Menu Meny

Marokko: Bølger og pudder

Ski- eller surfeferie? Takk, begge deler. I Marokko kan du både stå på ski og surfe – i samme uke. Bli med når Vagabond jager pudder i Atlasfjellene og fanger bølgene på atlanterhavskysten.

Jeg vil ha vinterferie som et Kinderegg – tre ting i ett. Med skikjøring, surfing og en spennende opplevelse. Alle tre tingene i samme land. Da jeg setter meg ned med verdenskartet, ser jeg at jeg kan få mitt Kinderegg i Marokko. Langs atlanterhavskysten ligger det kilometer på kilometer med verdensberømte surfemuligheter. Atlasfjellene, som skjærer innover landet, er fulle av fjelltopper som er over fire tusen meter høye. Jeg finner til og med et lite marokkansk skisted, Oukaïdmeden.
Det viser seg at det ikke er så lett å få informasjoner om snøforholdene i Oukaïdmeden, for de har ingen nettside. Men etter litt detektivarbeid på nettet finner jeg telefonnummeret til en lokal skiutleier.
– Jo, her er det masse snø. Fint for å stå på ski. Hvor mye? Mye, ideelt for ski, forteller en mann på en knitrende telefonlinje.

Jeg syntes «mye, ideelt for ski» hørtes lovende ut, og sammen med Christian, Martin og Lars flyr jeg sørover, til myteomspunne Marrakech. Men istedenfor å søke oss mot byens slangetemmere, trange smug og krydderdufter, setter vi kursen mot fjellene. Mot Oukaïdmeden.
Etter en og en halv times biltur, langs stadig mer svingete, smalere veier, er vi fremme. Landsbyen, som består av noen få hoteller og lave leirhus, brer seg ut på et platå 2600 moh. Rundt oss reiser det seg bratt fjell. Det har snødd i tre dager, og hotellene og fjellene er dekket av hvit, kald puddersnø.
Vi sjekker inn på Club Alpin Français, «le CAF», den franske alpeklubbens hytte, et rustikt trehus med sovesaler. Tjue euro for seng, frokost og middag passer budsjettet fint. I matsalen råder totalt kaos, seksti marokkanske førsteklassinger spiser middag. Barnas lærere står etter tur på en stol og stirrer sint på ungene for at de skal roe seg. Det er ikke særlig effektivt.

Lisa forklarer hvordan dønninger (swell på fagspråket) fra Nord-Atlanteren ruller inn mot Marokkos kyst om vinteren. Dag etter dag. Og om hvordan vindene i området ofte blåser offshore, ut fra kysten. Helt ideelt for at det skal bryte rent.
Lisa forklarer hvordan dønninger (swell på fagspråket) fra Nord-Atlanteren ruller inn mot Marokkos kyst om vinteren. Dag etter dag. Og om hvordan vindene i området ofte blåser offshore, ut fra kysten. Helt ideelt for at det skal bryte rent.

– Den franske alpeklubben i Casablanca begynte å komme hit for å stå på ski allerede i 1930-årene. Da var det ikke vei, man måtte ri på esler for å komme hit. Veien kom i 60-årene, omtrent samtidig som den første stolheisen opp til toppen av Jbel Attar ble bygget.

