Menu Meny

Istanbul – by i forandring

Det moderne Istanbul er byggeboom og nye trender, men også protester som har forandret unge menneskers syn på samfunnet. Vi zoomer inn to områder der dette skjer i dag. I morgen kan alt være forandret.

De har kastet ut den gamle innredningen i butikken og satt opp nye fliser bak bardisken. Og så har de hakket bort all unødvendig veggpryd som tidligere skjulte det rå interiøret, og hengt opp noen dekorative mugger som punkterer den grove, nakne teglsteinen med kraftige farger. Dørene står på vidt gap, mot det bråket som kommer fra baksiden av bølgeblikkskjermen på den andre siden av gaten. For bare et halvt år siden var denne delen av Hoca Tahsin-gaten en stille og lite trafikkert del av det østre Karaköy. Dette er et område der man i løpet av de siste årene har fått forventninger om en annen framtid, langt fra den industrielle fortid.
– Det skal bli et hotell der. Kommer du tilbake om noen år, vil alt være annerledes. Dette er bare begynnelsen, sier en kunde i baren og nikker mot de taktfast dirrende platene som er brukt til skjerming av byggeplassen. Han hever stemmen litt for å bli hørt:
– Det er enda roligere her enn i Taksim!
Han har selvfølgelig rett. Om det nye Karaköy er et inferno av støy fra bygging av hus og sene kvelders bråk fra de nye restaurantene, er Taksim noe helt annet. De imponerende osmanske husene i hovedgaten Istiklal huser alt fra shoppingsentre og pulserende takterrassenattklubber til osende kebabkjeder. Såpebobler, grillet kastanje og brød sprer seg mellom trikkeskinnene. Antall mennesker som passerer her daglig, kan komme opp i to og en halv million. To og en halv million!

Fristende baklavabutikker på hvert gatehjørne.
Fristende baklavabutikker på hvert gatehjørne.
Tehuseieren Eylül Görmus liker det nye Karaköy, men vil at det skal utvikle seg i sitt eget tempo.
Tehuseieren Eylül Görmus liker det nye Karaköy, men vil at det skal utvikle seg i sitt eget tempo.
Fiskerestaurantene i Karaköys havn har en hengiven tilhengerskare.
Fiskerestaurantene i Karaköys havn har en hengiven tilhengerskare.
Taksimtorget og Geziparken, sentrum for demonstrasjonene i 2013.
Taksimtorget og Geziparken, sentrum for demonstrasjonene i 2013.
Gammel lektyre i Fener.
Gammel lektyre i Fener.
På den andre siden ligger Asia.
På den andre siden ligger Asia.

Det å åpne et tehus i Istanbul høres kanskje ikke så spesielt ut, men dette er muligens den første internasjonale varianten i byen. Den tyrkiske holdningen til te er nemlig en konservativ historie. Tedrikkingen, cay, er en prosess som pågår utover dagen, og teen fylles på gang etter gang.

I en by der antall innbyggere ofte blir nevnt som «rundt 18 millioner» oftere enn de offisielle 14, er det vanskelig å finne den absolutte stillheten. Fram til for noen år siden ble det produsert noe helt annet her, i den andre delen av Karaköy. Det var den gang da små manuelle bedrifter laget og solgte utstyr til skipsindustrien. Bare noen kvartaler lenger øst ligger Bosporos – vannveien som forbinder øst med vest gjennom fergene som transporterer folk fra den vestre og europeiske siden, til den østre og asiatiske. Men Bosporos forbinder også nord med sør ved de fartøyene som passerer fra Svartehavet i nord, på vei mot Marmarasjøen i sør. Byen er i stadig bevegelse, men i Karaköy er det mulig å finne roen. Og stedene du kan gjøre det på, blir stadig flere.
– Har jeg ikke vært her i løpet av en ti dagers tid, har det poppet opp noe nytt. Her skjer det noe hele tiden, forteller Eylül Görmus.
Hun åpnet tehuset DEM for ett og et halvt år siden. Da hadde hun lett etter et egnet lokale en tid, bevisst på hvordan forandringens vinder holdt på å sveipe over dette området.
Det å åpne et tehus i Istanbul høres kanskje ikke så spesielt ut, men dette er muligens den første internasjonale varianten i byen. Den tyrkiske holdningen til te er nemlig en konservativ historie. Tedrikkingen, cay, er en prosess som pågår utover dagen, og teen fylles på gang etter gang. Det er noe man nesten ikke reflekterer over, men teen skal være tyrkisk, rødfarget, passe søt (men absolutt ingen melk!), og den skal serveres i timeglassformet glass.
Derfor er et tehus med keramikk-kopper og te fra så fjerne land som Sri Lanka, Kenya, Kina og Marokko, ikke noe som passer for alle her.

