Menu Meny

Australia: Tasmanias fantastiske villmark

På noen kart er ikke øya engang avmerket. Men den som har satt foten sin på dette spesielle stedet sør for Australia og begir seg ut i Tasmanias fantastiske villmark, glemmer det aldri.

Svetten renner ned i øynene mine fortere enn jeg rekker å tørke den bort. Noen få centimeter fra høyrefoten min stuper det rett ned, flere hundre meter. Ett forsiktig skritt ad gangen. Mist ikke grepet. Blikket fremover. Ikke se ned. Ikke se ned.Plutselig er det stopp. Foran oss står det en veritabel mur av den magmatiske fjelltypen diabas, sikkert ti meter høy. Reisekameraten min Will Harvey-Jones, en rødskjeggete arkitekt fra Brisbane, snur seg mot meg og trekker på skuldrene. – Vi har kanskje gått feil? Eller er det en steinrøys der oppe?I Tasmanias Southwest National Park er det steinrøyser som markerer de ofte utydelige stiene, og der oppe kan vi faktisk se en. Vi er på rett vei. Etter ytterligere tjue minutter hvor vi klamrer oss til fjellet, når vi toppen av Mount Anne. Det er klar sikt til alle kanter, og ikke spor av mennesker så langt øyet kan nå. Ingen bygninger, ingen biler, ikke engang andre fotturister. Det tok tre timer til campingplassen på Eliza Plateau og deretter fire timer til for å komme hit opp.Will tar av seg sekken. Et smil sprer seg over leppene hans, men han rister på hodet. – Utrolig, men dette er vel verdt slitet. For en utsikt!Men veien tilbake … jeg vil helst ikke tenke på den akkurat nå.To minutter senere ligger han og sover, ansiktet dekket av en kaps. Alle bekymringer om bratte stup ser ut til å være glemt.

Hjelp med bagasjen på Maria Island.
Hjelp med bagasjen på Maria Island.
Mount Anne regnes som en av Tasmanias vanskeligere fotturer, men du bli belønnet med fantastisk utsikt.
Mount Anne regnes som en av Tasmanias vanskeligere fotturer, men du bli belønnet med fantastisk utsikt.
Solnedgang over campingplassen på Eliza Plateau.
Solnedgang over campingplassen på Eliza Plateau.
Hobart er Tasmanias finansielle og administrative sentrum.
Hobart er Tasmanias finansielle og administrative sentrum.
En pigg liten jævel.
En pigg liten jævel.

Southwest Nationa Park er øyas største nasjonalpark og utgjør nesten halvparten av Tasmanias villmark, et fredet område og verdensnaturarv, som med sine 13 000 kvadratkilometer dekker rundt 20 prosent av Tasmania. Dette er et av verdens største, og siste, tempererte villmarksområder.

Southwest Nationa Park er øyas største nasjonalpark og utgjør nesten halvparten av Tasmanias villmark, et fredet område og verdensnaturarv, som med sine 13 000 kvadratkilometer dekker rundt 20 prosent av Tasmania. Dette er et av verdens største, og siste, tempererte villmarksområder, full av skarpe fjell, urørte sandstrender, ville elver og områder med gress, eukalyptus og regnskog.Dette er villmark i ordets rette forstand. Fire årstider på en og samme dag, sies det om klimaet på Tasmania. Ikke noe sted er dette så sant som i det sørvestre hjørnet av øya. Sann villmark. Her drar du ikke på tur uten å forberede deg skikkelig.Veien til Strathgordon og Mount Anne er den eneste som ligger innenfor parkens grenser, men den går ikke så langt. For å komme lenger inn i området må du bruke fly, båt eller sette av flere dager, av og til flere uker, til fots.

Tre dager tidligere befant jeg meg i forsetet på et sjøfly. Ved siden av meg satt Jethro Nelson, en tidligere RAF-pilot med bakgrunn fra Irak. Han flyttet fra England til Tasmania for å få mer ro. – Været er spesielt her, helt uberegnelig. Ser du skyene der fremme?Han peker på noen tåkedotter som i mine øyne ser helt ufarlige ut, hvite og luftige. – Det kan nok bli regn og tordenvær ganske snart. Eller så klarner det opp igjen om fem minutter. Vanskelig å beregne. Men det er ingen som skyter på meg her, så jeg kan ikke akkurat påstå at jeg savner min tidligere jobb.Vi befinner oss et stykke inne i Southwest National Park, mot grensen til Franklin–Gordon Wild Rivers National Park. Jethro peker mot noen fjell. De lokker hvert år til seg fotturister fra hele verden:Frenchman’s Cap, Precipitous Bluff, Federation Peak og to større fjellkjeder, de vestre og østre Arthurfjellene.Plutselig høres det ut som om vi blir beskutt, selv om det ikke er noen fiendtlige soldater her. Men lyden vi hører er ikke kuler, men store, tunge regndråper som slår mot flykroppen. Den lyse bomullståken er nå blitt mørkeblå, og samtidig som regnet blir tettere, forsvinner sikten. Vi kan så vidt skimte Port Davey, en havn som ligger ut mot Tasmanhavet. – Sorry folks. Jeg hadde tenkt til å lande her, men som dere ser, har vi fått litt for heftig vær. Vi må snu og se om været er bedre lenger østover.