Le CAF drives av Michelle Minet, en energisk, fransk kvinne i sekstiårene som har bodd over tjue år i Oukaïdmeden.
– Livet her er ikke lett, men det er alltid slik, sier hun og slenger ut hånden.
– I dag har vi hatt en lang strømstans. Vi har en generator, men den kan jeg bare kjøre et par timer av gangen. Og jeg har jo alle barna å tenke på, legger hun til.
Jeg blir med Michelle for å få flere informasjoner om skistedet.
– Oukaïdmeden har ikke forandret seg mye siden jeg kom hit for 26 år siden. Mannen min døde i 2004, og nå driver jeg CAF alene, forteller hun.
Deretter går hun raskt gjennom kjøkkenet, ser over middagsmaten, snakker med kokken og løper så opp trappene for å hente tepper til oss og til andre gjester som sjekker inn.
– Den franske alpeklubben i Casablanca begynte å komme hit for å stå på ski allerede i 1930-årene. Da var det ikke vei, man måtte ri på esler for å komme hit. Veien kom i 60-årene, omtrent samtidig som den første stolheisen opp til toppen av Jbel Attar ble bygget.
Hun forteller om et nytt prosjekt i Oukaïdmeden: Et selskap fra Dubai har store planer for landsbyen. De nåværende husene skal rives, og 1,4 milliarder kroner skal investeres i golfbane, luksushotell, en kunstig innsjø og snøkanoner.
– Det er helt idiotisk. De ønsker å lage et europeisk skisted her, men snøkanoner krever en viss temperatur og luftfuktighet, og når de faktorene er på plass, snør det likevel.
Morgenen etter spiser jeg frokost sammen med de seksti marokkanske barna. De sitter i flanellspyjamas og drikker café au lait, forbausende rolige og søte. Solen skinner, og jeg tar skiene på skulderen og går mot heisen. Jeg kan betale et par dirham for å ri på esel, men å humpe på esel et par hundre meter føles litt vel ... turistaktig.

Et lite marokkansk skisted, Oukaïdmeden.
Et lite marokkansk skisted, Oukaïdmeden.
Før var det morsomt med snø - nei, ikke før! Nå!
Før var det morsomt med snø - nei, ikke før! Nå!
Kanskje ikke akkurat state of the art skiutstyr - men samma det, bare bindingen sitter.
Kanskje ikke akkurat state of the art skiutstyr - men samma det, bare bindingen sitter.

Samme ettermiddag havner en marokkansk snowboardkjører i et skred da han kjører off-piste. Hjelpemannskaper fra det militære finner ham i snømassene fire timer senere. Amine forteller at dette er den første dødsulykken på tretti år, men det er ikke uvanlig at folk skader seg.

Ved heisen finner du alt det man vanligvis finner på et skisted – med en marokkansk vri. Billettkontoret ligger i et bitte lite steinhus. Hauger med tjue år gamle ski og bukser er lagt ut i snøen for den som ønsker å leie utstyr. Valnøtter, honning, tørket mynte og smykker – her kan du kjøpe alt, til en god pris, bare for meg .... Bakken er full av marokkanere i jeans, skinnjakker og jelaba. De holder på å le seg skakke i snøen. Noen står på ski, andre aker på baken, og det er flere snøballkriger på gang.
Heissystemet består av tre t-krokheiser i det lavere området, og en stolheis som går opp til toppen av fjellet Jbel Attar, 3270 moh. Terrenget på Jbel Attar ser fint ut, med bratte colouirer og store snøflater som brer seg ut mellom fjell og steiner. Det er ingen trær på fjellet.
Men heisen til toppen er stengt. Ved billettluken treffer jeg Amine Didi, også han bor på CAF. Amine forteller at heisen står fordi det ikke er noen skredkontroll i fjellet. Istedenfor å kaste dynamitt pleier heispersonalet å vente med å åpne heisen til snøen fra det siste snøfallet har stabilisert seg. Amine, som bor i hovedstaden Rabat, har kjørt på ski i Oukaïdmeden i tjuefem år. Jeg spør om det er mer enn vanlig med snø dette året.
– Været her i fjellene går i sykluser: tolv tørre år og deretter tolv fuktige. I 2006 gikk vi inn i en fuktig periode – og årene som kommer, vil bli enda bedre, med enda mer snø, ifølge Amines analyse.
Dagen etter er heisen til Jbel Attar åpen. Jeg blir en stund på toppen for å nyte utsikten. Atlasfjellene i vinterdrakt, daler med tett granskog, landsbyer som klamrer seg fast i det bratte terrenget. Marrakech i det fjerne. Et par dalfører borte troner Jbel Toubkal, det høyeste fjellet i Atals, 4167 moh. Det er flott å befinne seg på trettiførste breddegrad med ski og støvler på.

