenk på høyden, og selv om dere ikke har lyst på mat, må dere spise, formaner Jonas.
Vi trenger energi til den hundre meter bratte Barranco-veggen skal forseres. For første gang bruker vi både armer og bein for å komme oss opp. Adrenalinet øker, men det gir oss en ekstra kraft og perspektiv når bærerne, som balanserer vår tunge bagasje på hodet, passerer oss.
– Det er en stor opplevelse å komme opp hit og skue ut over tåken som ligger under oss, sier Patricia da vi tar oss en ekstra lang pause bare for å nyte, før vi fortsetter turen ned i Karanga-dalens måneliknende landskap.

KARANGA CAMP, 3960 moh. Enda en deltaker har måttet forlate oss. Med lavt oksygenopptak og etter å ha hostet kraftig hele natten var det ingen annen utvei enn å returnere for legebesøk. Gårsdagens superkrefter føles i dag som om de har blåst vekk. Hodepinen er tilbake, og uroen over å bli syk, nesten på mållinjen, gnager og det tar på kreftene. Beina er som bly, jeg puster ikke effektivt nok, og tårene brenner bak øyelokkene.
– Don’t be sad. Sadness takes energy, sier guiden Steve Moichi Gadiel, rasjonelt.
Fjellet kryper under skinnet og stiller tingene i et nytt lys ‒ at vi er så utsatte og uvissheten gjør meg sårbar, men samtidig sterk. Tankene spinner når vi, som dovendyr, sliter oss gjennom steinørkenen, langs skråninger, over grønne oaser og til slutt når den siste leiren før selve toppturen.

​– Det er noe med meg og fjell. Jeg kan ikke la dem være i fred, sier Tess og fortsetter energisk, selv om hun føler seg ganske syk. ​Rundt kokken tre om morgenen kommer kulden krypende. Vannet fryser i flaskene, energisjokoladen stivner og fingrene dovner.

A CAMP, 4600 moh. Nervøsiteten dirrer i luften, og matteltet er fylt av utålmodig forventning. Vi får i oss vitaminer, væskeerstatning og nyter pommes frites som kokkene overrasker oss med, samtidig som det passerer en gruppe på vei ned fra fjellet. Tenk, om et døgn er det oss.
Akkompagnert av guidenes swahilisang og det sterke skinnet fra fullmånen går turen, ved midnatt, i sikksakk oppover mot toppen. Hodelyktenes smale søyler av lys, det raslende papiret fra energibarene og kontrollert pust fyller natten.
– Det er tungt og tøft, men jeg har det faktisk helt fint. Det er så mange tanker som snurrer rundt i hodet. Vil så gjerne dele erfaringen med mine nye venner. Vi har støttet hverandre hele veien, og det betyr mye at så mange som mulig klarer å komme seg til topps, sier Patricia.
Jonas og Linnéa kaller sammen gruppen for noen omtenksomme og inspirerende ord. Det er uvanlig stille, 1300 høydemeter skal forseres, og de fleste får føle den raske stigningen.
– Det er noe med meg og fjell. Jeg kan ikke la dem være i fred, sier Tess og fortsetter energisk, selv om hun føler seg ganske syk.
Rundt kokken tre om morgenen kommer kulden krypende. Vannet fryser i flaskene, energisjokoladen stivner og fingrene dovner. Trettheten gir kulde innenifra, og akkurat det kan de gode dunjakkene ikke gjøre noe med. Det blir en lang natt, men samtidig som solen stiger opp over nabovulkanen Mawenzis rygg, kommer vi opp til delmålet Stella Point, 140 høydemeter fra toppen. Øyeblikket fylles av ydmykhet overfor både turen og de fortrollede omgivelsene.
– Dette er helt magisk, utbryter Cecilia mens tårene spontant triller nedover kinnene hennes.

UHURA PEAK BRENNER rød i morgenlyset, og rett ovenfor blekner fullmånen, vår trofaste følgesvenn gjennom natten. Kraterbunnen avtegnes tydelig, og den mektige breen ligger som en hvit skillevegg mellom oss og det rosaskimrende tåkedekket nedenfor.
– Jeg hadde egentlig bare siktet mot toppen og ikke reflektert så mye over hvor vakkert det ville være her. Som et eventyrlandskap, jeg har aldri sett noe liknende, sier Patricia.
Luften er klar, men at den også er tynn, merker vi godt når vi begynner å slappe litt av. De siste tunge skrittene i løs grus har gjort oss litt forvirret, men da vi til slutt står på toppen, bobler det i hjertet. Vi klarte det!

DEN SISTE KVELDEN på fjellet blir kort, soveposene lokker ekstra etter den lange dagen, som i tillegg til en stigning på 1800 høydemeter også innebærer at vi må gå ned samme vei.
Vi går den siste jungelstien ned til busstasjonen, og deretter venter et velfortjent og nesten uvirkelig bad i bassenget, dusj, noe musserende og en god middag.
– Dette kommer det til å ta tid å fordøye, at jeg faktisk har besteget Afrikas høyeste topp. Det mest slitsomme og ville jeg noensinne har gjort.
På veien til flyplassen er det klar sikt, og breen på toppen av Kilimanjaro fanger dagens siste lys. Mektig og uvirkelig. Og vi sitter der alle, imponert over vår egen prestasjon.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!