Maria Island er et av de få stedene i Tasmania hvor du kan se kenguru. Her er det også wombater, tasmanske djevler, walabyer og maurpinnsvin.
Maria Island er et av de få stedene i Tasmania hvor du kan se kenguru. Her er det også wombater, tasmanske djevler, walabyer og maurpinnsvin.

Motsetningene er fremdeles dype. Etter flere års motgang så det ut som om de grønne, ledet av Wilderness Society, skulle få gjennomslag for sitt krav om beskyttelse av gammelskogen i Florentinedalen. Men nå har en ny høyreregjering fått makten, og noe av det første den gjorde var å overklage beslutningen fra FNs verdensarvskomité.

Jethro får rett, og idet vi flyr over sørkystens kilometer lange, øde strender, skinner solen igjen. Det vakre været holder seg. I de tre dagene vi er i Mount Anne-massivet, råder det en varmebølge over hele øya.Veien fra Mount Anne til Hobart, hovedstaden, går via kjempetrærne i Lower Florentine. Her har det foregått en kamp mellom skogsarbeiderne og miljøaktivister i nesten et halv århundre, en konflikt som splitter øyas befolkning.Motsetningene er fremdeles dype. Etter flere års motgang så det ut som om de grønne, ledet av Wilderness Society, skulle få gjennomslag for sitt krav om beskyttelse av gammelskogen i Florentinedalen. Men nå har en ny høyreregjering fått makten, og noe av det første den gjorde var å overklage beslutningen fra FNs verdensarvskomité. Det ble nytt avslag, men kampen ser ikke ut til å være over ennå. – Det er tragisk at noe slik kan skje, særlig i en delstat som fremhever sin økoturisme. For til tross for alle de fantastiske fotturmulighetene vi har her, har alle fokus på fjell og gressletter, ingen på skogen. Dette området burde vært ideelt i den forbindelse. Her er skogen urgammel. Fire‒fem hundre år gamle trær, flere av dem sytti, åtti, nitti meter høye. Mange av dem sto her lenge før den første hvite mann satte sin fot på øya.Vi sitter i skyggen av noen av øyas høyeste trær sammen med Vica Bayley. Han ledet arbeidet med å få området fredet. Han er trøtt og skuffet over den nye regjeringen, men synes også at saken har tatt et stort skritt i riktig retning. Å gi opp er ikke aktuelt. – Selvfølgelig må vi kjempe videre. Tasmania er så spesiell. Du kan ligge på en urørt østkyststrand om formiddagen, spise lunsj i Hobart, besøke et av verdens heftigste museer og likevel rekke en tur på toppen av et av fjellene før du sovner under stjernene. Her er det luksus, men du har likevel følelsen av å komme til verdens ende. En helt unik opplevelse.

Turen til Cradle Mountain er en tøff dagstur, men likevel en av de mest populære på øya. Høyt oppe i fjellet er det tid for å ta seg inn igjen og nyte den flotte utsikten.
Turen til Cradle Mountain er en tøff dagstur, men likevel en av de mest populære på øya. Høyt oppe i fjellet er det tid for å ta seg inn igjen og nyte den flotte utsikten.

På Maria Island trives også mange av Australias dyrearter. Kenguru, wallabyer og vombater streifer fritt omkring rundt campingplassene. Med litt flaks kan du få se et maurpinnsvin på jakt etter småkryp. Nå holder også den tasmanske djevelen til her, flyttet hit fra det tasmanske fastlandet.

Nord for Hobart finner vi Triabunna, et sted med rundt 800 innbyggere, men likevel et av østkystens største steder. Etter en kort båtreise med Kaptein John Cole-Cook går vi i land på Maria Island, en annen av Tasmanias nasjonalparker. Om den sørvestre villmarken er vanskelig tilgjengelig, er det lett å komme hit, og her er alt mye mer sivilisert, med toaletter, faste grillplasser, drikkevann og til og med vogner for transport av campingutstyr.Under første halvdel av 1800-tallet ble Maria Island, akkurat som mange andre avsidesliggende steder på Tasmania, brukt som fengsel og arbeidsleir. Blant de mange hundre fangene som levde her, var det både maorikrigere og irske rebeller. Senere ble øya et sted for sementproduksjon, vindyrking, silkeproduksjon og landbruk – før nasjonalparken ble etablert i 1972.På Maria Island trives også mange av Australias dyrearter. Kenguru, wallabyer og vombater streifer fritt omkring rundt campingplassene. Med litt flaks kan du få se et maurpinnsvin på jakt etter småkryp. Nå holder også den tasmanske djevelen til her, flyttet hit fra det tasmanske fastlandet. Arten var en tid truet av en parasittsykdom som resulterer i kreft. Foreløpig er det ingen kjent behandlingsmetode for sykdommen, og håpet er at sykdomsfrie bestander på Maria Island vil fungere som en slags forsikring mot at situasjonen forverres ytterligere.Vi hører dem om natten, det er blant annet skrikene og et hissig temperament som har gitt dem navnet. Været har, ikke overraskende, snudd igjen, og vi lykkes aldri å se annet enn fotspor etter dem. For å få nærkontakt med tasmanske djevler må vi fortsette vår ferd rundt Tasmania, til en mann som har bestemt seg for at nettopp disse dyrene er hans kall.