– Gjestene våre er mennesker som liker kunst og som reiser mye. De utgjør den type klientell som kommer til dette området nå, sier Eylül, og sipper til sin tradisjonelle tyrkiske te samtidig som hun snakker varmt om de internasjonale typene som serveres i keramikk-krus.
Hun sier at hun er glad for at området hittil har utviklet seg organisk, av seg selv.
– Det åpner små butikker og kafeer som ikke eies av kjeder, og slik håper jeg at det blir fremover. Men dessverre kan regjeringens planer forandre på det.
Planene hun sikter til er Galatahavnen, et prosjekt som det har vært snakk om i mange år, men som hittil ikke har blitt gjennomført. Men det har kommet såpass langt at et stort selskap har fått kontrakten når Salipazari, en av de ti største havnene i Europa, skal privatiseres. Ideen er å forvandle det nærliggende Karaköy og naboområdet Tophane til moderne shoppingsentre som skal passe for de tusenvis av cruiseturister som forventes å komme inn fra Bosporos. Eylül innser at det vil gi en økonomisk gevinst, men grøsser bare ved tanken.
Nede ved kaia er situasjonen foreløpig uforandret. De gamle fiskerestaurantene får sjøfuglene til å sirkle i luftrommet over. De gamle mennene prøver lykken med fiskestengene sine. Fartøyer seiler opp og ned Bosporos, og folk vandrer langsomt langs kaien i retning Galatabroen. På den andre siden reiser de veldige moskeene seg i kveldslyset, i trafikken rundt basarområdet. Som en påminnelse om historie, makt og nåtid i forandring.

Grillet kastanje er populær gatemat.
Grillet kastanje er populær gatemat.
Barliv over byen, på 360 Istanbuls takterrasse.
Barliv over byen, på 360 Istanbuls takterrasse.
Gizem Erten – en av de mange kunstnerne som har slått seg ned i Fener-Balat.
Gizem Erten – en av de mange kunstnerne som har slått seg ned i Fener-Balat.

De voldsomme opptøyene i Geziparken i begynnelsen av sommeren 2013 startet som en protest mot at parken skulle jevnes med jorden for å gi plass til enda et shoppingsenter. Esra var der, nesten hver eneste dag. Fra å være en liten gruppe som ville forsvare parken, fikk gruppen stadig flere tilhengere.

Arkitekten Sule Diren lener seg fram over bordet og ser på meg med et lekent glimt i øyekroken.
– Du skjønner, byggeindustrien er vår nye nasjonalsport. Vi definerer utvikling ut ifra hvor mye vi bygger. Det er en måte å få omverdenen til å forstå hvor stor man er på, sier hun og får et samtykkende nikk fra kollegaen Esra Ekşi.
Den sarkastiske tonen avslører at det ikke er hennes egne ideer hun snakker om, snarere de som regjeringen forfekter. Eller Recep Tayyip Erdoğan. Den tidligere statsministeren, nå president, står bak det meste som skjer. En gang var han ordfører i Istanbul, nå er hele landet hans interessefelt. Men han er fremdeles spesielt interessert i Istanbul.
Byen er allerede enorm, den største i Europa, men tanken på å ekspandere og lokke til seg enda flere mennesker har fått byggeboomen til å øke de siste årene. Kanskje når den snart taket.
På mange steder er leieboere kastet ut, av og til med den begrunnelse at husene ikke vil tåle et jordskjelv. Det argumentet er Esra og Sule skeptiske til. For det handler egentlig om å få inn de rike og kvitte seg med de fattige som bor i områder som nå begynner å bli attraktive. Dette gjennomføres ikke uten at enkelte kritiske røster reiser seg, men deres stemme blir sjelden hørt.

De voldsomme opptøyene i Geziparken i begynnelsen av sommeren 2013 startet som en protest mot at parken skulle jevnes med jorden for å gi plass til enda et shoppingsenter. Esra var der, nesten hver eneste dag. Fra å være en liten gruppe som ville forsvare parken, fikk gruppen stadig flere tilhengere, og hensikten med demonstrasjonen ble utvidet.
– Vi snakket om «city rights» – vi vil kunne påvirke det som skjer i vår egen by. Men regjeringen gjør jo som den vil. Egentlig burde ordføreren ha stått der i parken og kjempet for sine rettigheter, sier Esra.
Etter noen harde sammenstøt med politiet ble parken okkupert. Det ble slått opp teltleirer. Nå kom det krav om menneskerettigheter, om at det måtte bli slutt på korrupsjon og forfølgelse av regjeringens meningsmotstandere, om retten til å ha en stemme. Sule beskriver synet av tusenvis av mennesker som vandret over broen fra den asiatiske siden til den europeiske, der Geziparken ligger. Og hun forteller at denne trafikken ble stoppet av myndighetene.
– Det ble som en festival i parken. Et lite samfunn med dans og musikk, sier Esra. Mannen hennes var ikke så happy over at hun var med på dette. En dag under demonstrasjonen som skulle bli avgjørende, var hun derfor i zoologisk hage med familien sin, selv om hun egentlig ville være der ting skjedde.
Metodene for å spre folkemassene ble stadig mer brutale, og tåregassen lå som en plagsom sky over hovedgaten Istiklal disse dagene i juni 2013.
Samme kveld som politiet drepte mennesker i parken, viste tyrkisk tv en dokumentar om pingviner. Ingen rundt om i landet skulle få vite noe om hva som skjedde i Istanbul.
– Det har fått oss til å forstå hvor lite vi egentlig visste om det som skjedde i resten av landet. Protestene ledet kanskje ikke til noen store forandringer, men de fikk iallfall yngre mennesker i Istanbul til å forstå hva slags samfunn vi lever i. Når de blir eldre, kan vi kanskje håpe på en bedre framtid, sier Sule.