Det er ingen merkede løyper ned fra toppen. På veien ned skjærer skiene gjennom forskjellige underlag – is, skare og pudder.
Samme ettermiddag havner en marokkansk snowboardkjører i et skred da han kjører off-piste. Hjelpemannskaper fra det militære finner ham i snømassene fire timer senere. Amine forteller at dette er den første dødsulykken på tretti år, men det er ikke uvanlig at folk skader seg.
– I Oukaïdmeden føler man seg sikker. Du har heisene, hotellene, alle menneskene – men det er en falsk sikkerhet. I virkeligheten er du ganske ensom om noe skulle skje.
Rasulykken blir en trist påminnelse om at skiløping i Afrika ikke bare er et eksotisk eventyr. Snøen i Marokko fortjener like stor respekt som andre steder i verden. Resten av uken står heisen til toppen av Jbel Attar stille. Lars, Martin og Christian bygger hopp og hopper over landsbyens mange små leirhus som ligger godt innpakket i snø.
– Det er ingen som bor her fast. Husene tilhører berberne, og de har dyr som beiter her sommer og høst. Kvinnene, barna og kuene pleier å være i Oukaïdmeden til midten av september, da skolen begynner. Mennene og geitene blir her til den første snøen faller, forteller Michelle.

Taghazout, et klassisk surfested der hippiene og surfere har holdt til siden sekstiårene.
Taghazout, et klassisk surfested der hippiene og surfere har holdt til siden sekstiårene.

Ifølge legenden er det selveste Jimi Hendrix som har gitt navnet til Anchor Point etter alle de forlatte ankrene som ligger rundt kaia. Raske tometers bølger ruller inn og bryter mot høyre. Det ligger tjuefem surfere i vannet og vokter på bølgene.

Vi forlater fjellene og biler ut til kysten. Etter drøye fem timer er vi fremme ved Atlanterhavet og den lille landsbyen Taghazout, et klassisk surfested der hippiene og surfere har holdt til siden sekstiårene. Landsbyen er ikke mer enn en krok på veien som slynger seg fra Agadir til Essaouira. Her er det et par «hull-i-veggen»-butikker som selger alt fra appelsiner til vekkerklokker, noen restauranter og noen av Marokkos mest klassiske surfbreaks.
Anchor Point, Taghazouts mest populære break, ligger et kvarters gange fra landsbyen. Det er en naturlig brygge, en pir, i sandstein, her hvor Atlanterhavet møter Nord-Afrika. Ifølge legenden er det selveste Jimi Hendrix som har gitt navnet til Anchor Point etter alle de forlatte ankrene som ligger rundt kaia. Raske tometers bølger ruller inn og bryter mot høyre. Det ligger tjuefem surfere i vannet og vokter på bølgene. En av surferne er Lisa.
– Det er mye stor surfing i Marokko. Akkurat noe for meg – her er det tut og kjør, sier Lisa når jeg senere møter henne nede på stranden.
Hun arbeider som instruktør på Lapoint Surfcamp. Vi installerer oss der. Surfcampen holder til i et fireetasjes hus midt i Tahazout, og blant gjestene er det både gamle surferever og nybegynnere. Alle er kommet hit for å dyrke Marokkos berømte bølger. Jeg spør Lisa om hvorfor surfen her så spesiell?
– Marokko er et fantastisk surfeland, her avløser pointene hverandre langs kysten, sier hun og begynner ivrig å regne opp en rekke point- og beachbreaks i området.
– Det er også et bølgesikkert sted, har du en uke her i surfesesongen, kommer du garantert til å ha bølger.
Lisa forklarer hvordan dønninger (swell på fagspråket) fra Nord-Atlanteren ruller inn mot Marokkos kyst om vinteren. Dag etter dag. Og om hvordan vindene i området ofte blåser offshore, ut fra kysten. Helt ideelt for at det skal bryte rent.
Dagene på surfcampen følger et mønster – vi står opp ved soloppgang, jager bølger noen timer, deretter er det frokost, så guides vi til beste spots, lunsj, mer surf og avslutter med middag på takterrassen. Deretter skjer det ikke så mye mer. Taghazout er ikke noe partysted, det serveres ikke alkohol på restaurantene i byen av hensyn til islam. Men på surfcampens takterrasse er det et lite kjøleskap der vi som er gjester kan kjøpe øl. Diskré.
Vi drikker øl under Afrikas stjerner. Klare for mer surfing.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!