Wade Anthony er en kraftig kar i sine beste år, med en fortid som fotballspiller og parkvokter. Her, i skyggen av Tasmanias mest kjente fjell, har han bygget Devils@Cradle, et naturverns- og rehabiliteringssenter dedikert til disse unike pungdyrene. I fanget har han Ossie, en veteran som ofte får bli med og treffe gjester under de daglige omvisningene som for en stor del finansierer anlegget. Ossie minner om en kompakt, mindre hund, med svart pels, stort hode og lange værhår. – Er han ikke herlig? De har rykte på seg for å være aggressive, men det er først og fremst når de forsvarer maten sin. Men kjeven er kraftig, de etterlater seg ikke mye etter at de har spist. Bein, pels, de spiser alt.Wade slipper ned Ossie og viser oss noen av de yngre beboerne. Tre søsken deler en innhegning. Snart prøver de å gjemme de seg, snart prøver de å sette tennene i kameraet mitt. – De fleste dyrene våre kommer fra andre rehabiliteringssentre, men noen er født her. Vi tar inn foreldreløse ungdyr også, men de blir satt i en 15 måneders karantene på grunn av kreftsykdommen. Vi kan rett og slett ikke risikere andre dyrs liv.Det er uvanlig å se en tasmansk djevel ute i det fri. De er sky og holder seg som oftest borte fra mennesker. Dessuten er de først og fremst aktive om natten. Men mindre enn to minutter etter at vi startet bilen for å dra tilbake til campingplassen, møter vi en av dem på veien. Den stanser opp et øyeblikk og ser mot oss. Deretter fortsetter den over veien, i den retningen vi kom fra. Kanskje har den hørt snakk om gjestfriheten på Devils@Cradle og vil sjekke inn der?

Østkysten av Tasmania.
Østkysten av Tasmania.
Vica Bayley blant Tasmanias aller største.
Vica Bayley blant Tasmanias aller største.
Festmåltid på Mures.
Festmåltid på Mures.

Jeg befinner meg nok en gang på et fjell med armene rundt en stein, svett i øynene og fjellstøvlene halvveis over avgrunnen. Beina dirrer etter formiddagens anstrengelser, men denne gangen er ikke Will og jeg alene: bestigningen av vuggeformede Cradle Mountain er til tross for vanskelighetsgraden en av øyas mest populære dagsturer.

Jeg befinner meg nok en gang på et fjell med armene rundt en stein, svett i øynene og fjellstøvlene halvveis over avgrunnen. Beina dirrer etter formiddagens anstrengelser, men denne gangen er ikke Will og jeg alene: bestigningen av vuggeformede Cradle Mountain er til tross for vanskelighetsgraden en av øyas mest populære dagsturer, dessuten er den en del av den første etappen av Overland Track, en seksdagers fottur gjennom den nordlige delen av Tasmanias villmark.Vi må over noen ganske krevende passasjer, likevel møter vi noen overraskende fjellturister: En finsk barnefamilie, en gruppe pensjonister fra Hobart og en japansk kvinne med, og her var det like før jeg måtte klype meg selv i armen, høyhælte sko og håndveske.Toppen deler vi med en gjeng backpackere fra Sydney og med et middelaldrende par. Christine og Mike Groves bor i Melbourne og har klart å komme seg til toppen sammen med sine engelske venner Kelly og Barry. Christine blir rent lyrisk over utsikten, den friske luften, roen og den varmende solen. – Wow. Altså, wow! Men å få dette fine været! Dette er jo Tasmania. Hvorfor regner det ikke?Hun tar et skritt mot kanten og lener seg utover. Mike blir urolig. – Gå ikke for langt ut, Christine, kom tilbake nå.Christine snur seg og smiler. – OK, men vakrere nær-døden-opplevelser skal du lete lenge etter.Etter å ha spist litt går de mot Kitchen Hut og parkeringen ved Dove Lake. Will og jeg er alene igjen på toppen. Jeg sitter med ryggen lent mot en stein og skuer sørover der stien slynger seg mellom flere av øyas fjelltopper. Det begynner å bli kjølig, og jeg tenker at vi kanskje burde starte returen vi også.Jeg snur meg mot Will, men finner ham nok en gang liggende på ryggen med ansiktet dekket av kapsen, åpenbart i en lykkelig søvn. Jeg lener meg tilbake igjen og lukker øynene jeg også. Nedstigningen kan nok vente en stund til.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!