Fener-Balatas slitne fasader – et gissel for noen, et kjærlighetsforhold for andre.
Fener-Balatas slitne fasader – et gissel for noen, et kjærlighetsforhold for andre.

Området står på Unescos verdensarvliste. Nedslitt, men midt mellom de slitne fasadene og tomme vinduene spirer noe nytt. – Det var fint å vokse opp her. Ingen kriminalitet. Alle kjente alle, forteller Kenan Sari. Han er eier av Café Fener i hovedgaten Vodina Caddesi, og har vokst opp i etasjen over.

I bydelen Fener står hus tett i tett oppover de bratte bakkene fra Det gylne hornet, den bukten som stikker inn fra Bosporos og deler det europeiske Istanbul i en nordlig og sørlig del. De pastellfargede fasadene på husene skaller av. Her har man visst mer om urolighetene som rystet Tyrkias kurdiske østre deler, siden en hel del av flyktningstrømmen fant veien hit. Tidligere var befolkningen her hovedsakelig av gresk avstamming, og ennå finnes det en viktig ortodoks katedral og rester av en greskspråklig skole der. Men mye er under forandring også i Fener og i det tilliggende området Balat.
Området står på Unescos verdensarvliste. Nedslitt, men midt mellom de slitne fasadene og tomme vinduene spirer noe nytt.
– Det var fint å vokse opp her. Ingen kriminalitet. Alle kjente alle, forteller Kenan Sari.
Han er eier av Café Fener i hovedgaten Vodina Caddesi, og har vokst opp i etasjen over. Herfra har han kunnet sitte i parkett og sett alle forandringene området har gått gjennom det siste halve århundret.
I kombinasjon med innflytningen fra mer konservative deler av Øst-Tyrkia begynte den etnisk greske befolkningen å flytte til andre steder. Kenan måtte si farvel til mange av sine barndomsvenner.
– Men nå har de begynt å komme tilbake, i og med fornyelsen som skjer i dette området.
I løpet av det siste året har mange kunstnere, arkitekter og folk som jobber i filmbransjen, flyttet hit for å være med når de pittoreske husene får nytt liv.
Det kreves stor innsats for at de ikke skal forfalle helt – samtidig er det nettopp forfallet som lokker. Motefotografer elsker Fener-Balat. Her ser de muligheten til å få en dystert halvgapende modell mot en sliten dør eller et sprukkent vindu i et tidligere herskapshus. Nå er dette blitt et perfekt sted for dekadansen. Kontrasten blir knivskarp når jenter, godt tildekket, sveiper forbi i sine svarte gevanter.

Kunsthistorikeren Gizem Erten har bodd her i to måneder og elsker dynamikken i dette området. Om dagen jobber hun som konservator på det godt besøkte Topkapipalasset, noen kilometer lenger øst, nabo med de populære turistmålene Hagia Sofia og Den blå moské.
Hun går gate opp og gate ned i et kaleidoskop av forfalne hus og hilser på butikkeiere hun kjenner. Går forbi favoritten Hanimeli, der det drikkes kaffe og te og stemmer summer ved de små bordene ved gatehjørnet.
Her har forandringens vinder foreløpig ikke kommet like langt som i Karaköy, men fargerike Gizem, med kritthvitt hår som stikker fram under hatten, er en del av det som er på vei til å skje. Gamle antikvitetsbutikker, mange av dem ser mer ut som om de driver garasjesalg, har fått konkurranse av mer trendy vintagebutikker. Kafeer med en bevisst kitschy stil dukker opp i dette tidligere så rolige hjørnet. Skomakere flytter ut, og menyer med sju typer kaffe kommer inn. Behovene forandres.
– Jeg synes det er bra at dette området får et løft. Iallfall så lenge man respekterer arkitekturen og at restaureringen skjer langsomt. Dette er en kulturarv som må bevares, sier Gizem, og fortsetter sin vandring gjennom brosteinsgatene, over den usynlige grensen til nabokvarteret Balat.
Forbi kafeene med gamle menn og dagligvarehandlene. Forbi en mann med en transportabel karusell. Han prøver å holde støyende barn som vil ha en gratistur, på avstand.
Vasken henger mellom pastellfasadene. Fasadene flasser. De har sjarm, men de registrerer ikke våre beundrende blikk.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!